Hva i alle dager skal jeg gjøre ?

[Gjest Gjest]

Hei

Vi har vært gift i 3 år og vi har vært sammen i 10 år. Vi har tre barn sammen, den minste er 8 mnd, og vi har det ikke bra i det hele tatt.

Mannen går rundt og er sur hele tiden, og han sier det er min feil. Han får jo aldri noe, jeg tar ikke i ham, men han oppfører seg som en trassig drittunge og da mister jeg lysten til det meste..

I alle fall, vi krangler om alt og da mest om hans manglende sexliv. Jeg eier ikke lyst, jeg mista lysten på sex da jeg gikk gravid med nr 1 og nå er minstejenta 8 mnd, og jeg kan ikke si at sex er det som frister mest. Vi har hatt sex et par ganger etter siste fødselen, men det frister IKKE til gjentagelse, for det var så vondt at tårene spratt. Ikke kul om jeg vil ha sex når det er så vondt.

Det har nok med at jeg er tørr nedentil pga. ammingen, men det forstår ikke mannen, han mener jeg er egoistisk og bare tenker på meg selv. Han sier at jeg i det minste kunne være god med ham og ta på ham, men det byr meg imot, noe det er flere grunner til

Tilliten mellom oss ødela han da han var utro mot meg . Mannen min på kurs med jobben traff ei dame som han betrodde seg til om hvor fælt han hadde det hjemme og satt og babla hele natta med denne dama. Helt i orden for meg at han prater med andre jenter, men det som verre var, var at han prøvde å skjule dette for meg, og venner trenger man vel ikke skjule ?? For meg trenger ikke utroskap være sex, det er ille nok at han gikk bak ryggen min med viten og vilje, og han har i tillegg innrømmet at han var betatt av henne.

Og i stedet for å få alle kortene på bordet med en gang, fikk jeg historien servert i små stikk, med forskjellig innhold hver gang. Sånt gjør ufattelig vondt, og når man i tillegg får høre ting av venner og kollegaer, så gjør det ikke situasjonen bedre når det viser seg at det dem sier er sant…..

Jeg klarer ikke stole på ham, for han har løyet så mange ganger for meg at jeg vet ikke om det han sier er sant eller ei……

Og hun dama han rota med kjenner jeg fra før, har til og med gått i klasse med henne, så jeg vet hva hu står for….!! Har så utrolig lyst til å fortelle henne akkurat hva jeg mener om henne, men det løser vel ingenting, for hun driter vel i om hun har ødelagt ekteskapet mitt ….

Jeg mener at man springer da vel ikke etter mannfolk som er gift og venter baby!!? Hun visste jo om det at jeg var gravid med nr 2 da dette skjedde, og bedyret til ham at hun var ikke ute etter å ødelegge noe !! Ha ! …sikkert !! Men det er jo akkurat det hun har gjort, for de holdt på bak min rygg i nesten et halvt år. Jeg begriper det bare ikke at det går an å være så desperat at man går inn for å ødelegge en familie. Det er vel bare kvinner uten stolthet og moral kan vel finne på å gjøre det……

Han løy meg opp i fjeset når det kom meldinger fra henne og var i det hele tatt uærlig mot meg. Og er det noe jeg ikke liker er det at han går bak ryggen på meg, etter dette har ikke forholdet vårt vært det samme. Jeg klarer ikke stole på ham , tilliten til ham er borte og hver gang han er ute tenker jeg på hva han egentlig gjør på. Om han er der han sier han skal være.

Han sier at de ikke hadde sex men at det var samvittigheten som stoppa ham. Av og til tror jeg ham, andre ganger ikke.

Inni meg har jeg jo lyst til å være god med ham, men det er akkurat som om jeg har en sperre som sier at dette har ikke han fortjent, hvorfor skal jeg være god med ham når jeg ikke får noe igjen for det.

En annen ting som gjør at jeg ikke har lyst, er at når jeg gikk gravid, og hadde begynt å få lysta tilbake, så sa han til meg at han ville ikke for jeg var så motbydelig for jeg var så feit !!!!

Dette har brent seg fast i hukommelsen min, og jeg klarer ikke tilgi ham dette.

Han er jo ikke akkurat slank selv heller, men det ser ikke ut til å bry ham, han trener ikke i det hele tatt og spiser mer enn godt er, men det skal ikke jeg bry meg med sier han.

Det er meg som har ansvar for absolutt alt her, alt fra bil, hus, forsikring til barnehage og ordne med unger og alt mulig annet. Og nå orker jeg snart ikke mer, for jeg er møkklei av å få lesset på meg ansvar for ting jeg ikke VIL ha ansvar for.

Sånn som da brønnen gikk tom for vann i fjor sommer, tror dere mannen min klarte å ordne opp i det ??

Nei, det var det meg som måtte gjøre, kvalm og gravid som jeg var.

Han eier ikke ansvarsfølelse, og klarer overhodet ikke å ta en beslutning alene. Så det er det meg som må ta meg av, også på toppen av det hele så kjefter han på meg fordi jeg bestemmer så mye ??

Men noen må jo ta styringen da, vi har tre barn sammen, og gjør ikke jeg tingene, så blir de ikke gjort !!

Han lar humla suse og bryr seg fint lite om ting går til helvete, jeg må sørge for alt her i huset.

Jeg kunne aldri ha latt ting suse, for jeg har ikke samvittighet til å la det gå galt, men kanskje vi jenter har bedre utviktlet samvittighet enn mannfolka ??

Svigermor er et beist som blander seg oppi alt, alt fra barneoppdragelse, økonomien vår + alt annet som hun ikke har noe med. Og mannen forteller villig vekk !!

De gikk så langt at de diskuterte min økonomi bak ryggen på meg, dette er noen år tilbake, men jeg klarer ikke glemme det. Hun var så engstelig for minstegutten sin, at hun gikk og advarte ham mot meg,

Det kunne jo hende at jeg ikke var bra nok for ham, og det er jeg tydeligvis IKKE, for jeg har aldri blitt akseptert hos hans familie.

Han er blitt tatt imot med åpne armer av min familie, og er godt likt fra første stund, mens jeg derimot er blitt uglesett helt fra starten av.

Og det ble ikke bedre etter at vi fikk barn, skulle nesten tro det var hennes unger det dreide seg om. De har tilog med gått så langt at de truet med å ikke komme i bryllupet vårt hvis vi hadde koldtbord, for det gikk da ikke an !! Og de har gått hen og advart mannen mot å gifte seg med meg, og beskyldt meg for å hindre ham i å besøke dem !!

Verst var det da mannen min var stolt over at jeg hadde gått ned 25 kg etter andre fødsel og fortalte dette til faren sin, og da sier faren at; hvor hen da ? Det går jo ikke an å se det på henne , hvor tung er hun egentlig ? 150 kg ??

Etter den dagen har jeg ikke likt svigerfar heller, for nå ser jo hvilket syn han har på meg.

Svigerforeldrene mine er så forutintatte, negative og fordømmende at det er til å bli dårlig av, og rasistiske som få, de kaller utlendinger for kakkerlakker !! De er livredde for alt som er nytt og ukjent og går inn i ting med en holdning som ikke ligner grisen. Det siste det gjorde var å si at de aktet ikke å komme i barnedåpen hvis vi hadde tenkt å ha den midt på vinteren, for å døpe ungen når den var 9 mnd, går jo ikke an i deres øyne, tenk på hva naboen sier da ?? og ikke minst hva han tenker !!!! Men jeg driter i om dem kommer, for sånn oppførsel går bare ikke an !!? Det er da for pokker opp til oss som foreldre når vi skal ha dåp vel ??

Ingenting av det jeg gjør er bra nok, alt jeg sier og gjør er ikke verdt å høre på, og de gjør tvert motsatt av mine ønsker når det gjelder barna våre. Greit at det er en bestemors privilegie å skjemme bort barnebarna, men det får da være grenser. Sånn som at gutta mine ikke tåler sitrus og melk, det bryr dem seg ikke om, og samme med søtt pålegg og sukker generelt. Hvorfor skal de høre på meg da, jeg prater jo bare tull i deres øyne.

Også ringer de og blander seg oppi alt, de ringer minst 2 ganger i uka, for å få full rapport fra mannen min, som forøvrig er redd sin egen mor, han har jo ingen egne meninger, bare sier ja og ha !! Jeg tror aldri han har sagt sine foreldre imot, og det gjør at jeg ikke har klart å ta opp problemene med dem, det er nemlig ikke få ganger at jeg har lyst til å fortelle svigermor akkurat hva jeg mener om henne, men av hensyn til mannen har jeg latt være, for jeg vet at han får da trøbbel med mora si etterpå. Så jeg går her med 10 års innesperra dritt og nå sprekker det snart, og da kommer jeg ikke til å være nådig !!

Og mannen min forstår ikke at jeg ikke liker sånn innblanding, jeg føler meg overvåket. På det verste ringte de annenhver dag, men det er det heldigvis slutt på.

Det verste er mangelen på respekt for mine meninger, jeg har f.eks gitt klar beskjed om at de må ikke ringe her etter 2000 for da vekker de barna når de er lagt,. men tror dere det går inn da ??

Neida, de ringer i mellom 21 og 22, og da helst midt i nyhetene !!

[Gjest Gjest]

Her følger fortsettelsen, var ikke plass til alt i ett innlegg.

For å si det enkelt, jeg har kobla ut tlf på kveldstid for at barna mine skal få sove !!

Enda mer irriterer det meg at mannen ikke gidder å hjelpe meg med husarbeidet, prøver jeg å spørre pent, får jeg beskjed om ikke å mase og standardsvaret er " JADA !!!!! Slutt å mas !!!

Han slenger fra seg skittentøy overalt, barbersakene ligger på vasken, og har han brukt noe blir det ikke lagt på plass !!

Neida, det blir liggende til jeg ikke gidder å se på det lenger, og det vet han.

For å ta et glimrende eksempel, han skulle skrelle eple til guttene våre og skallet lot han ligge på kjøkkenbenken, og der lå det, og han viste ikke mine til å kaste det i søpla !! Det endte med at jeg gjorde det, etter å ha irritert meg over det i flere dager, jeg ville jo se om han kom til å ta det, men den gang ei !!

Han tenker vel som så at hvis ikke jeg tar det, så tar kona det !!

Så nå vurderer jeg å slutte å vaske klærne hans, og la alt hans rot ligge, kanskje han da forstår ???

Han nekter å samarbeide, huset bombet ut, men det ser ikke ut til å affisere ham nevneverdig, hvorfor skal han ta det ? Det er jo meg som roter, mener han. Han er helt uskyldig han…..

Verden raser sammen foran øyenene mine. Jeg får ikke gjort en dritt av hva jeg har tenkt, for dagene går med til å ta meg av barna mine, mannen er jo aldri hjemme.

Han prioriterer kun seg selv, og det virker på meg som om den eneste interessen han har er seg selv. Tror aldri jeg har møtt noen med større ego enn han !

Han gjør akkurat som han vil, om det så betyr å dra på bowling hver dag, den bowlingen har tatt helt styringen på ham. Han ville til og med å bowle på bryllupsdagen vår, og da vi hadde 10 års jubileum reiste han til Biri på Transportstevne, for det hadde HAN lyst til !!

Jeg ble sittende igjen med ungene mens han hadde det moro.

Helga som var reise han på blåtur med jobben, altså vi jobber i samme firma, men var det noen som spurte meg om JEG hadde lyst til å dra ?? NEI !!! Skulle jeg være med så fikk jeg vær så god skaffe barnevakt, og da jeg spurte om det ikke var hans unger også, da sa han bare at det fikk jeg ordne hvis jeg skulle være med.

Og siste helga i oktober er det NM i bowling, og da skal han selvsagt være med, + at han skal hjelpe til å lage til, og da går hele den helga med også.

Jeg har mest lyst til å sette meg ned og grine, for ingenting går min veg, jeg sitter her alene med 3 små unger, ja, jeg har valgt det selv, men hadde jo regnet med hjelp av mannen min........

Huset er et prosjekt i seg selv, nå er det så rotete og skittent her at jeg skjemmes noe skrekkelig, men jeg eier ikke tiltak, har ikke litt overskudd engang, og mannen driter jo i å gjøre noe særlig, det eneste han gjør er å sette inn i oppvaskmaskina når det blir for fullt på benken, også setter han bosspannet til veien hver fredag.... ellers gjør han fint lite....

Han ser jo åssen det ser ut her, men bare kjefter på meg og mener alt er min feil, og dessuten går jeg bare hjemme......bare og bare fru Blom, det er ikke bare å ta seg av tre barn. Eldstemann går riktignok i barnehage, og takk og lov for det, for ellers hadde det vært et sant helvete her, for jeg eier ikke tålmodighet med barna, det er kjefting og smelling omtrent hver dag, for toleransegrensa mi er sprengt for evigheter siden, og da må det jo bare gå galt.

Skulle ønske jeg kunne klare å ta meg skikkelig av dem, og huset, sånn som det er nå så orker jeg knapt å stå opp, jeg gleder meg til barna sover om kvelden for da får jeg fred, og hadde jeg ikke hatt internett, så tror jeg at jeg hadde tiltet for lenge siden. Dette er mitt fristed, der jeg kan koble ut.....

Så hva gjør man da med en totalt udugelig mann som ikke gidder å ta ansvar, men bare stikker hue i sanden og håper ting går over av seg selv ?? Han hører jo ikke på mine meninger i det hele tatt, og ofte svarer han ikke i det hele tatt når jeg snakker til ham.

Den eneste han hører på er mora si, men hu liker jo ikke meg, og gjør alt hu kan for å forskjellsbehandle barna våre, eldstegutten vår er storfavoritten, mens han i midten er omtrent ikke vann verdt.....

Som da eldstemann fikk en traktor med henger til jul i forfjor, og mellomste en genser...greit at traktoren kan gå i arv, men storebroren nekter jo å dele, og jeg mener det er feil å forskjellsbehandle barn...blir rett og slett lei meg.

Helsesøster sier jeg er deprimert, legen nekter å gi meg henvisning til fysioterapi pga at han mener alle plagene mine med bekkenet skyldes problemene her hjemme, men jeg klarer ikke ta fatt i ting så vondt som jeg har det nå. Ene hoften min er så vond at jeg klarer knapt å gå enkelte dager, men legen nekter å henvise meg videre.... vi går til fam. råd, men når mannen nekter å åpne seg, så går det jo ikke, han tror at det er så enkelt å bare gå, men det er jo ikke det når man har 3 barn, hus, gjeld og bil ilag. Og dessuten er det ikke det jeg vil, i alle fall tror jeg ikke det er noen løsning.

Det eneste jeg vil er å ha en mann som stiller opp og som kan vise at han bryr seg om meg og familien, en mann som har evne til empati og som stiller opp for familien sin. Det er nå barna er små, ikke om 10 år, men han gjør som han vil, og jeg har visst bare å innrette meg etter det.

Også har han et forvrengt syn på ting, at kvinnens plass er i hjemmet, og at jeg skal stille med nyvaska hus, middag på bordet og gi ham sex når HAN vil fordi HAN ønsker det.

Hva med meg da ????

Føler meg mislykket som mor, har vært så langt nede at jeg har vurdert å gjøre slutt på alt, men det er barna og da spesielt Sunniva som har holdt meg oppe, hadde det ikke vært for dem, så vet jeg ikke hva som hadde skjedd.

Jeg orker ikke leke med ungene mine, jeg vil bare sove og sove og sove, er sliten HELE tiden, og hjernen går på høygir, for jeg har så mange bekymringer og ting og tenke på. Står på venteliste hos psykolog, men der er det 8 mnd ventetid, skulle visst kommer fortere til gjennom fam. kont, men har ennå ikke hørt noe.

Ting bare tårner seg opp, jeg er på etterskudd HELE tiden, alltid sent ute, og stresser omtrent livet av meg, fordi jeg må ordne alt.

Har også forsøkt flere ganger å prate med ham, men han nekter å høre, han blir bare irrtert og sur, og når jeg spør ham om det er noe som plager ham så benekter han det høylytt. Han går rett i fistel og blir skikkelig irritert, så at det er NOE, det er jeg brennsikker på.

Det eneste jeg har fått ut av ham er at han vil at jeg skal vise at jeg er glad i ham, så kommer han etter, men jeg sliter veldig med å gjøre det nå, for jeg eier ikke ork, og hvorfor skal jeg alltid være den som skal ta initiativ og krype for ham ??

Så hva gjør jeg da ? Blir eller går ? Jeg er så bunn fortvila at jeg vet ikke hva jeg vil, tenker på barna også for de går oppi krangling hele tiden omtrent, og eldste gutten vår spør hele tiden etter pappan sin, er lei seg for at han er så mye borte.

Han sier at han vil at pappa skal være hjemme, og ikke bowle, og dette er ikke ideer jeg har satt i hodet på ham. Men faren ser ikke ut til å bry seg så lenge han får bowle, og har til og med prestert å si til gutten at hvis ikke du er grei, så er det ikke sikkert at pappa kommer hjem igjen, og da må mamma ta seg av dere alene !! Jeg ble helt sjokka da jeg hørte det, sånt sier man ikke til små barn…..!!

Jeg er så full av sinne og aggresjon og blir irritert bare jeg tenker på ham, og temperamentet mitt er like ustabilt som en jojo, føler at jeg er om bord i en karusell som går altfor fort, og at jeg ikke klarer å hoppe av. Jeg vil jo så gjerne har en lykkelig familie, men den lykken slår mer og mer sprekker jo lenger vi går. Så det spørs om dette lar seg redde, i alle fall så lenge han nekter å samarbeide og ta tak i tingene. For at ting skal funke må vi jo jobbe sammen mot samme mål eller hva ?

Folk jeg har pratet med sier at jeg hadde sikkert hatt det best alene, men jeg fryktet fremtiden, og jeg vet ikke om jeg takler å bli alene. Til det er selvtilliten min altfor lav…..

Jeg sier ikke at jeg er perfekt og at ikke noe er min feil, for det er jeg ikke, for ingen er feilfrie, jeg bare føler at jeg stanger hodet i veggen, ja, snart gjennom veggen, for det ser jo ikke ut til at han kommer til å forandre seg. Og vil jeg bruke livet mitt på å måtte kjempe hele tiden mot en mann som aldri kommer til å respektere meg likevel ?? Livet er for dyrebart til å sløse det bort……

Håper noen kan hjelpe meg å klarne tankene, for jeg klarer det ikke selv, for jeg ser for meg et liv som alenemor som noe jeg ikke klarer å makte, tenker på meg selv som en mislykket mor som ikke får til noe som helst, og ser på skilsmisse som et nederlag.

Liker ikke tanken på å splitte opp familien, men kanskje det er det beste tross alt ?? Ærlig talt jeg vet ikke……

[Caramba]

Men stakkars deg.... Dette høres ikke bra ut. Jeg har desverre ikke så mye å bidra med, men situasjonen din høres uholdbar ut. Hva med å ta kontakt med fagfolk for hjelp? Familievernkontoret? Legen din? Høres ut som du er i kontakt med dem allerede, men det høres også ut som du trenger hjelp nå! Har du ingen familie eller venner du kan snakke med, evt få avlastning fra?

[Gjest Very Victoria]

Dette var utrolig trist å lese. Det er vondt og tenke på at noen mennesker ender opp slik.

Basert på det du har skrevet så hadde jeg heller valgt tilværelsen som alenemor i et lettstelt rekkehus eller leilighet. Mannen din er jo et regelrett ra**høl som ikke gjør noe hjemme, drar vekk på turer, kritiserer kroppen din mm.

[Gjest Milah]

Du lever i en situasjon som er helt uholdbar for dere alle. Og spesielt for barna. Jeg tenkte jeg skulle foreslå terapi, men leser jo at dere allerede går i det. Eneste rådet jeg kan gi er å gå, før han tar knekken på deg totalt. Han er tydeligvis ikke interessert i å fikse på ting!

Lykke til! Skjønner veldig godt hvordan du har det!

[Gjest Gjest]

Først vil jeg si at ingen her inne kan gi deg råd om hvorvidt du skal bli i forholdet eller gå.

Det som slo meg når jeg leste det du skrev, er at du faktisk har kommet et stykke på vei allerede. Du har fått ordene ut av hodet og ned på "papir". Kopier det du har skrevet her over i et worddoc, så har du det til senere. Jeg vil også si at jeg er imponert over at du til tross for situasjonen klarer å ordlegge deg såpass saklig, jeg vet dessverre hvor vanskelig det er i en slik situasjon.

Etter hva jeg forstår går dere nå i samtaltimer sammen, og det fungerer ikke. Da gjenstår det samtaletimer hver for dere, om han ikke vil så gjør du det. Print ut nevnte worddoc og gi til den du skal samtale med på forhånd. Overlat til den fagpersonen å vurdere hvordan dere til å begynne med bør forholde dere til mannen din. Det beste vil antageligvis være at du har noen samtaler alene først. Etter en stund bør også mannen din ha noen samtaler alene. Det må avdekkes hvordan han opplever situasjonen. Han vil ikke åpne seg når du er til stede, derfor bør dere droppe felles samtaletimer med en gang.

Husk at jo mer terapeuten får vite, dess lettere er det å kunne hjelpe dere.

[Gjest Gjest]

Uten å kjenne deg er jeg sikker på at du fortjener bedre enn dette, så mot deg opp og gå fra han. På lang sikt blir dette bedre både for deg og barna.

Jeg vet at det er tøfft, men ikke tenk at det å bli er det beste for barna, de kan bli veldig usikre av å ha en slik oppvekst. Da er det mye bedre å vokse opp med foreldre som er lykkelige på hver sin kant.

Husk at du lever bare en gang, gjør det beste ut av det!

[Gjest Gitte]

Jeg føler virkelig med deg som må leve på den måten. Han mannen din virket som et ufordragelig svin! Håper for din skyld at du har venner og/eller familie du kan snakke med om dette.. Kanskje han hadde fått øynene opp, hvis du hadde forlatt han?

[Nella]

Dette var utrolig trist å lese. Det er vondt og tenke på at noen mennesker ender opp slik.

Basert på det du har skrevet så hadde jeg heller valgt tilværelsen som alenemor i et lettstelt rekkehus eller leilighet. Mannen din er jo et regelrett ra**høl som ikke gjør noe hjemme, drar vekk på turer, kritiserer kroppen din mm.

←

Enig her jeg.

For terapi høres ikke ut til å funke, så da må du bare spørre deg selv. Er det sånn du vil ha det resten av livet? For det blir ikke bedre og det blir ikke selvtillitten din om du blir heller, dessverre.

[Gjest Gjest_girlpower_*]

jeg tenker det var godt å få det ut.

Å leve sammen er vanskelig, to mennesker med helt forskjellig bakgrunn skal få et samliv til å fungere i tillegg til å være foreldre. Det er ikke lett, og den vanskeligste tiden er i småbarnstiden hvor man er avhengig av at begge skal gjøre sitt for at ting skal fungere.

Dere går i terapi, det er fint og det må dere fortsette med, godt råd som gjest kom med at du kunne skrive ut alt det du skrev her og gi til terapeuten. Noen ganger er det lettere å si noe skriftlig for da er det ingen som avbryter.

Og jeg ville nok også lytte til helsesøster for det kan godt hende at du har en fødselsdepresjon som gjør at hjemmesituasjonen føles verre og verre. Det er ikke noe galt med deg for det, og mannen din blir ikke mindre slubbert fordi om du får en diagnose, jeg har hatt fødselsdepresjon selv så det vet jeg litt om - iallfall min egen situasjon.

Hvis du har familie i nærheten ville jeg bedt dem om hjelp, jeg hadde gjerne tatt et par ukers ferie for å hjelpe mine venner og nærmeste med barn og hjem i en vanskelig situasjon. Det kan være godt å få hjelp til å ta unna det daglige en periode. Eller har du noen venner som kan hjelpe deg?

Med svigerforeldre som dine, hvem trenger fiender? Først får du hjelp til å sette skapet på plass for mannen din og så setter du skapet på plass for svigerforeldrene dine.

Lykke til!

[Gjest Gjest]

For terapi høres ikke ut til å funke, så da må du bare spørre deg selv.

Det vet vi vel strengt tatt ikke, siden den eneste terapien de har prøvd er i fellesskap.

[Nabodama]

Dette høres helt uholdbart ut, både for deg og ungene.

Skulle gjerne skrevet mye lengre enn jeg kommer til å gjøre nå, men jeg er på tur hjem fra jobb snart.

Du har en mann som du irriterer deg over og er sint på. I tillegg har du en svigerfamilie som ikke er helt ok, for å si det mildt.

Hvis du er alene, slipper du faktisk å bruke så mye tid og energi på sinne, irritasjon og negative følelser. du kan heller bruke tiden på skape et liv som er sånn som du vil ha det. Og kose deg litt. Du skal se at livet blir lysere om du får det som er negativt for deg ut av livet ditt.

For mannen din kan du ikke forandre. Og han viser lite vilje til å gjøre noe selv for å ta vare på forholdet mellom dere.

Det finnes helt sikkert en mann der ute som kan komme deg i møte på drømmen om et lykkelig famlieliv i langt større grad enn ham du sliter med nå.

Du må spørre deg selv om hva slags liv det egentlig er du vil ha for deg selv og ungene. Deretter må du gjøre noe for å få det sånn. Om det innebærer å selge hus osv, så husk at slike ting ikke betyr noe når du ikke har det bra i livet ditt. Du kan få det bedre, men du må selv ta steget!

[Gjest Gjest]

Huff og huff.. Dette var jo masse på en gang Ville bare sende deg en klem, og ønske at det beste skjer med deg i fremtiden.. mitt råd er at du tenker på masse på deg selv, og hva du vil fremover.. ER denne mannen virkelig verdt all den frustrasjonen du sitter inne med? Vil du kanskje komme til å få ett friere bedre liv uten ham? Jeg kjenner igjen masse fra mitt forrige samboerskap, selv om det kun var ett barn med i bildet.. jeg holdt lenge igjen, men endte med at jeg forlot min ex, og i etterkant er det det smarteste jeg har gjort.. Ever Lykke til

[Luckyme]

Det var meg som la inn innlegg ovenfor som gjest.. glemt å logge meg inn..

[Gjest Gjesta]

Først vil jeg si at ingen her inne kan gi deg råd om hvorvidt du skal bli i forholdet eller gå.

Det som slo meg når jeg leste det du skrev, er at du faktisk har kommet et stykke på vei allerede.  Du har fått ordene ut av hodet og ned på "papir".  Kopier det du har skrevet her over i et worddoc, så har du det til senere.  Jeg vil også si at jeg er imponert over at du til tross for situasjonen klarer å ordlegge deg såpass saklig, jeg vet dessverre hvor vanskelig det er i en slik situasjon.

Etter hva jeg forstår går dere nå i samtaltimer sammen, og det fungerer ikke.  Da gjenstår det samtaletimer hver for dere, om han ikke vil så gjør du det.  Print ut nevnte worddoc og gi til den du skal samtale med på forhånd.  Overlat til den fagpersonen å vurdere hvordan dere til å begynne med bør forholde dere til mannen din.  Det beste vil antageligvis være at du har noen samtaler alene først.  Etter en stund bør også mannen din ha noen samtaler alene.  Det må avdekkes hvordan han opplever situasjonen.  Han vil ikke åpne seg når du er til stede, derfor bør dere droppe felles samtaletimer med en gang.

Husk at jo mer terapeuten får vite, dess lettere er det å kunne hjelpe dere.

←

Jeg er enig i dette!

Personlig så opplever jeg at det faktisk er lettere å få skrevet det jeg føler, enn å si det rett ut ansikt til ansikt. Spesielt når det dreier seg om mer negative ting...

Lykke til

[Gjest Gjest_May_*]

Det blir tungt å gå! Men for guds skyld stikk så fort du kan!!! Mannen bryter deg faktisk ned sakte men sikkert. Ikke rart du har dårlig selvtillit. Stakkars liten...Uff og huff!!! Jeg mener det, jeg fikk lyst til å riste han skikkelig. Han er egoist av dimensjoner og du kan ikke ha det sånn!

Man skal ikke bevare familien for alt i verden. Ungene dine tar skade av det, og du virker ikke helt pigg selv.

Du vet hva du må gjøre, du trenger bare motet til å gjøre det. et siste puff! Tenk på sjokket han får! Han fortjener det....

Men jeg må spørre...Har han alltid vært sånn?

masse masse klemmer til deg