Datteren min sier hun ikke føler seg elsket av stefar og vil flytte herfra.

[AnonymBruker]

Er det noen her som har måttet flytte ut fra samboer fordi stebarna ikke liker/greier å leve med deg? 
 

Sitter i en slik knipe nå. Samboeren min har en stedatter og to barn som vi har sammen. Når jeg leser kroppsspråket hennes så ser det ut som at hun har det fint og tuller og ler og virker til å trives. Men nå sier hun at hun trives ikke så godt med stefar alene. Fordi han ikke «ser» henne, eller viser henne kjærlighet på lik linje med meg og stemoren hennes. Hun ønsker derfor å bo hos der sier hun. 
 

Barnet har bodd hos meg siden hun var liten. Stefaren er glad i henne, det både ser jeg og han sier det med ord til meg bår jeg spør. Men han er kanskje ikke så god til å vise det. Synes det er sårt å se han få den i fleisen, for jeg VET at han er glad i henne. Veldig trist at hun ikke ser det selv. 
 

Hva gjør vi nå? La henne flytte til far (som flyttet langt langt unna like etter bruddet vårt) slik at to andre små barn blir skilsmissebarn, eller la henne flytte? 
Jeg synes det er trist at hun føler det slik når jeg vet det ikke er slik hun føler og tenker. Vet heller ikke hva vi skal gjøre for å få henne til å føle seg mer elsket. Han er som sagt ikke en som sier med ord hvem han elsker hele tiden, og han har blitt flinkere til å si det nå i det siste pga det hun har sagt. Han er jo livredd for at hun skal flytte. For det er det jo ingen av oss som vil. Hva ville dere gjort?   Hun er snart 11 år forresten. 

Anonymkode: adf6c...4f7

[AnonymBruker]

Samboeren din har et stebarn - du mener du har ett barn fra før og dere har to sammen?

"La henne flytte til far (som flyttet langt langt unna like etter bruddet vårt) slik at to andre små barn blir skilsmissebarn, eller la henne flytte?" - jeg skjønner heller ikke hva du mener med det, både la henne flytte til far OG gå fra mannen din?

Hvor gammel var datteren din da mannen din kom inn i familien?

Anonymkode: 15a3c...5da

[AnonymBruker]

Jeg tror hun (og alle oss andre) ha nytte av å lære seg de ulike kjærlighetsspråkene. Så lenge han faktisk er glad i henne vil det være fint for henne å forstå/gjenkjenne hvordan det kommer til uttrykk. Det gjelder ikke bare i denne relasjonen, det kan være fint i forbindelse med samtlige fremtidige nære relasjoner. 

Anonymkode: d2d88...026

[TinaChristina]

Jeg tenker at dersom noen faktisk oppriktig er glad i noen så merker mottakeren det. Det gjør ikke hun. Så man kan jo reflektere litt rundt det kanskje. Og om du lar henne flytte til far så viser du svært tydelig at du velger din mann foran ditt barn. Figure it out.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Samboeren din har et stebarn - du mener du har ett barn fra før og dere har to sammen?

"La henne flytte til far (som flyttet langt langt unna like etter bruddet vårt) slik at to andre små barn blir skilsmissebarn, eller la henne flytte?" - jeg skjønner heller ikke hva du mener med det, både la henne flytte til far OG gå fra mannen din?

Hvor gammel var datteren din da mannen din kom inn i familien?

Anonymkode: 15a3c...5da

Jenta var 5 år da jeg traff min samboer. 

Og jeg har nok skrevet feil. Jeg mente «enten la henne flytte ut eller at samboer flytter ut slik at mine to mindre barn blir skilsmissebarn». Ts 

Anonymkode: adf6c...4f7

[AnonymBruker]

TinaChristina skrev (Akkurat nå):

Jeg tenker at dersom noen faktisk oppriktig er glad i noen så merker mottakeren det. Det gjør ikke hun. Så man kan jo reflektere litt rundt det kanskje. Og om du lar henne flytte til far så viser du svært tydelig at du velger din mann foran ditt barn. Figure it out.

TS og mannen har to barn sammen også, de må jo med i regnestykket. Hun velger i så fall ikke mannen foran barnet, men mannen og de to barna.

Anonymkode: 15a3c...5da

[AnonymBruker]

Som TinaChristina sier, barn merker om noen er oppriktig glad i dem eller ikke, og det ER sårt med foreldre som ikke viser særlig kjærlighet til en. 

Hvis datteren din ønsker å flytte til far så la henne gjøre det. 

Anonymkode: 6e03c...0a8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg tror hun (og alle oss andre) ha nytte av å lære seg de ulike kjærlighetsspråkene. Så lenge han faktisk er glad i henne vil det være fint for henne å forstå/gjenkjenne hvordan det kommer til uttrykk. Det gjelder ikke bare i denne relasjonen, det kan være fint i forbindelse med samtlige fremtidige nære relasjoner. 

Anonymkode: d2d88...026

Ja, for han viser det jo i omsorg på annen måte enn å si det direkte til henne hver dag. Han viser det iallefall til meg at han ønsker hennes beste med å prioritere hennes behov foran andre ting. Han engasjerer seg i hennes hverdag og deltar på kamper/dugnader det jeg ikke kan stille feks pga jobb. Finner på gøyale ting iblant i helgene, lar henne dra på overnatting, ha overnattingsbesøk osv. Jeg ser jo at han gjør ting som en far også ville gjort. Bare vet ikke hva jeg skal gjøre for å få henne til å se det også. Ts 

Anonymkode: adf6c...4f7

[AnonymBruker]

TinaChristina skrev (4 minutter siden):

Jeg tenker at dersom noen faktisk oppriktig er glad i noen så merker mottakeren det. Det gjør ikke hun. Så man kan jo reflektere litt rundt det kanskje. Og om du lar henne flytte til far så viser du svært tydelig at du velger din mann foran ditt barn. Figure it out.

Jo, men så er det to andre barn som må betale prisen om hun blir her. Da må pappaen ut av familien. Så her er det jo enten eller. Så hvem skal man velge? Det største barnet eller de to minste? Det er jo helt umulig å skal måtte velge mellom sine egne barn! 🥺 ts 

Anonymkode: adf6c...4f7

[AnonymBruker]

Jeg hadde en stefar i oppveksten og følte nok litt som hun gjør, og det gjør min søster også. 

Kjærligheten fra en steforelder er annerledes enn en biologisk forelder, og slik vil det alltid være. Jeg tror ikke det hun føler seg mindre elsket betyr at hun er det. Hun er et barn, og de er vant til en form for omsorg. I tillegg er hun vokst opp primært med mor, så hun er vant til morskjærligheten. Hvis faren var lite i bilde i oppveksten, så er det kun du som har stått for foreldrekjærligheten, og kontrasten mellom mor og stefar blir stor. Jeg mistet selv min far tidlig, og mamma var veldig omsorgsfull, til stede og på oss begge, så avstanden mellom henne og en litt mer distansert stefar ble stor.

Husk at forholdet mellom en stefar og datter også er annerledes fordi det er naturlig for mannen å være mer forsiktig. Stefedre er ofte ikke komfortable med å vise omsorg så tydelig fysisk - tidlige generasjoner menn var ikke i det i det hele tatt, og mens moderne menn ofte kan være mere fysiske, begrenser det seg gjerne til biologiske barn. De er vare for å være for "på", og det gjelder spesielt ettersom de blir større.

Jeg har et godt forhold til stefaren min idag, som voksen. Men nå er jo forholdet til begge foreldre mer distansert siden jeg har mitt eget liv. Når man er fordi alderen der foreldre "duller", så stiller mor og far mer likt. 

Jeg synes din datter skal få lov til å flytte til far dersom det er et sterkt ønske. Det trenger ikke være for alltid. Og du trenger ikke si annet til mannen din enn at hun nærmer seg puberteten og ønsker seg en forandring. Jeg har nå en stedatter selv og hun valgte å bo primært hos mor da hun kom i puberteten, mannen min tok seg ikke nær av det.

Anonymkode: 15a3c...5da

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ja, for han viser det jo i omsorg på annen måte enn å si det direkte til henne hver dag. Han viser det iallefall til meg at han ønsker hennes beste med å prioritere hennes behov foran andre ting. Han engasjerer seg i hennes hverdag og deltar på kamper/dugnader det jeg ikke kan stille feks pga jobb. Finner på gøyale ting iblant i helgene, lar henne dra på overnatting, ha overnattingsbesøk osv. Jeg ser jo at han gjør ting som en far også ville gjort. Bare vet ikke hva jeg skal gjøre for å få henne til å se det også. Ts 

Anonymkode: adf6c...4f7

Nettopp! Det er en kjærlighetshandling. Kanskje du kan låne og lese boken Kjærlighetens fem språk? Når du har er lest den og har fått oversikt kan dere for eksempel lese de delene om det kjærlighetsspråket som angår ham sammen? Det kan være et utgangspunkt for generell refleksjon rundt hvordan hun og andre viser at dere bryr dere om hverandre. Kommer litt an på hvordan hun er selvsagt, bøker er ikke alles favoritt men jeg tror det er veldig nyttig. Kunnskap er makt, sies det, og her er kanskje problemet at hun ikke har kunnskapen til å se/gjenkjenne omsorgen han har for henne.

Anonymkode: d2d88...026

[Delfin82]

 Ikke helt det samme da jeg vet min datter føler seg sett og elsket av sin stefar. Men hun hadde perioder hvor hun var litt umulig å ha med å gjøre. Ente med at Stefar hakket på datteren min. 
 Prøvde prate med han om det men ble ikke bedre. Helt til min datter kom til meg og forklarte hvordan hun følte det. Da gikk jeg til samboer nok en gang. Sa fra hvordan barnet har det.
 
 Pippa fikk en annen lyd. Jeg og min mann pratet om det og dagen etter gikk han for å snakke med sin stedatter. Og de sammen "ryddet" opp og fikk pratet ut om ting. 
 Kommunikasjon er viktig. Selv med barn. Nå står det ikke hvor gammel hun er. MEN her må stefar inn og kommunisere med sin stedatter. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Jeg tror hun (og alle oss andre) ha nytte av å lære seg de ulike kjærlighetsspråkene. Så lenge han faktisk er glad i henne vil det være fint for henne å forstå/gjenkjenne hvordan det kommer til uttrykk. Det gjelder ikke bare i denne relasjonen, det kan være fint i forbindelse med samtlige fremtidige nære relasjoner. 

Anonymkode: d2d88...026

Men det at noen sier "jeg elsker deg" har ingen verdi.

Fordi de fleste av oss kan si det uten å mene det. De fleste av oss vet ikke egentlig hva kjærlighet er. 

Om han elsker henne er også irrelevant. Det er hvordan mottaker oppfatter budskapet som har betydning. Du som avsender har 100% av ansvaret for hvordan det fremstår, uavhengig av intensjon. At barnet lærer seg "kjærlighetsspråk" er uten verdi. Mannen må ta ansvar for egen valgt kommunikasjon. 

Enkelt eksempel: Om noen spenner ben på deg av god eller ond vilje er uvesentlig. Resultatet er uansett at du snubler. Du kan ikke etterpå komme si "jeg mente det ikke". Det bør du holde deg for god til.

Det er ts som er sikker på at stefar elsker barnet. Verken jeg eller barnet aner noe om det. At han påstår seg å elske henne er uten verdi. At han sier "elsker deg" til barnet har veldig liten verdi. Å se noen er ren handling. 

Anonymkode: 00d45...5b5

[Era Vulgaris]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Nettopp! Det er en kjærlighetshandling. Kanskje du kan låne og lese boken Kjærlighetens fem språk? Når du har er lest den og har fått oversikt kan dere for eksempel lese de delene om det kjærlighetsspråket som angår ham sammen? Det kan være et utgangspunkt for generell refleksjon rundt hvordan hun og andre viser at dere bryr dere om hverandre. Kommer litt an på hvordan hun er selvsagt, bøker er ikke alles favoritt men jeg tror det er veldig nyttig. Kunnskap er makt, sies det, og her er kanskje problemet at hun ikke har kunnskapen til å se/gjenkjenne omsorgen han har for henne.

Anonymkode: d2d88...026

En 12-åring skal sette seg inn i en bok om Kjærlighetens fem språk, for å i større grad forstå at stefaren faktisk elsker henne, selv om hun ikke forstår det selv? Barn har en fantastisk radar for å lese kroppsspråk, føle stemninger, merke om voksne er genuine eller ei, og hennes følelser er selvfølgelig hennes egne. Skal voksne da klaske en bok i bordet, og fortelle henne at hun føler feil?

Kanskje han ikke elsker henne? Kanskje han er helt normalt glad i henne, har omsorg og omtanke, er opptatt av hennes behov, og vil hennes beste, men at han faktisk elsker sine biologiske barn. Det vil i så fall være både forståelig og menneskelig. 

[AnonymBruker]

Jeg tror sjalusi og tanker hos barn ofte kan oppstå uten at det faktisk er slik at de ikke blir elsket. Det kan likevel være forventninger til hvordan ting burde være som bunner i et ideal som er umulig å oppnå. Et ønske om at mor og far holdt sammen for eksempel, og tro på at da hadde ting vært så mye bedre. At det er så kjekt hos den forelderen man bare sjelden er hos, fordi det da er satt av tid til mer intenst samvær, og ikke kjipe hverdager, og man skjønner ikke at å bo der hele tiden ville blitt hverdager der også. Ikke samme som når man bare er der innimellom, og far og stemor prioriterer samvær på en måte som ikke kan gjøres konstant om man bor der. 

Her ville mitt barn flytte til far i samme alder. Følte at jeg og stefar var mest opptatt av de minste. Var nok litt sjalusi, og samvær med far var så dedikerte til barnet. Jeg lot barnet flytte til far, og det ble nok litt skuffelse det også. Å få hverdager med far innebar selvfølgelig at far måtte konsentrere seg om annet også. Kunne ikke være like dedikert til barnet konstant som når det var samvær som var dedikerte til samvær. 

Jeg angrer ikke på at jeg lot barnet velge, for jeg tror det hadde blitt vonde følelser av at jeg nektet å lytte til barnets ønsker og følelser, og erfaring med å bo hos far gjorde at barnet forsto at heller ikke far kunne være sammen med barnet og sørge for å ha det kjekt sammen hele tiden når barnet bor der. At annet også må ivaretas. Jeg tror ikke barnet hadde forstått det uten å prøve, for det trodde at far var mer glad i det og dedikerte til det ut fra et samvær som ikke lar seg gjøre når det er hver dag, og barnet bor der. Hadde jeg sagt nei ville barnet fortsette med å tro at livet hos far (og stemor) ville være som når det var dedikert samvær. At der gjorde de kjekke ting sammen hele tiden. 

Å bo med far, stemor og bonusbror ble mye det samme som hos oss. At det ikke er mulig å opprettholde nivået av dedikerte samvær og aktiviteter, at alt sirkler rundt å være sammen, slik barnet trodde og forventet ut fra erfaringer fra samværshelger. Hadde opphøyet til et ideal om hvordan det burde være alltid, og vi derfor falt gjennom og ikke ga nok oppmerksomhet, fordi vi ikke kunne være på det nivået. Far og stemor kunne heller ikke det når barnet bodde der, og da så det også oss i bedre og klokere lys. Da ble det vi som oppfylte idealet ved samvær, og barnet skjønte etterhvert at det er forskjell på å bo et sted fast og å besøke et sted innimellom. 

Anonymkode: 08534...864

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Jo, men så er det to andre barn som må betale prisen om hun blir her. Da må pappaen ut av familien. Så her er det jo enten eller. Så hvem skal man velge? Det største barnet eller de to minste? Det er jo helt umulig å skal måtte velge mellom sine egne barn! 🥺 ts 

Anonymkode: adf6c...4f7

Hvorfor må du velge mellom barna når datteren din fint kan bo hos sin far?

Anonymkode: 6e03c...0a8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Men det at noen sier "jeg elsker deg" har ingen verdi.

Fordi de fleste av oss kan si det uten å mene det. De fleste av oss vet ikke egentlig hva kjærlighet er. 

Om han elsker henne er også irrelevant. Det er hvordan mottaker oppfatter budskapet som har betydning. Du som avsender har 100% av ansvaret for hvordan det fremstår, uavhengig av intensjon. At barnet lærer seg "kjærlighetsspråk" er uten verdi. Mannen må ta ansvar for egen valgt kommunikasjon. 

Enkelt eksempel: Om noen spenner ben på deg av god eller ond vilje er uvesentlig. Resultatet er uansett at du snubler. Du kan ikke etterpå komme si "jeg mente det ikke". Det bør du holde deg for god til.

Det er ts som er sikker på at stefar elsker barnet. Verken jeg eller barnet aner noe om det. At han påstår seg å elske henne er uten verdi. At han sier "elsker deg" til barnet har veldig liten verdi. Å se noen er ren handling. 

Anonymkode: 00d45...5b5

Jeg er ikke helt enig med deg.

For å bruke ditt eksempel: Noen ganger kan man spenne ben på noen med uhell, f.eks fordi man ikke ser at personen kommer, noen forstår kanskje ikke faren i å spenne ben og trodde det bare var gøy, kanskje jeg har rykninger i foten ++ det kan være mange grunner til at man i ettertid kan, og bør, beklage og forklare seg. Da synes jeg det blir feil at svaret er bastant "nei, du har 100% ansvar, fordi jeg falt".

Anonymkode: 2026d...0c5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Men det at noen sier "jeg elsker deg" har ingen verdi.

Fordi de fleste av oss kan si det uten å mene det. De fleste av oss vet ikke egentlig hva kjærlighet er. 

Om han elsker henne er også irrelevant. Det er hvordan mottaker oppfatter budskapet som har betydning. Du som avsender har 100% av ansvaret for hvordan det fremstår, uavhengig av intensjon. At barnet lærer seg "kjærlighetsspråk" er uten verdi. Mannen må ta ansvar for egen valgt kommunikasjon. 

Enkelt eksempel: Om noen spenner ben på deg av god eller ond vilje er uvesentlig. Resultatet er uansett at du snubler. Du kan ikke etterpå komme si "jeg mente det ikke". Det bør du holde deg for god til.

Det er ts som er sikker på at stefar elsker barnet. Verken jeg eller barnet aner noe om det. At han påstår seg å elske henne er uten verdi. At han sier "elsker deg" til barnet har veldig liten verdi. Å se noen er ren handling. 

Anonymkode: 00d45...5b5

For ikke å snakke om at dyktige manipulatorer sier "jeg elsker deg" uten å blunke. Jeg sier på ingen måte at dette gjelder denne stefaren, men å lære et barn å la ord overkjøre barnets eget instinkt på dette området tror jeg kan slå stygt tilbake hvis hun får en kjæreste som vet å utnytte henne.

Anonymkode: 96d3b...6a1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Jo, men så er det to andre barn som må betale prisen om hun blir her. Da må pappaen ut av familien. Så her er det jo enten eller. Så hvem skal man velge? Det største barnet eller de to minste? Det er jo helt umulig å skal måtte velge mellom sine egne barn! 🥺 ts 

Anonymkode: adf6c...4f7

Det blir veldig feil å «kaste» far ut av familien. Han er jo far til de to minste barna også! Det kan du ikke kreve rett og slett. Hva med familieterapi/samtaler så datteren skjønner at stefar bryr seg? 

Anonymkode: 024bc...bcf

[AnonymBruker]

Det høres ut som kommunikasjon og dialog mellom stefar og datteren din må bedres. Kanskje stefar snakke med henne? Er det mulig for han å si noe om hvor glad han faktisk er i henne og at hvor lei seg han blir over å høre at hun ikke føler seg elsket og hvor engstelig han er for at hun ikke vil bo hos dere pga. hennes følelse?

Samtidig kan jeg skjønne stefaren her, om det er slik at han ikke har de samme følelsene for henne som for sine "egne".. og det kan kanskje du snakke med datteren din om. At det er en forskjell, men at han elsker henne og er glad i henne og at det er noe du tydelig ser gjennom andre ord/handlinger som du som voksen legger merke til men som hun nok tar som en selvfølge.
Jeg har selv en gutt på snart 11 år, jeg må fortelle han hva jeg er opptatt av og hva som er viktig for meg - han legger ikke merke til det om jeg ikke sier det (f.eks. er jeg veldig opptatt av hagen og blomster og da han skjøt en ball på en nyplantet pion og jeg ble lei meg så forsto han ikke det.. at det kunne være så viktig liksom.. 😉 ) De lever litt i sin egen boble og er temmelig selvopptatte i den alderen, spør du meg.. Jeg tenker også at hun kanskje har litt urealistiske forventninger og her kommer du inn i bildet, folk er forskjellige. Noen er å lese som en åpen bok, andre er mer lukket. Jeg husker min mor synes min svigerinne (min brors kjæreste) var så lite engasjert og viste ikke takknemlighet nok når hun fikk gaver av min mor.. altså, min brors kjæreste er introvert og jeg har aldri sett henne "ta av" på noe som helst vis. Og, gaven hun fikk var kanskje ikke noe hun ønsket seg eller trengte heller og hun er nok mer opptatt av f.eks. miljø, bærekraft m.v. enn det min mor er/var. Så det at hun ble for lite glad for ting, for lite entusiastisk eller bare hadde en annen personlighet enn den min mor forsto så fikk hun en slags kritikk.. (ble selvfølgelig kun snakket om bak min svigerinnes rygg.. huff...). Men, kanskje du skjønner hva jeg mener  og kan si noe om det til din datter? Vi må tåle at andre er ulike fra oss selv, det betyr ikke at de ikke liker oss.. (men mannen har nok samtidig lettere for å gi uttrykk for sin kjærlighet til sine kjødelige barn, jeg var selv stemor og det kan ikke sammenlignes...).

Anonymkode: 0951a...267