Samlivsbrudd etter nesten 30 år

[AnonymBruker]

Jeg og min mann har vært sammen i nesten 30 år, har voksne barn som ikke lenger bor hjemme. Nå er det helt dødt mellom oss, vi knapt prater, har ikke sex, er totalt ulike, uenige på de fleste områder, han overkjører meg og tar alle beslutningene. Sure og gretne begge to og trives ikke i hverandres selskap. Kommunikasjonen er elendig, og vi rakker ned på hverandre. 
 

Føler likevel at vi har noe til felles, har et par felles interesser, trives når vi er på ferie sammen, liker å planlegge og reise. Og vi har hatt et langt liv sammen, og har barna som felles engasjement og interesse. Men hverdagen er elendig, og jeg føler meg ulykkelig. 
 

Er så redd for å bli alene, få dårlig økonomi, stå på egne bein. Selvtilliten er lav. Kan noen dele erfaringer med meg? Er jeg for gammel til å skilles når jeg er midt i 50-årene? Har du klart å bryte ut? Skal jeg bare «holde ut»? 

Anonymkode: 89393...b2f

[AnonymBruker]

Dere må ta den store praten, gjerne med hjelp av parterapeut. Det skylder dere dere selv etter alle disse årene 

Anonymkode: d76aa...f4e

[AnonymBruker]

Dere må finne ny mening i hverdagen. Hva med en hund som får dere ut på tur?

Anonymkode: 2dd15...a48

[Jdz]

Du sier dere har noe til felles, dyrk det og se om det er noe mer der. Dere har voksne barn, utnytt det, reis og opplev verden. Dere har friheten til å gjøre hva dere vil.

Selv om man føler man har vokst fra hverandre, så innebærer samlivsbrudd som regel masse smerte og fortvilelse. Jeg har vært der-ish hvor du er og flere år etter så tenker jeg fortsatt på hvordan livet ville vært om jeg prøvde hardere på å få samlivet til p fungere igjen.

[Sydvesta Orkana]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Jeg og min mann har vært sammen i nesten 30 år, har voksne barn som ikke lenger bor hjemme. Nå er det helt dødt mellom oss, vi knapt prater, har ikke sex, er totalt ulike, uenige på de fleste områder, han overkjører meg og tar alle beslutningene. Sure og gretne begge to og trives ikke i hverandres selskap. Kommunikasjonen er elendig, og vi rakker ned på hverandre. 
 

Føler likevel at vi har noe til felles, har et par felles interesser, trives når vi er på ferie sammen, liker å planlegge og reise. Og vi har hatt et langt liv sammen, og har barna som felles engasjement og interesse. Men hverdagen er elendig, og jeg føler meg ulykkelig. 
 

Er så redd for å bli alene, få dårlig økonomi, stå på egne bein. Selvtilliten er lav. Kan noen dele erfaringer med meg? Er jeg for gammel til å skilles når jeg er midt i 50-årene? Har du klart å bryte ut? Skal jeg bare «holde ut»? 

Anonymkode: 89393...b2f

Har ikke noen personlig erfaring å dele, men du er IKKE for gamel til åskilles. Du er derimot altfor ung til å "holde ut"!

Om du/ dere ikke ser noe lys i tunnelen for å få det bra i lag i hverdagen, vil jeg stille deg samme spørsmål som jeg gjorde til ei kjær venninne  ( de brukte ca 20 år på å dra ut proppa. Det var en sann lettelse for omgangskretsen da det endelig skjedde):

Vil du ha det som du har det i 20 år til? Hva med 40?? 

Mener ikke å ta lett på det med samlivsbrudd- men det er tragisk om frykten for det ukjente, økonomi osv er det som er avgjørende. Det er dårlig gjort både mot deg selv, og mot en partner som evt tror det er mere som holder dere sammen. Det er å kaste bort dine/ beslaglegge andres år der man i stede kunne starte på nytt for seg selv eller etterhvert med ny partner.

Skjønner godt det med økonomi osv- ville det være mulig å få hjelp til å få oversikt over hvordan den vil se ut? De aller fleste klarer seg bedre enn fryktet hldigvis.

Selvtilliten din blir ikke bedre av å "holde ut".

Ønsker deg lykke til, og håper du har/ finner noen som kan støtte deg underveis 🥰

 

[Gjest ABM]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Jeg og min mann har vært sammen i nesten 30 år, har voksne barn som ikke lenger bor hjemme. Nå er det helt dødt mellom oss, vi knapt prater, har ikke sex, er totalt ulike, uenige på de fleste områder, han overkjører meg og tar alle beslutningene. Sure og gretne begge to og trives ikke i hverandres selskap. Kommunikasjonen er elendig, og vi rakker ned på hverandre. 
 

Føler likevel at vi har noe til felles, har et par felles interesser, trives når vi er på ferie sammen, liker å planlegge og reise. Og vi har hatt et langt liv sammen, og har barna som felles engasjement og interesse. Men hverdagen er elendig, og jeg føler meg ulykkelig. 
 

Er så redd for å bli alene, få dårlig økonomi, stå på egne bein. Selvtilliten er lav. Kan noen dele erfaringer med meg? Er jeg for gammel til å skilles når jeg er midt i 50-årene? Har du klart å bryte ut? Skal jeg bare «holde ut»? 

Anonymkode: 89393...b2f

Du er kona vel? 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Dere må ta den store praten, gjerne med hjelp av parterapeut. Det skylder dere dere selv etter alle disse årene 

Anonymkode: d76aa...f4e

Ja, vi bør det. Er bare så dårlig på å prate om annet enn sånn daglige ting, før var det unger og «daglig drift i familien AS», nå er det ingenting. 
Vi trenger en tredjepart som kan gi starthjelp, om jeg bare får han med. 

 

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Dere må finne ny mening i hverdagen. Hva med en hund som får dere ut på tur?

Anonymkode: 2dd15...a48

Hund har vært diskutert, men det er komplisert pga jobbsituasjon med reising. Mye ansvar vil falle på meg. Vi er av og til helgeavlastere for venners hunder, det er hyggelig. 

Anonymkode: 89393...b2f

[AnonymBruker]

ABM skrev (6 minutter siden):

Du er kona vel? 

Ja, det er vel oss som oftest går ut som den tapende part, sånn økonomisk, etter et samlivsbrudd. Men vi har grei økonomi. Redselen for å ende opp alene, gretten og sur og angrende, det er nok det som jeg frykter mest. 

Anonymkode: 89393...b2f

[AnonymBruker]

Det er vel en form for midtlivskrise. Skal visst ikke være så uvanlig. 

Regner med det er en tid for å vurdere hva man vil resten av livet. 

Mulig dere bør ta en prat. Snakke litt om hva dere vil og ikke vil. Og se om dere kan forenes. Hva, skal til for hverdagslykke igjen?

Anonymkode: 096ae...ccc

[AnonymBruker]

Det er ikke lett etter så mange år å gå fra hverandre. Jeg gikk etter 25, hadde det veldig likt som deg. Men vi hadde ingen felles interresser heller, alt var dødt. Jeg har ikke angret, nå slipper jeg å diskutere, krangle og ha det dårlig psykisk. Har ikke super økonomi, men klarer meg bra. Har det godt nå. Du må finne det ut selv, om du vil prøve videre eller gå.

Anonymkode: e9015...386

[Gjest ABM]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Ja, det er vel oss som oftest går ut som den tapende part, sånn økonomisk, etter et samlivsbrudd. Men vi har grei økonomi. Redselen for å ende opp alene, gretten og sur og angrende, det er nok det som jeg frykter mest. 

Anonymkode: 89393...b2f

Jeg mente kona MI..😂..du er 55...hva har du egentlig å tape på å gå? Du lever ikke evig vettu..

[AnonymBruker]

Livet er ikke noe man bare skal holde ut. Unn dere selv å finne kjærlighet på ny, med en bedre match for begge to  Forsøk å beholde vennskapet, ved å skilles før det blir hèlt på krisenivå.

Anonymkode: 3d328...0df

[AnonymBruker]

Sydvesta Orkana skrev (14 minutter siden):

Har ikke noen personlig erfaring å dele, men du er IKKE for gamel til åskilles. Du er derimot altfor ung til å "holde ut"!

Om du/ dere ikke ser noe lys i tunnelen for å få det bra i lag i hverdagen, vil jeg stille deg samme spørsmål som jeg gjorde til ei kjær venninne  ( de brukte ca 20 år på å dra ut proppa. Det var en sann lettelse for omgangskretsen da det endelig skjedde):

Vil du ha det som du har det i 20 år til? Hva med 40?? 

Mener ikke å ta lett på det med samlivsbrudd- men det er tragisk om frykten for det ukjente, økonomi osv er det som er avgjørende. Det er dårlig gjort både mot deg selv, og mot en partner som evt tror det er mere som holder dere sammen. Det er å kaste bort dine/ beslaglegge andres år der man i stede kunne starte på nytt for seg selv eller etterhvert med ny partner.

Skjønner godt det med økonomi osv- ville det være mulig å få hjelp til å få oversikt over hvordan den vil se ut? De aller fleste klarer seg bedre enn fryktet hldigvis.

Selvtilliten din blir ikke bedre av å "holde ut".

Ønsker deg lykke til, og håper du har/ finner noen som kan støtte deg underveis 🥰

 

Takk! 20 år til er fryktelig lenge, kan finne på mye hyggeligere ting på de årene, i stede for å vente på - ingenting. Vennskap er det jeg føler vi har, et kommunikasjonsløst vennskap som flyter fordi vi kjenner hverandre godt gjennom mange år. Men gnisten, fellesskapet, seksualiteten og gleden med å være to, den er borte. 

Anonymkode: 89393...b2f

[Snedig]

Det eneste jeg reagerer på er at du sier dere trives sammen på ferie. Er du sikker på det ikke er hverdagen som har tatt dere? Er det bare å ha en reisevenn som gjør at dere trives på tur eller tennes gnisten litt på ferie? Min erfaring er at folk som ikke er kompatible har det enda verre sammen i ferier og høytider. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg og min mann har vært sammen i nesten 30 år, har voksne barn som ikke lenger bor hjemme. Nå er det helt dødt mellom oss, vi knapt prater, har ikke sex, er totalt ulike, uenige på de fleste områder, han overkjører meg og tar alle beslutningene. Sure og gretne begge to og trives ikke i hverandres selskap. Kommunikasjonen er elendig, og vi rakker ned på hverandre. 
 

Føler likevel at vi har noe til felles, har et par felles interesser, trives når vi er på ferie sammen, liker å planlegge og reise. Og vi har hatt et langt liv sammen, og har barna som felles engasjement og interesse. Men hverdagen er elendig, og jeg føler meg ulykkelig. 
 

Er så redd for å bli alene, få dårlig økonomi, stå på egne bein. Selvtilliten er lav. Kan noen dele erfaringer med meg? Er jeg for gammel til å skilles når jeg er midt i 50-årene? Har du klart å bryte ut? Skal jeg bare «holde ut»? 

Anonymkode: 89393...b2f

Trist at dere har sklidd fra hverandre sånn men jeg tror at dere må finne gnisten igjen. Den er der men med alt som har stått i veien for dere de siste tredve årene så så klart så dør en del av det dere fant hverandre for ut. Parterapeut er jeg enig i. Dere må. Prate om det. Høyt. På brutalt det ærligste dere føler. Folk misunner dere nok for det dere har sammen. Og mangeeee skulle ønske de var i deres sko! Tro du meg. Det er ikke verdt og bare gi opp. Kommuniser. Finn frem minner tvihold på  grunnlaget deres. 

Anonymkode: 42893...0c4

[AnonymBruker]

Snedig skrev (11 timer siden):

Det eneste jeg reagerer på er at du sier dere trives sammen på ferie. Er du sikker på det ikke er hverdagen som har tatt dere? Er det bare å ha en reisevenn som gjør at dere trives på tur eller tennes gnisten litt på ferie? Min erfaring er at folk som ikke er kompatible har det enda verre sammen i ferier og høytider. 

Merkelig det der, vi har alltid hatt det hyggelig sammen på ferie og har hatt gode samtaler da. Tror skuldrene senker seg og at vi har mere tid til å ta praten. Nå har vi ikke hatt ferie sammen og reist pga korona på mer enn to år. Å være hjemme er ikke ferie, da finner han på så mye annet som «må» gjøres. 

 

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Trist at dere har sklidd fra hverandre sånn men jeg tror at dere må finne gnisten igjen. Den er der men med alt som har stått i veien for dere de siste tredve årene så så klart så dør en del av det dere fant hverandre for ut. Parterapeut er jeg enig i. Dere må. Prate om det. Høyt. På brutalt det ærligste dere føler. Folk misunner dere nok for det dere har sammen. Og mangeeee skulle ønske de var i deres sko! Tro du meg. Det er ikke verdt og bare gi opp. Kommuniser. Finn frem minner tvihold på  grunnlaget deres. 

Anonymkode: 42893...0c4

Mange er misunnelig ja, vi er nok de i omgangskretsen som har holdt sammen lengst. Men å være misunnelig på et «tomt skall», det er ikke myr å trakte etter. Vi sklir og sklir lengre fra hverandre, og jeg har ikke verktøyene som skal til for å gjøre noe med det. 

Anonymkode: 89393...b2f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Merkelig det der, vi har alltid hatt det hyggelig sammen på ferie og har hatt gode samtaler da. Tror skuldrene senker seg og at vi har mere tid til å ta praten. Nå har vi ikke hatt ferie sammen og reist pga korona på mer enn to år. Å være hjemme er ikke ferie, da finner han på så mye annet som «må» gjøres. 

 

Mange er misunnelig ja, vi er nok de i omgangskretsen som har holdt sammen lengst. Men å være misunnelig på et «tomt skall», det er ikke myr å trakte etter. Vi sklir og sklir lengre fra hverandre, og jeg har ikke verktøyene som skal til for å gjøre noe med det. 

Anonymkode: 89393...b2f

Kan ikke dere reise bort i Norge? Det er jo mulig å komme seg til utlandet selv nå med korona. Kjenner meg igjen i det å måtte bort fra huset. Vi har vært sammen i 20 år, og kan kjenne meg igjen i noe av det du skriver, men vi klarer å finne igjen gnisten. Lager eller bestiller god mat og vin, går ut og spiser, tar en hotellovernatting i egen by. Har sex i lunchpausen på hjemmekontor. Forholdet må jobbes  med, og selv om ting føles kjipe så lenge dere er glad i hverandre og har det bra sammen så er det mulig å vekke følelser til live igjen. Også er det viktig å snakke sammen. Hva med å overraske mannen med hotelltur en helg. Kjøpe litt fint undertøy og kanskje litt voksen leketøy (det har reddet oss flere ganger da forholdet føltes dødt). Ved å være nær hverandre så husker kan følelser komme tilbake. 

Jeg synes det høres ut som det er for tidlig å gi opp før dere har prøvd aktivt å gjøre noe med det. Hadde dere kranglet, vært uvenner og hatt det helt grusomt hele tiden så hadde jeg sagt at dere burde skille dere. Og husk at de siste årene har vært kjipe for de fleste, men det gjelder å komme seg gjennom dem og komme ut på andre siden med ekteskapet i behold. Håper dere finner ut av det, lykke til.

Anonymkode: 9e3f8...843

[Havbris]

Mitt inntrykk er at det nå er likegyldighet og latskap som har kommet inn i forholdet - mer enn en reell trussel om et samlivsbrudd fordi dere ikke kan leve sammen mer. De siste to årene har vært utfordrende for mange - og i tillegg blir forhold ofte utfordret når ungene flytter ut og man skal fylle tiden med noe annet, og man må legge til friskere byggestener. Jeg har også vært sammen med samme mann i over 30 år, og tro meg - vi har hatt utfordringer. Jeg tror et første steg er å bli seg bevisst at forholdet må fylles med noe - og det er et felles ansvar. Det er komfortabelt å synke ned i hver sin verden - der blikket for et "vi" har blitt borte og man kan la det skure å gå til begge blir mer og mer irriterte. Da er det på tide å ta grep. 

Jeg tror at det er viktig å fylle forholdet med felles opplevelser - hva nå det måtte være, og det må være noe som begge ønsker og vil legge litt jobb i. Det skaper et felles "vi" og kan friske opp noe som ligger der som glør men som det trengs å blåse liv i. Det som før gikk på skinner må dere kanskje ta fatt i aktivt for å få det på sporet igjen, og så tror jeg følelsene og hengivenheten vil komme. 

Den verste trusselen nå er kanskje likegyldigheten?

Endret 11. januar 2022 av Havbris

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Jeg og min mann har vært sammen i nesten 30 år, har voksne barn som ikke lenger bor hjemme. Nå er det helt dødt mellom oss, vi knapt prater, har ikke sex, er totalt ulike, uenige på de fleste områder, han overkjører meg og tar alle beslutningene. Sure og gretne begge to og trives ikke i hverandres selskap. Kommunikasjonen er elendig, og vi rakker ned på hverandre. 
 

Føler likevel at vi har noe til felles, har et par felles interesser, trives når vi er på ferie sammen, liker å planlegge og reise. Og vi har hatt et langt liv sammen, og har barna som felles engasjement og interesse. Men hverdagen er elendig, og jeg føler meg ulykkelig. 
 

Er så redd for å bli alene, få dårlig økonomi, stå på egne bein. Selvtilliten er lav. Kan noen dele erfaringer med meg? Er jeg for gammel til å skilles når jeg er midt i 50-årene? Har du klart å bryte ut? Skal jeg bare «holde ut»? 

Anonymkode: 89393...b2f

Søk hjelp

 Parterapi! 

Anonymkode: 02646...f4e

[AnonymBruker]

Jeg skilte meg etter 28 år. Fikk meg ekstravakter på sykehjemmet, mye ryddigere økonomi når jeg måtte greie meg selv og har gått ned mye i vekt. Fått meg en fantastisk kjæreste og aldri sett meg tilbake. Barna sier faren er ustelt, blitt overvektig og huset er en svinesti. Det var faktisk han som ville skilles. 

Anonymkode: 6d68a...6a4