Gå til innhold

Uvanlig å ha blitt kjeftet på som barn ??


marsvin

Anbefalte innlegg

Har vært i psykoterapi et år nå for angst og annet.. fortalte bla. om min mor som kunne bli veldig sint da jeg var barn, og at jeg var litt redd henne og er det litt fortsatt som voksen fordi hun har så voldsomt temperament og er nervøs og på vippepunktet ofte.  Da sa psykologen: « man skal jo ikke kjefte og bli sint på barn» Dette slo meg som veldig merkelig… Har alltid trodd at det var normalt at mødre eller fedre noen ganger brøler og kjefter, drar etter armen inn på rommet og blir fly forbanna på barnet. Er det jeg som har hatt en uvanlig oppvekst her, eller er det normalt å bli sint og kjefte på sine barn ? Har jo alltid tenkt at det er normalt, og derfor ikke så «feil» som han skal ha det til

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Litt kjeft tåler de fleste barn og foreldre kjefter.  Men det finnes en grense.  Barn skal ikke brøles til eller dras inn på rommet. 

  • Liker 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tror det kommer helt an på mengden og hvordan det er ellers. Om dette er hele forholdet og man konstant går på eggeskall, så er det ikke greit. En stressa sliten forelder som kjefter på barnet fordi det har tegnet med sprittusj på TV'n men ellers har et godt forhold, så er det normalt.

Anonymkode: 669cc...b5b

  • Liker 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest AthenaRavenLuna

Jeg ble kjeftet mye på og brølt til, fikk også skylden for alt.  Vil ikke si det er normalt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er normalt å bli kjeftet på, og kjefte på barn - i den forstand at når de faktisk har gjort noe galt så får de korreksjon for dette. Kanskje hever man stemmen, og blir litt sint i stemmen. 
Selv opplevde jeg dette som barn på 80/90-tallet, jeg "fikk kjeft" når jeg hadde gjort noe galt. Likevel opplevde jeg aldri å være redd noen av mine foreldre, verken i situasjonen eller andre ganger. Rett og slett fordi jeg fikk "fortjent kjeft" og de hadde ikke et uforutsigbart temperament. Det virker som om det er dette siste du har hatt og har problemer med, og det dreier seg om en mye mer kompleks relasjon enn at man får litt kjeft når man har fortjent det!

  • Liker 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Alle foreldre kjefter vel av og til. Men å kjefte slik at barna blir redde er vel ikke helt normalt..  

Anonymkode: ea8c6...63f

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er helt normalt å få kjeft.. Psykologen prøvde vel bre å trøste deg. 

Har du fått ptsd diagnose pga kjefting som barn? 

Anonymkode: 4279e...13b

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider


 

For å svare på spørsmålet ditt: Det er ikke bra. Det er forskjell på irettesettelser som gir mening for barnet, og eksplosive sinneutbrudd hvor barnet føler seg truet og redd.

Endret av Tvillingsjel
  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

marsvin skrev (27 minutter siden):

Har vært i psykoterapi et år nå for angst og annet.. fortalte bla. om min mor som kunne bli veldig sint da jeg var barn, og at jeg var litt redd henne og er det litt fortsatt som voksen fordi hun har så voldsomt temperament og er nervøs og på vippepunktet ofte.  Da sa psykologen: « man skal jo ikke kjefte og bli sint på barn» Dette slo meg som veldig merkelig… Har alltid trodd at det var normalt at mødre eller fedre noen ganger brøler og kjefter, drar etter armen inn på rommet og blir fly forbanna på barnet. Er det jeg som har hatt en uvanlig oppvekst her, eller er det normalt å bli sint og kjefte på sine barn ? Har jo alltid tenkt at det er normalt, og derfor ikke så «feil» som han skal ha det til

Tror alle barn har fått kjeft. Det er graden som varierer, intensitet og volum. Berettiget og uberettiget kjeft. Din mor høres ut som min, hun kunne stå å kjefte til det brant i ansiktet på meg. Leeenge og intensivt om helt normale ting barn gjør. Feks gikk barbeint på gresset om sommeren (80s)hun kjeftet i 4 omganger. I ettertid har jeg skjønt at så ekstremt sinne er redsel. Hun var redd for at naboene skulle tro at vi ikke hadde råd til sko?! Hun sa det selv. Min mor er forøvrig helt koko. 

Anonymkode: 4fa61...fb6

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjenferdet skrev (9 minutter siden):

Jeg ble mye skjelt ut som barn, og jeg ble også som deg vettskremt. Jeg skjønte aldri hva jeg hadde gjort, og jeg husker inntil den dag i dag heller ikke hvorfor jeg fikk kjeft. Bare at omsorgspersonen stod og brølte og at jeg gråt.

Huff. Samme erfaring, jeg også 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Laraa skrev (På 10.1.2022 den 22.27):

Huff. Samme erfaring, jeg også 

 

Endret av Tvillingsjel
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Gjest Warrior

Trodde det var normalt at foreldre kjeftet på barna jeg. Ble ofte kjeftet på jeg når jeg gjorde noe galt eller ikke var snill. Ble tatt i armen også hvis jeg prøvde å løpe bort. En sjelden gang en liten dask på rumpa. Var barn på 90 tallet. Når jeg var hos vennene mine fikk de kjeft av sine foreldre. Av og til fikk vi begge/alle kjeft hvis vi gjorde noe galt sammen. Så nei kan ikke være så veldig uvanlig å ha blitt kjeftet på som barn.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vil si det kommer ann på hvilket forhold du hadde til foreldrene i utgangspunktet. Hvorvidt du fikk dekket behovet ditt for kjærlighet og trygghet er kanskje et viktigere spørsmål?

Anonymkode: f7894...bc7

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjenferdet skrev (8 minutter siden):

Mer og mer skjønner jeg at det ikke handlet om meg, men om mamma selv. Hun som hadde uforløste og ubearbeidede følelser som hun tok ut på oss. Pappa er roligheten selv. Jeg hørte han knapt heve stemmen, men nå har nok han hatt en mye bedre oppvekst. Som voksen kan jeg forstå hvorfor dette skjedde, selv om jeg ikke forsvarer det. Jo mer jeg hører jo mer forstår jeg sammenhengen, selv om sammenhengen aldri blir dratt. Jeg har aldri hørt henne skylde på sin egen oppvekst for sitt sinne, men jeg skjønner av meg selv at mye ligger der.

Jeg er 100% sikker på at at det er tilfelle med min mor også og jeg har tenkt tanken mange  ganger, men det kommer  hun aldri til å  innrømme detm Hun raser, gaslighter og skremmer livskiten ut av meg, så  legger hun lokk og tabu over det som om det aldri har skjedd sånn  at jeg  aldri kan spørre om hva som egentlig skjedde , mens jeg får et arr inni meg hver gsng det skjedv.Jeg synes det er skremmende hvor like oppleveser vi har bak oss, gjenferdet

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Kjefting i seg selv er nok ikke så unormalt, men det du forteller om er på hakket til unormalt voldsomt. 

Anonymkode: c67fb...9e5

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kan vel telle på begge hendene når jeg har kjeftet på de to yngste, som er 16 og 18. Det forsvant litt med den eldste. Det gikk liksom ikke så bra siden hun var så viljesterk og ble mer sint enn meg....haha. Jeg måtte rett og slett sette meg ned og lese noen bøker om trassige barn fordi jeg var rådløs da hun enda var ganske så liten. Jeg så jo at det jeg gjorde ikke fungerte og var ikke helt stolt av meg selv. Så kom de andre ferdig oppdratt ut av magen, og jeg la vel kjeftinga helt på hylla. Fordi de to yngste var så følsom, og fordi det ikke fungerte på den eldste. 

...og det tror jeg har vært veldig greit. Men for all; jeg er selv oppvokst med kjeft. Det var vel derfor jeg selv tydde det til det utgangspunktet. Men det føltes jo aldri godt, og jeg kan vel ikke huske at det gjorde godt. 

Men jeg har blikk da. Jeg har et blikk som er beryktet i nabolaget.... sier ungene. 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Trist å høre at det ikke har blitt bedre i deres relasjon. 

Endret av Tvillingsjel
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mooza skrev (4 minutter siden):

Jeg kan vel telle på begge hendene når jeg har kjeftet på de to yngste, som er 16 og 18. Det forsvant litt med den eldste. Det gikk liksom ikke så bra siden hun var så viljesterk og ble mer sint enn meg....haha. Jeg måtte rett og slett sette meg ned og lese noen bøker om trassige barn fordi jeg var rådløs da hun enda var ganske så liten. Jeg så jo at det jeg gjorde ikke fungerte og var ikke helt stolt av meg selv. Så kom de andre ferdig oppdratt ut av magen, og jeg la vel kjeftinga helt på hylla. Fordi de to yngste var så følsom, og fordi det ikke fungerte på den eldste. 

...og det tror jeg har vært veldig greit. Men for all; jeg er selv oppvokst med kjeft. Det var vel derfor jeg selv tydde det til det utgangspunktet. Men det føltes jo aldri godt, og jeg kan vel ikke huske at det gjorde godt. 

Men jeg har blikk da. Jeg har et blikk som er beryktet i nabolaget.... sier ungene. 

 

Hvis du bare har kjeftet 5 ganger pr unge i hele deres oppvekst så lurer jeg litt på hva slags definisjon du/vi egentlig har på kjefting? 

Kastet aldri barnet ditt brødskiva på gulvet, nekta å legge seg, tegnet på veggen, slo søskenen, bannet? Eller max 5 ganger av alt dette? 

Anonymkode: 4279e...13b

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Opprett en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...