Kan man trekke seg som fadder?

[Gjest Gjest]

Vi er faddere for et barn vi ikke har noe med å gjøre overhodet. Vi ble spurt i hui og hast og svarte "ja" før vi hadde tenkt på dette og hva det innebar. Vi har begge angret på denne avgjørelsen, både fordi vi ikke tror på det det legges i det å være en fadder via kirken, og det at ette er et barn vi aldri kommer til å ha noe med å gjøre.

Er det mulig å trekke seg som fadder? Er det noen som har gjort det? Noe som skal gjøres praktisk i forhold til kirken?

Hvordan ville du ha reagert dersom noen trakk seg som fadder for ditt barn?

[Gjest Gjest]

Er barnet døpt eller....?

[Gjest Piper]

Kanskje dere burde tenkt på dette, før dere sa ja. Nå syns jeg dere bør stå som fadder, selv om dere ikke har kontakt med barnet. Egentlig så har det veldig lite å si, for det er bare en formalitet nå i dag.

[Gjest Gjest]

Vet ikke om det er mulig å trekke seg, men er helt enig med Piper, dette er noe dere skulle tenkt på først.

Ikke så mye for deres egen del, men fordi det er bedre for barnet å ha faddere som er der for det, og har kontakt.

Jeg hadde ingen kontakt overhodet med min fadder, og husker det var sårt for meg fordi mine søsken hadde faddere som stilte opp.

Syned dere skal snakke med barnets foreldre jeg, og høre om det ikke er noen andre som står barnet nærmere som burde overta fadderskapet.

[Gjest porselen]

Det spørs akkurat når dere trekker dere det. Hvis dere hadde svart nei da de spurte med samme begrunnelse som dere gir nå, så hadde jeg syntes det var greit. Det er en ærlig ting å si nei fordi at dere føler at det er en forpliktelse dere ikke vil klare å følge opp.

Men etter at ungen er døpt er det vel for sent å si noe. I mange familier er dette også mer proforma - noe man gjør men ikke forventes fulgt opp. Har ikke fått noe oppfølging av mine faddere akkurat. Det lønner seg å tenke gjennom ting grundig før man sier ja, iallfall hvis man er av den pliktoppfyllende typen, noe jeg føler at dere kanskje egentlig ønsket å være.

[Gjest Gjest]

Jeg synes det høres stygt ut å "trekke seg", det er jo et uskyldig barn oppi dette. Tror ikke jeg hadde vært så stolt hvis jeg fikk vite at "nei, lille frysepulver, du har ingen faddere du - for de ville ikke være det mer de"

Jeg er fadder for sønnen til en venninne. Jeg har ikke lest i bibelen for han eller gjort andre slike ting, men jeg følger jo opp så godt jeg kan når vi treffes osv. Han bor i en annen del av landet. Dessuten er han ikke skolemoden engang, blir nok mer kontakt når han blir eldre.

Mine faddere er tante og onkel, det er vanlig i vår familie å be tanter/onkler om slikt. Jeg føler jeg har et godt forhold til de begge, selv om de i dag er skilt. Jeg vet jeg kan ringe de dersom jeg skulle trenge det, vi sender meldinger og har kontakt vi som alle andre. Ingen av de har dratt meg i kirken i tide og utide, men det var heller ikke forventet.

[Nala]

Å trekke seg som fadder høres litt søkt ut, spør du meg. Skjønner ikke hvorfor dere svart ja i "hui og hast", som du sier.

Hva med å heller gjøre en innsats for faktisk å ha litt kontakt med fadderbarnet? Det må da være en grunn til at dere ble spurt? På et tidspunkt må det da ha vært en ganske nært forhold mellom dere og foreldrene til barnet. Hva med å prøve å gjenopplive noe av den kontakten? Om ikke annet går det vel an å sende barnet en liten hilsen innimellom? Et kort eller en lite presang?

[Gjest Gjesta]

Jeg syns også at det høres litt søkt ut!

Prøv heller å gjøre det beste ut av hele saken, om dere ikke har så mye kontakt med foreldrene, så er det lite som skal til for å holde kontakten med barnet.

Bursdag- og julepresang, og kanskje en telefon og et postkort i ny og ne

Om noen hadde trekt seg som fadder for mitt barn, hadde jeg blitt veldig såret, mest på vegne av barnet...

[Samantha]

Eg har aldri høyrt om nokon som har trekt seg som fadder etter dåpen.

Det syns eg høyrest veldig merkelig ut.

Hadde det vore min unge hadde eg ærlig talt blitt ganske overraska og trulig en smule forbanna. Har ein sagt ja til noko sånt, så bør ein stå for det.

Om det er praktisk mulig veit eg heller ikkje.

[Gjest Gjest]

Man kan ikke ta vekk fadderskapet,man kan kun tilføye nye.

Da fadderen til mitt barn utsatte meg for volk på åpen gate og ranet meg,da tok jeg kontakt med presten og forklarte hvorfor.

Men det er kliiiiiin umulig,så jeg har et voldsmenneske som er fadder til mitt barn,og dette støtter kirken.

Og forbannet er jeg enda, for jeg ønsket ikke å ha noe mer tilknyttning til min søster annet aenn at vi er søstre på papiret.

[tuji]

Etter at barnet er døpt kan man ikke trekke seg som fadder.

En fadder er vitne til dåpshandlingen, og står oppført i kirkeboken som det.

Satt på spissen: Hvis fadderen til et barn gir barnet juling en gang i uka, vil han fremdeles være fadder. Det er ikke mulig å gjøre om.

[:-) anna]

Hallo... man trekker seg ikke som fadder... det er en av de tingene man bare ikke gjør.

Å så mye som snakke med foreldrene om noe sånt ville være et solid overtramp spør du meg. I det ligger det nemlig en solid avvising av et uskyldig barn som dere allerede har tatt på dere å være faddere for. Og hvor ille kan det være da. Send pakke til jul og bursdag fram til de er ca 16. For de aller fleste er det det som blir gjort.

Om dere synes det burde være mer enn det, så får dere stille opp mer enn det. Ikke trekke dere. Det er rett og slett ufint.

[Gjest Gjest]

Er barnet døpt eller....?

←

Barnet ble døpt for ca 1 år siden, og vi var ikke tilstede grunnet kort varsel.

[Gjest Gjest]

Tydelig at dette ikke falt i smak ja.

For å forklare litt mer. Vi ble spurt på 2 ukers varsel og det ble forventet at vi skulle svare der og da på telefon. Ingen betenkningstid. Vi synes det var hyggelig å bli spurt, men tenkte ikke igjennom hva det ville si.

Vi bor på sørlandet, de i nord-norge. Det er over 200 mil mellom oss, og foreldrene burde uansett vite at vi aldri vil kunne få noe nært forhold. Far til barnet og min samboer er barndomsvenner. Jeg har møtt dem ca 5 ganger.

Det føles bare vanskelig å være fadder for noen som er så lang unna og som man ikke kjenner. Naturligvis sender vi gaver og gjør det minste som er krevet av oss, sånn sett er vi bare faddere på papiret.

Må legge til at jeg er fadder for 2 andre barn også, som jeg har et nært og tett forhold til.

[aline]

For å forklare litt mer.  Vi ble spurt på 2 ukers varsel og det ble forventet at vi skulle svare der og da på telefon.  Ingen betenkningstid.  Vi synes det var hyggelig å bli spurt, men tenkte ikke igjennom hva det ville si. 

Vi bor på sørlandet, de i nord-norge.  Det er over 200 mil mellom oss, og foreldrene burde uansett vite at vi aldri vil kunne få noe nært forhold.  Far til barnet og min samboer er barndomsvenner.  Jeg har møtt dem ca 5 ganger.

←

vel, dere burde jo også visst (til og med på kort varsel/ingen betenkningstid) at de bor i nord-norge og dere på sørlandet, at det er over 200 mil mellom dere og at dere aldri vil kunne få noe nært forhold.

[Gjest Gjest]

Jeg kan ikke helt se hvorfor det skal være vanskelig å bare godta at dere ikke ser den ungen hele tiden, men at dere er faddere likevel. Å aktivt gå ut og fraskrive seg faddertittelen er direkte usmakelig spør du meg. Hadde det vært andre omstendigheter kunne jeg KANSKJE hatt forståelse, men selv da går jo dette utover et uskyldig barn. Er jo gøy å sitte der ALENE på konfirmasjonsdagen fordi en ikke HAr faddere... Synes dere er i overkant egoistiske...

Og må bare spørre; de andre barna du er fadder for, er de døpt i kirken? sånn siden du argumenterer med det at du ikke tror på kirkelig dåp? Eller var det en navnefest i regi av Human-Etisk Forbund?

[Gjest Gjest]

Og må bare spørre; de andre barna du er fadder for, er de døpt i kirken? sånn siden du argumenterer med det at du ikke tror på kirkelig dåp? Eller var det en navnefest i regi av Human-Etisk Forbund?

←

De er døpt i kirken, men det er såpass lenge siden at da hadde jeg ikke tatt stilling til dette med kristendommen.

Jeg skjønner at jeg fremstår som en komplett idiot som har sagt ja til dette uten å tenke over det, men jeg tar ansvaret mitt altså. Det er ikke det at jeg prøver å snike meg unna fordi jeg vil slippe. Men allikevel føles det bare litt feil, og jeg skulle ønske jeg hadde sagt nei.

Men okei, vi står fortsatt som faddere og får iallfall utføre det minste som kan kreves av oss som faddere. Men forsåvidt, de gjør ikke akkurat stort de heller. Ikke noe takkekort for gaver til fødsel eller dåp.

[Thomasine]

Ja, da er jeg fra andre siden. Jeg angrer nemlig på at jeg valgte den ene fadderen til vår yngste sønn til fordel for en annen...

Hun som ble valgt ser bare sitt eget barn og hun vi burde valgt er veldig flink og kjærlig med vår yngste lillegutt...

Nå har jo ikke dette særlig praktisk betydning for OM det skulle skje noe med oss foreldre ( bank i bordet...) så står ikke hun først i køen for å "overta" barna allikevel, men rent følelsesmessig vill jeg hatt det bedre om jeg visste at fadderen brydde seg om fadderbarnet.

[Gjest Gjest]

Det bør de jo gjøre; takkekort er et minimum synes jeg, det har du helt rett i. På den annen side trenger du da kanskje ikke heller å føle deg forpliktet til den helt store kontakten?

[tuji]

Det er jo ikke barnets feil at foreldrene ikke sender takkekort! Det er barnet du er fadder til, ikke foreldrene. Har man sagt ja til å være fadder, bør man holde det løftet, mener jeg. Når man er fadder i kirken, sier man bl.a. at man skal be for barnet. Det kan man gjøre selv om det er stor avstand.