Barnet (11) sier at om vi kjøper hus og flytter så flytter han til far

[AnonymBruker]

Vi bor på et sted vi ikke har noen slekt eller familie. 40 min unna bor min samboers familie. Så vi her lenge vurdert å flytte dit etterhvert. Jeg har en sønn på 11 år sier at han ikke ønsker dette, og om vi flytter dit så vil han ikke bo her men flytter da til pappaen sin (som bor 100 mil unna). 
 

Han er jo såpass stor at han kan bestemme dette litt selv nå. Men det er veldig vondt å høre at barnet vil flytte fra meg… 

Det er ikke noe vondt å si om plassen vi vurderer å flytte til. Det er en større by men en haug av muligheter (skal foresten ikke bosette oss midt i sentrum. Det er snakk om et rolig boligstrøk med skole og butikk rett i nærheten). 

Jeg skjønner jo at sønnen min syns det er lite kult å flytte vekk fra hjemstedet hans. Men en del av meg ønsker å be han om å gi det en sjanse før han evt bestemmer seg for å flytte så langt unna som det går an omtrent. Tror han hadde kommet til å trivdes, så ønsker virkelig at han prøver først før han avskriver hele greia. 
 

Hva ville dere gjort? 
 

Anonymkode: 9bf84...413

[AnonymBruker]

Blitt boende. 

Barnet har opplevd nok, og er nå på vei inn i tenårene. Brudd mellom foreldre, ny stefar inn i livet, far som flytter 100 mil unna, og nå du som vil rive han opp fra skole og venner akkurat i disse sårbare årene. Bare for at mor har funnet ny mann, og en mulighet som er bekvemmelig for henne og denne mannen. 

Anonymkode: f757a...dd0

[AnonymBruker]

Vent med å flytte til han er ferdig på vgs. Det er vel bare 6-7 år til. Såpass kan du vente, det går fort. Ta hensyn til sønnen din. 

Anonymkode: 9f30e...5f7

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke heller du skal flytte en 11-åring om du ikke absolutt må. Det har vært nok av kaos og han trenger vennene sine!

Hvis det også er fellesbarn i bildet som skal begynne på skolen etterhvert er det vanskeligere å vurdere,  men ville iaf prøvd å bli boende til han begynner på videregående om det går. Det er ikke så lenge til.

Anonymkode: fb9a5...bfd

[AnonymBruker]

Tenker at det er naturlig at barnet tenker at når det først må flytte fra venner og skole, så kan han like godt flytte langt. Så da stiller du og far likt ift tilhørlighet, så hvis far har sterkere kort ellers så flytter selvfølgelig barnet dit. Helt ok.

Anonymkode: b5ea3...6df

[AnonymBruker]

Jeg ville nok også ventet med det. Det er opprivende å flytte, og det høres ut som han vil føle seg nedprioritert dersom du bestemmer deg for å flytte likevel. Da har du valgt kjæresten din fremfor han, 

Du kan ta det opp igjen om et par år. Dersom han fremdeles et negativ ville jeg ventet til han er klar for videregående skole. Da er man så mye mer mobil, og drt er ikke så viktig at vennene bor i nærmiljøet.

Anonymkode: ce554...dbd

[AnonymBruker]

Jeg synes du er egoistisk som tenker mer på deg selv enn barnet ditt. Du klarer fint å bli boende til gutten er ferdig med videregående. 

Anonymkode: 21053...a6a

[AnonymBruker]

40 min tåler dere å kjøre for å møte samboers familie. Vi må kjøre 20 min tur-retur bare for å komme oss på butikken. 
Som en person som opplevde en del flytting som barn, så sier jeg vent. Det er for mange helt jævlig å måtte starte på nytt på en ny skole, å særlig i den alderen hvor man er på nippet til å bli tenåring. De elevene har sine klikker, å det er VANSKELIG å få innpass der. Skjønner at han vil flytte til far for å kunne bli værende der han er kjent. 
ta det evt opp igjen når han skal starte på videregående? Da er det flere som blandes og lettere å finne nye venner. 

Anonymkode: 964f2...205

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

40 min tåler dere å kjøre for å møte samboers familie. Vi må kjøre 20 min tur-retur bare for å komme oss på butikken. 
Som en person som opplevde en del flytting som barn, så sier jeg vent. Det er for mange helt jævlig å måtte starte på nytt på en ny skole, å særlig i den alderen hvor man er på nippet til å bli tenåring. De elevene har sine klikker, å det er VANSKELIG å få innpass der. Skjønner at han vil flytte til far for å kunne bli værende der han er kjent. 
ta det evt opp igjen når han skal starte på videregående? Da er det flere som blandes og lettere å finne nye venner. 

Anonymkode: 964f2...205

Beklager, ser nå at far bor langt unna. 

Anonymkode: 964f2...205

[AnonymBruker]

Ingen barn vil flytte, det er en del av deres natur og kan være veldig traumatisk. Vi har flyttet to ganger og det var lett for oss voksne, nærmest traumatisk for ene barnet. Husket hvor ille første flytten var så det ble ekstra ille andre gangen.

Synes ikke du kan forvente at han skal gi det en sjanse heller, dette er noe dere vil ikke han. Å bli revet bort fra hele sitt liv og vennegjeng kan være brutalt og det bør man anerkjenne, tusen bekymringer kan gå gjennom et barns hode.

Synes dere bor såpass nærme at dere kunne blitt boende om det kun var avstanden det var snakk om.

At det i tillegg er snakk om ny familie med skilte foreldre gjør at man får sympati for barnet.

Bestemmer dere at dere skal flytte så ikke mas mye om det, ikke overdriv hvordan det skal bli, ikke gi forventninger dere ikke kan innfri.

At en 11-åring skal få bestemme og at du ikke liker det er en ting, men tenk likevel etter hvorfor 11-åringens meninger ikke er viktige nok og forklar det for barnet.

Anonymkode: 3d83e...dd9

[AnonymBruker]

Dere voksne tåler helt fint å bo der du tross alt har valgt å etablere deg og din sønn i 7 korte år til. 

Jeg synes at jeg nevner dette i alle tråder der foreldre ønkser å sette seg før barnet. Men samtlige foreldre jeg har møtt påstår seg å være villige til å dø for sitt barn. Men å bo et sted de mistrives i 7 korte år? Å sambo med barnefar i 18 korte år? Det virker være et offer hinsides altså å dø for barnet. Uklart hvorfor. 

Så tenk litt kontekst. For deg er 7 år forsvinnende lite. For en 11 åring er det mer enn et halvt liv.

Anonymkode: d1589...4a7

[AnonymBruker]

Glemte å skrive at vi har to felles små barn også, som går i barnehage. Vi ønsker jo at de også all prioriteres, med å få slektningene sine nært. Bor vi her så har jo ingen av barna noen familie nært overhodet. Foreldrene til samboer tråkker heller ikke akkurat ned dørstokken her, fordi de synes det er så langt for dem å reise 40 min.

 

Men ja skjønner hva dere mener med å vente også da. Er bare vanskelig noen ganger å få hverdagen til å gå opp når man ikke har noen til å stille opp for en, når man trenger hjelp i ny og ne. Jeg savner også en familie i nærheten. Hadde gjort livet enklere for meg også, om vi hadde hatt hans foreldre, søsken, tanter/onkler og besteforeldre i nærheten, for de er jo en del av min familie selv om vi ikke er i slekt. Skulle veldig gjerne hatt et tettere bånd med dem. Og barnet mitt hadde jo fått seg nye venner. Jeg flyttet selv når jeg var 12. var ikke noen problem å få innpass. 
 

men ja. Skjønner at det er vanskelig for en 11 åring å bytte skole. Han sliter jo litt sosialt iblant også, så tror egentlig han kunne hatt godt av en endring i skole/venner. Sånn egentlig. Ts 

Anonymkode: 9bf84...413

[Carrot]

Jeg ville blitt boende der jeg var til barnet ble større..
 

ser du postet TS at dere har to barn sammen som dere ønsker det skal taes hensyn til, og det er forsåvidt greit men de har familien 40 minutter unna, sønnen din sin far bor lengre bort. Jeg ville fortsatt blitt boende - er det din samboer som vil flytte? 

Endret 10. januar 2022 av Carrot

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Glemte å skrive at vi har to felles små barn også, som går i barnehage. Vi ønsker jo at de også all prioriteres, med å få slektningene sine nært. Bor vi her så har jo ingen av barna noen familie nært overhodet. Foreldrene til samboer tråkker heller ikke akkurat ned dørstokken her, fordi de synes det er så langt for dem å reise 40 min.

 

Men ja skjønner hva dere mener med å vente også da. Er bare vanskelig noen ganger å få hverdagen til å gå opp når man ikke har noen til å stille opp for en, når man trenger hjelp i ny og ne. Jeg savner også en familie i nærheten. Hadde gjort livet enklere for meg også, om vi hadde hatt hans foreldre, søsken, tanter/onkler og besteforeldre i nærheten, for de er jo en del av min familie selv om vi ikke er i slekt. Skulle veldig gjerne hatt et tettere bånd med dem. Og barnet mitt hadde jo fått seg nye venner. Jeg flyttet selv når jeg var 12. var ikke noen problem å få innpass. 
 

men ja. Skjønner at det er vanskelig for en 11 åring å bytte skole. Han sliter jo litt sosialt iblant også, så tror egentlig han kunne hatt godt av en endring i skole/venner. Sånn egentlig. Ts 

Anonymkode: 9bf84...413

Hvis han sliter sosialt, hvordan tenker du at det skal være bra for han å måtte starte på nytt med helt nye elever? 

Anonymkode: 964f2...205

[Rosatoast]

Kjenner det koker inni meg, når en forelder finner ny kjæreste og skal da velge å "etablere" seg på nytt. Fjerner barnet fra venner, hjemsted og all trygghet. Barnet har da gått igjennom skilsmisse, at far flyttet til andre del av landet - og at mor hovedsaklig velger ny kjæreste ovenfor barnet. 

Hvorfor er det trist at barnet vil bo hos faren? Barnet er jo ikke din største prioritering lengre, og det merker hen. Hos far er det trygghet, og det kommer ikke barnet til å finne hos deg hvis du velger å flytte med ny type. Det å kjøre 40 minutter til han sin familie, det takler du helt fint. Alvorlig talt.

[Rosatoast]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Glemte å skrive at vi har to felles små barn også, som går i barnehage. Vi ønsker jo at de også all prioriteres, med å få slektningene sine nært. Bor vi her så har jo ingen av barna noen familie nært overhodet. Foreldrene til samboer tråkker heller ikke akkurat ned dørstokken her, fordi de synes det er så langt for dem å reise 40 min.

 

Men ja skjønner hva dere mener med å vente også da. Er bare vanskelig noen ganger å få hverdagen til å gå opp når man ikke har noen til å stille opp for en, når man trenger hjelp i ny og ne. Jeg savner også en familie i nærheten. Hadde gjort livet enklere for meg også, om vi hadde hatt hans foreldre, søsken, tanter/onkler og besteforeldre i nærheten, for de er jo en del av min familie selv om vi ikke er i slekt. Skulle veldig gjerne hatt et tettere bånd med dem. Og barnet mitt hadde jo fått seg nye venner. Jeg flyttet selv når jeg var 12. var ikke noen problem å få innpass. 
 

men ja. Skjønner at det er vanskelig for en 11 åring å bytte skole. Han sliter jo litt sosialt iblant også, så tror egentlig han kunne hatt godt av en endring i skole/venner. Sånn egentlig. Ts 

Anonymkode: 9bf84...413

Det er annerledes nå enn det det var før, vet ikke om du har fått med deg hvordan ungdom er nå i dag? Så det kan du nesten ikke sammenligne. 

Kjæresten din valgte åflytte inn til dere, dere to har valgt helt fint selv å få to små barn. 40 minutter med bil, er ingen tid. Det at hele slekta hans ikke orker å komme til dere pga det, sier faktisk en stor del om de som personer.. Ville heller tenkt mer på det, enn å flytte et barn som trolig føler seg veldig bortprioritert. I tillegg sliter ungen din sosialt, og har utfordringer i hverdagen.. Hvordan faen er det mulig at du som mor, gir såpass faen i han? Jeg gremmes...

Endret 10. januar 2022 av Rosatoast

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Hvis han sliter sosialt, hvordan tenker du at det skal være bra for han å måtte starte på nytt med helt nye elever? 

Anonymkode: 964f2...205

Fordi han har få venner. De han hadde før er han enten ikke interessert i å være med eller så vil ikke de være med han. Han har 1 venn. Veldig begrenset med andre ord. Han ønsker å få flere venner og prøver å bli kjent med de han var med før. Men de viser liten interesse. Derfor tror jeg det kan være greit å starte med blanke ark et annet sted. Ts 

Anonymkode: 9bf84...413

[AnonymBruker]

11 år er en sårbar alder sosialt. Barna går fra å leke med de de bor i nærheten av til å leke med de de velger. De er samtidig umodne i det sosiale spillet og det blir fort en del intriger. Å flytte i denne fasen kan være vanskelig. Ville heller ventet til f.eks. hen begynner på videregående. 

Anonymkode: e1fcf...fce

[Crazydoglady]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Vi bor på et sted vi ikke har noen slekt eller familie. 40 min unna bor min samboers familie. Så vi her lenge vurdert å flytte dit etterhvert. Jeg har en sønn på 11 år sier at han ikke ønsker dette, og om vi flytter dit så vil han ikke bo her men flytter da til pappaen sin (som bor 100 mil unna). 
 

Han er jo såpass stor at han kan bestemme dette litt selv nå. Men det er veldig vondt å høre at barnet vil flytte fra meg… 

Det er ikke noe vondt å si om plassen vi vurderer å flytte til. Det er en større by men en haug av muligheter (skal foresten ikke bosette oss midt i sentrum. Det er snakk om et rolig boligstrøk med skole og butikk rett i nærheten). 

Jeg skjønner jo at sønnen min syns det er lite kult å flytte vekk fra hjemstedet hans. Men en del av meg ønsker å be han om å gi det en sjanse før han evt bestemmer seg for å flytte så langt unna som det går an omtrent. Tror han hadde kommet til å trivdes, så ønsker virkelig at han prøver først før han avskriver hele greia. 
 

Hva ville dere gjort? 
 

Anonymkode: 9bf84...413

Poenget er jo at han ikke vil flytte, derfor  anser han vell det som en stor ugjerning om du tvinger igjennom det og derfor er han ikke så veldig interessert i å "gi det en sjanse" . Er vell ikke unormalt det, eneste er jo at barn uten skilte foreldre feks ikke har noe annet valg. Om han kommer til å gjennomføre det eller ikke er jo en annen sak, men det kommer vell an på hvor ille han synes det er og hvordan forholdet med far er. Hadde han hatt et dårlig forhold til far så hadde det sikkert ikke vært så om å gjøre. Er forholdet greit derimot så kan det jo absolutt hende at han synes han likegjerne kan flytte dit om han først må rive opp røttene og flytte fra venner og kjente. Du kan selvsagt be han om å vurdere å gi det en sjanse, men si at det ikke går da så må han jo rive opp enda en gang. Kanskje etter å ha fått bekreftet sin frykt om at det ikke er noe kult å være den nye et sted, som ikke kjenner noen. 

 

Personlig hadde jeg nok droppet flytting om det ikke var helt nødvendig. Er vell ikke stort verre det enn å det er for en 11 åring og flytte fra hjemstedet. Og dere og samboers familie er jo voksne, har kanskje bil osv? 40 minutter er jo ikke så langt liksom. Og man er vell ikke nødvendigvis hjemme på besøk daglig til familie når man er voksen og har flyttet hjemmefra?

Det er hva jeg hadde tenkt ihvertfall, men det er jo selvsagt ikke verdens undergang å flytte heller, men her kan det jo få en del konsekvenser, så spørsmålet er jo om du er villig til å potensielt ta de konsekvensene,  for noe så lite som å flytte 40 minutter unna der dere bor nå heller å vente noen år til sønnen er ferdig med grunnskolen eller evt vgs og er gammel nok til å flytte for seg selv eller ihvertfall kjøre opp og lettere komme seg rundt selv slik at det kanskje ikke blir like opprivende. 

Endret 10. januar 2022 av Crazydoglady

[AnonymBruker]

Rosatoast skrev (1 minutt siden):

Det er annerledes nå enn det det var før, vet ikke om du har fått med deg hvordan ungdom er nå i dag? Så det kan du nesten ikke sammenligne. 

Kjæresten din valgte åflytte inn til dere, dere to har valgt helt fint selv å få to små barn. 40 minutter med bil, er ingen tid. Det at hele slekta hans ikke orker å komme til dere pga det, sier faktisk en stor del om de som personer.. Ville heller tenkt mer på det, enn å flytte et barn som trolig føler seg veldig bortprioritert.

Skjønner det. 
Men kan du utdype med med at ungdom er annerledes nå enn de var før? Skjønte ikke helt hva du mente med det. Ts 

Anonymkode: 9bf84...413