Barnet mitt ble kidnappet som baby

[AnonymBruker]

Dette er det vanskeligste jeg har skrevet. Ingen vet om dette.... men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

For et par år siden ble min baby kidnappet. Han kom til rette sent på natten...  Dette traumatiserte meg til det punket hvor jeg ville ta livet mitt. Han ble kidnappet før han var 1 mnd gammel. 

Det har påvirket meg til det punket hvor jeg ikke føler at han er mitt barn pga traumen har svartnet ut hele livet hans og graviditeten. 

Jeg lever på autopilot. Jeg klarer ikke føle glede. Jeg elsker han over ALT, men jeg gråter hvis jeg tenker på mine egne gode minner i livet, fordi jeg kommer aldri til å bli glad igjen. Jeg føler at jeg lever for noen som ikke er mitt, og at jeg aldri skal oppleve noe bra igjen. 

 

Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare dette egentlig... jeg legger ut dette i håp om at noen som har opplevd traumer kan gi en liten oppmuntring på om ting blir bedre uten å skrive setningen "Tenk positivt" eller "det kommer til å gå bra med tiden". Jeg trenger virkelig RÅD. Psykolog hjalp ingenting. Jeg trenger folk med ekte historier og ekte svar, ikke en fra tekstboken.  

 

Jeg orker ikke leve i et mørke resten av livet. Værsåsnill å si noe oppmuntrende

Anonymkode: b540a...994

[AnonymBruker]

En psykolog som kan taktisk kan hjelpe deg. Sjekk ut EQ psykolog. 

Anonymkode: a48c4...5cf

[AnonymBruker]

Hvem kidnappet egentlig babyen din? Finner ingenting i media om dette.

Anonymkode: a3b7f...44e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hvem kidnappet egentlig babyen din? Finner ingenting i media om dette.

Anonymkode: a3b7f...44e

Ikke alt som kommer i media vel?

Anonymkode: 5e426...909

[Lipyros]

Her må du oppsøke hjelp igjen. Det var et stort traume, og det må du få bearbeidet for å kunne bli en best mulig mamma

Sender deg en stor klem 

[Silva Pluvialis]

Hvem kidnappet barnet? 

[AnonymBruker]

Min erfaring med traumer (og jeg har hadd mange) er definitivt å dele det med noen. Snakk med folk du føler deg komfortabel med. Jeg har kjappere kommet over ting når jeg har gjort det. Ønsker deg alt godt.

Anonymkode: 4acdc...eaa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ikke alt som kommer i media vel?

Anonymkode: 5e426...909

Kidnappede babyer kommer vel i media.. Det er ikke akkurat noe som forekommer ofte. 

TS: andres traumer vil ikke kunne hjelpe deg med ditt traume, så jeg tror du er ganske på villspor her. Du bør forsøke å fortsette med psykolog. 

Anonymkode: dfb1d...2dc

[AnonymBruker]

Så utrolig vondt og forferdelig 💔❤️‍🩹

Kan ikke forestille meg smerten du har vært igjennom. Hva er det tankene dine går ut på, dårlig samvittighet/skyldfølelse? 

Anonymkode: 13b89...0a5

[AnonymBruker]

Kanskje du ikke tør å virkelig la deg smelte inn i følelsene for barnet fordi du er redd for å føle det du gjorde sist du mistet det?

Eller at du føles skyld for at du lot barnet bli kidnappet?

Ingenting av dette er rasjonelt, men begge tingene skaper en slags avstand mellom dere.

Anonymkode: d8dd0...883

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Ikke alt som kommer i media vel?

Anonymkode: 5e426...909

Nei, ikke hvis det er familetragedie. Derfor jeg lurer på om det er barnets far? Isåfall er det forståelig at ts er slik. Må føle enorm skyldfølelse.

Anonymkode: a3b7f...44e

[AnonymBruker]

Takk til dere som kommer med oppmuntrende kommentarer.

Jeg går til psykolog PLUSS i en traume gruppe. Har gjort det i et halvt år. Jeg er redd jeg søkte hjelp for sent.... Men jeg var så redd for at barnet mitt skulle bli tatt de første årene at jeg ikke klarte å tenke rasjonelt. 

AnonymBruker skrev (På 10.1.2022 den 0.09):

Så utrolig vondt og forferdelig 💔❤️‍🩹

Kan ikke forestille meg smerten du har vært igjennom. Hva er det tankene dine går ut på, dårlig samvittighet/skyldfølelse? 

Anonymkode: 13b89...0a5

❤️  Tankene mine går ut på at jeg aldri skal være en mor han fortjener. Mitt største ønske har alltid vært å bli en mor. Jeg føler meg snytt for baby tiden som jeg gledet meg til også, for jeg husker den ikke. Det er helt svart. Hver dag lever jeg for at barnet mitt skal få fine minner. Jeg jobber i mot følelsene mine hele tiden for at han ikke skal "oppdage" mine følelser. Men jeg ser svart på fremtiden. Det er liksom bare ingen håp

Anonymkode: b540a...994

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Takk til dere som kommer med oppmuntrende kommentarer.

Jeg går til psykolog PLUSS i en traume gruppe. Har gjort det i et halvt år. Jeg er redd jeg søkte hjelp for sent.... Men jeg var så redd for at barnet mitt skulle bli tatt de første årene at jeg ikke klarte å tenke rasjonelt. 

Anonymkode: b540a...994

Stakkars deg. Fortsett å gå til psykolog og traumegruppe. Du får det nok bedre etterhvert. Men du har jo ventet lenge, så kanskje det tar lang tid. Men ikke gi opp. Fortsett å motta hjelpen. Sender deg en god klem. 

Anonymkode: c5516...527

[AnonymBruker]

Jeg satt å tenkte på om jeg hadde noe svar, siden jeg mer enn en gang har opplevd traumer i dette livet. Men jeghar ikke barn, og klarer ikke sette meg inn i situasjonen din på den måten. Det eneste jeg vet er at, hmm, "det går over", men det kan ta lang tid etter egen erfaring, det er jo som om hele kjernen i en gåri stykker, og man står å svaier mellom nåtid og fortid, og nervøsitet for fremtid.

Kunne psykomotorisk fyseoterapi være noe for deg? De hjelper folk å forstå hvordan tanker og kropp henger sammen, og hjelper deg så du får forent dem.

Og noe annet jeg tenkte på, kunne du fnnet noen som jobber med fødselsdepresjon, men som også forstår seg på traume noe? Du kan lete etter avtalespesialist eller gå privat. Det er vanskelig med ren traumebehandling gjennom DPS/stat i Norge, tilbudet er veldig lite og har lange ventelister.

Kan dere begynen å gå i basseng sammen? Finnes det noen grupper dere kan bli med i? Nærheten og leken i vannet kan kanskje gjøre at dere får mange fine stunder hvor dere knytter bånd, samtidig som du får trent på å gi slipp etterhvert som han blir tryggere i vannet.

 

Anonymkode: 5e426...909

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

❤️  Tankene mine går ut på at jeg aldri skal være en mor han fortjener. Mitt største ønske har alltid vært å bli en mor. Jeg føler meg snytt for baby tiden som jeg gledet meg til også, for jeg husker den ikke. Det er helt svart. Hver dag lever jeg for at barnet mitt skal få fine minner. Jeg jobber i mot følelsene mine hele tiden for at han ikke skal "oppdage" mine følelser. Men jeg ser svart på fremtiden. Det er liksom bare ingen håp

Anonymkode: b540a...994

Send meg pm, kan prøve å hjelpe deg med det jeg kan 

Anonymkode: 13b89...0a5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Kanskje du ikke tør å virkelig la deg smelte inn i følelsene for barnet fordi du er redd for å føle det du gjorde sist du mistet det?

Eller at du føles skyld for at du lot barnet bli kidnappet?

Ingenting av dette er rasjonelt, men begge tingene skaper en slags avstand mellom dere.

Anonymkode: d8dd0...883

Jeg holdt på å dø under fødsel, og hadde ingen styrke pga blodmangel til å forsvare han. Jeg kunne ikke reise meg uten å besvime. Jeg klarte ikke forsvare min egen baby, og det kommer jeg aldri til å tilgi meg selv, selvom jeg vet at det var 100% fysisk umulig for meg å gjøre det.

Jeg er livredd for mine egne følelser. Hvis noe sånt skulle skje igjen hadde jeg ikke overlevd. Kanskje jeg er livredd for å knytte meg til han fordi underbevistheten min er redd det skal skje på nytt, og "beskytter" meg ved å ikke knytte meg til han på den måten jeg var?

Anonymkode: b540a...994

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

❤️  Tankene mine går ut på at jeg aldri skal være en mor han fortjener. Mitt største ønske har alltid vært å bli en mor. Jeg føler meg snytt for baby tiden som jeg gledet meg til også, for jeg husker den ikke. Det er helt svart. Hver dag lever jeg for at barnet mitt skal få fine minner. Jeg jobber i mot følelsene mine hele tiden for at han ikke skal "oppdage" mine følelser. Men jeg ser svart på fremtiden. Det er liksom bare ingen håp

Anonymkode: b540a...994

Hva er det ingen håp for?

Anonymkode: dfb1d...2dc

[Bacteria]

Når du forteller at hendelsen har svartnet ut livet og graviditeten, mener du det bokstavelig som at traumet har tatt så stor plass at du sliter med å huske? 
Kan det i tilfelle hjelpe å «dykke ned» i minner i form av fex bilder, ev sammen med noen som opplevde deg som gravid? Ev samtale med helsepersonell som fulgte deg gjennom graviditet og fødse?

[AnonymBruker]

Bacteria skrev (Akkurat nå):

Når du forteller at hendelsen har svartnet ut livet og graviditeten, mener du det bokstavelig som at traumet har tatt så stor plass at du sliter med å huske? 
Kan det i tilfelle hjelpe å «dykke ned» i minner i form av fex bilder, ev sammen med noen som opplevde deg som gravid? Ev samtale med helsepersonell som fulgte deg gjennom graviditet og fødse?

Som mange i bilulykker forteller; de husker ikke ulykken, de lever bare med skadene etter.

Traumen har tatt så stor plass at jeg bokstavelig talt ikke husker det. 

Jeg ser på bilder å gråter. Jeg får panikkanfall av å se et bilde jeg er med på, men ikke husker noe fra. De som fulgte meg gjennom fødselen husker jeg ikke hvem er engang. Jeg har flyttet fra stedet jeg bodde på tidspunktet uansett da.

Anonymkode: b540a...994

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 10.1.2022 den 0.16):

Nei, ikke hvis det er familetragedie. Derfor jeg lurer på om det er barnets far? Isåfall er det forståelig at ts er slik. Må føle enorm skyldfølelse.

Anonymkode: a3b7f...44e

Det var barnefaren, for de som lurer

AnonymBruker skrev (På 10.1.2022 den 0.23):

Hva er det ingen håp for?

Anonymkode: dfb1d...2dc

Jeg klarer ikke se for meg at jeg noen gang kommer til å ha et minne JEG selv lever i og som JEG kommer til å se tilbake på å tenke "DER gledet jeg meg over livet, for et godt minne å ha." Jeg lever hver dag i full frykt 

Anonymkode: b540a...994