Klarer ikke nyte hverdagen slik jeg skulle ønske

[AnonymBruker]

Jeg har et barn på 2,5 år, og en samboer som jeg har vært sammen med i 8 år. Jeg har en hverdag bestående av å jobbe to dager i uken, og de andre dagene er jeg hjemme med barnet. Barnet begynner i barnehage fra høsten av. Jeg er delvis uføretrygdet. Min samboer jobber alt fra 3 til 6 dager i uken. 

Jeg sliter med angst og depresjon, og bare det å komme meg gjennom hverdagen. Jeg klarer ikke slappe av og nyte. Jeg føler på et konstant stress og uro, og føler meg ofte ganske ulykkelig. Synes hverdagen er slitsom. Har fine dager sammen med familien, men også dager hvor jeg tenker «er det dette livet handler om?» Jeg føler ikke på den gleden jeg skulle ønske. 

Jeg er ganske innesluttet og rolig som person. Føler meg ofte utmattet og tom for energi, og at jeg ikke strekker til/er bra nok. Har øyeblikk hvor jeg føler meg lykkelig og er veldig optimistisk når det gjelder fremtiden, men dette er ofte svært kortvarig, før jeg får tilbake til å kjenne på denne følelsen av uro og utmattelse, og at jeg ikke får til livet. 

Jeg har nok (kanskje?) et litt forvrengt bilde på at livet skal være som på film/slik det fremstilles i SoMe. At alt skal være fryd og gammen, at jeg og samboer skal elske livet som småbarnsforeldre og gjøre det med glans - og at jeg skal ha et eller annet pågangsmot som ikke eksisterer hos meg. Og slik er det ikke. Jeg har mine utfordringer, samboer blir til tider ganske sliten av barnet/er tidvis selv litt negativ til livet (klager, blir irritert osv), og det er liksom ikke den stemningen/dynamikken i hjemme som jeg av en eller annen grunn så for meg, da var jeg ung og så for meg livet som voksen og etablert.

Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, jeg føler meg bare så alene om hvordan jeg har det, og trengte å få det ut. Føler nesten på en slags sorg over at livet ikke ble som jeg hadde trodd, og jeg føler alt er pga meg - hvordan jeg er som person og de utfordringene jeg har. Med barnet føler jeg på mye stress, angst og bekymringer fremfor glede og kos, og det gjør meg skikkelig trist. 

Anonymkode: 0f09c...96b

[AnonymBruker]

Jeg kan i alle fall begynne med å si at småbarnstilværelsen er unntakstilstand. Dere har å gjøre med et vesen som ikke har fjerneste anelse om ord som "ansvar" eller "overlevelse", i alle fall ikke på en måte som gjør at hen kan klare seg selv. 

Dere er jo derfor i en "spesiell" situasjon, også dere voksne i mellom. Det som kanskje har vært et "lett og lekent" parforhold blir satt på prøve når dere plutselig ikke lenger er så fleksible eller har så mye overskudd som dere har hatt før.

Hva tenker du at du ikke "får til" med livet. "livet" er jo en stor paraply med mange nyanser. Er det familielivet? Yrkeslivet? Lykke?

Jeg vil anbefale å tenke på denne perioden med minimenneske som noe som har en slutt. Tenk at det allerede har gått 2,5 år! Før du vet ordet av det, har det gått like lenge, og du leier barnet ditt i hånda på vei til skolen.

Og etterhvert som de progresserer fra barnehage til skole vil det også åpne seg muligheter for opplevelser sammen som familie, eller fullføring av ambisjoner man la på hylla. Kan du tenke deg noe du har lyst til å "få til"?

Livet er så langt. Et menneske lever jo i snitt i nesten 100 år. Du har bare et par år igjen før denne "smertefasen" med småbarn er over, og du får mer frihet. 

Når det gjelder depresjon, anbefaler jeg å oppsøke profesjonell hjelp. En psykolog kan hjelpe deg å få livet på rett kjøl, eller en psykiater kan medisinere deg om du har et behov for det. 

Anonymkode: f20be...292

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg kan i alle fall begynne med å si at småbarnstilværelsen er unntakstilstand. Dere har å gjøre med et vesen som ikke har fjerneste anelse om ord som "ansvar" eller "overlevelse", i alle fall ikke på en måte som gjør at hen kan klare seg selv. 

Dere er jo derfor i en "spesiell" situasjon, også dere voksne i mellom. Det som kanskje har vært et "lett og lekent" parforhold blir satt på prøve når dere plutselig ikke lenger er så fleksible eller har så mye overskudd som dere har hatt før.

Hva tenker du at du ikke "får til" med livet. "livet" er jo en stor paraply med mange nyanser. Er det familielivet? Yrkeslivet? Lykke?

Jeg vil anbefale å tenke på denne perioden med minimenneske som noe som har en slutt. Tenk at det allerede har gått 2,5 år! Før du vet ordet av det, har det gått like lenge, og du leier barnet ditt i hånda på vei til skolen.

Og etterhvert som de progresserer fra barnehage til skole vil det også åpne seg muligheter for opplevelser sammen som familie, eller fullføring av ambisjoner man la på hylla. Kan du tenke deg noe du har lyst til å "få til"?

Livet er så langt. Et menneske lever jo i snitt i nesten 100 år. Du har bare et par år igjen før denne "smertefasen" med småbarn er over, og du får mer frihet. 

Når det gjelder depresjon, anbefaler jeg å oppsøke profesjonell hjelp. En psykolog kan hjelpe deg å få livet på rett kjøl, eller en psykiater kan medisinere deg om du har et behov for det. 

Anonymkode: f20be...292

Alt. Alle de tre tingene du nevner, i tillegg til det sosiale og det å ha det bra med meg selv (men det går vel under lykke). 

Jeg går til psykolog, og har gjort det i mange år. Jeg har fått det bedre, fordi jeg forstår meg selv bedre, men fortsatt ikke bra. Jeg tror jeg delvis bare må innse at psyken min ikke spiller helt på lag (og sannsynligvis aldri kommer til å gjøre det), og at jeg på en måte ikke kommer så mye lengre enn dette (ja, jeg har gått til flere forskjellige og blitt utredet flere ganger - fått stilt 3 diagnoser). 

Jeg håper du har rett i at dette er en unntakstilstand, og at det etterhvert blir bedre. Men barnet mitt nærmer seg etterhvert 3 år - skal sies at det er litt lettere nå enn da han var 1-2 år, men jeg synes fortsatt det er beintøft. Og jeg vet ikke helt om det vil bedres så mye med alder. Tror det er mer meg som er problemet..

Ts

Anonymkode: 0f09c...96b

[AnonymBruker]

Forstår deg veldig godt. Har to barn, 2,5 og 4,5 år. Er først i det siste jeg har begynt å trives, de er blitt to personer jeg kan snakke med og tulle med på en annen måte enn bare å være noen man passer på. Eldste letter hverdagen med å kle på seg selv og klarer rydde opp etter seg. Det føles så mye lysere enn det kaos vi har hatt fram til nå. Småbarnsliv er rett og slett utrolig slitsomt!

Anonymkode: e604c...328