Føler en slags kjærlighetssorg, selv om forholdet ikke er over...

[AnonymBruker]

Han og jeg har vært kjærester i ca 14-15 mnd. Jeg har kjent ham mye lenger, og var forelsket i ham i mange år før det ble "oss". Vi fikk nylig barn sammen. Det var jo tidlig, men vi var nødt til å skynde oss mtp alder, og vi ønsket oss begge flere barn før det kapittelet skulle lukkes. 

I starten av forholdet vårt var det magisk. Litt sånn som i alle forhold egentlig... men han har også vært min venn i mange år. Jeg kunne betro meg til ham om alt, har fortalt ham ting jeg ikke engang kunne delt med min mor. Han stilte alltid opp, trengte jeg hjelp med noe stilte han opp. Han var støttende, empatisk, kjærlig og vidunderlig. Han holdt dører åpne for meg, lagde alt det beste jeg vet til frokost og middag når jeg kom på overnatting (vi har begge kjøpt våre barndomshjem, og ingen av oss har ønsket å selge. vi bor ikke sammen). Jeg gjorde selvsagt det samme. Jeg inviterte han med på alt jeg liker å holde på med. Vi hadde det veldig fint sammen! Og ikke minst en av de beste fedrene jeg vet om. En perfekt fyr på alle måter. 

Så de siste seks mnd har han blitt deprimert. Han sier det ikke selv, og ville nektet for det hvis jeg hadde sagt at han var det. Men det er han. Ingenting gir ham noen glede lenger. Ikke hans egne interesser, og i hvert fall ikke mine. Det kan gå dager før jeg hører noe fra ham. Da ligger han bare i sengen og glor. Orker ikke dusje, spise eller stå opp. Han tar seg sammen overfor barnet sitt sier han, men oftere og oftere har jeg stilt opp slik at hun skal få middag og rene klær. Ikke at det gjør meg noe, det er bare for å illustrere hvordan det har blitt. Han har rast ned i vekt, og ser nesten ti år eldre ut, grå og gusten. Og alt dette er forferdelig trist. Men han slipper meg ikke innpå seg. Han blir irritert når jeg foreslår noe. Han blir irritert når jeg ringer etter etpar dager og sier at jeg bekymrer meg fordi jeg ikke hører noe fra ham. Da synes han at jeg er hysterisk og masete. Han ville ikke kalt meg det før. Ved siste overnatting så hadde han ikke en matbit i huset, og da jeg ville dra på butikken for å kjøpe mat, syntes han at det bare var mas. Jeg ammet jo, og kunne ikke gå et helt døgn uten mat. Da fikk jeg bare dra hjem syntes han. 

Alle kjærlighetserklæringer, alle kjærtegn er borte. Han har mange bekymringer, egentlig. Særlig fra eksen hans. Hun har ikke omsorg for deres felles barn, så hun er etter ham på alle måter. Han har møtt opp til utallige barnevernsmøter hvor anonyme mennesker har beskyldt ham for ditten og datten, når det egentlig er tydelig at det er hun som har skrevet alle "bekymringsmeldingene". Han har blitt anmeldt for vold mot eksen og har også vært på flere politiavhør pga dette. Selv om det alltid blir henlagt på bevisets stiling (og at det ikke skjedde) så tynger det ham. Jeg forstår at det er mye. Jeg skulle ønske at han fant trøst i meg og ønsket seg min støtte. Men det føles ut som om jeg bare blir støtt bort. Her om dagen lurte jeg på om han ville komme på besøk. Bare en kjapp tur. Da kunne han ikke, fordi han måtte måke sa han. På et annet sted i forholdet vårt så ville han ha sagt at jeg var mye viktigere enn måkingen. Vi har ikke sett hverandre i år, og verken jul eller nyttår ville han feire med meg. Han har heller ikke sett vårt felles barn i år. Jeg trodde han bare hadde ligget og stirret i taket, men neida. Han har vært ute med andre venner, vært på jobb og holdt på med hobbyer. Jeg forstår på en måte ikke hvordan han har overskudd til det, men ikke til meg.

Jeg prøver så godt jeg kan og tenke at dette går over, men det er skrekkelig vondt. Jeg har aldri vært ordentlig deprimert som dette før, og aner ikke hvordan det føles, eller hvordan jeg kan hjelpe ham. Er det noen vits for meg å forsøke? Det føles på en måte ikke bra for mitt hjerte og bli så avvist hele tiden. Og det føles overhodet ikke trygt og skulle la barnet vårt være der noen dager. Barnet er nyfødt og trenger stor omsorg.

Er det slik at depresjon kan fortone seg slik? Eller er dette et forsøk på å fase meg ut av livet sitt med depresjon som påskudd? Jeg vet ikke, og slik han er nå så føles det ikke ut som om han ville brydd seg om jeg sa at det var slutt. Det er jo bare følelser jeg har, og tanker jeg har laget meg. 

Anonymkode: 09666...000

[AnonymBruker]

Hans problemer er ikke dine problemer. Du må tenke på deg selv og barnet ditt. Det virker som du har prøvd å hjelpe, men uten hell. 
 

Det provoserer meg at han ikke har sett ungen sin i år ennå. Du burde ta en vurdering på hvor sunt dette forholdet egentlig er. Kanskje et brudd mellom dere er eneste løsning.

Du sier selv at det har pågått i ca seks måneder. Det begynner å bli en stund. Du fortjener en mann som stiller opp og som er der for deg. Du har en nyfødt og mannen din stiller ikke opp?? Det syns jeg er svært provoserende. Prøv noe familieterapi eventuelt, eller gå fram ham. Du fortjener så mye bedre!

Anonymkode: 41f4e...c8a

[Gjest Blondie65]

Familievernkontoret! 

Nå har du forsøkt dialog og du når ikke frem. Da må dere få noen utenfra til å hjelpe med å få i gang dialogen.

Det er direkte provoserende at han overlater alt ansvar for barnet til deg. Jeg synes i utgangspunktet det er rart at dere ikke bor sammen slik at dere kan ta dere av deres barn i fellesskap. Hus kan leies ut for en periode, mens man har små barn. Å overlate det daglige ansvaret for et barn til den andre er en voldsom ansvarsfraskrivelse i mine øyne.