Dere som har barn og ikke lenger er sammen med barnefar/mor

[AnonymBruker]

Hva var grunnen for at dere gikk fra hverandre? Var det verdt det, selvom det evt betød å se barna mindre? 

Anonymkode: c253a...39d

[FrkZ]

Definitivt!

[AnonymBruker]

Barna har ikke godt av at foreldrene har det dårlig. Så bedre at en da har det bra hver for seg. 

Anonymkode: 67e3c...f2f

[AnonymBruker]

Vi slet lenge, og til slutt var det vel egentlig terapauten som sa at vi ikke hadde godt av å være sammen. Når vi var sammen var jeg så deprimert at når jeg ikke passet på barnet så satt jeg stort sett bare å stirret i veggen. Så for min del var det verdt det, jeg har endelig funnet meg selv igjen og i tillegg fant jeg en veldig snill og god kjæreste. Men det har vært et helvete å komme hit, så med mindre man virkelig sliter så anbefales det ikke akkurat. Mange går i kranglefellen når barna er små, men det stresset går over når barna blir større og ting roer seg. Jul er det verste for min del, det føles veldig unaturlig å ikke få feire jul med sitt eget barn. 

Anonymkode: a081f...e7b

[AnonymBruker]

Jeg ble lei av å bo med to barn og ikke en partner. Han hadde null kontroll økonomisk, jobbet 50% på butikk, slengte ut en god del stygge kommentarer til meg osv.. For min del var det verdt det. Nå kommer jeg hjem til en bosituasjon jeg liker. Trenger ikke grue meg til han kommer. Holdt ut i 10 år med han, det får holde..

Når jeg gikk fra han skjerpet han seg. Er glad for det mtp. barnet vårt, men det er kjempe trist at han ikke klarte å gjøre det mens vi fortsatt var sammen. Ideelt sett skulle jeg helst sett at forholdet fungerte. Hadde vært lettere siden vi har barn sammen.. 

Anonymkode: 5197a...0c2

[tweet]

Jeg var så å si alenemor allerede fordi han ikke bidro en dritt og vi hadde hatt problemer lenge, men i tillegg innså at jeg er lesbisk 😅 Det var 100% riktig valg (det sier seg selv kanskje), men jeg skulle ønske jeg kom meg ut av forholdet tidligere. 

[AnonymBruker]

Det var ikke noe dramatisk. Vi hadde vokst fra hverandre og ulikhetene gnagde mer og mer, i slik grad at vi begynte å forakte hverandre. Da ble det uholdbart å leve sammen.

Det var absolutt verdt det. Vi har det begge bedre nå og barna har det helt fint. Vi bor hundre meter fra hverandre og ser barna mye også utenom de ukene de er hos hver av oss. Høytider, bursdager og lignende feirer vi sammen og vi har også vært på en og annen ferie sammen. 

Anonymkode: 81769...760

[AnonymBruker]

Han fant en ny dame, men ja i det lange løp var det verdt der å gå fra hverandre. Jeg har det mye bedre nå, har ny samboer som er en fantastisk bonuspappa (og som nøyer seg med å «bare» være det), vi har hus, hund, hytte og har det veldig fint sammen ☺️

Anonymkode: b6f63...b61

[AnonymBruker]

JA! Jeg har det myyye bedre. Barna ser jeg er glad. Da er de glade også. Å se barna litt mindre, betyr egentid/voksentid. Det gjør bare underverker. Gjøre hva en vil, jobbe mer, trene osv. den alenetiden er en ting du skal glede deg over, ikke grue deg til. Det er bare balsam for sjelen. 

Anonymkode: 57757...388

[AnonymBruker]

Jeg ser ikke barnet mindre, men barnefaren mer. Han vil ikke ha samvær hos seg, bare ta det hos meg. Da slipper han ansvar, og har kontroll på meg. Vinn vinn for ham.

Anonymkode: c0eaf...478

[AnonymBruker]

Det var nok verdt det i min situasjon. BF har adhd og kompleks ptsd. Det gjorde at å leve med han gikk ikke i lengden. En forferdelig Berg og dalbane av emosjoner. Ting var ikke forutsigbart. Så selv om jeg elsket ham den gang da, så var det en lettelse på mange måter for både meg og barna med ro og trygghet hjemme. 

Samværet var dessverre uforutsigbart og sjeldent. Han ville helst at endten jeg eller ny dame skulle være med på det. Nå har han ikke hatt barna sine på ca 3 år. 

 

Anonymkode: 7ea9b...1eb

[AnonymBruker]

Mann her.
Det var hun som gikk. Da hadde vi kranglet mye i lengre tid. 

Vi traff hverandre ganske unge, og når jeg ser tilbake så syntes jeg primært hun var pen og kul, men vi hadde veldig lite felles.

Vi er fra veldig ulike familier med ulike verdier. Det var ikke så tydelig da vi var unge og frie, men da vi fikk barn ble det veldig tydelig, fordi vi hadde ulikt syn på barneoppdragelse. 

Hun hadde også en del issues fra sin egen oppvekst, som dukket opp etter at vi ble etablert. Jeg var ikke klar over hvor dysfunksjonell hennes familie var da jeg traff henne, selv om jeg selvsagt hadde truffet dem og visste det ikke var en spesielt ressurssterk familie. Men jeg var oppdratt til at man ikke skulle tenke på sånt - man skulle være tolerant og ikke bruke folks bakgrunn mot dem. 

Det er vanskelig å samarbeide også som skilt, stemningen er jo ikke akkurat noe bedre, men nå gjør vi det i det minste hver for oss. Jeg har truffet en ny, og vi er mye mer kompatible. 

Anonymkode: 938ae...6fe

[AnonymBruker]

Ser ungen min like mye nå som før bruddet, dvs 100%. Far ønsker ikke samvær. 
 

Jeg gikk fra han pga han var en byrde, en ekstra unge i huset. Eller, det blir å nedgradere barn, for barnet bidrar langt mer enn hva han noen gang har gjort. 

Anonymkode: 5bc46...077

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Hva var grunnen for at dere gikk fra hverandre? Var det verdt det, selvom det evt betød å se barna mindre? 

Anonymkode: c253a...39d

Ja, verdt det.. fikk en svigermor fra helvete med på kjøpet😂😂 Passet ikke sammen og totalt uenig om små og store ting. Samvær er en tilpasningssak. 

Er gift idag 🙂

Anonymkode: fe245...e66

[AnonymBruker]

Det beste for alle parter. Vi hadde et udramatisk brudd og hadde 50/50 deling med barna. Veldig fin ordning og vi var også fleksible slik at når de ble eldre såvar de hos oss 2 uker av gangen for mer stabilitet og ro og mindre «flytting». 

Anonymkode: 1cff5...8cb

[AnonymBruker]

Han var en syk drittsekk. Har ikke sett barnet mindre etter bruddet

Anonymkode: 0d82c...5e1

[AnonymBruker]

Definitivt. Truffet verdens beste mann og er endelig lykkelig

Anonymkode: 3bf36...db1

[Sigyn]

Var mye over tid som gjorde at jeg gikk fra han til slutt, blant annet utroskap og kjipe ting fra hans side, men det verste var at han meldte seg helt (helt!) ut graviditeten og babyfasen. Var daglig sint, skuffet, irritert, lei meg, og stort sett kranglet vi eller hadde minimal kontakt selv i felles bolig. 

Om det ikke sier seg selv så var det definitivt verdt det å slå opp. Nå har vi jo det bra stort sett. Har ikke ungen så veldig mye mindre heller (er hos pappa annenhver helg, og det er helt greit, da har jeg bittelitt egentid og mulighet til å ordne ditt og datt som jeg ikke rekker i hverdagen), og han ser ungen mer enn da vi faktisk bodde sammen.

Men jeg har valgt å tilgi all dritten han utsatte meg for, tilrettelegge for samvær helt fra start, og nå føler jeg oppriktig at jeg er over fortiden, vi samarbeider bra, og kan vel betegnes som venner 🙂 Vært i noen år. Ikke så opptatt av å finne en ny mann, var ikke for å finne noen "bedre" vi slo opp, men for å få en hverdag jeg klarte å holde ut. 

[AnonymBruker]

Det var jeg som brøt ut av forholdet fordi jeg fant en annen. Akkurat det var rett for meg, men jeg savnet barna skrekkelig mye (50/50).  Jeg savnet også kjernefamilien vi var. Det var en egen trygghet. Selv om den nye mannen min var/er super med barna blir det aldri det samme. Jeg var nok mye deprimert mens barna var små - fordi jeg følte det var så meningsløst å ha barn og så få delta så lite i livet deres.

Så, om bruddet var verdt det eller ikke har jeg ikke noe godt svar på. Det jeg ønsker å formidle til egne barn er at de bør finne den rette før de får barn. Men sånn kan man jo aldri vite 100%.

Anonymkode: 93af5...4c0

[AnonymBruker]

Sigyn skrev (41 minutter siden):

Var mye over tid som gjorde at jeg gikk fra han til slutt, blant annet utroskap og kjipe ting fra hans side, men det verste var at han meldte seg helt (helt!) ut graviditeten og babyfasen. Var daglig sint, skuffet, irritert, lei meg, og stort sett kranglet vi eller hadde minimal kontakt selv i felles bolig. 

Om det ikke sier seg selv så var det definitivt verdt det å slå opp. Nå har vi jo det bra stort sett. Har ikke ungen så veldig mye mindre heller (er hos pappa annenhver helg, og det er helt greit, da har jeg bittelitt egentid og mulighet til å ordne ditt og datt som jeg ikke rekker i hverdagen), og han ser ungen mer enn da vi faktisk bodde sammen.

Men jeg har valgt å tilgi all dritten han utsatte meg for, tilrettelegge for samvær helt fra start, og nå føler jeg oppriktig at jeg er over fortiden, vi samarbeider bra, og kan vel betegnes som venner 🙂 Vært i noen år. Ikke så opptatt av å finne en ny mann, var ikke for å finne noen "bedre" vi slo opp, men for å få en hverdag jeg klarte å holde ut. 

Kan jeg spørre - har dere snakket om årsakene til bruddet slik at dere har en gjensidig forståelse? Eller mener han selv at han var tilstedeværende under graviditeten?

Jeg har på min side forsonet meg med skilsmissen, og kan også se hvilke ting jeg selv kunne gjort bedre. Jeg har inntrykk av at min eks ikke har gjort det på noen måte, har fortsatt mye sinne og mener "alt var min feil". Nå har det gått snart fire år, og jeg synes det er rart med mennesker som ikke ser innover på noen som helst måte.

Anonymkode: 938ae...6fe