Er moderne barne- og familiefilmer like underholdende for voksne, som de for 25 år siden?

[AnonymBruker]

Da jeg var barn, var favorittfilmen min Løvenes konge 1, og en god andreplass var Mesterdetektiven Basil mus. Videre har jeg sett blant annet forskjellige Toy Story filmer, Istid og andre disneyfilmer som er like godt egnet for både voksne og barn.

Dette er filmer som jeg har sett igjen i nyere tid, som jeg likte da jeg var barn, men som også har god underholdningsverdi for voksne. Fordi at selv om filmene er for barn, så har de ofte en god handling, eller en underliggende form for humor som man forstår bedre som voksen. Cartoon Network hadde mye morsomme serier.

Men, når jeg ser på utvalget av det man har i dag, så må jeg si at det er ingenting av det som er ganske nytt som appellerer til meg som voksen i det heletatt. Både historiene, animasjonene, utseendet på karakterene i filmen. Pandabjørner, biler, fisker og andre dyr.

Hvis jeg slår blikket bort på TV-skjermen når moderne barneunderholdning er på, så virker alt å være bare skrik og skrål, hvor alle figurene har ADHD. Andre ting blir mer babyfisert, og manipulerende på en måte som barn tiltrekkes av. Figurer med veldig mye ansiktsuttrykk, store øyne osv.

Mindre dybde i historiene, ofte skal det konkluderes med en eller annen belærende moral som nesten er "irriterende" å høre på som voksen. Nesten litt sånn "Dette er det som skjer om man spiser dessert før man har gjort leksene sine". Kanskje for at foreldre skal tro at barna lærer god skikk av å se på visse programmer fremfor å sette grenser for TV-titting. Generelt sett virker det som at disse filmene nå kun er egnet for barn, og ikke for voksne.

 

Nå uttaler jeg meg uten å faktisk ha sett veldig mye av de nyere barnefilmene. Det blir bare mer basert på et førsteinntrykk. Men kan det stemme at ting har endret seg her? Eller er det bare fordi jeg ikke har satt meg inn i det nye, og kun husker igjen det jeg kjenner fra egen barndom, og helst husker nostalgien fra det fremfor å være åpen for å prøve noe nytt?

Anonymkode: 69a03...c13

[AnonymBruker]

Jeg synes det er mange bra moderne barne-/familiefilmer. Så er nok bare du som ikke liker denne typen filmer lenger og liker de gamle pga nostalgien som du selv sier.

Anonymkode: 4f3a8...dce

[AnonymBruker]

Jeg vil helst ikke se barnefilmer, så jeg vet ikke, men jeg tror ikke det. 

Jeg var voksen da Shrek og Istid kom, og jeg syntes akkurat de var morsomme, men de andre barnefilmene jeg måtte se på den tida var kjedelige. Og når tantebarn eller små søskenbarn så på Cartoon Network, eller hva det nå var, var det bare skrik og skrål. Mulig det var morsomme serier der, men det fikk jeg ikke med meg i all støyen.

Vil heller tro det er du som er blitt voksen. 

Jeg trodde egentlig det var omvendt, de er mer opptatt av å appellere til voksne også nå. Shrek/Istid var da de begynte å gjøre barnefilmer underholdene for voksne, jeg trodde det bare var blitt mer viktig med årene. Foreldrene jeg kjenner ser ut til å storkose seg med legofilmene f.eks. 

De beste disneyfilmene er Oliver og gjengen, Den lille havfruen, Bernard og Bianca, Skjønnheten og Udyret osv. Altså filmene fra da jeg var barn. Etter det har de blitt kjedelige og dårlige 

Anonymkode: aa99c...4ef

[Melpomene]

Interessant tema Samboeren min og jeg diskuterte dette ganske nylig, etter et gjensyn med Jumanji (1995). Nå må jeg innrømme at jeg er lite bevandret i TV-underholdning for barn, men prøver å holde meg noenlunde oppdatert på film. Jeg tror det er ganske naturlig at filmer vi så (og elsket) da vi var barn alltid vil ha en spesiell plass i hjertet, og det er vanskelig å se dem som noe annet enn nostalgisk vidunderlig i voksen alder, mens vi samtidig kanskje er mer kritisk til ting vi møter først som voksne. Det morsomme er at samboeren min, som er fem år yngre enn meg, elsket Jumanji som barn, han så den om og om igjen, mens jeg kun så den en gang som elleveåring og husker at jeg synes den var antiklimaks etter Jurassic Park (litt kårny sammenligning, men hei, jeg var 11).

Av nyere filmer rettet mot barn og familie har jeg satt veldig stor pris på Soul (2020), The Mitchells vs the Machines (2021), Ma Vie de Courgette / My Life as a Courgette (2016), Luca (2021), The Willoughbys (2020), The Breadwinner (2017), Paddington (2014) og Paddington 2 (2017), for å nevne noen få fra siste tiår. Kanskje den heldigste kombinasjonen av moro for barn og voksne har jeg funnet hos Aardman Animations, som har en helt unik måte å treffe bredt uten å prøve så altfor hardt, og uten å undervurdere barns evne til å holde konsentrasjonen også gjennom roligere partier. I motsetning er jeg ekstremt kritisk til Illumination Entertainment, som jeg synes passer TS sin beskrivelse av skrik og skrål. Illumination for meg representerer en sær blanding av bråkete og masete slapstick for barna ispedd noen få veldig malplasserte referanser til voksenfilm, litt sånn "hei mamma og pappa, vi ser dere kjeder dere, her er en lat og uinspirert referanse til Alien eller James Bond som ungene ikke skjønner FORDI VI LAGER MORO FOR ALLE!!". Synd egentlig, jeg synes konseptet til Despicable Me (2010) i utgangspunktet var interessant, men sluttinntrykket er at alt som kunne vært fengende drukner i fjollete, vrælende minions, fordi filmskaperne ikke stoler på at en god historie kan være nok i seg selv.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 8.1.2022 den 20.34):

Da jeg var barn, var favorittfilmen min Løvenes konge 1, og en god andreplass var Mesterdetektiven Basil mus. Videre har jeg sett blant annet forskjellige Toy Story filmer, Istid og andre disneyfilmer som er like godt egnet for både voksne og barn.

Dette er filmer som jeg har sett igjen i nyere tid, som jeg likte da jeg var barn, men som også har god underholdningsverdi for voksne. Fordi at selv om filmene er for barn, så har de ofte en god handling, eller en underliggende form for humor som man forstår bedre som voksen. Cartoon Network hadde mye morsomme serier.

Men, når jeg ser på utvalget av det man har i dag, så må jeg si at det er ingenting av det som er ganske nytt som appellerer til meg som voksen i det heletatt. Både historiene, animasjonene, utseendet på karakterene i filmen. Pandabjørner, biler, fisker og andre dyr.

Hvis jeg slår blikket bort på TV-skjermen når moderne barneunderholdning er på, så virker alt å være bare skrik og skrål, hvor alle figurene har ADHD. Andre ting blir mer babyfisert, og manipulerende på en måte som barn tiltrekkes av. Figurer med veldig mye ansiktsuttrykk, store øyne osv.

Mindre dybde i historiene, ofte skal det konkluderes med en eller annen belærende moral som nesten er "irriterende" å høre på som voksen. Nesten litt sånn "Dette er det som skjer om man spiser dessert før man har gjort leksene sine". Kanskje for at foreldre skal tro at barna lærer god skikk av å se på visse programmer fremfor å sette grenser for TV-titting. Generelt sett virker det som at disse filmene nå kun er egnet for barn, og ikke for voksne.

 

Nå uttaler jeg meg uten å faktisk ha sett veldig mye av de nyere barnefilmene. Det blir bare mer basert på et førsteinntrykk. Men kan det stemme at ting har endret seg her? Eller er det bare fordi jeg ikke har satt meg inn i det nye, og kun husker igjen det jeg kjenner fra egen barndom, og helst husker nostalgien fra det fremfor å være åpen for å prøve noe nytt?

Anonymkode: 69a03...c13

Som jeg skulle skrevet det selv. Jeg er helt enig med deg! Og ja det har endret seg, det syns også mange andre av venninnene mine. 

Anonymkode: 4aec9...ab5