Dårlig kommunikasjon med mannen min

[AnonymBruker]

Jeg trenger et råd eller to om kommunikasjon!

Jeg er sammen med mannen min på niende året. Vi står sammen i tykt og tynt og har det i utgangspunktet veldig fint, men i det siste har vi havnet litt i hverdagsfella.

Vi har ganske ulike som foreldre og hverdagsmennesker. Han er planleggeren som gjerne stresser med å gjøre ditt og datt mens jeg er den som aldri stresser og tar ting som det faller seg.

I mine øyne er jeg den «sunne» av oss to. Selvom jeg er en rolig dame så gjør jeg alt som må gjøres i en hektisk hverdag med jobb, to barn og hund. Jeg har fine rutiner på ting og rekker over mye uten å miste energi i løpet av dagen. Dette er forøvrig noe jeg har jobbet hardt med å klare!

Mannen min er derimot mye plaget med stress og gjør ting fordi han føler han må. Han gjør sjeldent ting med positiv følelse. Han gjør ting, men alt er liksom et slit. Altså opplever ikke jeg at han har en særlig god balanse i egen hverdag.

Problemet akkurat nå er at mannen min har mange formaninger rundt tjenester som han ber meg om å gjøre. For eksempel i går så trengte han sparkel. Han kommer som alltid med masse informasjon om det jeg skal hente. Utseende, hvordan den ser ut, plassering osv. Jeg visste hvor den var og springer i boden for å hente den. «Dessverre» har jeg sett for meg feil sparkel og kommer derfor tilbake med feil type sparkel. Da blir det jo også åpenbart at jeg ikke lyttet fullstendig til det han sa. Jeg trodde jeg visste men tok feil. Lyttet ikke derfor til absolutt alt fordi jeg for det første syns det er slitsomt og for det andre så sprang 4åringer i beina på meg. Da er det ikke så lett å få med seg alt. Reaksjonen til mannen min er sinne og frustrasjon. Han lurer på hvorfor jeg ikke lytter til han, og jeg reagerer negativt på at han faktisk blir sint for en så liten detalj som sparkel. Jeg kunne jo bare springe ned å hente riktig type!

Dette er bare et eksempel, men sånn holder vi altså på. Jeg prøver å bli flinkere til å lytte, men samtidig presses grensene mine litt. Det er som han snakker til meg som et barn. Fordi vi er ulike på stress så blir på en måte jeg den som er umoden og ufokusert, noe som er utrolig slitsomt å leve med.

Jeg når ikke inn til han. Har dere noen tips å komme med?

Anonymkode: b8abd...e6f

[AnonymBruker]

Jeg tenker at når han tar seg bryet med å forklare nøyaktig hvilken type sparkel han ønsker, så bør du vise han såpass respekt at du faktisk hører etter. Du skriver jo at du ikke gadd å høre, og det skjønner jeg godt at er frustrerende for han. 

Likevel tenker jeg at reaksjonen ikke var helt ålreit. Det er jo ikke krise at du hentet feil, det var jo bare å hente den riktige. Tipper reaksjonen hans bunnet i at du ofte ikke hører når han forklarer og at han blir oppgitt fordi han prater til døve ører. Det handler ikke nødvendigvis om håndtering av stress, men om følelsen av at man iallefall er såpass viktig at partner gidder å lytte til det som blir sagt. 

Kanskje det er ekstra stress for han at du ikke planlegger sammen med han? Det kan være en ide at dere inngår et kompromiss om planlegging. Alt trenger jo ikke å planlegges i detaljer, så få han til å slappe litt mer av på de tingene som kan tas på sparket, også kan du jobbe med å planlegge de tingene som er hensiktsmessig å planlegge på forhånd.

Anonymkode: 7cf63...72a

[Raven.Writingdesk]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Jeg når ikke inn til han. Har dere noen tips å komme med?

Anonymkode: b8abd...e6f

Jeg tror det første du må gjøre er å akseptere at du ikke nødvendigvis har så mye mer «rett» i dine måter å håndtere ting på enn hva han har, og at dere bare er forskjellig? Jeg antar at det at mannen din «stresser» også kommer deg tilgode? Jeg ser for meg at han bidrar med mye, og er en iverksetter. Dette er gode egenskaper. Baksiden av medaljen er altså stresset.

Det virker som om du har god innsikt i hvor det skjærer seg, du ser selv at du ikke alltid lytter så godt som du burde, og fra hans perspektiv blir da din «hjelp» egentlig bare en ekstra byrde i prosessen (stygt sagt) 

Vi har hatt litt samme utfordring her hjemme bare med reverserte roller, jeg er den som gir beskrivelser og mannen kommer hjem med feil produkt. Sånn praktisk har vi løst dette via at han rett og slett facetimer meg fra butikken, eller tar bilde og sender meg, eller jeg har tatt bilde og sendt til han.

Jeg tror også at det er viktig å kunne se det humoristiske i ting. I det store og hele er dette veldig uskyldig, og har man selvironi og ydmykhet kan man komme langt i møte med partneren sin. Det virker som du har det i form av at du ser at du ikke alltid lytter «nok», har partneren din selvinnsikt i at han stresser seg opp? 
Til sist så tenker jeg at du skal ikke bli noe verbal boksepute bare fordi du ikke fant frem riktig produkt. At han blir irritert; ok. Om han blir ufin: ikke OK. Da må du også si ifra at du blir lei deg over hans irritasjon. 

Jeg tror at om dere finner praktiske løsninger så er det mye irritasjon dere kan spare dere, og se humoren i det i ettertid. Innimellom er alle par som en merkelig utgave av Knoll og Tott  

Endret 8. januar 2022 av Raven.Writingdesk

[AnonymBruker]

Det er respektløst å ikke høre etter, så jeg skjønner at han blir irritert på det. Samtidig skjønner jeg at du ikke gidder å høre på en 5 minutters forklaring på hvor den ligger i boden. Men da stopper du han. Spør hvilken farge, el.l. og så snakker dere litt nå om at det ikke er krise om du henter feil, for det er DU som må ta den ekstra turen for å hente den riktige. Men vis forståelse for at når du lar noen snakke til deg, så lytter du.

Anonymkode: a1363...b3b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (53 minutter siden):

Jeg trenger et råd eller to om kommunikasjon!

Jeg er sammen med mannen min på niende året. Vi står sammen i tykt og tynt og har det i utgangspunktet veldig fint, men i det siste har vi havnet litt i hverdagsfella.

Vi har ganske ulike som foreldre og hverdagsmennesker. Han er planleggeren som gjerne stresser med å gjøre ditt og datt mens jeg er den som aldri stresser og tar ting som det faller seg.

I mine øyne er jeg den «sunne» av oss to. Selvom jeg er en rolig dame så gjør jeg alt som må gjøres i en hektisk hverdag med jobb, to barn og hund. Jeg har fine rutiner på ting og rekker over mye uten å miste energi i løpet av dagen. Dette er forøvrig noe jeg har jobbet hardt med å klare!

Mannen min er derimot mye plaget med stress og gjør ting fordi han føler han må. Han gjør sjeldent ting med positiv følelse. Han gjør ting, men alt er liksom et slit. Altså opplever ikke jeg at han har en særlig god balanse i egen hverdag.

Problemet akkurat nå er at mannen min har mange formaninger rundt tjenester som han ber meg om å gjøre. For eksempel i går så trengte han sparkel. Han kommer som alltid med masse informasjon om det jeg skal hente. Utseende, hvordan den ser ut, plassering osv. Jeg visste hvor den var og springer i boden for å hente den. «Dessverre» har jeg sett for meg feil sparkel og kommer derfor tilbake med feil type sparkel. Da blir det jo også åpenbart at jeg ikke lyttet fullstendig til det han sa. Jeg trodde jeg visste men tok feil. Lyttet ikke derfor til absolutt alt fordi jeg for det første syns det er slitsomt og for det andre så sprang 4åringer i beina på meg. Da er det ikke så lett å få med seg alt. Reaksjonen til mannen min er sinne og frustrasjon. Han lurer på hvorfor jeg ikke lytter til han, og jeg reagerer negativt på at han faktisk blir sint for en så liten detalj som sparkel. Jeg kunne jo bare springe ned å hente riktig type!

Dette er bare et eksempel, men sånn holder vi altså på. Jeg prøver å bli flinkere til å lytte, men samtidig presses grensene mine litt. Det er som han snakker til meg som et barn. Fordi vi er ulike på stress så blir på en måte jeg den som er umoden og ufokusert, noe som er utrolig slitsomt å leve med.

Jeg når ikke inn til han. Har dere noen tips å komme med?

Anonymkode: b8abd...e6f

Når d er slike ting, får jeg navn på produktet,  og bilde på messenger. Problem løst. 

Anonymkode: 2bf60...568

[AnonymBruker]

Beklager sen oppfølging i tråden...

Raven.Writingdesk skrev (På 8.1.2022 den 15.39):

Jeg tror det første du må gjøre er å akseptere at du ikke nødvendigvis har så mye mer «rett» i dine måter å håndtere ting på enn hva han har, og at dere bare er forskjellig? Jeg antar at det at mannen din «stresser» også kommer deg tilgode? Jeg ser for meg at han bidrar med mye, og er en iverksetter. Dette er gode egenskaper. Baksiden av medaljen er altså stresset.

Det virker som om du har god innsikt i hvor det skjærer seg, du ser selv at du ikke alltid lytter så godt som du burde, og fra hans perspektiv blir da din «hjelp» egentlig bare en ekstra byrde i prosessen (stygt sagt) 

Vi har hatt litt samme utfordring her hjemme bare med reverserte roller, jeg er den som gir beskrivelser og mannen kommer hjem med feil produkt. Sånn praktisk har vi løst dette via at han rett og slett facetimer meg fra butikken, eller tar bilde og sender meg, eller jeg har tatt bilde og sendt til han.

Jeg tror også at det er viktig å kunne se det humoristiske i ting. I det store og hele er dette veldig uskyldig, og har man selvironi og ydmykhet kan man komme langt i møte med partneren sin. Det virker som du har det i form av at du ser at du ikke alltid lytter «nok», har partneren din selvinnsikt i at han stresser seg opp? 
Til sist så tenker jeg at du skal ikke bli noe verbal boksepute bare fordi du ikke fant frem riktig produkt. At han blir irritert; ok. Om han blir ufin: ikke OK. Da må du også si ifra at du blir lei deg over hans irritasjon. 

Jeg tror at om dere finner praktiske løsninger så er det mye irritasjon dere kan spare dere, og se humoren i det i ettertid. Innimellom er alle par som en merkelig utgave av Knoll og Tott  

Det at han stresser har vært et problem i lang tid. Han blir regelrett utslitt, og mens han gjør ting så blir det gjerne dårlig stemning. Vi har prøvd å komme til enighet om hvordan vi kan møte hverandre i sånne situasjoner og har sånn sett funnet løsninger på mange problemer. Der det skjærer seg er gjerne hans behov for å si veldig mye om absolutt ALT. I løpet av en dag blir det mye, og jeg klarer ikke å lytte til absolutt alt hele tiden. Jeg gjør så godt jeg kan og er tilstede i hver en samtale, men når det er sent på dagen og med småbarn som krever sitt så er hans strøm av informasjon en byrde. Dette har jeg prøvd å forklare han også.

For min del er løsningen at han ordner det han skal ordne selv. Når jeg lager middag så ordner jeg hele middagen og alt det medfører av rot og oppvask. Da får han ligge i sofaen eller gjøre noe som er bra for han. Når han derimot lager middag så må jeg som regel hente matvarene han trenger, rydde opp mens han lager og dekke på. Dette gjør jeg selvfølgelig gjerne og det irriterer meg ikke at han velger å be om hjelp mens jeg velger å gjøre det selv. Problemet er bare at han har null tålmodighet for eventuelle feil som kan oppstå.

Hadde dette ført til en liten irritasjon så hadde det vært greit, men han blir så sint at hele situasjonen blir veldig urettferdig. Selvfølgelig vil jeg hjelpe mannen min og lytte til det han sier, men jeg har ikke kapasitet til å få med meg absolutt alt. Det blir som å være på skolebenken igjen med konsentrasjon som går opp og ned i løpet av dagen. 

Ts

Anonymkode: b8abd...e6f