Nesten ingen av mine venninner spør hvordan min kreftsyke kjæreste har det.

[AnonymBruker]

Kjæresten min har uhelbredelig kreft og trass i dette går det ganske bra med han, men det vet ikke mine venninner for de spør aldri.

De fleste av mine barndomsvenninner har ikke møtt han siden de bor langt oppi nord og jeg bor på Sørlandet, men likevel synes jeg det er rart at nesten ingen av de spør hvordan det går med kjæresten min når vi snakkes eller vi messenger.

Ene venninnen min har hatt kreft selv og blitt frisk, så hun har vært veldig aktiv med å spørre, og så er det ei til som har spurt en gang eller to, men de seks andre av mine barndomsvenninner som jeg føler at jeg står nær, har ikke spurt de siste 8 mnd.

Jeg vet du det at folk har travle Liv Men jeg tenker at når vi snakker sammen så er det naturlig at de spør hvordan min kreftsyke kjæreste Har det bare for å finne ut hvordan jeg har det Midt oppi dette kaoset men det gjør de altså ikke. Vi har såpass nært forhold at jeg tror ikke de unngår å spørre fordi de synes det er hun behagelige men jeg tror faktisk ikke de husker på det eller bryr seg fordi de er så opptatt med sine egne liv, ferieturer, oppussing i hjemmet og livet sitt.

En venninne som jeg har kjent siden jeg var 16 år kommenterte da jeg fortalte at kjæresten min hadde fått uhelbredelig kreft: "Jaja sånn er livet" og siden så har hun ikke sagt noe mer.

Når det har vært alvorlig sykdom hos mine venninnes foreldre eller noen av foreldrene har dødd, så har jeg snakket med de og sendt blomster.

Enten så er ikke jeg like viktig i deres liv som de er i mitt liv, eller så har bare samfunnet blitt så overfladisk at ting går inn en øret og ut det andre.

 

Anonymkode: 8457e...275

[AnonymBruker]

Det ER et vanskelig samtaleemne. Ikke alle er flinke til å snakke om sånne ting rett og slett. Kanskje det er lettere for dem om du tar opp samtaleemnet selv og sier hvordan det går?
 

Anonymkode: 045d7...309

[Gjest ATLAS6]

Folk spør ikke fordi de ikke vet at de kan eller hvordan de skal spørre. De er redd for å si feil ting, få frem negative følelser hos deg/han og synes det er ukomfortabelt. Det betyr ikke at de ikke bryr seg, men de vet ikke hvordan de skal forholde seg til det og det gjør at mange bare unngår temaet helt.

[AnonymBruker]

ATLAS6 skrev (2 minutter siden):

Folk spør ikke fordi de ikke vet at de kan eller hvordan de skal spørre. De er redd for å si feil ting, få frem negative følelser hos deg/han og synes det er ukomfortabelt. Det betyr ikke at de ikke bryr seg, men de vet ikke hvordan de skal forholde seg til det og det gjør at mange bare unngår temaet helt.

Jo, det betyr at de ikke bryr seg. Å spørre «Hvordan går det?» er aldri feil. 

Anonymkode: f1f3d...851

[AnonymBruker]

Mannen min har kreft. Ikke uhelbredelig, ser det ut til. Han får masse mld og telefoner, og det er jeg veldig glad for. Jeg har kun en venninne som spør meg om hvordan det går. Aner ikke hvorfor det er sånn. Men hun er gull ❤️. Hun spør også hvordan jeg har det. Det er tungt å være pårørende, og dette kreftspøkelset ligger som en sort sky over heimen. Godt at noen bryr seg. 

Anonymkode: 04875...219

[Gjest ATLAS6]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jo, det betyr at de ikke bryr seg. Å spørre «Hvordan går det?» er aldri feil. 

Anonymkode: f1f3d...851

Nei, det betyr ikke det. De har gjerne selv ikke har vært i den situasjonen og forstår ikke at dette er temaer man gjerne vil bli spurt om. De er gjerne redde for å såre noen med å spørre, og da unngår de å stille spørsmål. Ofte så hjelper det å fortelle de rundt seg at man har lyst til å snakke om dette, og at de ikke kan stille feil spørsmål. 

[AnonymBruker]

Veldig kjipt.

Jeg er selv alvorlig syk (ikke kreft, men livsvarig), og det er ganske nytt. Ingen venner spør hvordan det går, selv om de vet jeg bare ligger i senga hele dagen og har det vondt. Man merker fort hvem som egentlig bryr seg i slike situasjoner.

Hadde du vært min venninne hadde jeg spurt hver gang, og også sagt si ifra om jeg spør for mye. Men det er viktig å vise at man bryr seg, og det er vondt å merke at de man trodde var nære ikke bryr seg.

Anonymkode: 04411...7cb

[AnonymBruker]

Ts her

Jeg har selvfølgelig også tenkt at grunnen til at de ikke spør er fordi de ikke kjenner han eller har møtt han, men jeg tenker at de kunne jo spørre fordi han er min kjæreste.

Den ene av mine venninner mistet kusinen sin til kreft for et par år siden, og selv om jeg aldri hadde møtt denne kusinen, så visste jeg at min venninne og kusinen var veldig nære og jeg hørte via telefonen at dette var tøft for min venninne, så jeg spurte ofte og sendte meldinger selv om jeg ikke visste helt hva jeg skulle si eller skrive.

Man kan jo bare helt enkelt spørre eller skrive: "Hvordan går det med Tobias?"

Anonymkode: 8457e...275

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Veldig kjipt.

Jeg er selv alvorlig syk (ikke kreft, men livsvarig), og det er ganske nytt. Ingen venner spør hvordan det går, selv om de vet jeg bare ligger i senga hele dagen og har det vondt. Man merker fort hvem som egentlig bryr seg i slike situasjoner.

Hadde du vært min venninne hadde jeg spurt hver gang, og også sagt si ifra om jeg spør for mye. Men det er viktig å vise at man bryr seg, og det er vondt å merke at de man trodde var nære ikke bryr seg.

Anonymkode: 04411...7cb

For en del år siden var jeg veldig dårlig etter en bilulykke og lå i senga i 3-4 år, og hadde ikke muligheten til å være sosial.

Jeg merket at ene etter den andre venninnen av de som bodde i bydelen min forsvant, og etter et par år da jeg klarte å kreke meg ut på bytur, så møtte jeg faktisk en av mine daværende venninner som jeg ikke hadde hørt et pip fra på flere år, og da jeg spurte henne hvorfor hun ikke hadde tatt kontakt med meg så sa hun: "Jeg trodde du bare lå i sengen jeg"!

Ts

Anonymkode: 8457e...275

[Laraa]

Døden er tabu desverre.  Nevøen min som var tidlig i barndommen døde brått og jeg nevnte det til folk der det falt seg naturlig å si det. Noen var åpne og turte å spørre hva som skjedd med et åpent sinn, mens andre ble helt stille før de begynte å snakke om  helt andre ting

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

For en del år siden var jeg veldig dårlig etter en bilulykke og lå i senga i 3-4 år, og hadde ikke muligheten til å være sosial.

Jeg merket at ene etter den andre venninnen av de som bodde i bydelen min forsvant, og etter et par år da jeg klarte å kreke meg ut på bytur, så møtte jeg faktisk en av mine daværende venninner som jeg ikke hadde hørt et pip fra på flere år, og da jeg spurte henne hvorfor hun ikke hadde tatt kontakt med meg så sa hun: "Jeg trodde du bare lå i sengen jeg"!

Ts

Anonymkode: 8457e...275

Uff. Kjipt å høre at du også har hatt slike erfaringer

Jeg har sagt til mine venner at jeg gjerne vil ha kontakt, men det kan ta noen timer før jeg svarer på de dårligste dagene. 

Vet du hva det rareste er? De som bor langt unna er de som holder kontakten med meg på snap og messenger. De som bor 10 min unna hører jeg ikke noe ifra med mindre jeg sender en melding først. Det er vondt, og de vet dette er tøft for meg og mannen. De sier "si ifra om du trenger hjelp!", men når jeg spør en sjelden gang er alle alltid opptatt. Så, ja. Det gjør vondt, og jeg kjenner veldig på det for tida.

Føler virkelig med deg, håper kjæresten din blir kvitt kreften ❤

Anonymkode: 04411...7cb

[AnonymBruker]

Jeg tenker at svaret ligger i at de ikke har møtt han,og dermed er ikke han en person de har et forhold til utover at du er glad i han. Jeg vil tro at disse venninnene dine, som du altså ikke treffer så ofte,har også sine ting å stri med. Spør du,vet du om deres problemer? 

For deg er din kjæreste sin sykdom en sentral del av livet ditt. Du kan ikke forvente at andre skal ta hensyn til dette måned etter måned. 

Jeg forstår at det er sårt for deg,men vil råde deg til å tenke etter hva du vet om venninnene dine og hvordan de har det. Kanskje du da ser at deres "manglende interesse" ikke er så unik?

Anonymkode: 093c1...e93

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Jeg tenker at svaret ligger i at de ikke har møtt han,og dermed er ikke han en person de har et forhold til utover at du er glad i han. Jeg vil tro at disse venninnene dine, som du altså ikke treffer så ofte,har også sine ting å stri med. Spør du,vet du om deres problemer? 

For deg er din kjæreste sin sykdom en sentral del av livet ditt. Du kan ikke forvente at andre skal ta hensyn til dette måned etter måned. 

Jeg forstår at det er sårt for deg,men vil råde deg til å tenke etter hva du vet om venninnene dine og hvordan de har det. Kanskje du da ser at deres "manglende interesse" ikke er så unik?

Anonymkode: 093c1...e93

Ja jeg skjønner jo at det at de ikke har møtt han er en del av årsaken, men den ene venninnene mine som har spurt meg en del om hvordan jeg/ han har det, har heller ikke møtt han så jeg tror det går på personlighet.

Når jeg snakker med mine venninner spør jeg alltid hvordan det går, hvordan det går med mannen deres og også av og til hvordan forholdet er og hvis jeg vet at mannen/ barna deres har vært gjennom sykdom eller det har vært en litt tøff periode, så spør jeg om det.

Jeg har selv hatt et liv med en del utfordringer, og har vært gjennom to vonde samlivsbrudd, en abort, har mistet min lillebror i en tragisk ulykke og nå altså kjæreste med uhelbredelig kreft. Dette gjør nok til at jeg har litt mer livserfaring når det kommer til personlige kriser, og derfor er flinkere til å tenke på mine venner når de har det tøft.

Ts

Anonymkode: 8457e...275

[AnonymBruker]

Vel, jeg har ei venninne med en alvorlig og uhelbredelig syk far, og jeg spør aldri hvordan det går med han. Hvorfor? Fordi jeg føler at jeg ødelegger stemningen hver gang jeg gjør det, og at venninnen min ikke vil snakke om det. «Joda, det går bra nå...» får jeg typisk til svar. Men når det tilfeldigvis kommer fram i samtale hvordan funksjonsevnen til faren er nå så er det jo tydelig at det har gått veldig nedover siden sist jeg hørte noe. Så det kan være derfor de ikke spør, fordi måten du svarer på får det til å fremstå som om «alt er greit» når det egentlig ikke er det, og at du ikke vil snakke om det. 

Anonymkode: bee41...7a6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

 

Når jeg snakker med mine venninner spør jeg alltid hvordan det går, hvordan det går med mannen deres og også av og til hvordan forholdet er og hvis jeg vet at mannen/ barna deres har vært gjennom sykdom eller det har vært en litt tøff periode, så spør jeg om det.

 

Anonymkode: 8457e...275

Kan ikke si jeg gjør det samme. Men altså folk er forskjellige. Jobber man i omsorgsyrker er man kanskje flinkere med sånt. Og er jeg i et forhold selv så holder jeg det også privat. Ville ikke latt det bli et samtaleemne som vennene min fikk lov til å dømme. Folk takler ting på forskjellige måter. 

Anonymkode: 045d7...309

[AnonymBruker]

Jeg hadde vært redd for at du følte at jeg "krafset og gravde i elendighet", om du skjønner. Jeg hadde vært redd for om du syntes jeg var nysgjerrig og "grafsende" oppi andres sykdom og sorg. Det er veldig mye lettere å snakke om, dersom den som er syk/sammen med den syke tar opp temaet selv. For man aner jo ikke når man har spurt for mye eller trådt over en grense. Vi er jo alle forskjellige og man vil ikke bli oppfattet som en som "graver i sykdommen pga nysgjerrighet.

Anonymkode: ef8fe...3ba

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jo, det betyr at de ikke bryr seg. Å spørre «Hvordan går det?» er aldri feil. 

Anonymkode: f1f3d...851

Ganske snevert å tro at det ikke er å bry seg. For mange er sykdom et vanskelig tema, man vet ikke helt hvordan man takler det selv eller hvordan den som blir spurt skal takle det. Spesielt over messenger/ meldinger kan det bli vanskelig å vite hva man skal si. 

Anonymkode: fa9c8...ee5

[AnonymBruker]

Spør du de av og til om hvordan det går med de/partner/familie?

Jeg tror det går mye på hvordan de takler vanskelige ting selv. 

Selv er jeg ganske privat og tilbaketrukket. Snakker som regel kun om vanskelige ting med kjæresten og søsteren min. Jeg er av typen som liker å prate om vanskelige ting nær jeg føler for det, altså at feks jeg tar det opp selv. Men jeg liker ikke når andre blir for "på" og spør, graver og tar opp såre tema i tide og utide. Altså jeg er nok en person som klarer å skille mellom "Nå har vi det gøy på klubb" og "i dag er jeg litt deppet og trenger bare hvile med kjæresten og få ut litt følelser". 

Hvis jeg var deg ville jeg feks sagt "å, jeg er så sliten for tiden fordi....". Også er jeg sikker på de prater med deg og spør hva som skjer/hvordan det går. 

Anonymkode: f58f8...c73

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Jeg forstår at det er sårt for deg,men vil råde deg til å tenke etter hva du vet om venninnene dine og hvordan de har det. Kanskje du da ser at deres "manglende interesse" ikke er så unik?

Anonymkode: 093c1...e93

Et godt poeng. Veldig mange vet egentlig ikke hvordan vennene dere egentlig har det, men forventer at vennene skal skal stille opp med en gang de selv har det tøft i livet. 

Anonymkode: 7c769...9ad

[AnonymBruker]

Jeg er 24 og faren min døde for 1.5 mnd siden. Ingen som spør hvordan det går med meg osv.. 

Folk sliter med å komme på sånt, fordi det er så langt unna deres egen hverdag.

Anonymkode: ebf65...cd1