.

[Gjest NLOCD]

.

Endret 7. januar 2022 av NLOCD

[AnonymBruker]

Hva vil resten av familien da? Det at tenåringen ikke vil flytte er ikke så rart, men det kan jo være sunt å bytte omgangskrets også. Og hvis far til dette barnet kan være et godt sted å bo, er jo ikke det så gæli heller. Jeg tenker ikke at du skal ofre din egen lykke for å tekkes barna. Barn er tilpasningsdyktige. Uansett hva du velger vil barnet klare seg greit.

Anonymkode: 8c6ec...e2f

[Gjest NLOCD]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Hva vil resten av familien da? Det at tenåringen ikke vil flytte er ikke så rart, men det kan jo være sunt å bytte omgangskrets også. Og hvis far til dette barnet kan være et godt sted å bo, er jo ikke det så gæli heller. Jeg tenker ikke at du skal ofre din egen lykke for å tekkes barna. Barn er tilpasningsdyktige. Uansett hva du velger vil barnet klare seg greit.

Anonymkode: 8c6ec...e2f

Min ektefelle er med på å flytte om/når det blir.  
Er bare tenåringen som nekter, og ønsker å være her og gå ferdig ungdomsskolen.  Er vanskelig å se for meg å være adskilt noe lenge da barnet har bodd med meg hele tiden. 

[AnonymBruker]

NLOCD skrev (1 minutt siden):

Min ektefelle er med på å flytte om/når det blir.  
Er bare tenåringen som nekter, og ønsker å være her og gå ferdig ungdomsskolen.  Er vanskelig å se for meg å være adskilt noe lenge da barnet har bodd med meg hele tiden. 

Barnet er tenåring, og trenger ikke bo hos deg så mange flere år. Du har allerede holdt ut på tenåringens hjemsted i lengre enn 14-16 år. Jeg tenker helt ærlig at du bør holde ut noen år til, og så flytter du når tenåringen er ferdig på videregående. Da er det uansett på tide for den unge voksne å flytte hjemmefra. Og barnet slipper å føle at det blir valgt bort.

Anonymkode: eb078...06c

[Nymerïa]

Kan det være en løsning å vente til tenåringen er ferdig med ungdomsskolen?

[AnonymBruker]

Hvorfor få så mange barn, med forskjellige folk - når man ikke klarer å ta hensyn til ungene sine? Du har et ansvar ovenfor ALLE barna dine, det at du valgte å flytte med faren er ikke tenåringen sin feil. 

Ughhhh.. Blir uhyggelig provosert at foreldre som dette. Beklager. Null respekt eller medlidenhet fra meg. Dette er situasjoner du pent har satt deg i på egenhånd, og som barn eller ungdom skal skånes for. Det er ikke deres feil, du kan flytte og prioritere din egen "lykke" når ungen er myndig, og ikke avhengig av moren sin. 

Anonymkode: d4c6c...483

[AnonymBruker]

Og hvorfor velger du og bli gravid når du bare er deprimert og går hjemme? Er unger liksom en ting man bare skaffer seg når man føler for det? 

Herregud..

Anonymkode: d4c6c...483

[Crazydoglady]

NLOCD skrev (4 timer siden):

Jeg finner ingen passende tittel på tråden…

Jeg er middelaldrende, har 2 barn, venter nummer 3. Det eldste barnet er tenåring og er fra et tidligere forhold. 
 

Jeg bor på et sted jeg mistrives fælt på. Har bodd her i 15 år og flyttet hit da jeg ble kjent med forelderen til det eldste barnet, og har etter bruddet blitt her pga barnet. Jeg er gift på nytt, har det fint med familie, men jeg mistrives så ekstremt mye på stedet her, og har alltid gjort det. 
Jeg har ingen tilknytning her og ønsker å flytte til et sted jeg kan trives. Og da må jeg langt unna her. Ønsker meg nordover, i retning hvor jeg egentlig er fra. 

Men tenåringen ønsker ikke bli med. 
Forståelig nok, dette er jo stedet tenåringen er født og oppvokst på, og har sin tilhørighet her samt den andre forelderen bor her. 
Barnet bor hos meg 100%, men jeg vet at barnet har det fint hos den andre forelderen om jeg hadde flyttet nå. 

Men samvittigheten min får meg ikke til å dra. 
Jeg føler at jeg svikter barnet og forlater det for min egen skyld. Jeg tvinger meg derfor til å være her, selv om det gjør meg mer og mer deprimert jo lengre jeg er her. Det merkes på meg at jeg er lei. Jeg er kun hjemme, om jeg ikke er på butikken. Jeg har mistet helt lysten på natur og alt som er utendørs her. 

Er vi borte på ferie er alt topp, men når vi begynner på hjemturen hit er det kun tristere og tristere jo nærmere vi kommer dette stedet  Føler at jeg ikke lever når jeg er her, at livet står på pause og at jeg kun eksisterer her og venter med å leve livet til jeg er borte fra dette stedet.

Det er ingenting som vil forandre på denne følelsen for dette stedet. 
Tenåringen ønsker selvsagt at vi blir her, og jeg ønsker selvsagt at barnet skal være hos oss, men at vi alle kunne flyttet.

Har andre vært i lignende situasjon?

 

 

Hva tenker tenåringen om at dere evt flytter uten h*n?

Det er selvsagt ikke umulig å flytte med en tenåring heller, men å tvinge igjennom det uten at dere MÅ flytte kan jo skade forholdet og gjør jo ting unødvendig vanskelig for tenåringen. 

Å flytte fra barnet vil jo åpenbart også kunne gjøre litt skade. (men det kommer vell litt an på alder, modenhet, forståelse, hvor lett/vanskelig det blir med samvær osv og sikkert andre ting. 

Hvorfor har du ventet så lenge med å vurdere flytting?

Jeg hadde ikke greid å hverken tvinge med meg barnet og alt det medfører, bort fra andre forelder osv, om det ikke hadde lyst og det er såpass kort tid igjen til de er voksne selv. Eller reist fra barnet. Jeg vet hvordan det er og ikke trives og ikke føle tilknytning osv, men man trenger jo ikke å sette livet på vent fordi om man setter flytting på vent. Hva man gjør utav det man har handler jo også litt om innstilling og valg. 

Men når det er sagt så er det bare du som kjenner ditt barn og din samvittighet, barnet har jo mulighet til å både bli med å være igjen, så det er jo ikke sånn at det er helt uhørt. Men det er jo ett valg som kan sette spor. 

[AnonymBruker]

NymeriaRhoynar skrev (38 minutter siden):

Kan det være en løsning å vente til tenåringen er ferdig med ungdomsskolen?

Det tenker jeg også. Et år eller to klarer du. 

Anonymkode: 62af1...3df

[AnonymBruker]

Du skal tenke deg meget godt om før du flytter fra et barn, særlig et som bor hos deg 100%. Jeg kjenner folk som har gjort det, og det har ikke vært uproblematisk, for å si det sånn. 

Anonymkode: 62af1...3df