Hvor lenge tenker du det er greit å skjule en alvorlig diagnose for familien?

[AnonymBruker]

Si at du har fått kreft, eller en alvorlig sykdom med heller dårlige prognoser. Hvor lenge tenker du det er greit å skjule dette for familien? 

Hadde en venninne som gikk bort nylig, og hun hadde fått en alvorlig kreftdiagnose for et par år tilbake. Men absolutt ingen i familien eller omgangskretsen viste - ikke engang barna hennes, eller foreldrene hennes, og hun bar på hemmeligheten praktisk talt til siste mnd. av livet. Jeg, som alle andre, ble helt satt ut når vi fikk beskjeden om at hun nå var gått inn i siste fase, med palliativ behandling.

Jeg vet ikke hva hun tenke på, men det var nok en god tanke bak det. Kanskje ville hun leve livet til det fulle, og ikke la sykdommen styre hverdagen, eller at folk skulle behandle henne noe annerledes. Men man så jo også at barna og foreldrene hennes var helt ødelagte.

Men det fikk meg jo til å tenke...hva vist det skulle skje meg? Og statistisk sett så blir jo de fleste av oss å få noe alvorlig ila. livet.

Anonymkode: 655ee...c0a

[AnonymBruker]

Har en mor som er sånn. Skjønner ikke hva som får en til å skjule noe så viktig for de nærmeste.

Anonymkode: d0ce9...9d4

[Blod]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Har en mor som er sånn. Skjønner ikke hva som får en til å skjule noe så viktig for de nærmeste.

Anonymkode: d0ce9...9d4

Tenk på den som er døende. Tror du ikke de vil ha et normalt liv med familien sin, og ikke bli behandlet som en pasient?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Si at du har fått kreft, eller en alvorlig sykdom med heller dårlige prognoser. Hvor lenge tenker du det er greit å skjule dette for familien? 

Hadde en venninne som gikk bort nylig, og hun hadde fått en alvorlig kreftdiagnose for et par år tilbake. Men absolutt ingen i familien eller omgangskretsen viste - ikke engang barna hennes, eller foreldrene hennes, og hun bar på hemmeligheten praktisk talt til siste mnd. av livet. Jeg, som alle andre, ble helt satt ut når vi fikk beskjeden om at hun nå var gått inn i siste fase, med palliativ behandling.

Jeg vet ikke hva hun tenke på, men det var nok en god tanke bak det. Kanskje ville hun leve livet til det fulle, og ikke la sykdommen styre hverdagen, eller at folk skulle behandle henne noe annerledes. Men man så jo også at barna og foreldrene hennes var helt ødelagte.

Men det fikk meg jo til å tenke...hva vist det skulle skje meg? Og statistisk sett så blir jo de fleste av oss å få noe alvorlig ila. livet.

Anonymkode: 655ee...c0a

Skjønner henne jeg. Hun ville leve så normalt som mulig, uten å bli "pasient" og at folk skal gå rundt og tenke at det er synd på henne osv. Det blir ikke et normalt liv. 

Jeg hadde ærlig talt gjort det samme. Så lenge det var mulig. Hadde jeg levd på lånt tid, så ville jeg levd så normalt som overhode mulig. Ville ikke blitt "pasient" eller synes synd på. Ville ikke hatt masse spørsmål osv. Det blir jo ikke et normalt liv.

Så klart er det tøft for de pårørende. Det er det uansett hva man velger for SITT eget beste på SIN siste levetid. Jeg hadde nok skrevet et brev til hver og en av de som står meg nær som forklarer alt sammen. Så får de takle sorgen på den måten de trenger. 

Det var vel slik hun ville ha det da, og det er helt greit tenker jeg! Hennes liv, hennes valg. 

Anonymkode: 47c7d...14c

[AnonymBruker]

Jeg skjønner at noen kan tenke litt sånn, men jeg synes det er litt korttenkt og egoistisk. Det er familien som skal leve videre med det, og hvis man ikke gir dem muligheten de kunne fått til å forberede seg og si farvel, så er det veldig alvorlig for noen. Min svigerfar skulle dø, og det visste vi et år. Det året hadde vi veldig mange fine samtaler med hele familien, han fikk fortalt mye av sin livsfilosofi, og vi fikk snakket om og utviklet vår. Vi fikk mange muligheter til å snakke om hvor mye vi betydde for hverandre, og vi kom oss gjennom mange deler av sorgprosessen mens han fremdeles var der. Han kunne også dele sin sorg med oss. Vi fikk lagret mange minner til både oss og barnebarna som vi ikke hadde tenkt på å lagre hvis vi ikke hadde visst. Man trenger jo ikke å bli pasient, og i de gode samtalene var det mye snakk om hva han ønsket av oss på slutten. Jeg tror det er mye bedre å få den tiden man kan få (ikke alle får så mye), men samtidig skjønner jeg jo at man ikke nødvendigvis tenker helt klart i en sånn situasjon. 

Anonymkode: b6474...7f6

[skreppamedleppa]

Jeg har også opplevd at noen jeg kjente skjulte kreften til det siste. Jeg tenker at jeg kunne gjort det samme, jeg har iallefall respekt for mennesker som gjør det. 

Jeg tenker ikke at sykdom ikke skal bli tatt hensyn til eller at en aldri skal være pasient, aldri ha det vondt, alltid leve normalt til "the bitter end", en skal alltid være helt levende eller helt død, sånn funker ikke livet desverre. Å være sårbar, syk, døende bør ikke være noe tabu eller noe en klassifiserer som "en skitten liten hemmelighet"  men til syvende og sist så er det vedkommende som bestemmer, og om det menneske ønsker å ha en tilnærmet normal tilværelse i sine nærmeste relasjoner uten å bli behandlet som dødssyk i den siste perioden av sitt liv så tenker jeg at det er faktisk helt greit og mere til.. Det bør da få være opp til det menneske som skal dø og ikke alle andre..

 

[AnonymBruker]

Så lenge man ønsker ❤️. Så fort man forteller blir man sett på og behandlet annerledes så jeg har full respekt for at noen vil føle seg normale frem til siste slutt. 

Anonymkode: e00c3...fb2

[AnonymBruker]

Så lenge man vil selvsagt. Det er ikke opp til andre enn den det gjelder å avgjøre, hva andre måtte synes er greit tror jeg man gir langt faen i når man har døden hengende over seg. Jeg ville ikke levd de siste årene i livet mitt på akkord med meg selv bare for å glede andre.

Anonymkode: c7623...f95

[Silva Pluvialis]

Jeg anser det som en selvfølge å fortelle om alvorlig sykdom, særlig hvis man står hverandre nær. Fryktelig egoistisk, og et svik hvis ikke. Denne tråden minnet meg om et tilfelle av Helene sjekker inn på NRK med hun jenta som ikke visste at moren skulle dø… før hun døde… For et tillitsbrudd!

[Ulven]

Jeg mener at man kan skjule det for øvrig familie og venner, men barn, foreldre og søsken skal får vite om en slik dødelig sykdom slik at de har mulighet til å forberede seg mentalt, samt ha de samtalene de føler de trenger å ha før det ikke lenger er mulighet for det. Det er ingenting som er så vondt som å stå igjen etter et slikt dødsfall og være sint for at man ikke fikk tatt skikkelig farvel.

En palliativ fase kan ta langt tid, men den kan også gå over kun dager og dermed gambler den syke på om det er tid nok til å forberede familien og få tatt skikkelig farvel. 

[Daria]

Jeg kan i utgangspunktet skjønne ønsket om å ville holde det for seg selv, men samtidig er det ganske hensynsløst ovenfor familien å ikke gi dem muligheten til å forberede seg og forholde seg til det som skal skje når det er snakk om noe så alvorlig. Og en ting er å ikke å fortelle om en diagnose med en gang, men etter hvert som man blir dårligere, får behandling, ikke klarer å jobbe osv må det jo kreve ganske mye innsats og løgn å holde det skjult for sine nærmeste? Jeg vil jo tro at en del vil mistenke at noe er galt, da må det være ganske vondt å oppdage at man hadde rett og ikke fikk lov til å gjøre noe for å hjelpe eller i det hele tatt ble funnet verdig å informeres. Det må jo gjøre sorgprosessen tyngre for mange.

[Silva Pluvialis]

Jeg fatter ikke at det kan være et alternativ å holde det skjult for de som skal leve videre med sorgen etter at man er borte. Man fratar dem en avslutning. Egoistisk!

Endret 3. oktober 2022 av Tvillingsjel

[AnonymBruker]

Jeg forstår godt de som gjør dette. Selv har jeg tenkt på det selv. En vet ikke hva som føles rett før en står oppi det. Det blir for vanskelig for enkelte og stå i det og da vil man leve så normalt som mulig. 

Anonymkode: 88866...47a

[Silva Pluvialis]

Ulven skrev (46 minutter siden):

Jeg mener at man kan skjule det for øvrig familie og venner, men barn, foreldre og søsken skal får vite om en slik dødelig sykdom slik at de har mulighet til å forberede seg mentalt, samt ha de samtalene de føler de trenger å ha før det ikke lenger er mulighet for det. Det er ingenting som er så vondt som å stå igjen etter et slikt dødsfall og være sint for at man ikke fikk tatt skikkelig farvel.

En palliativ fase kan ta langt tid, men den kan også gå over kun dager og dermed gambler den syke på om det er tid nok til å forberede familien og få tatt skikkelig farvel. 

En annen ting er at informasjon er trygghet. Hvis man ikke kan stole på de nærmeste, hvem kan man stole på da? Et plutselig tap av nærstående, hvor døden bevisst har blitt holdt skjult er et tillitsbrudd. Hva gjør det med tilliten til andre? Frykten for at andre også plutselig skal dø fra en? Angst og stress hver gang et nytt familiemedlem skal til legen eller på rutinekontroll på sykehuset? Nei, ikke greit. Jeg forstår behovet for å ikke bli behandlet som en pasient, men de rundt har også behov for å forberede seg. De har behov for å vite for å kunne leve videre med sorgen uten å utvikle separasjonsangst og tillitsproblemer.

[AnonymBruker]

Gjenferdet skrev (1 minutt siden):

En annen ting er at informasjon er trygghet. Hvis man ikke kan stole på de nærmeste, hvem kan man stole på da? Et plutselig tap av nærstående, hvor døden bevisst har blitt holdt skjult er et tillitsbrudd. Hva gjør det med tilliten til andre? Frykten for at andre også plutselig skal dø fra en? Angst og stress hver gang et nytt familiemedlem skal til legen eller på rutinekontroll på sykehuset? Nei, ikke greit. Jeg forstår behovet for å ikke bli behandlet som en pasient, men de rundt har også behov for å forberede seg. De har behov for å vite for å kunne leve videre med sorgen uten å utvikle separasjonsangst og tillitsproblemer.

Nei. Du har ingen rettighet her som pårørende. 

Anonymkode: 88866...47a

[AnonymBruker]

Jeg forstår både dem som vil holde det skjult og de pårørende som vil vite. Men jeg mener at den som er syk er den som må få bestemme om og når vedkommende vil fortelle det.

Det er vanskelig å vite hva man selv ville gjort før man kommer i den situasjonen at spørsmålet er aktuelt.

Anonymkode: eb6e3...cc8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg forstår både dem som vil holde det skjult og de pårørende som vil vite. Men jeg mener at den som er syk er den som må få bestemme om og når vedkommende vil fortelle det.

Det er vanskelig å vite hva man selv ville gjort før man kommer i den situasjonen at spørsmålet er aktuelt.

Anonymkode: eb6e3...cc8

Enig med deg

Anonymkode: 88866...47a

[AnonymBruker]

Dette må være helt opp til den som skal dø. Ikke alle greier å behandle syke folk normalt… i tillegg til å leve med vissheten om at man skal dø om noen år, så er det ikke alle som takler å leve med sorg og tristhet fra alle rundt seg sine siste år. Dette må respekteres, selv om man ikke alltid forstår. ♥️

Anonymkode: c4a1f...c3f

[AnonymBruker]

Det er jo trist da at noen føler de må skjule sånt når de blir syke. Men hun var vel redd familie og venner skulle forsvinne når hun sa det. Det gjør de jo. Ser jo bare når min mann ble syk og nesten ikke overlevde. Hvordan alle trakk seg vekk og ikke ville ha noe med det å gjøre. Barndondvenner snakker fortsatt ikke med gan fire år etter han klarte seg. Til meg sier de at de er flaue, over å ha sviktet. Det de fleste ønsker når sånt skjer er jo å ha det så normalt som mulig. Bortsett fra noen da som blir sint på alt og alle. 

 

Anonymkode: 276de...793

[AnonymBruker]

Om det er kreft eller hiv, burde de nærmeste informeres for deres skyld, men når personen ønsker å gjøre det er jo opp til enhver. Jeg ville sagt det i god tid selv, før det ble veldig nært slutten. ( Er det hiv må også evt andre tidligere partnere de har hatt ubeskyttet sex med informeres og det må gjøres med en gang personen selv finner ut om smitten. )

Anonymkode: d876e...c36