Dikt for en døende diktelsker

[AnonymBruker]

Kan noen foreslå vakre dikt jeg kan lese for min døende diktelskende samboer?

Anonymkode: 11e60...419

[AnonymBruker]

Junikveld - Hans Børli

Vi sitter i slørblå junikveld
og svaler oss ute på trammen
Og alt vi ser på har dobbelt liv,
fordi vi sanser det sammen.

 

Anonymkode: b578e...ae1

Teksten er forkortet i henhold til reglene om opphavsrett. Perelandra, mod. 

Endret 13. januar 2022 av Perelandra

[Gjest Alterego666]

❤️Hans Børli❤️

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 10.1.2022 den 12.27):

Junikveld - Hans Børli

Vi sitter i slørblå junikveld
og svaler oss ute på trammen
Og alt vi ser på har dobbelt liv,
fordi vi sanser det sammen.

Anonymkode: b578e...ae1

Teksten er forkortet i henhold til reglene om opphavsrett. Perelandra, mod. 

❤️❤️❤️

Anonymkode: 11e60...419

Endret 13. januar 2022 av Perelandra

[AnonymBruker]

Døden er ikke så skremmende som før.
Folk jeg var glad i
har gått foran og kvistet løype.
De var skogskarer og fjellvante.
Jeg finner nok fram.

 

Kolbein Falkeid i Samlede dikt (Cappelen 2003)

Anonymkode: d3129...29c

[Laraa]

Til min Gyldenlak møter leseren et menneske som skal til å dø. Wergeland var blitt svært syk i 1844, og det siste året før sin død i juli 1845 lå han til sengs med lungebetennelse og tuberkulose. Han var likevel særdeles aktiv med skrivning, og diktene Til Foraaret, Til min Gyldenlak og Den smukke Familie ble alle til mellom 19. og 24. mai.^[1]

Wergeland viser i Til min Gyldenlak sin smerte med å snart skulle forlate livet, samtidig som han er forsont med sin skjebne. Dikteren taler i diktet til en gyldenlakk (blomst) i vinduskarmen, og slår fast at han selv har blitt til jord før denne har blomstret av. Dikterens sjel vil også kysse gyldenlakken og gi den sitt siste blikk før den flyr forbi.^[1]

Til min Gyldenlakk

---

 Gyllenlakk, før du din glans har tapt,
  da er jeg det hvorav alt er skapt;
  ja, før du mister din krones gull,
  da er jeg muld.
 
  Idet jeg roper; med vinduet opp!
  mitt siste blikk får din gyllentopp.
  Min sjel deg kysser idet forbi
  den flyver fri.
 
  To ganger jeg kysser din søte munn.
  Ditt er det første med rettens grunn.
  Det annet give du - kjære, husk! -
  min rosenbusk!
 
  Utsprungen får jeg den ei å se;
  ti bring min hilsen når det vil skje;
  og si jeg ønsker at på min grav
  den blomstrer av.
 
  Ja, si jeg ønsker at på mitt bryst
  den rose lå du fra meg har kyst;
  og, gyllenlakk, vær i dødens hus
  dens brudebluss!

[Vera]

Hva lykke er? 
Gå på en gressgrodd setervei 
i tynne, tynne sommerklær, 
klø sine ferske myggstikk 
med doven ettertenksomhet 
og være ung og meget rik 
på uopplevet kjærlighet. 

- Inger Hagerup

Diktet er forkortet i henhold til reglene om opphavsrett. Perelandra, mod. 

Endret 13. januar 2022 av Perelandra

[Perelandra]

Tråden er ryddet for innhold med opphavsrett. 

Perelandra, mod. 

[AnonymBruker]

❤

 

Anonymkode: 25076...7f7

[AnonymBruker]

you can keep your head when all about you   

    Are losing theirs and blaming it on you,   

If you can trust yourself when all men doubt you,

    But make allowance for their doubting too;   

If you can wait and not be tired by waiting,

    Or being lied about, don’t deal in lies,

Or being hated, don’t give way to hating,

    And yet don’t look too good, nor talk too wise:

 

If you can dream—and not make dreams your master;   

    If you can think—and not make thoughts your aim;   

If you can meet with Triumph and Disaster

    And treat those two impostors just the same;   

If you can bear to hear the truth you’ve spoken

    Twisted by knaves to make a trap for fools,

Or watch the things you gave your life to, broken,

    And stoop and build ’em up with worn-out tools:

 

If you can make one heap of all your winnings

    And risk it on one turn of pitch-and-toss,

And lose, and start again at your beginnings

    And never breathe a word about your loss;

If you can force your heart and nerve and sinew

    To serve your turn long after they are gone,   

And so hold on when there is nothing in you

    Except the Will which says to them: ‘Hold on!’

 

If you can talk with crowds and keep your virtue,   

    Or walk with Kings—nor lose the common touch,

If neither foes nor loving friends can hurt you,

    If all men count with you, but none too much;

If you can fill the unforgiving minute

    With sixty seconds’ worth of distance run,   

Yours is the Earth and everything that’s in it,   

    And—which is more—you’ll be a Man, my son!

Anonymkode: 12917...4ce

[Ablegøye]

One Hundred Love Sonnets: XVII

I don’t love you as if you were a rose of salt, topaz,   

or arrow of carnations that propagate fire:   

I love you as one loves certain obscure things,   

secretly, between the shadow and the soul.

 

I love you as the plant that doesn’t bloom but carries   

the light of those flowers, hidden, within itself,   

and thanks to your love the tight aroma that arose   

from the earth lives dimly in my body.

 

I love you without knowing how, or when, or from where,   

I love you directly without problems or pride:

I love you like this because I don’t know any other way to love,

except in this form in which I am not nor are you,   

so close that your hand upon my chest is mine,   

so close that your eyes close with my dreams.

 

~Pablo Neruda

[AnonymBruker]

Jeg finner nok frem
Døden er ikke så skremmende som før
Folk jeg var glad i har gått foran og kvistet løype
De var skogskarer og fjellvante
Jeg finner nok fram

Anonymkode: 27d04...119