Barnet var ikke mitt

[AnonymBruker]

Hei.

Jeg er en gutt på 25 år, fra de nordlige delene av norge.

når jeg var 20 år gammel, møtte jeg ei dame ute på byen, ikke noe one night stand, men vi snakket og jeg fikk nr. vi begynte å sende en del SMS, bestemte oss for å møtes og vipps, her er det lagt inn en bestilling på baby ila. de neste 9 mnd. babyen kommer, vi blir godt kjent, jeg finner ut hun er 14 år eldre og har en datter på 8 år (bonus). vi lever et passelig normalt familieliv, litt flytting frem og tilbake, jeg får kreft, plutselig er det gått 3,5 år av ungens liv. forholdet skurrer som det har gjort en del de siste 8-10 mnd. Jeg bestemmer meg for at det er på tide å komme seg bort, da det var åpenbart at hun ikke taklet situsjonen rundt kreft noe bra. Jeg har mer eller mindre hatt eneansvar for ungen da jeg har hatt en fleksibel jobb der jeg har hatt mulighet til å ha han hjemme litt ekstra pluss alle de hinsides mange ''treningstimene'' til barnemoren på den tiden. timeplanen har sett gjennomsnittlig slik ut:

0600 stå opp din gris nu har du sovve lenge

0700 barnemor drar på jobb (starter 0800, 10 min kjøring)

0800 levere til barnehage

1400-1530 hente barnehage

1630  Middag/barnemor kommer hjem

1700 ettermiddagsaktivitet med lillingen og bonus/barnemor drar på trening

19.30-45 barnemor kommer hjem

 20.00 seng for lilling/barnemor dusjer

dette er stort sett slik dagene så ut.

i desember 2020 fant jeg ut at ungen ikke er min. Da er ungen 4 år gammel, dagen jeg fant ut at han ikke er min unge hadde jeg allerede sett han for siste gang. 

det ble en helvetes sak ut av det hvor det har vært advokater, dommere, psykologer, pedagoger og det hele kun for at jeg skulle kunne si fra meg farskapet. jeg våkner om natten når jeg drømmer at ungen ligger ved siden av meg, jeg våkner han er borte.

jeg klarer knapt å gå i butikken å se andre unger.

jeg avskyr unger og alle unger jeg ser, sammenligner jeg med gutten min...

 

 

dette er ikke en kjærlighetssorg som ikke går over... det føles som om ungen min er død, å jeg klarer ikke å komme meg fra det.

jeg tenker ikke på ting som har skjedd etter jeg ''mistet'' han (bortsett fra drømmer) jeg får bare di gode minnene av det som har hvert. men jeg trenger å komme meg videre i livet, jeg vil alltid ha et godt minne fra han, men jeg må komme meg bort fra den uendelig dype sorgen som fulgte.......

 

takk

Anonymkode: 3e090...d12

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Hei.

Jeg er en gutt på 25 år, fra de nordlige delene av norge.

når jeg var 20 år gammel, møtte jeg ei dame ute på byen, ikke noe one night stand, men vi snakket og jeg fikk nr. vi begynte å sende en del SMS, bestemte oss for å møtes og vipps, her er det lagt inn en bestilling på baby ila. de neste 9 mnd. babyen kommer, vi blir godt kjent, jeg finner ut hun er 14 år eldre og har en datter på 8 år (bonus). vi lever et passelig normalt familieliv, litt flytting frem og tilbake, jeg får kreft, plutselig er det gått 3,5 år av ungens liv. forholdet skurrer som det har gjort en del de siste 8-10 mnd. Jeg bestemmer meg for at det er på tide å komme seg bort, da det var åpenbart at hun ikke taklet situsjonen rundt kreft noe bra. Jeg har mer eller mindre hatt eneansvar for ungen da jeg har hatt en fleksibel jobb der jeg har hatt mulighet til å ha han hjemme litt ekstra pluss alle de hinsides mange ''treningstimene'' til barnemoren på den tiden. timeplanen har sett gjennomsnittlig slik ut:

0600 stå opp din gris nu har du sovve lenge

0700 barnemor drar på jobb (starter 0800, 10 min kjøring)

0800 levere til barnehage

1400-1530 hente barnehage

1630  Middag/barnemor kommer hjem

1700 ettermiddagsaktivitet med lillingen og bonus/barnemor drar på trening

19.30-45 barnemor kommer hjem

 20.00 seng for lilling/barnemor dusjer

dette er stort sett slik dagene så ut.

i desember 2020 fant jeg ut at ungen ikke er min. Da er ungen 4 år gammel, dagen jeg fant ut at han ikke er min unge hadde jeg allerede sett han for siste gang. 

det ble en helvetes sak ut av det hvor det har vært advokater, dommere, psykologer, pedagoger og det hele kun for at jeg skulle kunne si fra meg farskapet. jeg våkner om natten når jeg drømmer at ungen ligger ved siden av meg, jeg våkner han er borte.

jeg klarer knapt å gå i butikken å se andre unger.

jeg avskyr unger og alle unger jeg ser, sammenligner jeg med gutten min...

 

 

dette er ikke en kjærlighetssorg som ikke går over... det føles som om ungen min er død, å jeg klarer ikke å komme meg fra det.

jeg tenker ikke på ting som har skjedd etter jeg ''mistet'' han (bortsett fra drømmer) jeg får bare di gode minnene av det som har hvert. men jeg trenger å komme meg videre i livet, jeg vil alltid ha et godt minne fra han, men jeg må komme meg bort fra den uendelig dype sorgen som fulgte.......

 

takk

Anonymkode: 3e090...d12

Oi så trist sorg å ha. Har ikke noen gode råd. Men det jeg gjør i kriser, er å tviholde på de gode minner. Men for meg er barn noe som ikke blir borte fra hodet. Var sammen med en kjip fyr alt for lenge. Som hadde et barn jeg var/er så glad i. Hadde et godt forhold til mora, så hadde både han og søsteren hans (annen far) endel på besøk i noen år etter det var slutt. Til de gled fra meg. Det ble litt rart for dem når jeg fikk ny mann og egne barn. Jeg hadde han fra han var 6år. Og nå er han over 30, og vi koser og klemmer hver gang vi møtes. Det er ikke ofte, men han vet godt at han en stor plass i hjertet mitt for alltid. 

Anonymkode: c94ff...6c0

[AnonymBruker]

Man må lære seg å bare leve, selv med konstant vondt i magen og mange vonde drømmer. Jeg har min erfaring i dette, men på en litt annen måte. 

Fikk barn med en fyr, han valgte å ikke være tilstedet som far eller i forholdet. Så da barnet var 1 år ble det brudd, jeg regnet med å måtte stå alene da også. Men da skulle han ha 60% ansvar! Han som kun så ungen sin kanskje 2t i løpet av en uke. 

Fordi jeg var redd eksen så ble samvær satt til 50/50, ingen hjelp fra fvk fordi han kjente de fra før. Så får jeg ny samboer og helvete starter. Far prater stygt om meg til 2 åringen, 2 åringen begynner å vegre seg for å reise til meg. Far kjøper alt 2 åringen vil ha så 2 åringen maser mer om å bare være hos pappa. Her føler jeg at jeg mistet mitt barn. 

Far fungerer ikke så godt som pappa, barnet blir ofte satt til familien hans i stedet. Jeg kunne bevise omsorgssvikt, Far blir bare sendt på kurs og samtaler. Barnevernet reagerte sterkt på melding fra meg, men Far er flink til å prate for seg. De etterforsket ikke alle de fæle sms jeg har fra han så de henla saken. 

Far presser på min psyke konstant og i en trøblete periode da barnet var 3 år så fikk far 60% samvær. Dette hadde visse kriterier og fvk mente far kom til å ta seg mer av barnet om han fikk mer ansvar. En av kriteriene var å bli boende der han var, noe jeg har skriftlig. 

Så 1 år til går og jeg ser at han ikke tar seg av barnet slik han skulle. Kun lek og slikt. Så flytter han med barnet, selv om vi har delt bosted og jeg var uenig så har han flyttet. Når barnet begynner på skole må jeg pendle 2t hver vei morgen og kveld om jeg skal følge opp eller havne på 20% samvær. 

Så jeg føler meg rundlurt, føler jeg har mistet barnet mitt til en idiot. Mange vonde følelser rundt dette og nå i gang med advokater for å endre dette. De vil jo sjekke saken grundigere og se alle bevisene jeg har. 

Så jeg kjenner følelsen av å miste barnet sitt pga en annen idiot. 

Anonymkode: 84ccb...fe7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Hei.

Jeg er en gutt på 25 år, fra de nordlige delene av norge.

når jeg var 20 år gammel, møtte jeg ei dame ute på byen, ikke noe one night stand, men vi snakket og jeg fikk nr. vi begynte å sende en del SMS, bestemte oss for å møtes og vipps, her er det lagt inn en bestilling på baby ila. de neste 9 mnd. babyen kommer, vi blir godt kjent, jeg finner ut hun er 14 år eldre og har en datter på 8 år (bonus). vi lever et passelig normalt familieliv, litt flytting frem og tilbake, jeg får kreft, plutselig er det gått 3,5 år av ungens liv. forholdet skurrer som det har gjort en del de siste 8-10 mnd. Jeg bestemmer meg for at det er på tide å komme seg bort, da det var åpenbart at hun ikke taklet situsjonen rundt kreft noe bra. Jeg har mer eller mindre hatt eneansvar for ungen da jeg har hatt en fleksibel jobb der jeg har hatt mulighet til å ha han hjemme litt ekstra pluss alle de hinsides mange ''treningstimene'' til barnemoren på den tiden. timeplanen har sett gjennomsnittlig slik ut:

0600 stå opp din gris nu har du sovve lenge

0700 barnemor drar på jobb (starter 0800, 10 min kjøring)

0800 levere til barnehage

1400-1530 hente barnehage

1630  Middag/barnemor kommer hjem

1700 ettermiddagsaktivitet med lillingen og bonus/barnemor drar på trening

19.30-45 barnemor kommer hjem

 20.00 seng for lilling/barnemor dusjer

dette er stort sett slik dagene så ut.

i desember 2020 fant jeg ut at ungen ikke er min. Da er ungen 4 år gammel, dagen jeg fant ut at han ikke er min unge hadde jeg allerede sett han for siste gang. 

det ble en helvetes sak ut av det hvor det har vært advokater, dommere, psykologer, pedagoger og det hele kun for at jeg skulle kunne si fra meg farskapet. jeg våkner om natten når jeg drømmer at ungen ligger ved siden av meg, jeg våkner han er borte.

jeg klarer knapt å gå i butikken å se andre unger.

jeg avskyr unger og alle unger jeg ser, sammenligner jeg med gutten min...

 

 

dette er ikke en kjærlighetssorg som ikke går over... det føles som om ungen min er død, å jeg klarer ikke å komme meg fra det.

jeg tenker ikke på ting som har skjedd etter jeg ''mistet'' han (bortsett fra drømmer) jeg får bare di gode minnene av det som har hvert. men jeg trenger å komme meg videre i livet, jeg vil alltid ha et godt minne fra han, men jeg må komme meg bort fra den uendelig dype sorgen som fulgte.......

 

takk

Anonymkode: 3e090...d12

Det er klart du savner gutten! Du har jo vært pappa til barnet siden han var nyfødt, og fra hva jeg ser og du skriver selv, hatt hovedansvaret for han i en vanlig hverdag.

Ønsket du selv å frasi deg farskapet? 

Denne lille gutten må jo ha det helt forferdelig nå, og forstår vel neppe hvorfor du plutselig er borte? 

Anonymkode: 592f3...d7c

[AnonymBruker]

Skjønner godt at dette er veldig vondt! ❤️❤️❤️ Kanskje du kan finne noen å snakke med for å rydde litt opp i tankene?

Anonymkode: a2f85...04e

[AnonymBruker]

Jeg synes fryktelig synd i dette barnet! 

Anonymkode: 3f8c8...24f

[AnonymBruker]

😭😭 Å, det hørtes helt forferdelig ut. All medfølelse til deg og gutten din. 

Anonymkode: e11d3...595

[AnonymBruker]

Er det slik at du ikke vil se gutten mer eller er det barnemor som nekter? 

Anonymkode: 8992a...11d

[Gjest lurven]

Du er pappa til barnet, det handler ikke bare om biologi

[AnonymBruker]

Var det ditt valg å si fra deg farskapet? 
Jeg forstår så inderlig godt at dette må være en stor sorg. Er det ingen mulighet for å kontakte mor og forsøke å få treffe barnet? Kanskje mor behøver avlastning og syntes det er greit dersom du er «barnevakt» i blant? 

Stakkars barn, og stakkars TS. 

Anonymkode: 6d125...009

[Carrot]

Så vondt å finne ut etter 4 år at barnet man trodde var sitt ikke er det! Så stygt av denne damen å oppføre seg slik, både overfor deg men også overfor barna - jeg kjenner jeg får skikkelig vondt av å lese det du skriver. 
Ikke at det hjelper deg noe, siden jeg ikke har noen råd å komme med - bare forståelse for sorgen du kjenner. 

[GammelKaktus]

Helt for jævlig situasjon både for deg og gutten. Har ingenting fornuftig å komme med for det er begrenset hva man kan gjøre og ingenting man sier hjelper uansett. Man skulle jo tro at man "opparbeidet" seg noen rettigheter når man har levd i et forhold og vært barnets pappa i flere år, så plutselig så står man der uten noen rettigheter fordi man er blitt rundlurt.