Når hverdagene blir for tunge

[AnonymBruker]

Mannen min og jeg har vært gift i 11 år. Vi har vært igjennom mange tøffe tak sammen på de åra. Vi har vært sterke for hverandre når det trengtes,og alltid stilt opp for hverandre så godt vi kan. 

Jeg har kronisk sykdom, og det har han også,og det innebærer i seg selv en god del utfordringer. 

Han ble ufør for noen år tilbake. Etter at vår yngste fikk diagnosen barneautisme, klarte jeg ikke stå i jobb mer, og ble ufør for kort tid siden. 

Å ha et barn med ekstra utfordringer er utrolig krevende mentalt og fysisk. 

Vi har mistet den lille sosiale kretsen vi hadde, da vi ikke orker annet enn akkurat det vi må for at det skal gå rundt, og barna skal ha det bra. 

Men nå kjenner jeg innimellom... - og det er forferdelig å si.. - jeg kjenner meg tom.. jeg elsker ham ikke som jeg gjorde. Det er jo kanskje sånn det utvikler seg i forhold.. Glad i ham ja,  men vi har ingenting å snakke om. 

Vi er bare venner som bor sammen, føler jeg.  Begge føler seg alene selv om vi bor sammen

Vi er så slitne begge 2. Iblant tenker jeg at jeg bare er en ekstra belastning, og at vi hadde klart oss best hver for oss. 

Jeg blir sprø innimellom. Føler jeg bare visner vekk.. ensom.. Jeg trenger en pause, men omsorgsoppgavene er for store for 1 alene, når man selv er kronisk syk.. 

Føler meg stuck.. og det tror jeg ganske sikkert han gjør også 

Vi kan i fryktelig liten grad ta hensyn til egne behov, - og hverandres. 

Jeg trodde dette var bunnsolid, men jeg mister tålmodighet og styrke.. 

 

 

Anonymkode: 65ec4...c4f

[AnonymBruker]

Har dere avlastning for barnet? 

Kan dere få tjenester i hjemmet? 

Anonymkode: 57b69...07e

[AnonymBruker]

1 avlastning, skaff dere det. Evt støttekontakt.

Og i slike perioder som du er i nå, er det så galt at man bare er venner da? Det kan blomstre opp hvis dere får litt mere tid alene og mulighet til å treffe andre.

Anonymkode: 5c94b...b6c