Trenger råd og er fortvilt

[AnonymBruker]

Håper noen kloke folk tar seg tid til å lese dette. 
Vi har en ungdom som vi sliter med. Får han ikke opp om morgenen og på skolen. Mye styr. 
mannen min jobber borte og jeg er mye alene med han i hverdagene. 
Jeg kan bruke opptil 2 timer for å vekke han og få han avgårde. jeg skal selv på jobb, og har avtalt med sjefen at jeg begynner litt senere pga hjemmesituasjonen. 
Jeg blir utslitt, fortvilt og frustrert. 
dette tar jeg ut på mannen min når han kommer hjem. Det er tøft å stå i dette så mye alene. 
mannen blir dritsur på meg, og sier jeg er urasjonell. Han mener når vi gjør alt vi kan, og har til og med fått henvisning til bup og har søkt hjelp er det ikke mer vi kan gjøre. 
Vi hadde en stor krangel i går der han sa han hadde tenkt i mange år på å gå fra meg. Fordi jeg er negativ osv. 
Problemet er at gutten hører på faren, men ikke på meg, så han ser ikke hvordan dette er fra min side. 
Å gå på jobb etter å ha holdt på i 2 timer og møtt bare motstand er tøft. I tillegg jobber jeg på en skole og det er travelt og jeg må være på hele tiden. 
tålmodigheten er brukt opp og jeg føler meg tom. 
På toppen av alt har legen min meldt oss til barnevernet pga situasjonen til sønnen vår som sliter med skolen. 
Så da har vi det på toppen av alt. 
Samme lege nektet å henvise han til bup da han mente det bare var normale tenårings vansker. 
etter mye mas og x antall purringer fikk vi time vi skal på nå i slutten av mnd. Alt dette har tatt oss flere måneder. 
Jeg er så utslitt, forbanna på mannen, forbanna på sønnen som ikke har ei celle i kroppen som prøver å gjøre en innsats selv. Alt dette med barnevernet blir bare en ekstra belastning for både oss foreldre og sønnen vår. Vi får ikke brukt fokuset vårt 100% med han så lenge barnevernet er i bildet. 
Jeg har bare lyst å reise til ei øde øy og aldri snu meg tilbake. 
Jeg er ødelagt 

 

 

Anonymkode: ce226...50a

[AnonymBruker]

Ta mannen på alvor og flytt ut, la ham ha hovedomsorgen for gutten en periode og se om ikke pipa da får en annen lyd.

Mulig gutten da også ser med litt andre øyne på ting. 

Anonymkode: 30e6e...cc4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Håper noen kloke folk tar seg tid til å lese dette. 
Vi har en ungdom som vi sliter med. Får han ikke opp om morgenen og på skolen. Mye styr. 
mannen min jobber borte og jeg er mye alene med han i hverdagene. 
Jeg kan bruke opptil 2 timer for å vekke han og få han avgårde. jeg skal selv på jobb, og har avtalt med sjefen at jeg begynner litt senere pga hjemmesituasjonen. 
Jeg blir utslitt, fortvilt og frustrert. 
dette tar jeg ut på mannen min når han kommer hjem. Det er tøft å stå i dette så mye alene. 
mannen blir dritsur på meg, og sier jeg er urasjonell. Han mener når vi gjør alt vi kan, og har til og med fått henvisning til bup og har søkt hjelp er det ikke mer vi kan gjøre. 
Vi hadde en stor krangel i går der han sa han hadde tenkt i mange år på å gå fra meg. Fordi jeg er negativ osv. 
Problemet er at gutten hører på faren, men ikke på meg, så han ser ikke hvordan dette er fra min side. 
Å gå på jobb etter å ha holdt på i 2 timer og møtt bare motstand er tøft. I tillegg jobber jeg på en skole og det er travelt og jeg må være på hele tiden. 
tålmodigheten er brukt opp og jeg føler meg tom. 
På toppen av alt har legen min meldt oss til barnevernet pga situasjonen til sønnen vår som sliter med skolen. 
Så da har vi det på toppen av alt. 
Samme lege nektet å henvise han til bup da han mente det bare var normale tenårings vansker. 
etter mye mas og x antall purringer fikk vi time vi skal på nå i slutten av mnd. Alt dette har tatt oss flere måneder. 
Jeg er så utslitt, forbanna på mannen, forbanna på sønnen som ikke har ei celle i kroppen som prøver å gjøre en innsats selv. Alt dette med barnevernet blir bare en ekstra belastning for både oss foreldre og sønnen vår. Vi får ikke brukt fokuset vårt 100% med han så lenge barnevernet er i bildet. 
Jeg har bare lyst å reise til ei øde øy og aldri snu meg tilbake. 
Jeg er ødelagt 

 

 

Anonymkode: ce226...50a

Huff, skjønner godt at dette er fortvilende ! Dette går nok litt forbi typisk tenårings greie høres det ut som. Hvordan er tenåringen ellers ? Er han mye sint og gjør opprør? Har han gode venner? Ville ikke stresset med barnevernet, de kan gjerne være en god ressurs . 

Anonymkode: ac4fb...b0d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ta mannen på alvor og flytt ut, la ham ha hovedomsorgen for gutten en periode og se om ikke pipa da får en annen lyd.

Mulig gutten da også ser med litt andre øyne på ting. 

Anonymkode: 30e6e...cc4

Jeg er enig  med dette, hardt mot hardt.

Anonymkode: 2905c...5aa

[AnonymBruker]

Mannen din får endre arbeidstidene sine og ta ansvar for guttungen selv, mens du flytter ut en periode.

Negativ spiral for alle dette. Stopp den! Hvis du ikke klarer å sette deg i respekt hos gutten (som du tydeligvis har mistet eller eventuelt aldri hatt), så må far ta alt ansvar når det har glidd så langt ut.

Anonymkode: a6498...a23

[Trouble]

Jeg hadde samme problem med min tenåring. Viste seg at han har adhd. 

[AnonymBruker]

Men hvorfor maser du i 2 timer? Og hvorfor tilte på mannen når han kommer hjem?

Er enig i at du virker hysterisk og irrasjonell, og her har både mannen og sønnen din mistet respekten for deg.

Det er jo supert at barnevernet er engasjert, de kan hjelpe dere. 

Regner med at du har gjort de "vanlige" tiltakene, som å skru av nettet etter ett visst klokkeslett, og fjerne goder? (Lommepenger og kjøring/henting)

 

Anonymkode: d23f5...f9e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Håper noen kloke folk tar seg tid til å lese dette. 
Vi har en ungdom som vi sliter med. Får han ikke opp om morgenen og på skolen. Mye styr. 
mannen min jobber borte og jeg er mye alene med han i hverdagene. 
Jeg kan bruke opptil 2 timer for å vekke han og få han avgårde. jeg skal selv på jobb, og har avtalt med sjefen at jeg begynner litt senere pga hjemmesituasjonen. 
Jeg blir utslitt, fortvilt og frustrert. 
dette tar jeg ut på mannen min når han kommer hjem. Det er tøft å stå i dette så mye alene. 
mannen blir dritsur på meg, og sier jeg er urasjonell. Han mener når vi gjør alt vi kan, og har til og med fått henvisning til bup og har søkt hjelp er det ikke mer vi kan gjøre. 
Vi hadde en stor krangel i går der han sa han hadde tenkt i mange år på å gå fra meg. Fordi jeg er negativ osv. 
Problemet er at gutten hører på faren, men ikke på meg, så han ser ikke hvordan dette er fra min side. 
Å gå på jobb etter å ha holdt på i 2 timer og møtt bare motstand er tøft. I tillegg jobber jeg på en skole og det er travelt og jeg må være på hele tiden. 
tålmodigheten er brukt opp og jeg føler meg tom. 
På toppen av alt har legen min meldt oss til barnevernet pga situasjonen til sønnen vår som sliter med skolen. 
Så da har vi det på toppen av alt. 
Samme lege nektet å henvise han til bup da han mente det bare var normale tenårings vansker. 
etter mye mas og x antall purringer fikk vi time vi skal på nå i slutten av mnd. Alt dette har tatt oss flere måneder. 
Jeg er så utslitt, forbanna på mannen, forbanna på sønnen som ikke har ei celle i kroppen som prøver å gjøre en innsats selv. Alt dette med barnevernet blir bare en ekstra belastning for både oss foreldre og sønnen vår. Vi får ikke brukt fokuset vårt 100% med han så lenge barnevernet er i bildet. 
Jeg har bare lyst å reise til ei øde øy og aldri snu meg tilbake. 
Jeg er ødelagt 

 

 

Anonymkode: ce226...50a

Fortell sønnen din hvordan dette oppleves for deg, vis følelser og spør hva som plager han og hva som skal til for at han skal føle glede over livet. 

Anonymkode: da9a8...36a

[Gneis]

Mannen din kan ikke prioritere jobb over familie. Han må ta mer ansvar. 

[AnonymBruker]

Hva er problemet til gutten? Snakker vi skolevegring? Oppe på natta og spiller? Eller bare litt i overkant av normal tenårings trøtthet ‘hjerne stengt pga ombygging’? Depresjon?

Om han hører mer på far, så bør far selvfølgelig på banen.

Guttens utdannelse, ve og vel er viktigere enn noen karriere. Akutt får far ta ut velferdspermisjon, for å ta tak hjemme.

Ikke ta noen avgjørelser om dere som par når dere står i krise. Drittoppførsel av ham å tømme frustrasjon på deg i tillegg til alt annet, men en er ikke nødvendigvis på topp når problemer med unger tårner seg opp.  

Håp at barnevernet kan bli en ressurs, og bruk dem som det om de spiller på lag. Kan de ha tiltak som kan hjelpe gutten? De vil i minste fall kunne dokumentere, så dere underbygger evt sak om tilrettelegging på skolen el.l.

Anonymkode: ab432...7a5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Vi hadde en stor krangel i går der han sa han hadde tenkt i mange år på å gå fra meg.

Da håper jeg at du sa at han i så fall får ta med seg gutten for nå synger du på siste verset og trenger ro.

Jeg vet hvor tungt dette er, du skal ikke finne deg i å stå i det alene. Jeg synes du skal være åpen om akkurat det i samtalen med barnevernet også, legg gjerne til at gutten har mer respekt for pappa.

Anonymkode: cc294...6ad

[AnonymBruker]

Hvis det sånn at gutten hører mere på far då bør far steppe inn og ta hovedansvaret hjemme . 
Han kan ikke både klage på deg, og frita seg sjøl en større del av ansvaret.

Men hvor lenge har gutten hatt desse problemene ? 
 

Anonymkode: e1a51...685

[AnonymBruker]

Har selv blitt meldt til barnevernet. I denne situasjonen bør dere ta i mot all hjelp de tilbyr.

Du bør også melde deg på tenårings-foreldrekurs som familievernkontoret har. Skal selv på det.

Og du bør søke på nye jobber slik at du ikke jobber med barn mer en stund. Sier dette i beste mening. Fordi det ser ut til at du nå helst trenger å kunne tenke på helt andre ting. 

Anonymkode: bdb4a...01f

[AnonymBruker]

Jobb bytte er en dårlig ide oppi alt.

Kartlegg årsaker, samarbeid med mann og ta det deretter, bruk nettverket for all hjelp

Anonymkode: 2905c...5aa

[AnonymBruker]

Trouble skrev (36 minutter siden):

Jeg hadde samme problem med min tenåring. Viste seg at han har adhd. 

Det er ingenting som tilsier at denne atferden kommer av ADHD. 

Anonymkode: 5fe55...e5b

[Trouble]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Det er ingenting som tilsier at denne atferden kommer av ADHD. 

Anonymkode: 5fe55...e5b

Vel. Bup sa at dette var vanlig. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (58 minutter siden):

Håper noen kloke folk tar seg tid til å lese dette. 
Vi har en ungdom som vi sliter med. Får han ikke opp om morgenen og på skolen. Mye styr. 
mannen min jobber borte og jeg er mye alene med han i hverdagene. 
Jeg kan bruke opptil 2 timer for å vekke han og få han avgårde. jeg skal selv på jobb, og har avtalt med sjefen at jeg begynner litt senere pga hjemmesituasjonen. 
Jeg blir utslitt, fortvilt og frustrert. 
dette tar jeg ut på mannen min når han kommer hjem. Det er tøft å stå i dette så mye alene. 
mannen blir dritsur på meg, og sier jeg er urasjonell. Han mener når vi gjør alt vi kan, og har til og med fått henvisning til bup og har søkt hjelp er det ikke mer vi kan gjøre. 
Vi hadde en stor krangel i går der han sa han hadde tenkt i mange år på å gå fra meg. Fordi jeg er negativ osv. 
Problemet er at gutten hører på faren, men ikke på meg, så han ser ikke hvordan dette er fra min side. 
Å gå på jobb etter å ha holdt på i 2 timer og møtt bare motstand er tøft. I tillegg jobber jeg på en skole og det er travelt og jeg må være på hele tiden. 
tålmodigheten er brukt opp og jeg føler meg tom. 
På toppen av alt har legen min meldt oss til barnevernet pga situasjonen til sønnen vår som sliter med skolen. 
Så da har vi det på toppen av alt. 
Samme lege nektet å henvise han til bup da han mente det bare var normale tenårings vansker. 
etter mye mas og x antall purringer fikk vi time vi skal på nå i slutten av mnd. Alt dette har tatt oss flere måneder. 
Jeg er så utslitt, forbanna på mannen, forbanna på sønnen som ikke har ei celle i kroppen som prøver å gjøre en innsats selv. Alt dette med barnevernet blir bare en ekstra belastning for både oss foreldre og sønnen vår. Vi får ikke brukt fokuset vårt 100% med han så lenge barnevernet er i bildet. 
Jeg har bare lyst å reise til ei øde øy og aldri snu meg tilbake. 
Jeg er ødelagt 

 

 

Anonymkode: ce226...50a

Hvorfor kan du ikke samarbeide med barnevernet? Se på de som en ressurs? Dere trenger jo hjelp. Si at dere trenger hjelp. De er der for å hjelpe og kan trekke i andre tråder enn det dere kan, så dere får raskere hjelp. Du har feil fokus. 

Anonymkode: 61149...ffd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hvorfor kan du ikke samarbeide med barnevernet? Se på de som en ressurs? Dere trenger jo hjelp. Si at dere trenger hjelp. De er der for å hjelpe og kan trekke i andre tråder enn det dere kan, så dere får raskere hjelp. Du har feil fokus. 

Anonymkode: 61149...ffd

Vi får hjelp av både familieverdier og bup. Det er de som kan hjelpe oss. 
bv undersøker oss for omsorgssvikt. Her i huset er det ingen omsorgssvikt. 
 

Anonymkode: ce226...50a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Vi får hjelp av både familieverdier og bup. Det er de som kan hjelpe oss. 
bv undersøker oss for omsorgssvikt. Her i huset er det ingen omsorgssvikt. 
 

Anonymkode: ce226...50a

Barnevernet kan hjelpe. Her tror jeg du må gå i deg selv og tenke annerledes. Hvis det ikke er noen omsorgssvikt, så er det da ikke noe problem. De vil jo hjelpe dere i den situasjonen dere er i. Snakk med dem, vær ærlig og imøtekommende. Tror det er bra barnevernet er involvert når konfliktnivået hjemme hos dere er så høyt. 

Anonymkode: 61149...ffd

[AnonymBruker]

Har ikke du skrevet ørten tråder om akkurat det samme tidligere? Faktum er at barnevernet kan være en god støtte når det er mye konflikter hjemme, både mellom dere foreldre og mellom foreldre og barn. I steden for å motarbeide bør du høre på hva de kan tilby av hjelp og støtte. Ellers tror jeg ungdommen er drittlei maset ditt, så kutt det ut for en periode og la han finne ut på egen hånd at det er greit å stå opp. Si fra på forhånd at du ikke orker alt maset og at det sliter deg ut, men han er såpass gammel at det er på tide å ta ansvar for eget liv og egen fremtid, og det starter med å stå opp om morgenen. Vekk han kun en gang, og så la han styre showet selv. Du og far må også ha en enighet om veien videre, enten må far stille mer opp eller så kan du jo foreslå at far og sønn bor sammen for en periode for å se om det hjelper. 

Anonymkode: 4f98f...c11