Hvorfor er barnet mitt så stressa??

[AnonymBruker]

Etter å ha tilbrakt mesteparten av 20-årene i tvil om jeg ønsket barn, tok jeg sjansen først da jeg var 35 år å få barn. Har selv en dårlig oppvekst og trodde at masse refleksjon og kunnskap om barneoppdragelse skulle føre til at barneoppdragelsen skulle være piece of cake. Det har det absolutt ikke vært! Eldste barnet er hyperaktiv (ikke diagnostert!), blir lett stressa og urolig og har svært sterke følelser. Jeg forstår ingenting; vi har hatt et rolig, trygt og kjærlighetsfylt hjem hele veien. Jeg kan virkelig ikke se noe annet vi har gjort galt enn at vi har vært litt ettergivende, men ungen oppfører seg sånn som man forbinder med barn fra omsorgssvikt-hjem; altså tester grenser hele tiden og prøve å krangle seg til vilja si om nesten alt. Han er krevende og slitsomt. Han finner ikke roen med noen leker og krever å bli underholdt hele tiden. Han kan til nød leke på egenhånd dersom han har en lydbok på, som bakgrunnsstøy. Jeg er kjempebekymra for hvordan kan skal fungere som eldre barn, både sosialt men også iforhold til evne til å fokusere og konse over tid. Jeg vet ikke hva jeg spør om, egentlig. Er bare så usigelig sliten og trett over at foreldreskapet er så vanvittig krevende og lite gledesfylt.

Anonymkode: 99c23...eb5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

altså tester grenser hele tiden og prøve å krangle seg til vilja si om nesten alt.

Anonymkode: 99c23...eb5

Tror dette er vanlig for de fleste barn. 

Anonymkode: ebbe9...6d0

[Kaisada]

Traumer går i generasjoner om de ikke brytes. Anbefaler Janina Fisher sitt traumeprogram. https://janinafisher.com/resources.html 

Hun har flere bøker som også er oversatt til norsk.

[Twister]

En klassisk feil mange gjør er jo å forvente at du kan forme et menneske til å bli slik man ønsker. Barn er egne individ med egne personlighetstrekk og sammensatte gener. En annen feil er at man leser seg frem til for mye og blir skremt at hvor mye som kan virke negativt på barnet. Man blir derfor for ettergivende og barna mister de tydelige grensene og rammene. Jeg har tre barn selv og erfaringsmessig er det psykologene og spesialpedagogene som har de mest ustyrlige barna. Mangel på tydelige grenser og at man er for ettergivende kan jo komme av både for lite engasjerte foreldre og FOR engasjerte foreldre. Eksempel: man leser at babyer ikke skal gråte, at de kan utvikle angst av det. Når babyen da for eksempel gråter når de blir holdt av noen andre napper man babyen ut av de armene og «trøster». Jeg mener dette da signaliserer at babyen hadde rett. At den personen var farlig og de vil derfor utvikle enda større frykt for fremmede. Å være for ettergivelse skaper bortskjemte unger som krangler på alt, dette er jo eldgammel kunnskap. 

[AnonymBruker]

Jeg ser en bekjent leke med sine barn og konstant flytter fokus fra en leke til en annen noe som fører til at barnet ikke klarer beholde fokus heller. Midt i matingen kan de sette på tv for eksempel og bli frustret over at barnet ikke vil spise men se tv, det er ikke bevisst handling fra foreldrene men de skjønner ikke at det er de som skaper denne situasjonen - kan det være noe slikt hos dere? At du ikke ser egen setting? 

Anonymkode: 253bc...707

[tangent]

Du skriver ikke hvor gammelt barnet er, men han høres ut som min da han var fire-fem. Han ble bedre når han ble litt eldre, og i ettertid har jeg nok forstått at han hadde for mye leker (mye å forholde seg til) i hverdagen, så han klarte ikke holde fokus. Men mest av alt var det bare alderen.

[AnonymBruker]

3 minutter siden, tangent said:

Du skriver ikke hvor gammelt barnet er, men han høres ut som min da han var fire-fem. Han ble bedre når han ble litt eldre, og i ettertid har jeg nok forstått at han hadde for mye leker (mye å forholde seg til) i hverdagen, så han klarte ikke holde fokus. Men mest av alt var det bare alderen.

Min er samme alder. Vi roterer på lekene, men han har uten tvil altfor mange leker likevel!

 

Ts.

Anonymkode: 99c23...eb5

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg ser en bekjent leke med sine barn og konstant flytter fokus fra en leke til en annen noe som fører til at barnet ikke klarer beholde fokus heller. Midt i matingen kan de sette på tv for eksempel og bli frustret over at barnet ikke vil spise men se tv, det er ikke bevisst handling fra foreldrene men de skjønner ikke at det er de som skaper denne situasjonen - kan det være noe slikt hos dere? At du ikke ser egen setting? 

Anonymkode: 253bc...707

Kan være noe i det, jeg sliter med fokus selv (udiagnosert ADD. Var hyperaktiv som barn). Men jeg ser ikke hele samspillet vårt på en objektiv måte. Kanskje vi skulle hatt noen til å observere oss...

Anonymkode: 99c23...eb5

[AnonymBruker]

Men hvorfor trodde du at det å lese om barneoppdragelse skulle gjøre det å ha barn superenkelt? Hadde jo vært veldig enkelt om man bare trengte å lese om barneoppdragelse og gjøre akkurat det som sto i bøker også gjorde barnet ditt akkurat det du ville til en hver tid. Hadde det vært så enkelt så ville jo ingen hatt problem med barna.

Du sier barnet er 4-5 år, og det betyr jo ikke at barnet vil være sånn for alltid. Og barn er forskjellige. Du kan oppdra flere barn helt likt, men alle vil jo respondere forskjellig på ting vi foreldre gjør eller omgivelsene, de er jo egne individer og er ikke alt vi foreldre kan styre, uansett hvor mye vi vil til tider.

 

Anonymkode: 45708...e93

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Etter å ha tilbrakt mesteparten av 20-årene i tvil om jeg ønsket barn, tok jeg sjansen først da jeg var 35 år å få barn. Har selv en dårlig oppvekst og trodde at masse refleksjon og kunnskap om barneoppdragelse skulle føre til at barneoppdragelsen skulle være piece of cake. Det har det absolutt ikke vært! Eldste barnet er hyperaktiv (ikke diagnostert!), blir lett stressa og urolig og har svært sterke følelser. Jeg forstår ingenting; vi har hatt et rolig, trygt og kjærlighetsfylt hjem hele veien. Jeg kan virkelig ikke se noe annet vi har gjort galt enn at vi har vært litt ettergivende, men ungen oppfører seg sånn som man forbinder med barn fra omsorgssvikt-hjem; altså tester grenser hele tiden og prøve å krangle seg til vilja si om nesten alt. Han er krevende og slitsomt. Han finner ikke roen med noen leker og krever å bli underholdt hele tiden. Han kan til nød leke på egenhånd dersom han har en lydbok på, som bakgrunnsstøy. Jeg er kjempebekymra for hvordan kan skal fungere som eldre barn, både sosialt men også iforhold til evne til å fokusere og konse over tid. Jeg vet ikke hva jeg spør om, egentlig. Er bare så usigelig sliten og trett over at foreldreskapet er så vanvittig krevende og lite gledesfylt.

Anonymkode: 99c23...eb5

Høres ut som ett vanlig barn. Ett barn fra ett omsorgsviktet hjem er nok ofte mye lettere å ha med å gjøre. Da de behager foreldrene for å slippe å få kjeft/bank.  De gjør alt for å roe ned situasjoner der ting blir verre. Men ja er vel noen som utagerer og.

Anonymkode: 2a99f...a24

[AnonymBruker]

Har du fått behandling for egne traumer, TS?

Anonymkode: aa0f6...fc0

[AnonymBruker]

Hvordan er det med skjermtid hos dere? Har dere skjerme vil jeg sterkt anbefale å prøve null skjermtid (absolutt null!) frem til sommeren. Og få vekk masse leker om han har mye. For mye greier skaper stress for både voksne og barn. Og noen er mye mer sensitive for slikt enn andre, og man må bare aksepter sitt eget barn. 
 

også akseptere at barn tester grenser til de finner grensene. Eller ikke, men da rakner det for dem og de blir utrygge osv. De krever grenser for å føler seg ivaretatt. Hjelper jo ikke å lese bøker og satse på et barn som IKKE tester grenser? Barn SKAL teste grenser! Det hører jo fullstendig med utviklingen av seg selv. Vi har barn på 3,5 og 5,5 år, og når de tester grenser så får de grensen og de får de med en gang. Da er de egentlig ganske fornøyde. Altså, totalt sammenbrudd pga grensen der og da, men ikke noe mer mas om den saken. Før neste grense må sjekkes ut. Så ikke hal det ut, ikke gå rundt grøten for å være snill. Men det man bør ta med seg fra fornuftig litteratur er jo hvordan å presentere grensene på en respektfull måte. Det er alltid fair, ovenfor barn, familie, venner, kollegaer osv. Grenser settes og formidles uten nødvendigvis være streng eller kjefte. Men man må tåle reaksjonen fra barnet, at de reagerer er også helt naturlig og nødvendig. Beste tegnet på at de har hørt og forstått 😛 Og så hjelper man barnet gjennom fe vanskelige følelsene - uten å gå bort ifra grensen som er satt. 
 

Å være forelder er ikke lett. Det er kanskje verdens vanskeligste jobb og helt uten fasitsvar.

Anonymkode: a5793...c9b

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Etter å ha tilbrakt mesteparten av 20-årene i tvil om jeg ønsket barn, tok jeg sjansen først da jeg var 35 år å få barn. Har selv en dårlig oppvekst og trodde at masse refleksjon og kunnskap om barneoppdragelse skulle føre til at barneoppdragelsen skulle være piece of cake. Det har det absolutt ikke vært! Eldste barnet er hyperaktiv (ikke diagnostert!), blir lett stressa og urolig og har svært sterke følelser. Jeg forstår ingenting; vi har hatt et rolig, trygt og kjærlighetsfylt hjem hele veien. Jeg kan virkelig ikke se noe annet vi har gjort galt enn at vi har vært litt ettergivende, men ungen oppfører seg sånn som man forbinder med barn fra omsorgssvikt-hjem; altså tester grenser hele tiden og prøve å krangle seg til vilja si om nesten alt. Han er krevende og slitsomt. Han finner ikke roen med noen leker og krever å bli underholdt hele tiden. Han kan til nød leke på egenhånd dersom han har en lydbok på, som bakgrunnsstøy. Jeg er kjempebekymra for hvordan kan skal fungere som eldre barn, både sosialt men også iforhold til evne til å fokusere og konse over tid. Jeg vet ikke hva jeg spør om, egentlig. Er bare så usigelig sliten og trett over at foreldreskapet er så vanvittig krevende og lite gledesfylt.

Anonymkode: 99c23...eb5

Lite grenser og grenseutprøving henger ofte sammen. Han må vel teste ut hvor ettergivende dere faktisk er. I hvert fall om dere ikke er konsistente

Anonymkode: d92a0...a7c

[Mooza]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Kan være noe i det, jeg sliter med fokus selv (udiagnosert ADD. Var hyperaktiv som barn). Men jeg ser ikke hele samspillet vårt på en objektiv måte. Kanskje vi skulle hatt noen til å observere oss...

Genetikk vet du. Det er ikke sånn at man ikke er født med et utgangspunkt. Var du hyperaktiv som barn, så har du gjerne et barn som er det. Og du virker jo litt stressa nå også, så dermed så kanskje du stresser litt med barnet og? Mitt råd er;  Gi litt mer faan- for det virker ikke som at dette indre stresset ditt og hans påvirker hverandre positivt, sett grenser og fjern 80 % av lekene. Det  viktigste av alt er at dere greier å få en harmonisk hverdag. Nå stresser både du og ungen og det kan virke som at det blir for mye styr. 

Kan du huske i barndommen når du hadde det harmonisk? En tid når det var rolig og du følte deg trygg? Jeg kan huske å sitte på fanget til farmor som alltid var rolig og hadde tid- Min mor var mer stresset og utålmodig feks. Mine barn elsker den tiden når de kunne leke sammen med å lage hus av laken i stua og lage en egen fantasiverden mens jeg satt og drakk kaffe og nøt freden. Andre barn liker å leke ute. De må springe fra seg før de kan roe seg ned. 

Hvis du stripper alt bort og bare gjør ting veldig enkelt uten å haste avgårde på ting, prøv deg litt fram. Hva kan gjøre barnet ditt mer harmonisk? ...og deg?

 

[AnonymBruker]

4 hours ago, Mooza said:

Genetikk vet du. Det er ikke sånn at man ikke er født med et utgangspunkt. Var du hyperaktiv som barn, så har du gjerne et barn som er det. Og du virker jo litt stressa nå også, så dermed så kanskje du stresser litt med barnet og? Mitt råd er;  Gi litt mer faan- for det virker ikke som at dette indre stresset ditt og hans påvirker hverandre positivt, sett grenser og fjern 80 % av lekene. Det  viktigste av alt er at dere greier å få en harmonisk hverdag. Nå stresser både du og ungen og det kan virke som at det blir for mye styr. 

Kan du huske i barndommen når du hadde det harmonisk? En tid når det var rolig og du følte deg trygg? Jeg kan huske å sitte på fanget til farmor som alltid var rolig og hadde tid- Min mor var mer stresset og utålmodig feks. Mine barn elsker den tiden når de kunne leke sammen med å lage hus av laken i stua og lage en egen fantasiverden mens jeg satt og drakk kaffe og nøt freden. Andre barn liker å leke ute. De må springe fra seg før de kan roe seg ned. 

Hvis du stripper alt bort og bare gjør ting veldig enkelt uten å haste avgårde på ting, prøv deg litt fram. Hva kan gjøre barnet ditt mer harmonisk? ...og deg?

 

Tja, ikke godt å si. Skal tenke godt på denne. Takk for innspill!

Anonymkode: 99c23...eb5

[AnonymBruker]

4 hours ago, AnonymBruker said:

Lite grenser og grenseutprøving henger ofte sammen. Han må vel teste ut hvor ettergivende dere faktisk er. I hvert fall om dere ikke er konsistente

Anonymkode: d92a0...a7c

Vi er ikke samkjørte, men vil si jeg er konsekvent, men pappan er en god del mer ettergivende.

Anonymkode: 99c23...eb5

[AnonymBruker]

5 hours ago, AnonymBruker said:

Har du fått behandling for egne traumer, TS?

Anonymkode: aa0f6...fc0

Ja. Grundig og god hjelp. 

Anonymkode: 99c23...eb5