Noen som studerte bachelor/master uten å få noen venner på studiet? Hvordan gikk det?

[AnonymBruker]

Nettopp ferdig med 1. semester, sykepleierutdanning. Har bekjente i klassen som jeg kan ha overfladiske samtaler med og jobbe med under obligatoriske ting etc. men føler at det er ingen jeg kan kalle for en venn. Dessuten reiser folk hjem til hjembyene sine siden vi har veldig lite obligatorisk oppmøte + en del digitalt. 
 

Jeg lurer på om noen andre har vært i samme situasjon. Er det ensomt i lengden eller klarte du deg greit? Nå trives jeg godt i eget selskap og jobber nesten 100% ved siden av studiet, men føler det er litt trist i blant at jeg kan ikke kalle noen for venner. 

Anonymkode: 03fba...6ad

[Juninho]

Det gikk fint for min del, for jeg er fra Oslo og studerte her, så jeg hadde allerede nettverk fra før av. Hadde jeg dog flyttet til en annen by (eller annet land for den saks skyld) hadde jeg nok sett meg nødt til å legge en innsats i å få meg venner på studiet, men det har aldri vært et behov for meg i min situasjon.

[AnonymBruker]

Jeg fant venner på studiet etterhvert. 😊 hadde ingen nære venner på studiet første semester, men i løpet av studietida ble de mine nærmeste venner. 

Det å møtes svært ofte, ha praksis sammen, småsnakke i pausene på lesesalen osv, det skaper vennskap. 

Anonymkode: b915a...461

[AnonymBruker]

Den beste måten å få venner på er å engasjere seg i noe utenom selve studiet, f.eks studentavis, studentbar, studentidrett, kor, linjeforening, frivillig arbeid av noe slag (røde kors f.eks), dnt ect. Fikk de beste vennene mine fra studietiden på slike studieting fremfor på sykepleien, sykepleien bestod av mye veldig religiøse folk og småbarnsmødre som ikke var interessert i noe som helst utenom bedehuset og hjemmet. Hyggelige folk altså, men ikke noen å leve "studentlivet" med. En utfordring generelt for tilflyttere til f.eks Oslo er som en beskriver over, de har sine vennegjenger og er ikke så interessert i å bli kjent med nye. 

Anonymkode: 6488f...530