Ønsker meg familie, men gruer meg til enkelte ting

[AnonymBruker]

Er det flere der ute som meg? Jeg har nå møtt en mann som har gitt meg lyst på barn for første gang. Jeg kjenner et ønske om å gå gravid, og gi mannen jeg elsker et barn. Men jeg er redd for blant annet 

- At fremmede skal se underlivet mitt når jeg skal føde. Jeg er en ekstremt privat person, og vurderer hjemmefødsel men EN jordmor jeg stoler på. Jeg ønsker ikke at noen mann skal se meg uten klær, og blir redd av tanken på mannlig lege dersom det skjer noe akutt. Blir også redd tanken om at det plutselig skal være flere personer enn nødvendig under fødsel, jeg vil føde i rolige omgivelser. 

- At jeg skal revne og ødelegges og aldri få et normalt sexliv igjen, og at jeg må gå mange uker uten sex etter fødsel. Jeg skjønner jeg sikkert ikke vil ha sexlyst da, men det virker kjipt å tenke på likevel. 

- Alt som har med bæsj og sånt å gjøre... Redd for å bæsje meg ut under fødsel, for å ikke greie å holde prompene inne når jeg er høygravid, gruer meg til og med sinnsykt til å bytte bæsjebleier. Eller tørke ungen i rumpa, eller om ungen bæsjer på seg i buksa (verre når det er fast føde enn bare melk antar jeg). Kastet nesten opp da søskenbarnet mitt byttet bæsjebleie på sin unge i samme rom som meg en gang... Menneskebæsj har alltid satt meg helt ut. Er det mindre ekkelt når det er ens egen unge? 

Jeg er egentlig en veldig jordnær og lite pysete person, men disse tingene er jeg sær på... 

Jeg er også redd for å få et barn som er totalt forskjellig fra meg selv, som ikke deler noen av mine interesser eller verdisyn, til tross for en god barndom der jeg har gjort en god jobb med oppdragelse. Å gå gjennom masse greier og likevel ikke få familien man drømmer om. 

Andre som hadde disse tankene før man fikk barn selv? 

Anonymkode: d79cb...639

[Blod]

Alt dette er ting som kan skje. 

Og når det gjelder forskjeller, så kan det også skje - barn er ikke en klone eller forlengelse av deg selv. De er selvstendige vesener med egne ønsker, behov og verdier. Det er ingen garanti for hvordan ungen vil bli, men din jobb som forelder er å guide dem på veien til selvstendig voksen. Uansett hvordan ungen er.

Endret 4. januar 2022 av Blod

[AnonymBruker]

Alle de tingene stressa jeg også over på forhånd. Kan ta de en etter en:

1. Stort sett var det kun én person som så underlivet mitt om gangen og det var jordmoren. Anestesilegen som satte epiduralen var mann, men det var ikke noe stress. De er først og fremst fagfolk! Dessverre måtte det vakuumforløsning til for meg og da kom det en haug med folk inn. Ikke så kult, men jeg var ganske borte av smerter uansett så. Ville bare at det skulle ta slutt. Men mesteparten av timene fødselen varte var det bare meg, mannen min og jordmoren. Fikk ikke spørsmål om å ha med student men det er lov å takke nei i så fall.
Hadde selv aaaaldri våget meg på hjemmefødsel for da er man litt fucked hvis det skjer alvorlige komplikasjoner, men det er jo mange som er fornøyde med det så🤷‍♀️ Hadde ikke gjort det som første fødsel i alle fall, er nok mindre risiko for komplikasjoner ved senere fødsler.

2. Ja, det er en risiko for at sexlivet aldri blir som før. Dritkjipt, sånn er det bare. For de fleste går det ok, mange får jo både to og tre barn  For noen blir det dårligere, for noen blir det bra etter en stund og for noen blir det faktisk bedre og mer følsomt enn det var før. Så det er ikke så lett å forutsi. Noen har sex etter 2 uker, noen etter 6 uker og noen venter flere måneder eller lenger. For meg er ikke sexlivet tilbake til slik det var, vil anslå at det er ca. 75% så bra som det var. Men det er 10mnd siden fødselen og ting kan fortsatt skje (og trenes opp).
Ja, rifter suger. Det var det jeg var aller mest redd for før jeg fødte. Kanskje du er heldig og revner lite  Men husk at ting kan skje som følge av belastningen det er for bekkenbunnen å gå gravid, det er ikke nødvendigvis revning som gir problemer. Trening av bekkenbunnen kan forebygge og er lurt for å forebygge lekkasjer osv. uansett. 
Og JA, mange har lite ork og tid til å ha sex uansett det første året så man bør passe på å ta vare på nærhet og intimitet med partner på annet vis. Selv har jeg faktisk mer lyst nå enn før jeg fikk barn, men jeg hadde kanskje litt lav i utgangspunktet. 

3. Jeg hadde ikke vært på do på et par dager så spurte om klyster da jeg kom inn på fødestua, tenker det sikkert reduserte risikoen litt og gjorde det litt triveligere for alle under fødselen😅 
Når det gjelder bæsjebleiene til ditt eget barn så vil det nok ganske sikkert gå seg til gradvis. Husk at avføringen til spedbarn er noe helt annet (spesielt babyer som får morsmelk), den lukter ikke like mye og er ikke like ekkel synes jeg. Først når babyen begynner med fast føde forandrer den seg og da er man jo litt mer dreven. Og du, når det er ditt eget barn så blir det annerledes. Du blir så opptatt av at babyen skal ha det bra og da må man bare gjøre det som trengs. Jeg får helt noia av snørr, det er sykt ekkelt, men jeg må jo bare drive og suge ut buser med sånn nesesuger vettu, så babyen min får puste🤷‍♀️

Anonymkode: fdecb...e29

[Crazydoglady]

AnonymBruker skrev (52 minutter siden):

Er det flere der ute som meg? Jeg har nå møtt en mann som har gitt meg lyst på barn for første gang. Jeg kjenner et ønske om å gå gravid, og gi mannen jeg elsker et barn. Men jeg er redd for blant annet 

- At fremmede skal se underlivet mitt når jeg skal føde. Jeg er en ekstremt privat person, og vurderer hjemmefødsel men EN jordmor jeg stoler på. Jeg ønsker ikke at noen mann skal se meg uten klær, og blir redd av tanken på mannlig lege dersom det skjer noe akutt. Blir også redd tanken om at det plutselig skal være flere personer enn nødvendig under fødsel, jeg vil føde i rolige omgivelser. 

- At jeg skal revne og ødelegges og aldri få et normalt sexliv igjen, og at jeg må gå mange uker uten sex etter fødsel. Jeg skjønner jeg sikkert ikke vil ha sexlyst da, men det virker kjipt å tenke på likevel. 

- Alt som har med bæsj og sånt å gjøre... Redd for å bæsje meg ut under fødsel, for å ikke greie å holde prompene inne når jeg er høygravid, gruer meg til og med sinnsykt til å bytte bæsjebleier. Eller tørke ungen i rumpa, eller om ungen bæsjer på seg i buksa (verre når det er fast føde enn bare melk antar jeg). Kastet nesten opp da søskenbarnet mitt byttet bæsjebleie på sin unge i samme rom som meg en gang... Menneskebæsj har alltid satt meg helt ut. Er det mindre ekkelt når det er ens egen unge? 

Jeg er egentlig en veldig jordnær og lite pysete person, men disse tingene er jeg sær på... 

Jeg er også redd for å få et barn som er totalt forskjellig fra meg selv, som ikke deler noen av mine interesser eller verdisyn, til tross for en god barndom der jeg har gjort en god jobb med oppdragelse. Å gå gjennom masse greier og likevel ikke få familien man drømmer om. 

Andre som hadde disse tankene før man fikk barn selv? 

Anonymkode: d79cb...639

Jeg så veldig lite frem til å få invadert private soner osv ifht fødsel, og jeg er ekstremt dårlig på feks kroppsvæsker og ikke ha kontroll, flaut osv og litt generell fødselsangst, og angst for sprøyter/nåler og operasjon. Finnes sikkert folk som har det enda verre, men Ja, det var noe jeg gruet meg en del til.  Men helt ærlig, jeg hadde mer enn nok med meg selv når jeg var på sykehuset og kjente veldig lite på noe av det der når jeg var der. Ikke engang når det kom inn et helt legeteam eller en med student eller noe, de spurte om lov ifht studenten da, men det var typ 14 timer uti og jeg var for utslitt til å bry meg. Studenten sto i bakkant ved veggen og så langt mer brydd ut enn meg 😂

Har skikkelig angst for sprøyter, til og med sånn stikk i fingeren, så stikk inn i ryggen blant nerver og ting som kan gå galt vær jeg helt overbevist om at jeg ikke skulle ha epidural, men det ble fort nok noe jeg ønsket meg, og det største problemet da var bare å sitte oppreist lenge nok til at de fikk satt det. 

Ente med keisersnitt som også var en stor skrekk, men i det de satt spinalen og smertene forsvant og jeg endelig kunne slappe av et lite øyeblikk og kroppen pumpet endorfiner så hadde jeg ikke en bekymring i hele verden. Selv om det rykket og ristet og skar og stiftet. 

 

Men når det er sagt så er det jo helt mulig å ha det hjemme. Tipper de tilpasser så langt det er mulig og forsvarlig på sykehuset også. Skjer det noe akutt så må de jo bare gjøre det de må, men da tipper jeg fokuset ditt først og fremt vil være på din og barnets trygghet, når du først står oppi det. 😊

Endret 4. januar 2022 av Crazydoglady

[AnonymBruker]

Kan bare si deg det at når du ser tilbake på sånne bekymringer etter du har fått barn, så kommer dette til å være dine minste bekymringer du har hatt/kommer til å ha som mor

 

Anonymkode: 719e9...828

[mingus]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Er det flere der ute som meg? Jeg har nå møtt en mann som har gitt meg lyst på barn for første gang. Jeg kjenner et ønske om å gå gravid, og gi mannen jeg elsker et barn. Men jeg er redd for blant annet 

- At fremmede skal se underlivet mitt når jeg skal føde. Jeg er en ekstremt privat person, og vurderer hjemmefødsel men EN jordmor jeg stoler på. Jeg ønsker ikke at noen mann skal se meg uten klær, og blir redd av tanken på mannlig lege dersom det skjer noe akutt. Blir også redd tanken om at det plutselig skal være flere personer enn nødvendig under fødsel, jeg vil føde i rolige omgivelser. 

Det ble ganske intenst og kritisk på slutten av min fødsel og det sto 7-8 mennesker foran meg plutselig, parat til å hjelpe til. Jeg kunne ikke brydd meg mindre i kampens hete om det var 100 til, så lenge de fikk babyen ut. Og jeg er en veldig privat person.

- At jeg skal revne og ødelegges og aldri få et normalt sexliv igjen, og at jeg må gå mange uker uten sex etter fødsel. Jeg skjønner jeg sikkert ikke vil ha sexlyst da, men det virker kjipt å tenke på likevel.

Jeg revnet, ble klippet og sydd og måtte gå 4 mnd uten sex. Det gikk helt fint. Mannen min sier det tilogmed er trangere enn før, og sexen er bedre for oss begge. 

- Alt som har med bæsj og sånt å gjøre... Redd for å bæsje meg ut under fødsel, for å ikke greie å holde prompene inne når jeg er høygravid, gruer meg til og med sinnsykt til å bytte bæsjebleier. Eller tørke ungen i rumpa, eller om ungen bæsjer på seg i buksa (verre når det er fast føde enn bare melk antar jeg). Kastet nesten opp da søskenbarnet mitt byttet bæsjebleie på sin unge i samme rom som meg en gang... Menneskebæsj har alltid satt meg helt ut. Er det mindre ekkelt når det er ens egen unge? 

Jeg vet ikke om jeg hadde noe uhell da jeg fødte, de dekket i så fall fort over hvis det skjedde. Man bryr seg ikke så mye om sånt der og da, driter i det kan man vel si 😅 og jeg er en sånn som sitter på do med vannet på og nekter folk å gå inn hvis jeg nettopp har vært der. Bleieskift på din egen baby vil gå helt naturlig, det gjorde det her selv om jeg tenkte de samme tingene. 🙂

 

Jeg er egentlig en veldig jordnær og lite pysete person, men disse tingene er jeg sær på... 

Jeg er også redd for å få et barn som er totalt forskjellig fra meg selv, som ikke deler noen av mine interesser eller verdisyn, til tross for en god barndom der jeg har gjort en god jobb med oppdragelse. Å gå gjennom masse greier og likevel ikke få familien man drømmer om.

Dette går seg til, alle er vel litt uenig med foreldrene sine. Det er helt normalt det. 🙂

Andre som hadde disse tankene før man fikk barn selv? 

Anonymkode: d79cb...639

 

[AnonymBruker]

mingus skrev (10 timer siden):

 

Takk for fine svar ☺️

Ts

Anonymkode: d79cb...639