Erfaringer med å møte mann med barn fra før

[AnonymBruker]

Er 24 år og har møtt en mann med 2 barn fra før på 8 og 5 år. Er veldig forelska og vil veldig at dette skal fungere, men jeg har ingen barn selv og er veldig usikker på rollen min. Har selv foreldre som er gift og ingen erfaring med steforeldre. Kjenner at jeg føler det litt anstrengt når barna kommer. Må liksom skje noe hele uka. De bor 50-50. Ønsker litt kontakt med mor til barna, men hun virker fullstendig uinteressert. En helg barna skulle være med meg alene fordi pappaen skulle bort kom hun bare med barnas ting uten å spørre hva vi skulle eller noe. Synes det var rart og blir usikker på hele forholdet. 

Anonymkode: f104b...a3a

[AnonymBruker]

Av erfaring kan jeg fortelle deg at det er dritvanskelig å være sammen med noen med barn fra før. Alt for mange hensyn som skal tas, og det å være stemor må være en av verdens mest utakknemlige jobber. Du skal oppføre deg slik og slik, ikke gjøre sånn, alt du gjør og sier, eller ikke gjør og sier, blir analysert og tolket.. 

Fins sikkert lykkelige historier, men jeg tror det heller er unntaket enn regelen. 

Veldig merkelig at mor til barna ikke ønsker å bli kjent med personen som skal være så mye sammen med ungene hennes ja, men hennes oppførsel skal alltid unnskyldes..

Jeg skal i alle fall ikke ha en mann med barn fra før igjen, de barna må i såfall være voksne og selvstendige mennesker.

Anonymkode: d7e40...87f

[Perle]

Nei, bare nei. 

[AnonymBruker]

Her er det mye rart. Du er 24 år, nyforelska og rollen din bør ikke være au pair, barnepasser (en hel helg!) og stemor til en 8-åring. Jeg ville ligget veldig lavt, konsentrert meg om rollen som kjæreste når han ikke har barna, student/nyansatt, venninne, datter og ung og barnløs voksen, og kan ikke de rollene passe en eldre (?) skilt tobarnsfar, er det ikke underlig. 

Anonymkode: a75b0...b9e

[Queen of the North]

For å dra en sammenligning du kanskje kan relatere deg til så føles det litt som å være storesøster (bortsett i fra kjærestedelen med barnas far) med hyppige barnevaktplikter og stor del av husarbeidet. Det er forventet at du skal stille opp ved behov, du skal gjøre dette uten kompensasjon, og du har heller ikke noe du skulle sagt. Det er det foreldrene som bestemmer i lengden. Du kan protestere det du vil, men hvis ikke foreldrene ser din side så må du jenke deg. 

Så rollen som steforelder gir mye glede, begrensninger i friheten din til å ta avgjørelser om drømmer og ønsker i livet deres, og ikke minst en haug med kameler å svelge da du ikke har det siste ordet. 

Så for å kunne være en god steforelder så må man nesten være av den rause selvoppofrende typen som evner å la være å henge seg opp i andres avgjørelser og oppførsel. 

Og det er selvfølgelig ideelt at alle foreldrerollene har ett godt forhold til hverandre - men det er mer unntaket enn det er vanlig. Men igjen - det krever raushet fra alle partene. 

[bettsa]

Du er ung og kan finne en barnløs mann. Gjør heller det. 

Du har allerede hatt barna en helg alene i hans samværsuke synes jeg er merkelig. Med mindre det er akutt jobb eller sykdom. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Av erfaring kan jeg fortelle deg at det er dritvanskelig å være sammen med noen med barn fra før. Alt for mange hensyn som skal tas, og det å være stemor må være en av verdens mest utakknemlige jobber. Du skal oppføre deg slik og slik, ikke gjøre sånn, alt du gjør og sier, eller ikke gjør og sier, blir analysert og tolket.. 

Fins sikkert lykkelige historier, men jeg tror det heller er unntaket enn regelen. 

Veldig merkelig at mor til barna ikke ønsker å bli kjent med personen som skal være så mye sammen med ungene hennes ja, men hennes oppførsel skal alltid unnskyldes..

Jeg skal i alle fall ikke ha en mann med barn fra før igjen, de barna må i såfall være voksne og selvstendige mennesker.

Anonymkode: d7e40...87f

Uff, det var ikke mye oppløftende lesing her. Men jeg forstår at dette vil bli utfordrende. Ble det slutt pga barna? Eller var eksen problemet? 
 

Jeg synes dette er vanskelig. Føler jeg har møtt drømmemannen, og synes det er leit at hans fortid skal gjøre det så vanskelig..

Anonymkode: f104b...a3a

[fru Alving]

Mannen din er sikkert en flott mann selv om han har barn fra før, det er det jo svært  mange som har.

Utfordringen ligger også i at du mest sannsynlig er en del yngre enn han og eksen hans.. Hvorfor har du vært alene med hans barn, kanskje er det det moren reagerer på når hun leverer dem? Likevel synes jeg det er uhøflig å ikke snakke med den som du leverer barna til slik du forteller.

Om dette er noe for deg vet bare du, husk at barna ikke blir borte. de er der og kommer til å kreve sitt. Kanskje har de traumer etter skilsmissen, de blir tenåringer og en dag voksne som fortsatt trenger hjelp av foreldrene.

Vil du ha egen barn, så må du ta inn over deg at dere aldri blir kun dere, barna han har fra før av skal være med på ferier og vil koste penger og du må nok være mye "alenemor" de ukene hvor bonusbarna er hos dere.

Jeg vet at dette ikke hadde vært noe for meg, men om du er raus, inkluderende og optimistisk så kan det godt være du vil trives med bonusfamilien.

[AnonymBruker]

Var selv 24-år når jeg traff mannen min, da hadde han nettopp skilt seg etter 10års ekteskap og hadde 2 barn på 6 og 9år. 
og no 14år etter er vi gift og har 2 barn sammen, og er veldig glad og stolt over de 2 eldste barna hans ♥️ 
 

Og klart, det har ikke alltid vært en dans på roser med eks, men vi har alltid snakket ut om ting, og idag har jeg er godt forhold til hun. Selv om de barna er blitt over 20. 

Anonymkode: cd414...c5b

[AnonymBruker]

Er hot med kvinner som tar ansvar for andres barn. Vitner om modenhet og ansvarsfølelse.

Anonymkode: 6faf1...688

[AnonymBruker]

Herregud, nei. Hva er det du driver med?? Høres ut som om han allerede utnytter deg som barnevakt. Du er så ung, du har tid til å finne en annen.

Anonymkode: cec46...860

[AnonymBruker]

Vil du bruke 20-årene dine på å passe barn annenhver uke?

lev livet og finn deg en uten barn som du kan starte din egen familie med😅

Anonymkode: 4f741...e2e

[AnonymBruker]

Nei, det er IKKE verdt det. Finn deg en mann uten barn. Det finnes så mange flotte menn der ute som er klar for egne barn med kun deg. Som en over her skriver, du kommer alltid til å måtte ta masse hensyn, og barna hans kommer alltid først. Det er for tidlig i ditt unge liv å gå inn i noe sånt forpliktende. Han er sikkert superglad for å ha funnet deg, da slipper han å være alenefar 50% av tiden, og har en fast barnevakt og ekstramamma. 

Nei, aldri igjen. Jeg var ofte «barnevakt» for mannen min sin datter, han overlot etterhvert nesten alt ansvaret på meg hver gang datteren hans var hos oss. Og det var kun annenhver helg. Han stakk til kompiser, la ingen planer for helgene etc. Nå er hun 17, men skulle jeg funnet en ny mann så hadde det definitivt vært med en som har voksne barn. Man blir rett og slett utnyttet. 

Anonymkode: ac83c...767

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Uff, det var ikke mye oppløftende lesing her. Men jeg forstår at dette vil bli utfordrende. Ble det slutt pga barna? Eller var eksen problemet? 
 

Jeg synes dette er vanskelig. Føler jeg har møtt drømmemannen, og synes det er leit at hans fortid skal gjøre det så vanskelig..

Anonymkode: f104b...a3a

Det er på ingen måte hans fortid (eller eksen, eller din rolle, eller ditt forhold til eksen) som er problemet. Det er nåtid og all hans fremtid.

Anonymkode: a75b0...b9e

[AnonymBruker]

Jeg ble stemor til min eksmanns datter da hun var 6. Jeg var 24. Jeg har gode erfaringer. Far og mor og hennes mann hadde et godt forhold, og det fortsatte da jeg kom inn i bildet. 

Nå er jeg i omvendt situasjon, jeg har ny mann, så han er stefar for min datter. Han og min eksmann har et godt forhold. 

 

Syns det er leit at det skal by på så mye problemer for mange, men det trenger absolutt ikke være sånn. Har selv gode erfaringer på begge sider da mine foreldre ble skilt, jeg er svært glad i mine steforeldre selv. 

Anonymkode: 585ad...913

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 4.1.2022 den 17.58):

En helg barna skulle være med meg alene fordi pappaen skulle bort

I og med at du skriver at du har møtt en mann som ... så høres det ikke ut som om dere har vært sammen lenge. Da er det rart at han overlater barna hos deg en hel helg. Jeg hadde vært lite imponert hvis jeg var barnas mor, kanskje hadde jeg også regnet med at dette forholdet ikke kom til å vare, kanskje er du ikke det første bekjentskapet han har dyttet på barna slik.

Jeg ville ha vært litt på vakt hvis jeg var deg. Han er vel ikke drømmemannen hvis det er sånn at du er grei å ha for å passe barna når han skal bort.

Anonymkode: cf1bb...994

[AnonymBruker]

On 1/4/2022 at 5:58 PM, AnonymBruker said:

Er 24 år og har møtt en mann med 2 barn fra før på 8 og 5 år. Er veldig forelska og vil veldig at dette skal fungere, men jeg har ingen barn selv og er veldig usikker på rollen min. Har selv foreldre som er gift og ingen erfaring med steforeldre. Kjenner at jeg føler det litt anstrengt når barna kommer. Må liksom skje noe hele uka. De bor 50-50. Ønsker litt kontakt med mor til barna, men hun virker fullstendig uinteressert. En helg barna skulle være med meg alene fordi pappaen skulle bort kom hun bare med barnas ting uten å spørre hva vi skulle eller noe. Synes det var rart og blir usikker på hele forholdet. 

Anonymkode: f104b...a3a

Jeg tenkte de samme tankene som deg. Jeg tenkte det blir stress fordi han har barn. 

Det er ikke barna som er problemet for å ha, det bra, de er barn, de er ok. Det er alt rundt! Eksen som har et slags frikort til å tøye allverdens grenser fordi hun er mor. 

Det kan gå fint. Men da skal du være sikker på at mannen er klar for et nytt forhold, og ikke henger igjen at han og eksen er de to voksne i relasjonen. 

Anonymkode: 4a091...7c8

[pingeling]

Jeg var 23 når jeg møtte min eks og han hadde et barn på 5 år.   I starten hadde vi henne bare en dag i uken og en helg.  Men jeg var innstilt på når jeg gikk inn i forholdet at barnet er pri 1.   Har foreldre som er skilt og hatt noen steforeldre i livet mitt med null interesse for barna, så det har nok preget meg. 

Etterhvert gikk vi over til 50/50 helt frem til vi ble skilt da var hun 14 år.   Moren hennes hadde utfordringer så det var til tider krevende, men levbart. 

Skilsmissen var på ingen måte pga henne, og jeg brukte mye tid på å overbevise henne om at jeg ikke ville forsvinne selv om det ble slutt mellom faren og meg. , Jeg og henne har mye og tett kontakt i dag selv om hun er voksen. 

Min nåværende mann har to barn fra før, men de var 14 og 18 når jeg ble sammen med faren.  Så det har jo vært et helt annet forhold, men vi kommer godt overens, og opplever ingen større utfordringer med det.  Lite kontakt med moren. 

Ville aldri hatt noe problem med å gå inn i et nytt forhold med en mann med barn.  Men man må være innstilt på at et liv med barn er annerledes enn et liv uten barn, og det krever alltid litt uavhengig om det er dine egne eller hans barn.  

 

[AnonymBruker]

Jeg elsker familien min men om jeg og mannen noensinne går fra hverandre så kommer jeg til å holde meg langt unna noen med barn fra før av. Jeg er så frustrert og lei til tider, jeg forventes å bry meg og elske stebarnet og hjelpe til men ikke oppdra. Barnefar drives av mye dårlig samvittighet så det blir ganske store forskjeller i oppdragelsen mellom våre barn og hans barn. Barnefar er ekstremt hårsår så fort jeg prøver å ha en mening om barnet. Dette skaper mye konflikter og jeg vil det beste for barnet men barnefar er for farget av dårlig samvittighet til å gjøre/se det som er rett/best for barnet. Denne oppførselen hos barnefar begynte når vi fikk barn sammen så jeg kjenner meg litt bondefanget.
Barnemor er lite samarbeidsvillig, har mobbet meg i årevis og som oftest foran barnet. Jeg vet ikke hvor mange tårer jeg har grått på grunn av hele situasjonen. Krangler med mannen for at jeg vil barnet godt eller fordi han forskjellsbehandler. Stygge ord fra barnemor. Stygge ord fra stebarnet som ikke vet hva ordene betyr men som bare gjentar det mamma har sagt. Bekymringer for barnet men de eneste som kan gjøre noe med det gir faen i min mening for jeg er bare stemor. 
 

Anonymkode: be488...0f8

[bettsa]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg elsker familien min men om jeg og mannen noensinne går fra hverandre så kommer jeg til å holde meg langt unna noen med barn fra før av. Jeg er så frustrert og lei til tider, jeg forventes å bry meg og elske stebarnet og hjelpe til men ikke oppdra. Barnefar drives av mye dårlig samvittighet så det blir ganske store forskjeller i oppdragelsen mellom våre barn og hans barn. Barnefar er ekstremt hårsår så fort jeg prøver å ha en mening om barnet. Dette skaper mye konflikter og jeg vil det beste for barnet men barnefar er for farget av dårlig samvittighet til å gjøre/se det som er rett/best for barnet. Denne oppførselen hos barnefar begynte når vi fikk barn sammen så jeg kjenner meg litt bondefanget.
Barnemor er lite samarbeidsvillig, har mobbet meg i årevis og som oftest foran barnet. Jeg vet ikke hvor mange tårer jeg har grått på grunn av hele situasjonen. Krangler med mannen for at jeg vil barnet godt eller fordi han forskjellsbehandler. Stygge ord fra barnemor. Stygge ord fra stebarnet som ikke vet hva ordene betyr men som bare gjentar det mamma har sagt. Bekymringer for barnet men de eneste som kan gjøre noe med det gir faen i min mening for jeg er bare stemor. 
 

Anonymkode: be488...0f8

Vil du virkelig deg selv så vondt at du forblir i dette forholdet?