En blandet sorg

[AnonymBruker]

Et åpent brev til min far. 

Jeg er glad i deg og jeg er sint på deg. Du slet mye med deg selv. Prøvde å sette opp en fasade, men som du ikke kunne holde. 

Ute var du en anerkjent fyr, for ditt pågangsmot og gode jobb også ditt gode humør. Men hjemme så sprakk humøret. Du fungerte hele livet i jobb. Men iallfall hele mitt liv, var du mest på flaska hjemme. 

Du jobbet mye borte, heldigvis. Du var borte både to og tre uker om gangen. Og jeg husker dagen jeg sluttet å glede meg til du skulle hjem. Jeg var 8år og naivitetetn som barn har, begynte å vokse av meg. Jeg husket plutselig veldig godt hvordan du ødela lørdags hyggen som jeg alltid hadde drømt om at du skulle være en del av. 

Jeg husker deg som rik, og oss barna som fattige. Det jeg husker best var sko. Sko som var for trange, sko som var ødelagt eller sko som ikke egnet seg til årstiden. Sko du ikke ville bruke penger på, fordi du skulle bli rik. Du klaget over hvor dyre vi var i mat og klær. Mamma lappet sammen det vi hadde og sydde ut klær. Noe arvet vi, og som yngst i familien, var det meste som ble arvet ferdig oppbrukt. Alt dette hadde vært helt greit, hvis det ikke var for at du skulle bli rik. Og det handler ikke om penger. Men følsen av hvor lite du brydde deg om oss. Der jeg gikk med joggesko med hull i, og uten undersåle. Og stappet med to lag ullsokker, som frøs fast i skoene i 20blå. 

Joda vi hadde noen hyggelige opplevelser sammen. Men du var for stolt til å be om hjelp. Du trengte virkelig hjelp. Så koselige stunder var også preget av en slags frykt for når hygge ble snudd til uhygge. 

Joda jeg vet at du var stolt av oss. Iallefall fikk jeg stadig høre det fra andre at du var det. Det er bare synd du aldri sa det til oss. 

Det var ikke lett å slappe av med deg rundt seg. Og jeg har drømt om et godt forhold med deg hele livet. Vi har kranglet og sloss. Jeg sitter igjen med at jeg er sterk, men også svak. Jeg er ikke redd, fordi jeg bestemte meg for aldri være redd igjen. 

Nå er du borte.  Og jeg vet ikke hva jeg føler og skal føle. Jeg var tross alt glad i deg, jeg sitter igjen med en sorg over alt det fine vi ikke fikk oppleve dine siste 10 år, etter mot gikk bort. Ikke fordi du ikke ville, men du klarte bare ikke å slippe til den snille versjonen av deg selv. Jeg klarer å se at mye av det du gjorde og ikke gjorde, var fordi du selv var psyk. Men jeg er også sint på deg, fordi du ikke ville inrømme det og ba om hjelp. Det er både tomt og rart etter deg. Men også en frihet. Frihet fra frykten for hva det neste du finner på. Men det er en frihet jeg skulle ønske jeg hadde mens du levde, ikke fordi du er død. Og nå håper jeg også du kan få hvile i fred. 

Alkohol er ingen medisin. Hvis du tror at alkohol er medisin fordi DU føler deg bedre, så varer den følsen veldig kort. Og etter to tre timer inn i rusen, så føles alt mye værre. Det er da man blir sinna og hissig. Men det kan man også glemme litt, siden man da er ganske full på det stadie. Mens du samtidig ødelegger din egen psykiske og fysiske helse med alkohol, i troen på at du har det bedre en liten stund. Så må du ikke glemme at du ødelegger de nermeste rundt deg. Jeg vet dette, selv om jeg aldri har gjort det selv. Jeg har vokst opp med det. Jeg har sett skammen, og hvordan skammen fører til enda mer drikking. 

Å høre kommentarer at det er ikke noe problem, da drikkingen bare går ut over meg. Jeg gjør som jeg vil, og det er mitt problem og ikke andres osv. Så der vil jeg si at du tar fullstendig feil. Min fars drikking, ødela 4 barn og en fantastisk kone. Han mente også at hans drikking kun var hans problem.... 

Når andre kommenterer din drikking, må du forstå, at da har du drukket så mye at din oppførsel har begynt å påvirke omgivelsene dine negativt, og du bør ta det på alvor og inse at du faktisk trenger hjelp. Før du også ødelegger familien din. Det er ingen skam å be om hjelp.og du får garantert full støtte fra familien, da det vil være beste gaven du kan gi, på så mange plan. 

Det er nå nyttår og nye muligheter. Grip tak i mulighetene for et bedre liv. Bagateller er bare bagateller. Og livet kan bli så mye bedre ved å fokusere på det som er viktig i livet, hva enn det er for deg. Mitt motto er "det finnes ingen problemer, bare gode løsninger. Og av og til må man lete ekstra godt for å finne de." 

Anonymkode: 492c5...3ad

[AnonymBruker]

Klem til deg❤

Anonymkode: a6e17...94d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Klem til deg❤

Anonymkode: a6e17...94d

Takk ❤️

Anonymkode: 492c5...3ad

[jukkapalme]

Varm klem til deg ♥️