Hvordan kontakte sønn jeg "mistet"?

[AnonymBruker]

17 år gammel fødte jeg en sønn og da han var 3 år tok faren hans over foreldreansvaret 100% fordi jeg rett og slett ikke klarte noe. 

Nå er han 19 år gammel og vi har hatt lite kontakt over årene fordi jeg har vært mentalt syk men også flau over at jeg ikke var der for ham. Jeg ønsker å sende han et brev nå for å få kontakt igjen, mest for at han skal vite at det var meg og ikke han som var problemet.

Jeg har prøvd noen ganger å ha kontakt men jeg har vært veldig dårlig og har måttet trekke meg tilbake noen ganger. Jeg angrer veldig mye. 

Jeg er i en bedre situasjon, med mann og nyfødt barn, men klarer ikke å slutte å tenke på min førstefødte. Jeg vil veldig gjerne prøve å ta kontakt men respekterer og aksepterer om han ikke ønsker kontakt. Men hvordan rekke ut til ham for å sørge for at det ikke handler om meg men om han? 

Anonymkode: 61bd7...fd5

[AnonymBruker]

Du burde fikse forholdet med din førstfødte før du fant deg mann og fikk et nytt barn. Men det er ikke for sent. Hva venter du på? Lykke til❤️

Anonymkode: 93da9...28a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

La han være i fred. Du er ikke lenger moren hans. Ha skammevett.

Anonymkode: d0a24...148

Jeg tenker også dette men er redd han selv føler veldig på et savn. Jeg kan leve med angeren og sorgen min men ønsker ikke at han skal leve med sorg på grunn av meg. Ts

Anonymkode: 61bd7...fd5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Du burde fikse forholdet med din førstfødte før du fant deg mann og fikk et nytt barn. Men det er ikke for sent. Hva venter du på? Lykke til❤️

Anonymkode: 93da9...28a

Jeg har brukt mesteparten av tiden, selv etter jeg møtte mannen min, på terapi. Å få barn igjen har gjort at det jeg har følt på tidligere har blitt ekstra sterkt. Behov for at min førstefødte ikke føler seg avvist. Selvsagt alt for seint. Ts

Anonymkode: 61bd7...fd5

[AnonymBruker]

Han er såpass voksen at han kommer på døra om han ønsker kontakt. 

Har du pratet med hans far? Har han hatt en ok oppvekst med familie og nettverk på farens side?

Anonymkode: a1e7f...ef6

[AnonymBruker]

Selvfølgelig skal du ta kontakt 😊Skriv et brev eller melding du, der du skriver og forklarer det omtrent slik som som du skrev over. Det er fint for ham å få høre fra deg, uansett om han velger videre kontakt eller ei. Lykke til ❤️

Anonymkode: f21eb...f7f

[AnonymBruker]

Kan du ta kontakt med faren hans? Be han om et møte og forklar den nye situasjonen osv. Og hør med han hva som er best

Anonymkode: 17ca9...480

[AnonymBruker]

Skriv et brev til ha, der du forteller det du forteller her - at det ikke var pga. ham men pga. deg at dere ble adskilt. Fortell ham at det er helt opp til ham  om dere skal ha kontakt videre, la det være hans valg og respekter avgjørelsen.

Anonymkode: 73ecd...56d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Han er såpass voksen at han kommer på døra om han ønsker kontakt. 

Har du pratet med hans far? Har han hatt en ok oppvekst med familie og nettverk på farens side?

Anonymkode: a1e7f...ef6

Jeg tror ikke han vet hvor jeg bor. Hans far og jeg snakker ikke, som har delvis vært en del av problemet. Vi var selv barn da vi fikk sønnen vår. Men jeg vet at han er en kjempe god pappa. Ts

Anonymkode: 61bd7...fd5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Skriv et brev til ha, der du forteller det du forteller her - at det ikke var pga. ham men pga. deg at dere ble adskilt. Fortell ham at det er helt opp til ham  om dere skal ha kontakt videre, la det være hans valg og respekter avgjørelsen.

Anonymkode: 73ecd...56d

Takk, veldig godt forslag og helt enig. Jeg syns bare det er så vanskelig å formulere et brev som føles ok å sende etter så lang tid. Ts

Anonymkode: 61bd7...fd5

[AnonymBruker]

Har du prøvd å søke han opp på Facebook? Eller kontakte noen i hans familie?

Anonymkode: d67c3...ae4

[AnonymBruker]

Jeg tenker det er helt innenfor å prøve, det er tross alt ikke snakk om en totalt fremmed. Men skulle ikke din sønn ønske kontakt, så får du respektere dette - man lever med sine valg.

Du eller vi har jo ingen anelse om hva slags innflytelse din sønn har fått fra andre parter, hva deg selv angår. Jeg var selv i en situasjon der mine besteforeldre (på fars side) mer eller mindre "tok over" ansvaret for meg, da min mor var et vanskelig sted i livet. Jeg hadde ingen anelser om nøyaktig hva som skjedde, men dessverre snakket de veldig nedsettende om henne, som gjorde at jeg fikk et dårlig bilde av henne. 

I ettertid fant jeg jo ut at hun slet med ting hun slettes ikke hadde kontroll over, og vi fikk et langt bedre forhold når jeg var blitt voksen. 

Finnes absolutt ingen fasit her! Du må bare prøve deg frem, men være åpen om dine intensjoner, og være helt ærlig om hva som har skjedd. 

 

Anonymkode: 1d660...a2d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Har du prøvd å søke han opp på Facebook? Eller kontakte noen i hans familie?

Anonymkode: d67c3...ae4

Helt ærlig så har jeg ikke det. Det ligger mye skam i situasjonen for meg, noe som gjør at det har gått alt for lang tid før jeg kanskje tør å kontakte han. Hele familien hans ser på meg som helt ubrukelig. Han har ikke Facebook, finner han ikke der i hvert fall. Ts

Anonymkode: 61bd7...fd5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg tror ikke han vet hvor jeg bor. Hans far og jeg snakker ikke, som har delvis vært en del av problemet. Vi var selv barn da vi fikk sønnen vår. Men jeg vet at han er en kjempe god pappa. Ts

Anonymkode: 61bd7...fd5

Er ikke vanskelig å finne noen om man ønsker det.

Synes det ikke er greit å ta kontakt når det blir mer for din egen del enn hans og det blir det jo for det er ditt behov. Hadde han hatt behov så hadde han tatt kontakt. Er det slikt at dere ikke har hatt noe kontakt? Har far stanset samvær på grunn av barnets ønsker, har det i det hele tatt vært noe treff mellom dere?

Du skal tenke deg nøye om før du sende et brev eller tar kontakt for det er ikke alltid like gøy å være den som mottar. Men du kan og være heldig og treffe på en forståelsesfull gutt som ønsker kontakt. Guttene er som regel lettere å gjøre til lags enn jentene. Men jeg ville uansett pratet med far, dere er voksne mennesker og han kjenner gutten best. Er han negativ til kontakt så er det nok en grunn for det, er jo han som har måttet plukke opp bitene i alle år.

Anonymkode: a1e7f...ef6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg tenker det er helt innenfor å prøve, det er tross alt ikke snakk om en totalt fremmed. Men skulle ikke din sønn ønske kontakt, så får du respektere dette - man lever med sine valg.

Du eller vi har jo ingen anelse om hva slags innflytelse din sønn har fått fra andre parter, hva deg selv angår. Jeg var selv i en situasjon der mine besteforeldre (på fars side) mer eller mindre "tok over" ansvaret for meg, da min mor var et vanskelig sted i livet. Jeg hadde ingen anelser om nøyaktig hva som skjedde, men dessverre snakket de veldig nedsettende om henne, som gjorde at jeg fikk et dårlig bilde av henne. 

I ettertid fant jeg jo ut at hun slet med ting hun slettes ikke hadde kontroll over, og vi fikk et langt bedre forhold når jeg var blitt voksen. 

Finnes absolutt ingen fasit her! Du må bare prøve deg frem, men være åpen om dine intensjoner, og være helt ærlig om hva som har skjedd. 

 

Anonymkode: 1d660...a2d

Ja, selvsagt noe jeg respekterer, noe jeg også sier i hovedinnlegget. Jeg har ikke krav på han men han har krav på meg på sett og vis. Og jeg tror at selv om hans far er en veldig flink pappa i det daglige så har han helt sikkert sagt ufine ting om meg. Ts

Anonymkode: 61bd7...fd5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Er ikke vanskelig å finne noen om man ønsker det.

Synes det ikke er greit å ta kontakt når det blir mer for din egen del enn hans og det blir det jo for det er ditt behov. Hadde han hatt behov så hadde han tatt kontakt. Er det slikt at dere ikke har hatt noe kontakt? Har far stanset samvær på grunn av barnets ønsker, har det i det hele tatt vært noe treff mellom dere?

Du skal tenke deg nøye om før du sende et brev eller tar kontakt for det er ikke alltid like gøy å være den som mottar. Men du kan og være heldig og treffe på en forståelsesfull gutt som ønsker kontakt. Guttene er som regel lettere å gjøre til lags enn jentene. Men jeg ville uansett pratet med far, dere er voksne mennesker og han kjenner gutten best. Er han negativ til kontakt så er det nok en grunn for det, er jo han som har måttet plukke opp bitene i alle år.

Anonymkode: a1e7f...ef6

Men det er jo nettopp dette jeg påpeker, det er mer for hans del for jeg har levd med vanskelige følelser angående dette siden jeg var 16 og kan gå videre i livet om jeg vet at han har det bedre uten meg. Og jo, meg er det veldig vanskelig å finne. Faren hans er ikke interessert i å snakke med meg men jeg vet at sønnen vår har vært veldig interessert. Fant bare ut av det lenge etterpå. Ts

Anonymkode: 61bd7...fd5

[AnonymBruker]

Jeg syns det høres ut som at du fortsatt har mye å prosessere. Det vil være lurt å gå til psykolog en stund, gjerne en familiepsykolog eller noen med erfaring med fosterbarn og barnevern. 

Skjønner godt at Mamma følelsen verker og ikke kan stoppe å tenke på han nå som du nettopp har fått en ny men tror det vil være dere begge tjent at ting skjer i riktig rekkefølge. 

Du sier du har trekt deg noen ganger før og hvis du trekker deg igjen pga du enda ikke var følelsesmessig helt klar eller pga du ikke har overskudd til å pleie kontakten siden det blir for sårt, eller fordi du må fokusere på babyen du har fått så vil dette bare bli som nok en avvisning for han og til slutt tar man ikke forelderen lenger seriøst og da har det skjært seg for mye til at han vil ønske kontakt eller oppfatte et brev positivt. 

Jeg har vært gjennom dette med faren min og søsknene mine ga han opp lenge før meg, men nå har jeg også gjort det. Det blir som gutten som ropte Ulv, ulv, man strekker ut en hånd men så trekker du den kanskje tilbake igjen av grunner som ikke har med han å gjøre men med deg og da kan det være helt avgjørende at du er ferdigjobbet med følelsene og tankene og intensjonene dine i terapi og er på et sted i livet hvor du virkelig har kapasitet fysisk og mentalt til å følge opp kontakt over tid og ikke bare forsvinne igjen. 

Om du bare ønsker en "closure" med han og ikke har intensjon om videre kontakt uansett så syns jeg du skal la være. Da gjør du det kun for din del. Han har lært seg å leve et liv uten deg og har en annen mamma nå ❤️ Å fortelle han hvor vondt du har det osv hjelper ikke han på noen måte.. Det vil bare påvirke han negativt. Skal du kontakte han må det være for å prøve å få en viss relasjon igjen og tenke fremover, ikke bakover. 

Anonymkode: 77cee...d04

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Er ikke vanskelig å finne noen om man ønsker det.

Hvis man ikke er å finne på facebook eller Google er det som regel en grunn til det. Slik mine søsken har gjemt seg på nett for å unngå at faren vår tar kontakt.. Jeg vet ikke om det samme gjelder her, men det kan jo hende i og med at hun har tatt kontakt før men trekt seg og fremstått useriøs slik at sønnen syns det er bedre å ikke ha med hun å gjøre igjen.. 

Anonymkode: 77cee...d04

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg syns det høres ut som at du fortsatt har mye å prosessere. Det vil være lurt å gå til psykolog en stund, gjerne en familiepsykolog eller noen med erfaring med fosterbarn og barnevern. 

Skjønner godt at Mamma følelsen verker og ikke kan stoppe å tenke på han nå som du nettopp har fått en ny men tror det vil være dere begge tjent at ting skjer i riktig rekkefølge. 

Du sier du har trekt deg noen ganger før og hvis du trekker deg igjen pga du enda ikke var følelsesmessig helt klar eller pga du ikke har overskudd til å pleie kontakten siden det blir for sårt, eller fordi du må fokusere på babyen du har fått så vil dette bare bli som nok en avvisning for han og til slutt tar man ikke forelderen lenger seriøst og da har det skjært seg for mye til at han vil ønske kontakt eller oppfatte et brev positivt. 

Jeg har vært gjennom dette med faren min og søsknene mine ga han opp lenge før meg, men nå har jeg også gjort det. Det blir som gutten som ropte Ulv, ulv, man strekker ut en hånd men så trekker du den kanskje tilbake igjen av grunner som ikke har med han å gjøre men med deg og da kan det være helt avgjørende at du er ferdigjobbet med følelsene og tankene og intensjonene dine i terapi og er på et sted i livet hvor du virkelig har kapasitet fysisk og mentalt til å følge opp kontakt over tid og ikke bare forsvinne igjen. 

Om du bare ønsker en "closure" med han og ikke har intensjon om videre kontakt uansett så syns jeg du skal la være. Da gjør du det kun for din del. Han har lært seg å leve et liv uten deg og har en annen mamma nå ❤️ Å fortelle han hvor vondt du har det osv hjelper ikke han på noen måte.. Det vil bare påvirke han negativt. Skal du kontakte han må det være for å prøve å få en viss relasjon igjen og tenke fremover, ikke bakover. 

Anonymkode: 77cee...d04

Syns dine tanker og meninger er veldig fine. Hele poenget med å ta kontakt ville vært for å prøve å få han til å forstå at jeg ikke har ment å avvise ham. Problemet er at jeg ikke helt vet hvordan jeg gjør det uten å mase mye om meg selv og egne problemer. Jeg vil bare ta bort litt av hans sorg. Han fortjener bedre og jeg tenkte det da jeg dro fra han som barn også. Jeg skulle ønske jeg klarte tidligere. Etter mye terapi føler jeg meg klar nå men har ingen forventninger. Ts

Anonymkode: 61bd7...fd5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Jeg er i en bedre situasjon, med mann og nyfødt barn, men klarer ikke å slutte å tenke på min førstefødte. Jeg vil veldig gjerne prøve å ta kontakt men respekterer og aksepterer om han ikke ønsker kontakt. Men hvordan rekke ut til ham for å sørge for at det ikke handler om meg men om han? 

Anonymkode: 61bd7...fd5

Ville spurt profesjonelle om råd om jeg var deg. 

Sønnen din er kun 19 år. Du kan ikke forvente at han tar dette modent.

Anonymkode: 52d57...b15