Foreldre med psykisk syk barn

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Du høres ut som psykiatri tilfelle selv tbh..

Anonymkode: 9d5bb...31f

Ja, skulle til å si det samme. Hele innlegget virker ustabil.

Når det er sagt så er det da ikke alltid foreldre sin "feil" at barnet blir psykisk syk. Uansett, hun får nok hjelp av profesjonelle, du bør vurdere det samme.

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Storesøstera mi har en datter som har blitt lagt inn på psykiatrisk avdeling i jula. Hun er 20 år. 
 

Helt fra tantebarnet mitt var liten har hun alltid virket fort sint. Ganske mye mer enn småsøskena sine (to stk). Har alltid lurt på hvorfor, men søstera mi har ikke visst hvorfor hun heller. Fra ho var liten har ho heller blitt sint enn lei seg, og det har vært vanskelig å komme helt innpå henne, selvom vi har gjort masse sammen.
 

Jeg har vært på flere turer med dem. (er barnløs og singel så barna har betydd mye for meg) 

Nå er niesa mi altså innlagt. Hun har i flere år virket ganske hissig på alt og alle. Jeg kommer ikke inn på henne, men det gjør ikke foreldra hennes heller! Jeg vet ikke hvorfor hun har blitt sånn her med så store problemer at hun nå er innlagt. Søstera mi sier at hun ikke aner hva som ligger bak problemene hennes. Dette synes jeg er ganske provoserende! Som mor vet man hvorfor sin egen datter er såpass syk. Jeg tenker også at moren har en tanke om hva de har gjort feil i barndommen hennes. 
 

Som tante føler jeg meg helt skvist ut. Denne jenta har jeg brukt mye tid med gjennom hele barndommen, nå avviser hun meg. Foreldra sier at de også avviser henne, men det tror jeg neppe. I alle fall når de så åpenbart juger og later som de ikke aner hva de har gjort feil med henne. Jeg gav henne en julegave som var en langhelg i London til sommeren. Nå aner jeg ikke hvordan det blir med det heller.

 

Er det rart jeg føler meg skvist ut?

Anonymkode: 4bd82...e5f

Jeg skjønner de godt.

Anonymkode: 2ed49...0db

[AnonymBruker]

Jeg synes man skal være veldig forsiktig med å legge skyld på foreldrene.

Jeg er ikke forelder til et psykisk sykt barn, men jeg var selv det psykisk syke barnet. Det tok flere år frem og tilbake i psykiatrien før noen greide å nøste opp i hva det var som gjorde meg så veldig syk, og foreldrene mine var absolutt ikke grunnen til det. Foreldrene mine klandrer fremdeles seg selv for at de ikke grep inn tidligere, men på en annen side så var det ikke noe de kunne gjort annerledes. Det man i ettertid har sett var tidlige symptomer, var veldig lett å forveksle med naturlige reaksjoner på ting som skjedde rundt meg på den tiden og rett og slett det å være ung.

Anonymkode: 8b46e...3d2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Storesøstera mi har en datter som har blitt lagt inn på psykiatrisk avdeling i jula. Hun er 20 år. 
 

Helt fra tantebarnet mitt var liten har hun alltid virket fort sint. Ganske mye mer enn småsøskena sine (to stk). Har alltid lurt på hvorfor, men søstera mi har ikke visst hvorfor hun heller. Fra ho var liten har ho heller blitt sint enn lei seg, og det har vært vanskelig å komme helt innpå henne, selvom vi har gjort masse sammen.
 

Jeg har vært på flere turer med dem. (er barnløs og singel så barna har betydd mye for meg) 

Nå er niesa mi altså innlagt. Hun har i flere år virket ganske hissig på alt og alle. Jeg kommer ikke inn på henne, men det gjør ikke foreldra hennes heller! Jeg vet ikke hvorfor hun har blitt sånn her med så store problemer at hun nå er innlagt. Søstera mi sier at hun ikke aner hva som ligger bak problemene hennes. Dette synes jeg er ganske provoserende! Som mor vet man hvorfor sin egen datter er såpass syk. Jeg tenker også at moren har en tanke om hva de har gjort feil i barndommen hennes. 
 

Som tante føler jeg meg helt skvist ut. Denne jenta har jeg brukt mye tid med gjennom hele barndommen, nå avviser hun meg. Foreldra sier at de også avviser henne, men det tror jeg neppe. I alle fall når de så åpenbart juger og later som de ikke aner hva de har gjort feil med henne. Jeg gav henne en julegave som var en langhelg i London til sommeren. Nå aner jeg ikke hvordan det blir med det heller.

 

Er det rart jeg føler meg skvist ut?

Anonymkode: 4bd82...e5f

Jeg har ptsd pga noe som skjedde i oppveksten min, men foreldrene mine vet likevel ikke årsaken! Det eneste de vet er at de IKKE er skyld i at jeg sliter psykisk i dag! Så nei, en mor vet nødvendigvis ikke alltid hvorfor hennes barn sliter! Sååå pass deg litt for hva du anklager søsteren og svogeren din for!

Anonymkode: 8c092...19d

[skreppamedleppa]

For det første så har ikke du som tante noe rett til noe sykdomsinnsikt, noe informasjon om noe som helst angående hvorfor og hva og hvem. Du virker mer nysgjerrig på en kvalmede måte en noen som oppriktig er bekymret. Du er opptatt av å kline ansiktet ditt godt oppi andres private helse for å fordele skyld: yuck for en udelikat egenskap.

Dernest; alle har en psykisk helse og alle har en fysisk helse, om dette tantebarnet ditt fikk laktoseintoleranse, kreft eller dårlig syn hadde du da vært like opptatt av de inngående detaljene slik at du kunne kaste et tonn singel i det som virker som et glasshus? (For du virker ikke helt mentalt frisk i mye av det du skriver) Sykdom skjer, mest sannsynlig fordi vi er mennesker og ikke roboter.

Noen ganger har sykdommer en klar og tydelig sporingsvei: du ble forkjøla fordi du tok på det rekkverket noen hadde tatt på før deg der de nettopp hadde hostet med samme hånd osv. Av og til får en ptsd fordi en har blitt slått og sparket og opplevd å blitt satt i hundebur halve barndommen f.eks. Av og til er ikke sporingsveiene så tydelige, det er ikke noen sin feil at små barn får kreft, det er ikke noen som har gjort noe gale og kanskje aller minst foreldre.

Men dette vet oppegående mennesker, oppegående rasjonelle mennesker trenger ikke teskje forklaringer på dette, så hvorfor gjør du ts? Er det fordi du ikke er oppegående og rasjonell? Eller er det fordi du om mulig har kg's mest smakløse og vulgære trolletråd? Det er liksom et av to her, jeg klarer ikke finne flere forklaringer på hvorfor det går litt tregt hos deg.

[AnonymBruker]

Skulle så gjerne vite fra de som fått psykisk sykdom men som avviser foreldrene / næsærstående. Jeg har datter som sliter men knapt vill snakke med meg og jeg aner virkelig ikke hva eller hvorfor. Så smertefullt å se eget barn lide psykisk men samtidig bli avvist. Jeg kunne gjort hva som helst bare for å få vite hva jeg gjort feil og hvordan rette opp det. Vi er slik jeg har opplevd det en helt ordinær A4 familie med hus/ Hytteliv og jobb etc.

Anonymkode: 55c07...508

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Skulle så gjerne vite fra de som fått psykisk sykdom men som avviser foreldrene / næsærstående. Jeg har datter som sliter men knapt vill snakke med meg og jeg aner virkelig ikke hva eller hvorfor. Så smertefullt å se eget barn lide psykisk men samtidig bli avvist. Jeg kunne gjort hva som helst bare for å få vite hva jeg gjort feil og hvordan rette opp det. Vi er slik jeg har opplevd det en helt ordinær A4 familie med hus/ Hytteliv og jobb etc.

Anonymkode: 55c07...508

Jeg skåner mine foreldre, spesielt mamma, hun er veldig følsom og møtte meg på feil måte i oppveksten med at hun lot hennes følelser ta overhånd når jeg hadde det vondt! (Da ikke pga det som forårsaket min ptsd, men f.eks vonde opplevelser på barneskolen) Det har gjort at jeg i dag ikke klarer å fortelle henne ting fordi jeg orker ikke å måtte håndtere hennes vonde følelser i tillegg til mine egne vonde følelser! Det er ikke fordi jeg vil være slem mot henne eller noe sånt, men rett og slett fordi jeg har nok med meg selv! Men jeg er flink til å spille, så hun tror livet mitt er bra, dog vet hun at jeg går til psykolog, men ikke den opprinnelige grunnen for henvisning dit!

Anonymkode: 8c092...19d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Så du mener foreldrene er USKYLDIGE når dattera deres havner på psykiatrisk sykehus? Jeg føler meg ganske sikker på at de har gjort noe galt, ingen havner vel der med en god og trygg barndom liksom! Føler meg skvist ut når de ikke kan fortelle meg om det! Jeg har stått henne nær i hele barndommen hennes…

 

TS 

Anonymkode: 4bd82...e5f

I alle dager TS, det er urovekkende kunnskapsløst å mene at psykisk sykdom alltid er en sidevirkning av feil foreldre har gjort. Du er ingen stilig tante når du setter deg selv som dømmende herre over foreldrene og situasjonen. Psykisk sykdom kan også forekomme hos små eller voksne barn av flotte og stødige foreldre. 

Anonymkode: e5308...425

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Så du mener foreldrene er USKYLDIGE når dattera deres havner på psykiatrisk sykehus? Jeg føler meg ganske sikker på at de har gjort noe galt, ingen havner vel der med en god og trygg barndom liksom! Føler meg skvist ut når de ikke kan fortelle meg om det! Jeg har stått henne nær i hele barndommen hennes…

 

TS 

Anonymkode: 4bd82...e5f

wow. ignorance is bliss.. du vet altså ikke om det er schizofreni, spiseforstyrrelser , angst osv osv. Flere med god barndom får disse diagnosene. Brødhue

Anonymkode: fb2eb...b4d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

. Vi er slik jeg har opplevd det en helt ordinær A4 familie med hus/ Hytteliv og jobb etc.

hus, hytteliv og jobb sier ingenting din evne som omsorgsperson. Denne tråden er bare helt merkelig. 

Anonymkode: fb2eb...b4d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Så du mener foreldrene er USKYLDIGE når dattera deres havner på psykiatrisk sykehus? Jeg føler meg ganske sikker på at de har gjort noe galt, ingen havner vel der med en god og trygg barndom liksom! Føler meg skvist ut når de ikke kan fortelle meg om det! Jeg har stått henne nær i hele barndommen hennes…

 

TS 

Anonymkode: 4bd82...e5f

I alle dager, hvis du har fulgt henne så tett som du sier bør du vite hva som har skjedd? Eller var du der bare når hun var liten, og ikke tenåring? Da vet du jo ingen ting om hva som har skjedd. 
Dessuten, du høres ut som en egoistisk og usympatisk tante, så kanskje niesen din gjør lurt i å holde avstand.

Anonymkode: 33914...603

[AnonymBruker]

10 hours ago, AnonymBruker said:

Skulle så gjerne vite fra de som fått psykisk sykdom men som avviser foreldrene / næsærstående. Jeg har datter som sliter men knapt vill snakke med meg og jeg aner virkelig ikke hva eller hvorfor. Så smertefullt å se eget barn lide psykisk men samtidig bli avvist. Jeg kunne gjort hva som helst bare for å få vite hva jeg gjort feil og hvordan rette opp det. Vi er slik jeg har opplevd det en helt ordinær A4 familie med hus/ Hytteliv og jobb etc.

Anonymkode: 55c07...508

For min del handlet det ikke om hvordan foreldrene mine møtte meg og mine behov. Jeg avviste foreldrene mine fordi jeg var flau over å være syk, følte meg mislykka og var redd for å være til bry.

Anonymkode: 8b46e...3d2

[AnonymBruker]

Noen barn er født med litt mer sårbart temperament. Eller de er dårlig match med familien sin, selvom det ikke har skjedd noe åpenbart "feil". Må ikke ligge så tunge ting i bunn. 

Anonymkode: 5fd7a...b60

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Så du mener foreldrene er USKYLDIGE når dattera deres havner på psykiatrisk sykehus? Jeg føler meg ganske sikker på at de har gjort noe galt, ingen havner vel der med en god og trygg barndom liksom! Føler meg skvist ut når de ikke kan fortelle meg om det! Jeg har stått henne nær i hele barndommen hennes…

 

TS 

Anonymkode: 4bd82...e5f

Alle kan havne i psykiatrien uten at foreldrene har skyld i dette. Medfødt sårbarhet eller psykiske diagnoser kan du ikke skylde på foreldrene. 

Anonymkode: 5ddd0...e0e

[Miranda Bailey]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Skulle så gjerne vite fra de som fått psykisk sykdom men som avviser foreldrene / næsærstående. Jeg har datter som sliter men knapt vill snakke med meg og jeg aner virkelig ikke hva eller hvorfor. Så smertefullt å se eget barn lide psykisk men samtidig bli avvist. Jeg kunne gjort hva som helst bare for å få vite hva jeg gjort feil og hvordan rette opp det. Vi er slik jeg har opplevd det en helt ordinær A4 familie med hus/ Hytteliv og jobb etc.

Anonymkode: 55c07...508

Jeg har i perioder hatt lite sykdomsinnsikt og selvinnsikt, så selv om jeg for omverdenen har vært tydelig syk så har det ikke føltes sånn for meg selv, og da har jeg selvsagt også hatt lite å dele/snakke om. Ellers er det også enkelte deler med min psykiske (u)helse som jeg ikke deler med venner og familie for å skåne enten meg selv eller dem. Noen ting er vonde å snakke om, og noen ting vet jeg at hadde holdt moren min våken om nettene om jeg fortalte det. Psykisk sykdom er også fortsatt veldig stigmatisert i dagens samfunn, og mange er nok redd for å føle seg dømt eller avvist om de åpner seg. Det kan være mange årsaker til at din datter stenger det ute - men det behøver absolutt ikke å bety at du har gjort noe galt. Ha en åpen dialog og vis at du vil være en støtte for henne. 

[AnonymBruker]

Jeg kjenner ingen av verken familie eller venner som har vært innlagt på psykiatrisk avdeling. Jeg har tenkt at man ikke havner der hvis foreldrene har «gjort jobben sin». At man tåler motgang med en god og trygg barndom i bagasjen liksom… At det må være «noe». Men forstår nå at jeg kanskje har tatt feil… Har bare tenkt at man må være bra syk i hodet for å bli innlagt. (Ikke vondt ment). Jeg har flere jeg kjenner som har store problemer i livet, men som har redskaper nok til å komme igjennom det. Fordi de har fått alt de trenger i barndommen liksom. Det er slik jeg har tenkt. 
 

Uansett, det er kjedelig å bli avvist, for hun gidder ikke engang å svare på meldinger fra meg. Ikke engang «beklager, litt mye akkurat nå, men svarer senere. Glad i deg også». Men ikke et pip. Ja, jeg føler meg litt skviset ut her. Men har bestemt meg for bare la det gå litt tid. Kanskje hun svarer når hun kommer ut da. Håper dere skjønner bitte litt at dette er ganske frustrerende for meg også. Og HVIS det er noe hjemmefra, (og andre ting) hadde jeg håpet at hun hadde såpass tillit til meg at hun «slapp meg inn». Vi har hatt masse kontakt gjennom barndommen hennes ❤️

Anonymkode: 4bd82...e5f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg kjenner ingen av verken familie eller venner som har vært innlagt på psykiatrisk avdeling. Jeg har tenkt at man ikke havner der hvis foreldrene har «gjort jobben sin». At man tåler motgang med en god og trygg barndom i bagasjen liksom… At det må være «noe». Men forstår nå at jeg kanskje har tatt feil… Har bare tenkt at man må være bra syk i hodet for å bli innlagt. (Ikke vondt ment). Jeg har flere jeg kjenner som har store problemer i livet, men som har redskaper nok til å komme igjennom det. Fordi de har fått alt de trenger i barndommen liksom. Det er slik jeg har tenkt. 
 

Uansett, det er kjedelig å bli avvist, for hun gidder ikke engang å svare på meldinger fra meg. Ikke engang «beklager, litt mye akkurat nå, men svarer senere. Glad i deg også». Men ikke et pip. Ja, jeg føler meg litt skviset ut her. Men har bestemt meg for bare la det gå litt tid. Kanskje hun svarer når hun kommer ut da. Håper dere skjønner bitte litt at dette er ganske frustrerende for meg også. Og HVIS det er noe hjemmefra, (og andre ting) hadde jeg håpet at hun hadde såpass tillit til meg at hun «slapp meg inn». Vi har hatt masse kontakt gjennom barndommen hennes ❤️

Anonymkode: 4bd82...e5f

TS

Anonymkode: 4bd82...e5f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

TS

Anonymkode: 4bd82...e5f

Hun har nok med seg selv akkurat nå. Enkelte steder får man ikke ha telefonen og andre ganger lyver man og sier at telefonen er tatt for å slippe maset fra familie og venner. Gi henne en pause, ikke gnag på melding og forvent svar. Vær der når og hvis hun trenger det, det holder.

Anonymkode: 69f3d...0eb