Barneoppdragelse

[Rannva]

Jeg er ganske ny i dette med å oppdra barn, har en datter på 14 mnd. Selv om jeg har mine ideer om hvordan jeg vil gjøre ting, er det alltid bra å få tips og innspill. Noen som vil dele gode ideer? Så kan vi lære av hverandre?

En ting som jeg plukket opp i et av disse oppdragerprogrammene på tv, og som min datter har reagert supert på, er dette med å forberede henne på hva som skal skje. F.eks når vi begynner kveldsrutinen: "Nå skal vi spise kvelds, og etterpå skal du bade og få på nattdrakten og pusse tenner. Så leser vi en bok før det er leggetid". Det er tydelig at hun liker å vite hva som kommer.

Andre som har gode erfaringer de vil dele med oss andre?

(Dette skal ikke være en tråd der vi krangler om hvem som gjør ting "feil", det får bli i en egen tråd.)

[Gjest skindeep]

VÆR DEG SELV

He he ..

[Maja23]

En ting som jeg syns er viktig (i hvertfall i forhold til mine barn) er at de tidligst mulig forstår at negativ oppførsel får negative konsekvenser og positiv oppførsel får positive konsekvenser

[Gjest Gjest]

Ikke kom med tomme trusler som du ikke kan gjennomføre. F.eks. sier du til datteren din at dersom hun ikke er snill, får hun ikke være med på butikken. Da må du sørge for at hun blir hjemme. De er ikke store før de forstår dette med tomme trusler.

[Gjest Gjest]

Om det også er en far inne i bildet sørg for at dere har like grenser og konsekvenser. Sett grenser for barnet!

[*Heidi*]

Ikke kom med tomme trusler som du ikke kan gjennomføre. F.eks. sier du til datteren din at dersom hun ikke er snill, får hun ikke være med på butikken. Da må du sørge for at hun blir hjemme. De er ikke store før de forstår dette med tomme trusler.

←

og når man gjennomfører disse truslene er det hele tiden viktig at man forklarer og forteller ungen hvorfor dette skjer. Forklare ungen at fordi at h*n har gjort noe som er galt(å fortelle hvorfor det er galt) vil h*n ikke få lov til å se barnetv(f.eks) og når barnetv tid kommer så er det viktig å si at:fordi du gjorde deti stad vil du ikke få lov til å se på barnetv nå(og igjen forklare hvorfor det h*n gjorde var galt).

også lurt å sette seg på kne eller i "høyden" til barnet når du skjefter på det, så du ikke virker så dominerede, da vil barnet lettere forstå!

[Apple-]

Her kunne jeg vel skrevet mye...

Jeg syns det er viktig å fokusere på at lilleeple er en snill gutt, men som noen ganger gjør slemme ting. Det verste jeg hører er foreldre som sier "Nå var du slem", "slem gutt" el lignende. Jeg pleier å si at han gjorde noe (altså fokus på selve handlingen) som var slemt eller dumt osv. Det er tydelig at han setter pris på det, for han sier innimellom selv at han er en snill gutt. Hvis jeg så spør ham om det han gjorde der var fint, kan han selv si at nei, det var det ikke (han er 4). Så ber han om unnskyldning evt får en negativ konsekvens (eller mister en positiv konsekvens). Og lover selvsagt å aldri gjøre det mer

Det er også viktig å ta tak i ting med én gang de skjer - unger glemmer fort...

14 mndr er en herlig alder, du!

[:-) anna]

Mitt beste luretriks er avledning istedet for viljekamper.

I de verste trasseperiodene kan barna nesten kjøre seg fast i trassen. Oftes handler det om å bestemme selv... ikke om akkurat hva som bestemmes.

Om man da greier å markere at det blir slik mamma har sagt, fordi det er det lureste akkurat nå. OG SÅ avleder så slipper man unna mange fastlåste situasjoner.

Et eksempel er leggetid. Sønnen vår ville IKKE gå på badet. Men de er mirakuløst hva setningen "førstemann på badet - klar-ferdig-gå" kan få til. Og plutselig er ikke leggetid en konfliktsone lengre.

Det høres kanskje feigt ut. Men det å unngå at hverdagen består i konflikter og viljekamper har mye å si for hvilken stemning som er i huset. Og det starter igjen en positiv spiral. Det er lurt å velge sine slag, og la barna få bestemme det de kan bestemme. Utviklingen av egen vilje er tross alt en del av det å bli stor.

[Gjest gjest1]

Om å gjøre og tørre og være upopulær til tider. Ikke være venn, men forelder.

Jeg har fått kjeft av min eldste i det siste fordi jeg har vært mer venn enn mamma til tider. Han skylder problemene sine på meg, og jeg ser godt hva han sier...

Nå gjaldt ikke dette da han var fjorten måneder, men litt senere i livet.

Mine unger var veldig snille og greie som små, og vi hadde ikke konflikter verken på spisetider, leggetider, lekselesing eller noe som helst. Så kom ungdomsskolen og de begynte løsrivingen og testing av grenser... grenser som egentlig aldri var satt fordi det ikke hadde vært behov for det. Ganske skummelt med så snille barn...

[Gjest Gjest]

Så kom ungdomsskolen og de begynte løsrivingen og testing av grenser... grenser som egentlig aldri var satt fordi det ikke hadde vært behov for det. Ganske skummelt med så snille barn...

←

Hmm, du sier noe der. Jeg har nokk ikke satt spesielt mange grenser for min sønn, nettopp fordi behovet ikke har vært der. Har tenkt litt på at det må skje en endring der ja, før ting sklir ut.

Til Tiny: Når småunger slår seg vrang på kjøpesentre osv, kan det være en fordel (om det lar seg gjøre) å trekke seg tilbake til en helt stille krok, gjerne toalettet. Da kan man roe ned og ta en alvorsprat uten at barnet skal bli distrahert av alt som foregår rundt omkring, eller at det skal føle seg beglodd av forbipasserende. For eksempler synes min sønn i 4-6 årsalderen at det var ekkelt at andre skulle se at han fikk tilsnakk, og da klarte han heller ikke å fokusere på et ord av det jeg sa. Ja, vi kan jo selv tenke oss hvor kult det ville vært om sjefen på jobb tok en alvorsprat med oss foran våre kolleger.

[smilefjes]

Rose ønsket oppførsel heller enn å gi negativ oppmerksomhet til uønsket adferd. Har i hvertfall funket med barna jeg har jobbet med.

Med egne barn har jeg ingen erfaring, siden jenta mi bare er 11 uker og ikke akkurat trenger oppdragelse med det første...

[Belit]

Å være konsekvent - alltid - , å ha skikkelige grunner for å si ja eller nei, og å gi barnet en utvei fra sinnet.

Hvis barnet erfarer at det vil få viljen sin bare det maser lenge nok så får du en maseunge. Bedre da å ta " en kamp" de første tre gangene ungen maser, så har den forstått at det blir som mamma/pappa sier.

MEN jeg synes også det er viktig å ikke si nei bare for å si nei. Det må være en ordentlig grunn til at barnet ikke får lov til det det vil. Hvis man svarer uten å tenke seg om først kommer man lett i en situasjon hvor man sier nei selv om man rimeligvis burde sagt ja - og da er det vanskelig å gå tilbake på det jfr første punkt.

Og når barnet er sint/lei seg/frustrert/trassig tror jeg det er viktig å gi barnet mulighet til å gå ut av situasjonen "med æren i behold". Avledning funker kjempebra hos oss, og å gi et tredje alternativ (som selvsagt bare er en variant av forelderens alternativ...).

Etter at vi har vært uenige er det alltid kos og klem og "jeg er glad i deg!".