Mannen min er deprimert og sint, og jeg blir så utslitt!

[AnonymBruker]

Jeg trenger bare å lufte tankene mine litt her. Vi har vært gift i noen år og har barn i førskolealder. Han har alltid hatt en «vanskelig» personlighet, veldig brå, direkte og litt rigid, men han er samtidig en flott og sjarmerende mann som vi alle er glad i. Før skyldte jeg atferden hans på oppvekst og uheldige kommunikasjonsvaner, men etter hvert har det blitt klart for meg at han i tillegg er deprimert. Spesielt ille er det i den mørke årstiden. Han gikk endelig med på å oppsøke hjelp etter at han var utro mot meg med en god venninne i fjor, og etter at han skadet seg ved utagering under et raserianfall. Han får nå antidepressiva og samtaleterapi, og det har blitt mye bedre. Men fortsatt, som i kveld, blir han rasende og urimelig for det jeg ser på som ting man må regne med som småbarnsforeldre (ungene er syke og sutrete). Han har nå gått og lagt seg i raseri, selv om vi egentlig skulle kose oss med en sjelden og etterlengtet filmkveld. Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal holde ut dette et helt liv. Jeg orker ikke at ungene og jeg skal måtte gå på tå hev resten av livet. Jeg vil ikke at de skal vokse opp med en mentalt ustabil far som er god og morsom i et sekund, og sint og høylytt i et annet. Jeg orker ikke å bli tråkket på gang på gang på gang, og bli dratt med i nedturene hans, som er flere ganger per uke (eller daglig…). Jeg orker ikke at alt jeg gjør er feil. Jeg hadde mer tålmodighet med ham før han var utro, nå har jeg nesten ingenting å gå på lenger. Hvor jeg før føyde meg reagerer jeg nå med et enormt sinne som jeg retter innover. Kjenner ofte at jeg har lyst til å slå ham når han begynner å kjefte, og det skremmer meg. Jeg er ikke en voldelig person. Har noen av dere vært i samme båt og har noen råd til meg? Jeg er så sliten. 

Anonymkode: 9b248...716

[AnonymBruker]

At han er deprimert skal ikke være en unnskyldning.. denne mannen gjør deg ikke godt. Gå fra han og nyt livet alene uten drama. Dette er ikke bra for barna heller..

Anonymkode: a0fc7...4eb

[AnonymBruker]

Det kan jo være at "liv og røre" med barn gjør han utslitt. Det er ikke alle som greier å takle et slikt liv. Noen mennesker er sårbare og har ikke overskudd til for mye bråk, konflikt og røre og liv. Man må være ganske sterk og ha sterk omsorgsevne. min eks og jeg hadde det sånn før bruddet, og jeg tror han var deprimert av å være med meg, og håndtere et barn med ADHD. Vi fikk ikke til et samliv og håndtere krevende konflikter med barnet. vi mistet respekten for hverandre fordi vi ble begge så slitne på hver vår måte. 

Anonymkode: 5a531...c38

[Crazydoglady]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg trenger bare å lufte tankene mine litt her. Vi har vært gift i noen år og har barn i førskolealder. Han har alltid hatt en «vanskelig» personlighet, veldig brå, direkte og litt rigid, men han er samtidig en flott og sjarmerende mann som vi alle er glad i. Før skyldte jeg atferden hans på oppvekst og uheldige kommunikasjonsvaner, men etter hvert har det blitt klart for meg at han i tillegg er deprimert. Spesielt ille er det i den mørke årstiden. Han gikk endelig med på å oppsøke hjelp etter at han var utro mot meg med en god venninne i fjor, og etter at han skadet seg ved utagering under et raserianfall. Han får nå antidepressiva og samtaleterapi, og det har blitt mye bedre. Men fortsatt, som i kveld, blir han rasende og urimelig for det jeg ser på som ting man må regne med som småbarnsforeldre (ungene er syke og sutrete). Han har nå gått og lagt seg i raseri, selv om vi egentlig skulle kose oss med en sjelden og etterlengtet filmkveld. Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal holde ut dette et helt liv. Jeg orker ikke at ungene og jeg skal måtte gå på tå hev resten av livet. Jeg vil ikke at de skal vokse opp med en mentalt ustabil far som er god og morsom i et sekund, og sint og høylytt i et annet. Jeg orker ikke å bli tråkket på gang på gang på gang, og bli dratt med i nedturene hans, som er flere ganger per uke (eller daglig…). Jeg orker ikke at alt jeg gjør er feil. Jeg hadde mer tålmodighet med ham før han var utro, nå har jeg nesten ingenting å gå på lenger. Hvor jeg før føyde meg reagerer jeg nå med et enormt sinne som jeg retter innover. Kjenner ofte at jeg har lyst til å slå ham når han begynner å kjefte, og det skremmer meg. Jeg er ikke en voldelig person. Har noen av dere vært i samme båt og har noen råd til meg? Jeg er så sliten. 

Anonymkode: 9b248...716

Du kan ikke fortsette sånn rett og slett. Jeg synes det er en fin ting å ha medfølelse, omsorg, tålmodighet, være støttende og å prøve å jobbe med ting osv, men det må finnes en grense også. Men om han fortsatt er i behandling og behandlingen har gitt resultater og man ønsker å redde forholdet så må man nok finne frem litt mer  tålmodighet, det blir jo ikke bra over natten. Og dere har jo barn, alternativet trenger jo ikke å være så bra om du går fra han, han blir verre, barna kan det jo hende fortsatt må være hos han. Det kan være vanskelig å bevise hvor ille ting kan være på hjemmebane og foreldreretten veier dessverre tungt.. Så om han virkelig prøver så hadde jeg prøvd å holdt ut litt til. Om han ikke prøver så må man bare dra strek en plass. Er ikke bra hverken for deg eller barna å leve slik over tid. 

[AnonymBruker]

Har det ganske likt som deg. Jeg rett og slett ignorerer mannen og gjør mine ting. Går sikkert ikke i lengden. Driver å søker etter et trygt sted å bo. Det skal bli godt 👍👍

Anonymkode: 1f1ae...559

[AnonymBruker]

Tror du skal følge magefølelsen din her… dette går jo ikke! Det er nok på tide å innse at dere får det bedre hver for dere, og da får barna det bedre også. De tar til seg alt som skjer og all negativ stemning, og lærer av dere at det er slik er parforhold skal være. Det er ikke bra på noe vis. Kanskje får han det også bedre alene.. ikke alle er laget for å være sammen med andre, selv om de skulle ønske de var det.

Anonymkode: 45e08...c7e

[AnonymBruker]

Noen behandlere tar feil av depresjon og narsissisme. Flere narsissister har depresjon. Sier ikke at mannen din er det, men hele hans oppførsel kan ikke unnskyldes med en depresjon. 
Tror du stille og rolig skal begynne å vende deg til tanken om et liv uten han som partner.

Anonymkode: ffd52...e65

[AnonymBruker]

Du er ikke nødt til å ha det slik ❤️ Du fortjener å være lykkelig. Du skylder ikke han å være med han resten av livet. Det er ikke din jobb å fikse han. Det er ikke din feil at han er slik. Du har ditt liv å leve, og din lykke å finne!

Anonymkode: 27678...f57

[AnonymBruker]

Det høres uholdbart ut. Nå har det vært ferie og man har bodd/trødd oppå hverandre. Problemet med et brudd her blir fordeling av omsorgen for barna. Skal du ha 100 % omsorg for barna? Klarer du det mentalt? Hvis han skal ha de 50 %, vil han takle det? 

Anonymkode: c6f0b...9fd

[AnonymBruker]

Ta litt tid fra hverandre rett og slett. Tror dere trenger avstand for å kunne se hva som er mulig! 

Anonymkode: 05b1c...205

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Ta litt tid fra hverandre rett og slett. Tror dere trenger avstand for å kunne se hva som er mulig! 

Anonymkode: 05b1c...205

Hjelper ikke. Det vil ikke endre hans personlighet. Problemet ligger der. 

Anonymkode: ffd52...e65