Trives ikke som kjæreste

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke jeg egentlig trives med å være noens kjæreste. Har samboer og 2 barn og ting er helt greit hjemme. Jeg merker at jeg tar avstand fra typiske kjæresteting. Har ikke noe behov for kyssing, klemming, kos. Liker ikke spesielt godt å få komplimenter av han. Har null motivasjon eller lyst til å gi han de fine ordene eller kosen tilbake. Trives best i andre enden av sofaen og skulle aller helst sovet på eget rom men vi har ikke stor nok leilighet. Ser jo selvfølgelig at det er uretferdig ovenfor han, men jeg klarer/orker ikke presse meg for å jobbe med parforholdet. Jeg savner tid for meg selv og skulle ønske han dro mer ut slik at jeg kunne få egentid når barna har sovnet. Savner skikkelig tiden da jeg bodde alene og kunne gjøre ting i mitt eget tempo på min egen måte. 

Samboer er en snill mann som er veldig kjælen og romantisk men jeg blir nesten ukomfortabel når han prøver liksom... Vi har snakket om det og går hos FVK men jeg er usikker på om det er verdt bryet å jobbe for at forholdet skal fungere. Jeg føler liksom at det mest rettferdige er å gå fordi han fortjener selvfølgelig noen som setter pris på han. 

Dette er det eneste langvarige forholdet jeg har hatt og jeg har i mange år slitt med relasjoner. Jeg får inntrykk av at han tenker så lite om seg selv at han bare godtar hvordan ting er fordi han ikke vil være alene. Jeg vet ikke om ting vil bli bedre med tiden når barna er større og jeg har mer overskudd og derfor er det vanskelig å vite om jeg skal gidde å vente. 

Anonymkode: 1012d...db4

[Gjest theTitanic]

Om behovet for dere begge er lite så er det jo greit. Noen velger å leve litt som romkamerater  fremfor å være kjærester. Det kan være en grei ordning for mange.  Men om han vil ha uendelig mye mer enn du vil gi så er det verre. 

[Gjest Elder Millennial]

Hvor lenge har du følt det sånn? 

Unnskyld at jeg spør sånn rett ut, du behøver ikke å svare, men er du muligens litt deprimert? Det kan skape sånne følelser. 

Hvis ikke høres det ut som du er ferdig med dette forholdet for lengst.

[AnonymBruker]

theTitanic skrev (21 minutter siden):

Om behovet for dere begge er lite så er det jo greit. Noen velger å leve litt som romkamerater  fremfor å være kjærester. Det kan være en grei ordning for mange.  Men om han vil ha uendelig mye mer enn du vil gi så er det verre. 

Behovet hans er større enn mitt. Han har tidligere sagt at han ikke ønsker å være i ett vennskapelig forhold. Men han er ikke typen til å ta plass eller si ifra om ting så er ikke så lett å vite egentlig... 

 

Elder Millennial skrev (18 minutter siden):

Hvor lenge har du følt det sånn? 

Unnskyld at jeg spør sånn rett ut, du behøver ikke å svare, men er du muligens litt deprimert? Det kan skape sånne følelser. 

Hvis ikke høres det ut som du er ferdig med dette forholdet for lengst.

Jeg er ikke deprimert nå. Jeg har slitt mye psykisk og har bipolar lidelse så jeg kjenner igjen depresjon når den kommer. Jeg har vel egentlig følt det litt sånn siden første barnet ble født for 2 år siden. Vi hadde ikke vært kjærester lenge da jeg ble gravid. Men vil liksom ikke gå heller, fordi tenk om det er så bra jeg kan få det med noen 😕

Anonymkode: 1012d...db4

[Gjest Elder Millennial]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Behovet hans er større enn mitt. Han har tidligere sagt at han ikke ønsker å være i ett vennskapelig forhold. Men han er ikke typen til å ta plass eller si ifra om ting så er ikke så lett å vite egentlig... 

 

Jeg er ikke deprimert nå. Jeg har slitt mye psykisk og har bipolar lidelse så jeg kjenner igjen depresjon når den kommer. Jeg har vel egentlig følt det litt sånn siden første barnet ble født for 2 år siden. Vi hadde ikke vært kjærester lenge da jeg ble gravid. Men vil liksom ikke gå heller, fordi tenk om det er så bra jeg kan få det med noen 😕

Anonymkode: 1012d...db4

Da har du egentlig bare 3 valg.

Fortsette som nå i uoverskuelig fremtid og være miserabel. Dårlig valg! 

Gjør det slutt og satse på du at finner det du leter etter. 

Eller prøve, virkelig prøve å få det til å fungere. 

[Emma_123]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

t. Jeg savner tid for meg selv og skulle ønske han dro mer ut slik at jeg kunne få egentid når barna har sovnet. Savner skikkelig tiden da jeg bodde alene og kunne gjøre ting i mitt eget tempo på min egen måte. 

Virker som du er introvert av natur og blir overstimulert. En kan bli apatisk og dårlig av dette. 

Snakk gjerne med ham og forklar at du savner og trenger egentid. Og forklar hvilken type egentid.. Noen timer alene? En dag? En helg? Hvor ofte? På hvilken måte? 

Endret 3. januar 2022 av Emma_123

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg tror ikke jeg egentlig trives med å være noens kjæreste. Har samboer og 2 barn og ting er helt greit hjemme. Jeg merker at jeg tar avstand fra typiske kjæresteting. Har ikke noe behov for kyssing, klemming, kos. Liker ikke spesielt godt å få komplimenter av han. Har null motivasjon eller lyst til å gi han de fine ordene eller kosen tilbake. Trives best i andre enden av sofaen og skulle aller helst sovet på eget rom men vi har ikke stor nok leilighet. Ser jo selvfølgelig at det er uretferdig ovenfor han, men jeg klarer/orker ikke presse meg for å jobbe med parforholdet. Jeg savner tid for meg selv og skulle ønske han dro mer ut slik at jeg kunne få egentid når barna har sovnet. Savner skikkelig tiden da jeg bodde alene og kunne gjøre ting i mitt eget tempo på min egen måte. 

Samboer er en snill mann som er veldig kjælen og romantisk men jeg blir nesten ukomfortabel når han prøver liksom... Vi har snakket om det og går hos FVK men jeg er usikker på om det er verdt bryet å jobbe for at forholdet skal fungere. Jeg føler liksom at det mest rettferdige er å gå fordi han fortjener selvfølgelig noen som setter pris på han. 

Dette er det eneste langvarige forholdet jeg har hatt og jeg har i mange år slitt med relasjoner. Jeg får inntrykk av at han tenker så lite om seg selv at han bare godtar hvordan ting er fordi han ikke vil være alene. Jeg vet ikke om ting vil bli bedre med tiden når barna er større og jeg har mer overskudd og derfor er det vanskelig å vite om jeg skal gidde å vente. 

Anonymkode: 1012d...db4

Høres ikke ut som du har sterke nok følelser for ham. At du kanskje har mistet lidenskapen og begjæret. Jeg følte det slik med min(e) eks(er). Trodde selv jeg egentlig ikke likte å kysse og syns det var plagsomt når de hele tiden tafset (følte det slik) og ville kysse i hytt og pine. 

Men samboeren min i dag som jeg har bodd sammen med i 6 år, er jeg fortsatt lik stormende forelsket i. Fortsatt masse lidenskap og begjær. Først nå har jeg fått bekreftet for meg selv at jeg faktisk liker å kysse og få kos. Kanskje først nå jeg har funnet den rette. Selv om jeg var over 40 å da vi møttes.

Om du har det slik med samboeren din fortjener han friheten og/eller finne en med de rette følelsene for ham. Så jeg ville rett og slett vurdert å bryte. For din del og hans del. Vi lever i 2022 og det er ikke noe lengre som heter ‘blir i forholdet kun for barnas skyld’. Det er omtrent like vanlig i dag at barn har skilte foreldre som å bo med begge to. De fleste barna klarer seg like godt for det. Det er ikke noe som heter skilsmissebarn lengre.

Anonymkode: 20e14...a0c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Jeg tror ikke jeg egentlig trives med å være noens kjæreste. Har samboer og 2 barn og ting er helt greit hjemme. Jeg merker at jeg tar avstand fra typiske kjæresteting. Har ikke noe behov for kyssing, klemming, kos. Liker ikke spesielt godt å få komplimenter av han. Har null motivasjon eller lyst til å gi han de fine ordene eller kosen tilbake. Trives best i andre enden av sofaen og skulle aller helst sovet på eget rom men vi har ikke stor nok leilighet. Ser jo selvfølgelig at det er uretferdig ovenfor han, men jeg klarer/orker ikke presse meg for å jobbe med parforholdet. Jeg savner tid for meg selv og skulle ønske han dro mer ut slik at jeg kunne få egentid når barna har sovnet. Savner skikkelig tiden da jeg bodde alene og kunne gjøre ting i mitt eget tempo på min egen måte. 

Samboer er en snill mann som er veldig kjælen og romantisk men jeg blir nesten ukomfortabel når han prøver liksom... Vi har snakket om det og går hos FVK men jeg er usikker på om det er verdt bryet å jobbe for at forholdet skal fungere. Jeg føler liksom at det mest rettferdige er å gå fordi han fortjener selvfølgelig noen som setter pris på han. 

Dette er det eneste langvarige forholdet jeg har hatt og jeg har i mange år slitt med relasjoner. Jeg får inntrykk av at han tenker så lite om seg selv at han bare godtar hvordan ting er fordi han ikke vil være alene. Jeg vet ikke om ting vil bli bedre med tiden når barna er større og jeg har mer overskudd og derfor er det vanskelig å vite om jeg skal gidde å vente. 

Anonymkode: 1012d...db4

Du får finne ut om du bare er slik fra naturens side eller om du har hatt vanskelige relasjoner tidligere som har ført til dette.

Om det er det første, så er du ikke alene. Jeg er i et langvarig forhold nå, og lengter etter å være alene. Om forholdet en dag blir avsluttet, så har jeg ingen interesse av å finne meg ny kjæreste. For min del er det rett og slett slik at de gode sidene med å ha kjæreste IKKE veier opp for manglende egentid, alltid ta hensyn til en annen voksen og det å finne kompromisser på alt mulig. Det er at vi har 2 barn i lag som gjør at jeg holder ut, men jeg drømmer hver dag om å være alene med ungene. Det er liksom ikke mulig å skulle forsvare samlivsbrudd og 2 hjem for ungene med at jeg trenger å være mer for meg selv. Det går bare ikke, men lengselen etter å være alene, og kun ha meg selv og ungene å tenke på, den er der hele tiden.

Anonymkode: fdd52...ab4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Vi lever i 2022 og det er ikke noe lengre som heter ‘blir i forholdet kun for barnas skyld’. Det er omtrent like vanlig i dag at barn har skilte foreldre som å bo med begge to. De fleste barna klarer seg like godt for det. Det er ikke noe som heter skilsmissebarn lengre.

For slike som du, uten et moralsk kompass så er det sikkert enkelt å sette seg selv foran sine egne barn. For oss med kjærlighet for ungene våre, så er det utenkelig å sette seg selv foran.

Anonymkode: fdd52...ab4

[Loff77]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Jeg tror ikke jeg egentlig trives med å være noens kjæreste. Har samboer og 2 barn og ting er helt greit hjemme. Jeg merker at jeg tar avstand fra typiske kjæresteting. Har ikke noe behov for kyssing, klemming, kos. Liker ikke spesielt godt å få komplimenter av han. Har null motivasjon eller lyst til å gi han de fine ordene eller kosen tilbake. Trives best i andre enden av sofaen og skulle aller helst sovet på eget rom men vi har ikke stor nok leilighet. Ser jo selvfølgelig at det er uretferdig ovenfor han, men jeg klarer/orker ikke presse meg for å jobbe med parforholdet. Jeg savner tid for meg selv og skulle ønske han dro mer ut slik at jeg kunne få egentid når barna har sovnet. Savner skikkelig tiden da jeg bodde alene og kunne gjøre ting i mitt eget tempo på min egen måte. 

Samboer er en snill mann som er veldig kjælen og romantisk men jeg blir nesten ukomfortabel når han prøver liksom... Vi har snakket om det og går hos FVK men jeg er usikker på om det er verdt bryet å jobbe for at forholdet skal fungere. Jeg føler liksom at det mest rettferdige er å gå fordi han fortjener selvfølgelig noen som setter pris på han. 

Dette er det eneste langvarige forholdet jeg har hatt og jeg har i mange år slitt med relasjoner. Jeg får inntrykk av at han tenker så lite om seg selv at han bare godtar hvordan ting er fordi han ikke vil være alene. Jeg vet ikke om ting vil bli bedre med tiden når barna er større og jeg har mer overskudd og derfor er det vanskelig å vite om jeg skal gidde å vente. 

Anonymkode: 1012d...db4

Du får vurdere det opp mot å bryte opp familien da og ha barna 50/50. 2 husholdninger med utgiftene det medfører og på sikt kanskje marerittet med dine og mine og nye samboere å hele pakka.

Han høres jo ut som en bra kar som er glad i deg

[laviniabcn79]

du er ikke interessert nok i han. kjenner meg 100 % igjen i dette med min x. 

du lever på at det er en fin fyr og du burde vært fornøyd, og alt det der. men du er  rett og slett ikke interessert nok.

jeg gjorde det slutt. beste jeg gjorde

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Behovet hans er større enn mitt. Han har tidligere sagt at han ikke ønsker å være i ett vennskapelig forhold. Men han er ikke typen til å ta plass eller si ifra om ting så er ikke så lett å vite egentlig... 

 

Jeg er ikke deprimert nå. Jeg har slitt mye psykisk og har bipolar lidelse så jeg kjenner igjen depresjon når den kommer. Jeg har vel egentlig følt det litt sånn siden første barnet ble født for 2 år siden. Vi hadde ikke vært kjærester lenge da jeg ble gravid. Men vil liksom ikke gå heller, fordi tenk om det er så bra jeg kan få det med noen 😕

Anonymkode: 1012d...db4

Du har hatt det slik siden første barnet kom men dere har to barn nå? 

Anonymkode: 78118...4ba

[AnonymBruker]

Ja det føles skikkelig kleint med nærhet når det har vært fraværende lenge.
Og ikke minst, er ikke som om det er mangel på nærhet når man har to små barn, man blir reglerett oppspist og får nærhetskvota godt overoppfylt og det av feil folk egentlig. Så når mannen da kommer og skal ha kos så er følelsen med "vær så snill ikke rør meg når jeg har to minutter uten folk på kroppen min". Det er en meget vanskelig fase av livet for parforhold. 

Kjenner meg igjen kan man si, nå vet ikke jeg alder på deres barn. Men vi må nå gå aktivt inn for nærhet sammen og også sex om ikke hele ekteskapet skal gå føyken her. Og erfaring tilsier at det virker. Men at det føles usannsynlig rart i begynnelsen. Når man begynner med å jobbe seg ut av romkamerat og praktisk bistand til kjærester igjen. Men, etter en stund begynner noe å skje og det føles ikke så rart mer og gamle minner kommer tilbake om et menneske man en gang var. Så kommer litt setback i sykdomsperioder med syke unger og syke foreldre og ingen ork, men jo mer bevisste vi er på bare noe så enkelt som å sette oss inntil hverandre i sofaen i stedet for fra hverandre, jo lettere blir det.Herregud, om noen hadde fortalt meg hvor mye innsats som kreves for å få dette til så hadde jeg neppe giftet meg eller fått barn... Men, jeg ser at det virker så vi får kjøre på. Det første jeg sa var at jeg vil ligge inntil han om kvelden i bare trusa UTEN sexpress. Han respekterte det og etter endel kvelder hud mot hud begynte skuldrene og senke seg og plutselig en dag kom lysten på mer enn bare å ligge der også. Men jeg må fortsatt tvinge meg selv til å huske at vi må ligge litt inntil hverandre, dødsliten og bare lyst til å sove etter endt dag. Men er liksom eneste som holder forholde i live akkurat nå at vi tar oss de minuttene inntil hverandre. 

I tillegg innførte vi å hver dag fortelle hverandre en bra ting som ikke omhandler ungene. Merker det hjelper oss mye i å se hverandre mer utenom foreldrerollen. Men som sagt, dette er helt bevisste konkrete "oppgaver" man aldri skulle tro var nødvendige. Kanskje burde det aldri blitt slik, men kapasiteten til å ta vare på forholdet har bare ikke vært der med to tette "klistremerkebarn".  Men hos oss er det håp, jeg er glad vi fant det  Men det krever helt bevisst innsats fortsatt, enda barna nærmer seg 4 og 6 år nå. Vi har få å lene oss på, bare et sett aldrende besteforeldre et stykke unna f.eks. Lite øvrig familie. Det tærer på å sjelden ha barnevakter eller å være uthvilte sammen. 

Og sant skal sies at denne koronatiden virkelig nesten var spikern i kista her. Når begge i tillegg ble pålagt hjemmekontor og har nå gått oppå hverandre i nesten to år i tillegg... jeeeeez. Eneste som holder oss oppe er å vite at det er helt normalt at vi akkurat nå er drittleie det aller meste, og en avtale om å ikke ta drastiske valg utifra denne unntakstilstanden. Prøver å ha fokus på egentid og å komme oss litt ut av huset. Var så fint da vi et øyeblikk var tilbake på kontoret men begge hadde et par hjemmedager der den andre var på kontoret. Magisk. Og boom - pålagt hjemmekontor igjen. Og her sitter vi da... på hverandre igjen. Ingen skal leve slik. Det er ikke normalt. 

Nei jeg vet ikke om dette er til hjelp, jeg vil bare si at min erfaring er at man kan finne tilbake til hverandre, det krever bare masse innsats. Vi er jo gift, så vi har lovet hverandre noe om gode og onde dager. Dette er de onde...for parforholdet iaf. Så vi jobber med saken så godt vi orker. Som samboere er kanskje veien ut enklere... enn innsatsen det krever å holde sammen. men det er nok mulig om man vil, og om man klarer prioritere det. Men ja, det er kleint i starten ja, skal jeg love deg! Som å gå til sengs med brutter'n nesten. Men siden det ikke ER brutter'n og dermed fullt lovlig så kan man tvinge seg til litt nærhet for å komme over kneika. Som sagt gikk min grense ved sex, uaktuelt å tvinge meg til det, Måtte vente på lysten. Men den kom den altså. Men måtte ha ren hud-mot-hud først, mange ganger. 
 

Anonymkode: 8f70a...a1e

[AnonymBruker]

Loff77 skrev (4 timer siden):

Du får vurdere det opp mot å bryte opp familien da og ha barna 50/50. 2 husholdninger med utgiftene det medfører og på sikt kanskje marerittet med dine og mine og nye samboere å hele pakka.

Han høres jo ut som en bra kar som er glad i deg

Han er en bra kar, det er vel noe av det som gjør det vanskelig for meg. Hadde han vært slem så hadde jeg jo bare gått med god samvittighet og visst at jeg ville fått det bedre...

 

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Du har hatt det slik siden første barnet kom men dere har to barn nå? 

Anonymkode: 78118...4ba

Ja, jeg har jo ikke hatt det fælt med han. Han er snill og en fin pappa og jeg har alltid hatt ett ønske om at barna skal ha søsken slik at de har hverandre både i oppveksten og i voksen alder. Jeg har alltid satt stor pris på min egen bror når vi flyttet fram og tilbake mellom mamma og pappa, på ferie etc. Så kall meg teit hvis du vil men barn nr 2 kom nesten mest for barn nr 1.

Anonymkode: 1012d...db4

[AnonymBruker]

Huff, norske kvinner. Alt på stell med leilighet, barn, jobb og bra mann, og forsatt ikke fornøyd.

Slapp av, bare fortsett å være kald og distansere deg fra ham, så skal du nok se at han får nok av deg og drar ut oftere (finner andre damer), så kan du kose deg med alenetid hjemme.

Anonymkode: 7d6ff...902

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Huff, norske kvinner. Alt på stell med leilighet, barn, jobb og bra mann, og forsatt ikke fornøyd.

Slapp av, bare fortsett å være kald og distansere deg fra ham, så skal du nok se at han får nok av deg og drar ut oftere (finner andre damer), så kan du kose deg med alenetid hjemme.

Anonymkode: 7d6ff...902

Barn og mann er ikke for ALLE kvinner. 

Anonymkode: c756b...466

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

For slike som du, uten et moralsk kompass så er det sikkert enkelt å sette seg selv foran sine egne barn. For oss med kjærlighet for ungene våre, så er det utenkelig å sette seg selv foran.

Anonymkode: fdd52...ab4

Aner du hvor mye skade det kan gjøre på et barn som må leve med to foreldre som ikke liker hverandre noe særlig? De er de som velger å bli i slike forhold som setter seg selv først.

Anonymkode: ceb8c...eb3

[AnonymBruker]

Du bor sammen med en du ikke har mer enn vennskapsfølelser for.

Du finner ut dét  når du forelsker deg i en annen.

Anonymkode: a0c07...1d9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 3.1.2022 den 16.57):

Aner du hvor mye skade det kan gjøre på et barn som må leve med to foreldre som ikke liker hverandre noe særlig? De er de som velger å bli i slike forhold som setter seg selv først.

Anonymkode: ceb8c...eb3

men dersom foreldrene faktisk  velger å forlate hverandre, er heller ingen "garanti" for at foreldrene kommer til å bli særlig "lykkelige" på egen hånd.      

det finnes dessverre mer enn nok forelde som blir sure og grinete lenge etter at de forlot sin ektefelle. I tillegg forsøker de å få barna deres til å like dem mer, enn barna liker den andre forelderen. 

Anonymkode: 2a960...b85

[AnonymBruker]

For det første så er du ikke forelsket, det er sikkert og visst.

«Han tenker lite om seg selv og redd for å være alene.» Ingen kvinner tiltrekkes av en sånn man!

For det andre skjønner jeg at du savner å være alene. Jeg er akkurat som deg. Dess mer blomster og kyss de presser på meg, dess mer mister jeg interessen!! Det kan bli for mye av det gode. Som om de forsøker å realisere en romantisk fantasi som kunne vært med hvem som helst.

Anonymkode: 4d8fa...503