Vekta til samboer

[AnonymBruker]

Samboeren min har alltid vært litt på pluss siden. I starten når vi ble sammen hadde han ett stort ønske om å få kontroll på vekt og kosthold og jobbet stadig med dette. Det første året vi var sammen gikk han ned ca 30 kg. Han ba meg om hjelp og veiledning når han skeiet ut og jeg gjorde mitt beste for å hjelpe han uten å mase for mye. 

Nå har de 30 kg kommet tilbake og jeg kan ikke nevne mat uten at han bjeffer og blir sint. Derfor har jeg ikke sagt noe det siste året fordi jeg orker ikke å "passe på han" mer. Det er ikke mitt ansvar eller jobb og hjelpen min er uønsket. Men han veier nå ca 130 kg og jeg er ikke tiltrukket av han. Han spør tydelig etter aksept og komplimenter om kroppen sin fordi han er usikker, men jeg syntes faktisk ikke fedme er tiltrekkende. Viser 0 interesse for å få kontroll på helsa mer og jeg vurderer faktisk å gå pga det, det plager meg skikkelig. Det toppet seg i jula nå etter å ha vært vitne til hvordan man kan innhalere mest mulig fet julemat i en sitting. 

Vi har to små barn og jeg vil ikke at de skal lære av pappa. Det blir mer og mer slapt og nå er det konstant brusdrikking og potetgull på sofaen døgnet rundt mens barna er våkne og 2.5 åringen vil selvfølgelig også ha brus og snop, og jeg er den sure forelderen som må si nei hele tiden...

Jeg klarte selv for noen år siden å gå ned 35 kg og har holdt meg på normalvektig siden den gang.

Noen som har noen tips til hvordan jeg kan si ifra til han på en grei måte at jeg snart har fått nok? 

Anonymkode: 12e76...36c

[punkyB]

Her må du vel bare være tøff og si at han må endre på kostholdsvanene sine ?   Ikke bare ovenfor seg selv men for barna, 

Fortsetter han slik vil det jo bli direkte helseskadelig slik at det er farlig for han selv.  Men det verste er jo at han har jo et ansvar ovenfor barna - de trenger å lære seg gode vaner.  

Vil jo også anta at han kanskje også merker det rent fysisk at han kanskje ikke klarer/kan være så mye med barna som han burde, 

[AnonymBruker]

Nå vet ikke jeg om dette gjelder alle, men vet at det gjelder for mange.. inkl meg selv! 
Grunnen til overvekt sitter hos mange i psyken. Dårlig selvfølelse, man føler ikke man er verdt nok til at man gidder å ta vare på seg selv. Dårlig regulering av følelser. Jeg har aldri lært fra mine foreldre hvordan jeg takler dårlige følelser. Skjønte som liten at å gråte var teit og flaut, derfor stengte jeg igjen. Fant heller ut at det hjalp å trøstespise..

Det hele ble en negativ spiral. Har gått opp og ned i vekt siden, og klarer aldri holde meg i lengden.. Desverre er det ikke lett å få hjelp til dette.. Men jeg vil absolutt tippe at det er en grunn til at samboeren din spiser som han gjør!!!

Å være hard og kjefte er ikke veien å gå. Litt usikker selv hva veien å gå er egentlig.

Men ville begynt å sette litt regler for hva som er greit av snopspising foran barna. 

Anonymkode: b2d3b...145

[AnonymBruker]

Min eks hadde bmi på over 50 på slutten. Jeg fikk han til å skjønne at han ikke kunne spise så mye usunt foran ungene, men da fikk han seg mancave i kjelleren og satt der og spiste isteden. Søpla lå igjen, så det var ingen hemmelighet. 

Det var helt sikkert noe psykisk som lå bak, men så lenge han ikke tok tak i det var det ikke noe å gjøre med. Man kan ikke forandre en voksen mann. 

Anonymkode: f4d7c...2a9

[Loff77]

Si det som det er

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (43 minutter siden):

men jeg syntes faktisk ikke fedme er tiltrekkende

Han veier det samme nå som da dere ble sammen, så det er ikke helt sant. 

Anonymkode: 997bd...279

[Virrevirrevapp]

Du kan i første omgang be ham skjule det han inntar for barna. Enten at han sitter på eget rom eller ar han tar colaen i en kaffekopp ol. 

Dernest, så høres det ut som han bruker mat emosjonelt. Det burde han nok fått hjelp til, både for den fysiske og den psykiske helsas skyld. 

[AnonymBruker]

Du kan fortelle han at vi mistet mamma da hun var midt i 60-årene til livsstilsrelatert sykdom.

På grunn av vekten er det nå 6 barnebarn som aldri fikk bli kjent med bestemor. Og en enkemann som aldri kommer ut av sorgen, og aldri fikk gjennomføre alle planene de hadde som pensjonister, eller nyte pengene de hadde spart. 

Anonymkode: e8ce4...5ed

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Du kan fortelle han at vi mistet mamma da hun var midt i 60-årene til livsstilsrelatert sykdom.

På grunn av vekten er det nå 6 barnebarn som aldri fikk bli kjent med bestemor. Og en enkemann som aldri kommer ut av sorgen, og aldri fikk gjennomføre alle planene de hadde som pensjonister, eller nyte pengene de hadde spart. 

Anonymkode: e8ce4...5ed

Med mindre «vi» har en eller annen svært nær tilknytning til denne mannen vil jo ikke det endre noe som helst. Alle vet om noen som har dødd av både alkohol, røyking og fedme, men det gjør jo ikke at vi slutter å drikke, røyke eller fråtse. 

Anonymkode: f4d7c...2a9

[AnonymBruker]

Har en bekjent i veldig lignende situasjon - der ligger det mer til som gjør at hun vurderer å gå, men uansett, som jeg nevnte for henne tror jeg helt ærlig at det er vanskelig å hjelpe noen som ikke vil ha hjelp. Og å fortelle dem at man går hvis det ikke blir bedre er heller ingen vinner fordi man sjelden gjør alvor av det. Da hadde jeg heller forlatt han, og sagt at om han ønsker et liv sammen som familie må han ta grep for at det skal bli sånn igjen fordi denne situasjonen er ikke sunn for hverken barna, deg eller han❤️ 
 

eventuelt ta full kontroll over mathandel og matlaging men ja

Anonymkode: 24e5d...eb4

[AnonymBruker]

Si at ungene kun skal ha snop og brus i helgene, og at det er vanskelig for dem å forstå at de får nei, mens han sitter og inntar dette 7 dager i uken, og at han heretter får spise og drikke dette i skjul for dem.

Anonymkode: 75a75...951

[AnonymBruker]

Sånn var min pappa, drakk brus og lå på sofaen og spiste potetgull. Var alltid potetgull i huset, fritt tilgjengelig. Mamma prøvde så godt hun kunne å hindre det, men hun fikk det ikke til. Jeg spiste alt jeg kom over, og slet mye med kroppen. Det er ikke bra for barn å ha sånt tilgjengelig 24/7. Noen klarer seg sikkert bra, mens andre ikke gjør det. 

Det er rett og slett dårlig gjort overfor barna. Han er voksen og bestemmer selv om han vil utsette seg for usunn mat hele tida, men det gjør ikke barna.

Anonymkode: b6ddb...308

[AnonymBruker]

Han må få hjelp, for han kjenner vel ikke til noe annet liv enn å være tjukk. Det er helt vanlig at folk slanker seg i startfasen av et forhold, men når de blir mer komfortable med tiden, så kommer gjerne vekten tilbake.

Anonymkode: 644cf...642

[AnonymBruker]

Du sier du gikk ned 35kg til «normalvekt». Og hva er det? Fra 125 til 90? Eller fra 90 til 55kg? Stor forskjell. 
 

By all means. Forlat gjerne gubben om han er en tjukkas av en latsabb, men da forventer jeg at dere har samme forståelse for at menn ikke ønsker å være sammen med noen som ikke attraktiv heller. 

Anonymkode: 1482d...d5a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (51 minutter siden):

By all means. Forlat gjerne gubben om han er en tjukkas av en latsabb, men da forventer jeg at dere har samme forståelse for at menn ikke ønsker å være sammen med noen som ikke attraktiv heller. 

Anonymkode: 1482d...d5a

Hvorfor tror du det handler om attraktivitet?

Her handler det rett og slett om å være et forbilde for barna - og ikke lære den dårlige vaner som de vil slite med resten av livet.

I tillegg orker man jo særdeles lite etterhvert om man er overvektig. Jeg vil at min mann skal være med i fjellet, på skiturer, og kunne traske en lang dag i en storby uten å bli utslitt. 

Og ikke minst helse. Overvekt er en større risikofaktor en røyking når det gjelder sykdom, og tidlig død. Jeg ønsker jo noen som fortsatt er der når vi blir pensjonister, og har overskudd til å nyte også disse årene. 

Anonymkode: e8ce4...5ed

[AnonymBruker]

Min er også på pluss siden og har vært det hele forholdet. Han har prøvd, og prøver fortsatt å gå ned i vekt og er flink i perioder, men det kommer raskt tilbake fordi han ikke helt klarer å legge av seg usunne matvaner og skeier ut litt for ofte. Problemet til mannen min er at han har en reisejobb hvor han spiser mye ute på restaurant når han er bortreist, og det er ikke akkurat salat eller supper han bestiller da for å si det slik.

Nå er ikke min mann så hårsår som det virker som din er, og han vil gjerne ha hjelp av meg til å gå ned i vekt. Allikevel er det viktig å huske på at det er først og fremst mannfolkene våre selv som må ta tak og gjøre sunnere valg litt mer regelmessig. Det jeg eller du kan gjøre begrenser seg til å være behjelpelige med å tilrettelegge for at det skal bli enklere for dem å ta sunne valg, og være gode rollemodeller. Men deres vektnedgang er til syvende og sist ikke vårt ansvar. 

Jeg har i perioder påtatt meg alt ansvar for å lage middager, og kun laget magre retter med mye grønnsaker. Det hjelper om han er hjemme i en lengre periode. Ellers har jeg merket at han trener han oftere om jeg er flink med å trene selv. Vi har laget til ett treningsrom hjemme med litt forskjellige apparater, og har jeg tatt en trenings runde først, tar han ofte en selv også. 

Anonymkode: c0504...276

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hvorfor tror du det handler om attraktivitet?

Her handler det rett og slett om å være et forbilde for barna - og ikke lære den dårlige vaner som de vil slite med resten av livet.

I tillegg orker man jo særdeles lite etterhvert om man er overvektig. Jeg vil at min mann skal være med i fjellet, på skiturer, og kunne traske en lang dag i en storby uten å bli utslitt. 

Og ikke minst helse. Overvekt er en større risikofaktor en røyking når det gjelder sykdom, og tidlig død. Jeg ønsker jo noen som fortsatt er der når vi blir pensjonister, og har overskudd til å nyte også disse årene. 

Anonymkode: e8ce4...5ed

Fordi ts skriver det selv i hi: 

AnonymBruker skrev (På 2.1.2022 den 8.35):

Samboeren min har alltid vært litt på pluss siden. I starten når vi ble sammen hadde han ett stort ønske om å få kontroll på vekt og kosthold og jobbet stadig med dette. Det første året vi var sammen gikk han ned ca 30 kg. Han ba meg om hjelp og veiledning når han skeiet ut og jeg gjorde mitt beste for å hjelpe han uten å mase for mye. 

Nå har de 30 kg kommet tilbake og jeg kan ikke nevne mat uten at han bjeffer og blir sint. Derfor har jeg ikke sagt noe det siste året fordi jeg orker ikke å "passe på han" mer. Det er ikke mitt ansvar eller jobb og hjelpen min er uønsket. Men han veier nå ca 130 kg og jeg er ikke tiltrukket av han. Han spør tydelig etter aksept og komplimenter om kroppen sin fordi han er usikker, men jeg syntes faktisk ikke fedme er tiltrekkende. Viser 0 interesse for å få kontroll på helsa mer og jeg vurderer faktisk å gå pga det, det plager meg skikkelig. Det toppet seg i jula nå etter å ha vært vitne til hvordan man kan innhalere mest mulig fet julemat i en sitting. 

Vi har to små barn og jeg vil ikke at de skal lære av pappa. Det blir mer og mer slapt og nå er det konstant brusdrikking og potetgull på sofaen døgnet rundt mens barna er våkne og 2.5 åringen vil selvfølgelig også ha brus og snop, og jeg er den sure forelderen som må si nei hele tiden...

Jeg klarte selv for noen år siden å gå ned 35 kg og har holdt meg på normalvektig siden den gang.

Noen som har noen tips til hvordan jeg kan si ifra til han på en grei måte at jeg snart har fått nok? 

Anonymkode: 12e76...36c

 

Anonymkode: a26e1...df4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Fordi ts skriver det selv i hi: 

 

Anonymkode: a26e1...df4

 

AnonymBruker skrev (På 2.1.2022 den 8.35):

 Viser 0 interesse for å få kontroll på helsa mer og jeg vurderer faktisk å gå pga det, det plager meg skikkelig. Det toppet seg i jula nå etter å ha vært vitne til hvordan man kan innhalere mest mulig fet julemat i en sitting. 

Vi har to små barn og jeg vil ikke at de skal lære av pappa. Det blir mer og mer slapt og nå er det konstant brusdrikking og potetgull på sofaen døgnet rundt mens barna er våkne og 2.5 åringen vil selvfølgelig også ha brus og snop, og jeg er den sure forelderen som må si nei hele tiden...

Jeg klarte selv for noen år siden å gå ned 35 kg og har holdt meg på normalvektig siden den gang.

Noen som har noen tips til hvordan jeg kan si ifra til han på en grei måte at jeg snart har fått nok? 

Anonymkode: 12e76...36c

 

Og barna, og helse. 

Anonymkode: e8ce4...5ed

[AnonymBruker]

Veier man såpass mye, så burde man selvfølgelig være klar over dette problemet selv.

0verhodet ikke "nødvendig" for Tråd-starter her å kommentere vekten til andre...    

Anonymkode: 73b84...3a2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 2.1.2022 den 8.35):

Det toppet seg i jula nå etter å ha vært vitne til hvordan man kan innhalere mest mulig fet julemat i en sitting. 

Ja dette høres virkelig skummelt ut....😁

Anonymkode: 9ee0e...91f