Datter (12) ønsker å flytte til far. Eller er det bare hormoner?

[AnonymBruker]

Datteren min på 12 år har nettopp vært hos faren sin i jula. Han har hatt all tid til henne og ikke hatt andre å ta hensyn til. 
De har visst kost seg skikkelig på hotell i 12 dager.
Så kommer hun hjem nyttårsaften og sier hun vil flytte til han. Han bor helt sør i landet mens vi bor nord så det er umulig å kombinere samvær eller ha 50/50.
 

Hun blir alltid fryktelig lei seg og deppa dagen hun drar fra han. Sier hun savner han og hater at han bor så langt borte. 
 

Jenta sier vi er strenge, at hun får for mye oppgaver og at hun får mer oppmerksomhet hos far. Dette er sikkert sant, men jeg prøver å få henne til å forstå at om hun hadde flyttet dit så hadde rollene også snudd - han hadde blitt den strenge (og jeg vet at han er strengere enn meg på enkelte områder og vi «ferieforeldrene» hadde blitt de gøyale), men det vil hun ikke høre på. 
 

Hun er en årvåken og en veldig smart og mentalt utviklet jente, og jeg vet det er mye hormoner i sving for tiden da hun er på full fart inn i puberteten. For hun er veldig lettkrenket for tiden, og veien fra glede til sorg og omvendt er veldig kort. Har også de siste månedene startet å bry seg veldig om utseendet og klær. Bruker sparepengene sine på klær, assesoirer og sminke/hudprodukter. Hun har også begynt å barbere leggene sine. Er også blitt fryktelig distre. Så noe er jo på gang og jeg skjønner jo om ting som normalt føler litt trist blir ti tusen ganger verre når man står midt i en slik utvikling. 

Hvordan håndterer jeg dette her? Er redd om vi lar henne flytte helt dit så vil hun angre på det ganske kjapt. Og hun kan jo ikke drive å flytte frem og tilbake for å finne ut hvor hun får mest service. Vi er jo sikkert litt strenge, men ikke mer streng enn mine foreldre var med meg. Tror jeg har selvinnsikt nok til å se at det ikke er på et hårreisende nivå. Men «alt» er liksom så mye bedre hos far, for der får hun mindre oppgaver, mindre krav, mer oppmerksomhet, han finner på masse gøy hele tiden mens hun er der, mens vi blir stående igjen som de kjipe. Føler også at hver gang etter hun har vært hos han så må vi oppdra henne på nytt. For nesten alt av manerer og høflig oppførsel er visket vekk. Det er også veldig slitsomt for oss. 
 

Flere i min situasjon? Eller som har noen gode råd? 

Anonymkode: 8120a...f53

[AnonymBruker]

Som barn bodde mamma i Østfold, og pappa på Vestlandet. Jeg hadde det alle tiders hos pappa - sene kvelder, fikk materielle ting, vi fant på mye gøy osv. Allikevel ville jeg aldri ønska meg å flytte dit, fordi jeg visste at ting ville bli annerledes om jeg bodde der, og nærheten til mamma var viktigere for meg.

Jeg tror nok datteren din også skjønner at rollene vil snu, men om hun allikevel vil dette til tross for det - så kanskje det er det hun skal få prøve? Ville også sammen med far og datter, snakket om de forventningene som vil stilles der om hun flytter (som manerer, husarbeid o.l). Om hun ikke helt tror på deg om at ting vil bli annerledes, så hjelper det kanskje at faren også forteller henne dette.

Anonymkode: 94597...bd2

[SoWhat?]

Du skriver at hun vil ha mest mulig service, men samtidig at han har tid til henne. Er det sånn at hun har søsken hos deg, og stefar, kanskje stesøsken? 

Det virker som om faren bor alene?  

I så fall kan det å få mer oppmerksomhet og tid være noe hun helt forståelig, savner. 

Uansett så blir det vel ikke flytting før til sommeren, så om hun venter til sommerferien, har hun og dere tid til å tenke ordentlig gjennom det, eventuellt forberede seg til det. 

Endret 2. januar 2022 av SoWhat?

[AnonymBruker]

SoWhat? skrev (1 minutt siden):

Du skriver at hun vil ha mest mulig service, men samtidig at han har tid til henne. Er det sånn at hun har søsken hos deg, og stefar, kanskje stesøsken? 

Det virker som om faren bor alene?  

I så fall kan det å få mer oppmerksomhet og tid være noe hun helt forståelig, savner. 

Uansett så blir det vel ikke flytting før til sommeren, så om hun henter til sommerferien, har hun og dere tid til å tenke ordentlig på det, eventuellt forberede seg til det. 

Faren har barn, det har også jeg. Så hun har søsken på begge kanter. Men i jula her hun kun hatt han for seg selv. Ts 

Anonymkode: 8120a...f53

[SoWhat?]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Faren har barn, det har også jeg. Så hun har søsken på begge kanter. Men i jula her hun kun hatt han for seg selv. Ts 

Anonymkode: 8120a...f53

Det er jo forskjell på å ha ett søsken kontra tre.. Pluss om det er steforeldre i bildet.

Uansett så må jo ønsket hennes bli tatt på alvor, og at hun og dere får tenkt gjennom det i noen måneder. Som en annen bruker skrev, så er det jo fint (og viktig) at du og faren pluss henne også snakker gjennom ting. 

[AnonymBruker]

La henne prøve tenker jeh , går det ikke så kan hun selvsagt flytte hjem til dere igjen 

Anonymkode: 92aaf...90f

[AnonymBruker]

Det er grusomt å bo i Nord-Norge. Skjønner godt at hun vil flytte. De årene jeg bodde i nord var de verste i mitt liv.

Anonymkode: f6f7e...294

[AnonymBruker]

Ikke en ukjent problemstilling, og i alle tilfellene jeg kjenner til så ender snørrvalpen med å flytte tilbake igjen. Kanskje la henne prøve, selv om det selvsagt er utrolig mye arbeid og energi brukt.

Anonymkode: f10d2...af6

[AnonymBruker]

Hadde far sagt ja til at hun flyttet dit da? I så fall ville jeg vurdert å la henne prøve. I "værste" fall flytter hun bare hjem igjen?

Og siden du sier far har barn, så hadde hun nok fort måttet vende seg til regler, krav og rutiner hos far også.. Vet værtfall selv, at dersom stebarna mine hadde flyttet inn hit fast, hadde jeg sagt at far måtte velge mellom 100% sirkus for stebarna, eller meg og fellesbarna, med rutinene, kravene og "hverdagen" som vi har når stebarna ikke er hjemme. Tror de fort hadde syns at det egentlig ikke var noe "bedre" hos far enn mor..

Anonymkode: 0f37a...d3b

[Ulrikke]

Det er vel ikke verre enn å lage en avtale om at dere gir det et prøveår? Feks neste skoleår? Også får man evaluere om hun trives sørpå, har fått venner osv, eller om hun ikke finner seg til rette og vil tilbake til det kjente.

Selvfølgelig savner hun far, det er heller ikke uvanlig at det er vanskelig å skulle tilbake etter samvær, humøret blir dårlig og alt inni en protesterer. Det betyr ikke at man misliker det daglige så enormt, men at det er vanskelig å hele tiden savne.

Håper du har et ok forhold til far sånn at dere kan ta en ordentlig samtale rundt dette. Men jeg ville ikke nektet henne dersom far er positiv til forsøket. Men jeg tror jeg ville kalt det et "prøveår", sånn at hun ikke føler hun svikter far hvis hun velger å flytte tilbake igjen.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Datteren min på 12 år har nettopp vært hos faren sin i jula. Han har hatt all tid til henne og ikke hatt andre å ta hensyn til. 
De har visst kost seg skikkelig på hotell i 12 dager.
Så kommer hun hjem nyttårsaften og sier hun vil flytte til han. Han bor helt sør i landet mens vi bor nord så det er umulig å kombinere samvær eller ha 50/50.
 

Hun blir alltid fryktelig lei seg og deppa dagen hun drar fra han. Sier hun savner han og hater at han bor så langt borte. 
 

Jenta sier vi er strenge, at hun får for mye oppgaver og at hun får mer oppmerksomhet hos far. Dette er sikkert sant, men jeg prøver å få henne til å forstå at om hun hadde flyttet dit så hadde rollene også snudd - han hadde blitt den strenge (og jeg vet at han er strengere enn meg på enkelte områder og vi «ferieforeldrene» hadde blitt de gøyale), men det vil hun ikke høre på. 
 

Hun er en årvåken og en veldig smart og mentalt utviklet jente, og jeg vet det er mye hormoner i sving for tiden da hun er på full fart inn i puberteten. For hun er veldig lettkrenket for tiden, og veien fra glede til sorg og omvendt er veldig kort. Har også de siste månedene startet å bry seg veldig om utseendet og klær. Bruker sparepengene sine på klær, assesoirer og sminke/hudprodukter. Hun har også begynt å barbere leggene sine. Er også blitt fryktelig distre. Så noe er jo på gang og jeg skjønner jo om ting som normalt føler litt trist blir ti tusen ganger verre når man står midt i en slik utvikling. 

Hvordan håndterer jeg dette her? Er redd om vi lar henne flytte helt dit så vil hun angre på det ganske kjapt. Og hun kan jo ikke drive å flytte frem og tilbake for å finne ut hvor hun får mest service. Vi er jo sikkert litt strenge, men ikke mer streng enn mine foreldre var med meg. Tror jeg har selvinnsikt nok til å se at det ikke er på et hårreisende nivå. Men «alt» er liksom så mye bedre hos far, for der får hun mindre oppgaver, mindre krav, mer oppmerksomhet, han finner på masse gøy hele tiden mens hun er der, mens vi blir stående igjen som de kjipe. Føler også at hver gang etter hun har vært hos han så må vi oppdra henne på nytt. For nesten alt av manerer og høflig oppførsel er visket vekk. Det er også veldig slitsomt for oss. 
 

Flere i min situasjon? Eller som har noen gode råd? 

Anonymkode: 8120a...f53

Hvorfor kan du ikke se positivt på at hun og far har et bra forhold? "Har visst kost seg". Skjerp deg ts. Unn datteren din og faren det gode forholdet.

Anonymkode: d1d64...f68

[AnonymBruker]

Dere kan jo begynne med at hun er der 8 uker i sommerferien. Han kan da ikke være sirkuspappa i 8 uker og hun må oppleve hans hverdag også, kjenne på savnet av mor og venner og søsken etc.... følelsen av å begynne på nytt sosialt, som ikke alltid er så enkelt i den alderen slik jeg husker det. 

Anonymkode: 9bd61...ae3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Datteren min på 12 år har nettopp vært hos faren sin i jula. Han har hatt all tid til henne og ikke hatt andre å ta hensyn til. 
De har visst kost seg skikkelig på hotell i 12 dager.
Så kommer hun hjem nyttårsaften og sier hun vil flytte til han. Han bor helt sør i landet mens vi bor nord så det er umulig å kombinere samvær eller ha 50/50.
 

Hun blir alltid fryktelig lei seg og deppa dagen hun drar fra han. Sier hun savner han og hater at han bor så langt borte. 
 

Jenta sier vi er strenge, at hun får for mye oppgaver og at hun får mer oppmerksomhet hos far. Dette er sikkert sant, men jeg prøver å få henne til å forstå at om hun hadde flyttet dit så hadde rollene også snudd - han hadde blitt den strenge (og jeg vet at han er strengere enn meg på enkelte områder og vi «ferieforeldrene» hadde blitt de gøyale), men det vil hun ikke høre på. 
 

Hun er en årvåken og en veldig smart og mentalt utviklet jente, og jeg vet det er mye hormoner i sving for tiden da hun er på full fart inn i puberteten. For hun er veldig lettkrenket for tiden, og veien fra glede til sorg og omvendt er veldig kort. Har også de siste månedene startet å bry seg veldig om utseendet og klær. Bruker sparepengene sine på klær, assesoirer og sminke/hudprodukter. Hun har også begynt å barbere leggene sine. Er også blitt fryktelig distre. Så noe er jo på gang og jeg skjønner jo om ting som normalt føler litt trist blir ti tusen ganger verre når man står midt i en slik utvikling. 

Hvordan håndterer jeg dette her? Er redd om vi lar henne flytte helt dit så vil hun angre på det ganske kjapt. Og hun kan jo ikke drive å flytte frem og tilbake for å finne ut hvor hun får mest service. Vi er jo sikkert litt strenge, men ikke mer streng enn mine foreldre var med meg. Tror jeg har selvinnsikt nok til å se at det ikke er på et hårreisende nivå. Men «alt» er liksom så mye bedre hos far, for der får hun mindre oppgaver, mindre krav, mer oppmerksomhet, han finner på masse gøy hele tiden mens hun er der, mens vi blir stående igjen som de kjipe. Føler også at hver gang etter hun har vært hos han så må vi oppdra henne på nytt. For nesten alt av manerer og høflig oppførsel er visket vekk. Det er også veldig slitsomt for oss. 
 

Flere i min situasjon? Eller som har noen gode råd? 

Anonymkode: 8120a...f53

La henne prøve. Mine foreldre gjorde det med mitt halvsøsken. Gresset viste seg å ikke være så mye grønnere på den andre siden.

Hvis du nekter henne vil hun for all tid gå rundt å tenke at du hadde hatt det såå mye bedre hos far. La henne heller få erfare det selv og si at hun har åpen retur.

Anonymkode: 67df1...6b9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Det er grusomt å bo i Nord-Norge. Skjønner godt at hun vil flytte. De årene jeg bodde i nord var de verste i mitt liv.

Anonymkode: f6f7e...294

Signerer den

Anonymkode: 67df1...6b9

[AnonymBruker]

Hva sier far om dette? Er de klare for at hun flytter inn? La henne ta en prøveperiode. Prøv å forlenge vinterferien og påskeferien til å begynne med. Deretter heeele sommerferien, så kan hun bestemme seg. 

Hun er klar for å bytte skole osv? Har hun venner der? Kanskje en gutt?;) 

Anonymkode: 609da...d39

[AnonymBruker]

Kan hun ikke få bo ett år hos far da? Hva med å ta henne på alvor og sjekke muligheten fra neste skoleår/fra sommeren? Snakk med far om det er aktuelt for han, og så tar dere en skikkelig samtale med henne på hvordan det vil bli. Kanskje er ikke gresset så mye grønnere på andre siden, men det gjør da ingenting at hun får et nærere forhold til faren og hans familie, så kan hun flytte tilbake til deg året etter om hun ønsker det. Eller kanskje det egentlig handler om at du vil ha henne hos deg?

Anonymkode: 6a64a...bc2

[AnonymBruker]

Hvis du har et godt forhold til far og kan stole på at han hadde latt henne flytte hjem igjen dersom hun angret seg så hadde jeg latt henne få lov å flytte.

Men husk at selv om dere er enig om at det er en prøveperiode og at barnet kan flytte tilbake, så kan far nekte å skrive under på at barnet får flytte tilbake til deg.  Da må det trolig en rettsprosess til for å endre det igjen.

Anonymkode: bc384...a4c

[avent]

Hva med å la henne være hos far i hele sommer ? Regner med at far ikke har fri i hele sommer og Bare kan sulle rundt og bare ha det kjekt. 

Greia her er vel at jenta ikke aner hvordan " hverdagen" hos far er men bare ser hvor gøy det har det de 14 dagene hun er der.

Vil hun ikke savne deg, søsken,familie, venner, klassen sin, fritidsaktiviteter osv om hun hadde flyttet til far? Minn henne på at hun faktisk må begynne helt på nytt i en helt ny klasse på en helt ny skole hvor hun ikke kjenner noen. Venner er jo ganske viktig i den alderen hun er i nå. 

Hun må finne seg nye fritidsaktiviteter, å livet hos far er nok ganske anderledes når hverdagen også inntreffer der😏.

Har du snakket med far ? Er han for å overta hovedomsorgen for datteren sin ? Eller ser han at det er stor forskjell på og ha henne i juleferien enn å ha henne på fast basis. Har far en jobb som betyr mye overtid, helgejobbing, nattarbeid osv.. fungere sikker helt fin om han har kone/samboer som er hjemme når han er på jobb, men om han er alene er det jo litt vanskeligere.

Dere bør ivertfall få i dialog å finne ut hva som er best for jenta deres.

 

[AnonymBruker]

Når man er 12, skal man vel kunne bestemme dette selv. Jeg tenker at dersom far ønsker, ville jeg forsøkt dette i en periode. Det viktigeste er jo at barnet har det bra og trives.

Anonymkode: 64741...fa0

[AnonymBruker]

Klart hun vil bo hos hotell-pappa som har tid og gjør kun gøye ting med henne. 
Jeg hadde ikke latt henne flytte. Ungdomsskolen begynner til høsten, og den kan være tøff nok, hun vil med flytting til far oppleve mange nye omveltninger i livet når puberteten i seg selv er mer enn nok, hun vil få tap av daglig kontakt med søsken osv. 

Men jeg ville lagt tilrette for hyppigere samvær og jeg ville invitert far oftere på besøk 

Anonymkode: caf5d...0f6