Barnevernsbarn som ikke ønsker samvær med sine biologiske foreldre, fordi det er kjedelig..

[Ann Mo]

https://www.nrk.no/ytring/samvaer-ikke-alltid-barnets-beste-1.15775311

"Jeg ble plassert i fosterhjem da jeg var ett år, og har hatt samvær med mine biologiske foreldre i hele oppveksten. ... I hele oppveksten har jeg følt meg skamfull, fordi jeg har vært et fosterbarn. Det har vært tungt å fortelle andre, spesielt på barneskolen. ... Jeg husker jeg skulle ønske jeg bare kunne være et normalt barn, og dra med vennene mine på kjøpesenteret og bare tulle og ha det gøy, slik som barn skal. Men jeg kunne ikke, jeg måtte hjem på samvær i tre timer. Tre lange timer, som bestod av middag med påfølgende kaffe og kake. (Hver 8. uke)

Da jeg var 14 år tok jeg et valg som skulle endre livet mitt for alltid. Jeg hadde endelig mulighet til å påvirke hvordan samværene skulle være, og var klar i mitt ønske om å ikke ha noe mer samvær. ...Men da var skaden allerede skjedd, og såret hadde for lengst blitt til et arr. Et arr jeg mest sannsynlig aldri blir kvitt, men som minner meg om hvorfor jeg nå tar en bachelor i barnevern."

Hva tenker dere om dette? 

Bør barn som blir plassert bort av barnevernet kunne droppe sine biologiske foreldre, fordi de føler seg annerledes fordi de har slike relasjoner? Og fordi det er kjedelig å være med de 3 timer endel ganger i året? 

Eller bør barn som plasseres bort få noen slags psykologhjelp som hjelper de til å akseptere disse annerledes biologiske foreldre, enn de fosterforeldre enn er vant med og bor med? Og hjelper barnet med å akseptere seg selv som normalt, tross 4 stk foreldre? Som hjelper det å kjenne på kjærlighet og bevare kjærligheten i relasjonen? 

Eller annet? 

Og er dette gode holdninger å ha med seg inn i yrket som barnevernsansatt? Det er jo et yrke med mye makt. Hvor de ansatte sine vurderinger betyr mye for fremtiden til barn og familier..