låst i fortiden

[AnonymBruker]

Flere som føler seg låst i fortiden og ikke klarer å gå helt videre? Savnet etter de man vokste opp med som man kunne ønske man hadde relasjoner og vennskap til. Følelsen av å ikke ha passet inn under oppveksten og venner som man trodde var nære, men som har sviktet.  Har jeg ett problem eller er det relativt normalt å sitte med slike følelser? Det er vell kanskje ett savn jeg har og følelse av at man aldri passet helt inn.

 

Anonymkode: 4627a...24e

[Entern]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Flere som føler seg låst i fortiden og ikke klarer å gå helt videre? Savnet etter de man vokste opp med som man kunne ønske man hadde relasjoner og vennskap til. Følelsen av å ikke ha passet inn under oppveksten og venner som man trodde var nære, men som har sviktet.  Har jeg ett problem eller er det relativt normalt å sitte med slike følelser? Det er vell kanskje ett savn jeg har og følelse av at man aldri passet helt inn.

 

Anonymkode: 4627a...24e

Det går over 😊

[AnonymBruker]

Jeg tror i hvert fall ikke at du er alene om slike tanker. For meg så har det hjulpet at det er mye annet som har skjedd etterpå, ikke nødvendigvis positive ting, men større saker. Jeg er over 40.

Anonymkode: 2748e...047

[AnonymBruker]

Entern skrev (5 minutter siden):

Det går over 😊

Kunne ønske det, men dette savnet dukker stadig vekk opp. Ofte jeg drømmer om dette også mens jeg sover. At jeg passer inn og er en del av venn gjengen på en måte. Min "beste" venn har også sviktet meg totalt nå, så er helt alene. Jeg har ikke noe nære vennskap eller relasjoner med noen jeg vokste opp med mer og syntes det er veldig tungt til tider. Jeg er i slutten av 30 årene og alle andre er etablert osv (gråter nå som jeg skriver dette, vært en veldig tung tid for meg i det siste)

Jeg har snakket med psykolog, men føler jeg ikke får særlig utbytte av det.

Anonymkode: 4627a...24e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Flere som føler seg låst i fortiden og ikke klarer å gå helt videre? Savnet etter de man vokste opp med som man kunne ønske man hadde relasjoner og vennskap til. Følelsen av å ikke ha passet inn under oppveksten og venner som man trodde var nære, men som har sviktet.  Har jeg ett problem eller er det relativt normalt å sitte med slike følelser? Det er vell kanskje ett savn jeg har og følelse av at man aldri passet helt inn.

 

Anonymkode: 4627a...24e

Skal ikke si jeg sitter med de samme følesene. MEN jeg føler også flere ganger at savn av fortiden. Ikke helt av samme grunn som deg, for min del handlet det om at alt var mye lettere før man ble voksen og fikk ansvar.

Men absolutt, føler fra tid til annen et savn av fortiden. Så tror det er helt normalt og mennesklig, ikke rart  

Anonymkode: 411c3...0dd

[SoWhat?]

Er det en ting jeg iallefall har lært, så er det å la ting en ikke får gjort noe med, ligge. Noe så meningsløst som å tenke på fortiden og ønske at ting var annerledes! 

Det er ikke det at jeg ikke forstår at det var sårt og vanskelig den gang, og at det nok har preget deg på en eller flere måter. Jeg tror at det har skjedd liksom. Men jeg begriper ikke at du kan sitte å sørge over det fremdeles. Det er fullstendig selvdestruktivt.

Så..Jeg lurer på om du bare har hengt en masse greier på den knaggen der? Kan det være tilfelle?

 

[Entern]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Kunne ønske det, men dette savnet dukker stadig vekk opp. Ofte jeg drømmer om dette også mens jeg sover. At jeg passer inn og er en del av venn gjengen på en måte. Min "beste" venn har også sviktet meg totalt nå, så er helt alene. Jeg har ikke noe nære vennskap eller relasjoner med noen jeg vokste opp med mer og syntes det er veldig tungt til tider. Jeg er i slutten av 30 årene og alle andre er etablert osv (gråter nå som jeg skriver dette, vært en veldig tung tid for meg i det siste)

Jeg har snakket med psykolog, men føler jeg ikke får særlig utbytte av det.

Anonymkode: 4627a...24e

Skjønner at det er tungt og vondt  

Spesielt under corona.

Det er ikke unormalt i det hele tatt å føle slik.