Ble mye lurt i barndommen - sliter i dag…

[AnonymBruker]

Hei! 
 

Da jeg var liten lurte mamma meg og søsknene mye. Som regel om uskyldige ting, men også om mer alvorlige ting. Sannheter ble unnlatt, sykdomshistorier ble(og blir fremdeles…!) holdt skjult. 
 

Det var alt fra "isbilen plinger når den er tom for is", at vi ikke ble vekket på nyttårsaften, men mamma sa "jeg prøvde å vekke dere, men dere ville ikke stå opp".  Men også mer alvorlige ting ble lurt om. I voksen alder vet jeg at mamma fremdeles lyver om ting, fettsugingsoperasjoner, hun kommer med rare unnskyldninger istedenfor å bare si det som det er.
 

Jeg HATER å bli lurt, og jeg HATER å bli løyet til. Jeg vil bli ordentlig sint når jeg tar mamma i løgn, men får det ikke til dessverre. Jeg oppdager stadig fler og fler situasjoner mamma har løyet om og jeg vet nesten ikke hva som er virkelig og ikke lenger. Jeg har de første 25 leveårene mine tatt alt mamma sier som god fisk, men nå som jeg oppdager flere og flere løgner begynner jeg å tvile på alt. 
 

er vi flere med en forelder som lurer barna sine?

 

I utgangspunktet er ikke det med isbilen noe alvorlig, men sauset sammen med andre løgner kjenner jeg at jeg sliter med å komme over disse. Jeg forstår at det lille eksempelet høres banalt ut, men det plager meg skikkelig pga konteksten.
 

Jeg er i slutten av tyveårene og mitt forhold til mamma er katastrofalt! Jeg tror kanskje lyvingen, skjulinger av sannheter og "luringen" har en del med det å gjøre. Går i terapi og jobber med forholdet mitt til mamma.

 

Hva skal jeg gjøre? Det nytter ikke "ta henne" i lyvingen heller, hun bare ler det bort og sier det er jeg som tar feil, at hun bare tøyset eller at hun ville skåne meg. 
Jeg er så lei av at jeg ikke kan stole på mamma…

Anonymkode: db268...e61

[AnonymBruker]

Min far gjorde dette mot meg og han er en humoristisk person. Han tok ikke sin rolle og betydning ovenfor meg seriøst kg forstod ikke at han var min trygge havn. Det ødelagte mye fordi jeg ikke kunne stole på ordene han sa. Jeg har dårlig selvtillit og er mye ensom i dag som voksen, sliter med å stole på folk .. kansje det er det samme for deg? Din trygge havn var utrygg 

Anonymkode: 25c6d...ca1

[AnonymBruker]

Vi ble også litt sånt skremt da vi var barn «ikke gå ned til sjøen alene, forda kan sjømonsteret ta dere» 😂😂

Fikk servert flere skrøne historier som barn, men tro ikke jeg har tatt skade av det. Tror jeg skjønte allerede som liten at dette var skrøner.
Men å få vite av din egen mor at «hun prøvde å vekke dere på nyttårsaften», men egentlig ikke gjorde det. Hun gjorde det nok i beste mening, men dere føler dere kanskje allikavel litt «lurt» pga dere egentlig ikke ble vekket og vet at hun løy.

Det er forskjell på en liten hvit løgn vs løgn som kan oppfattete som gaslighting. Les deg litt opp på gaslighting om du kjenner igjen moren din på det!

Min samboer kan av og til nekte på ting han har sagt og fortelle meg at det er i mitt hodet osv osv. Heldigvis så har vi eldre barn som også har fått det med seg at han har sagt det og det. Blir ofte noen diskusjoner over det (og vi prøver å gjøre litt humoristisk over det). Moren hans var også slik, noe han har skjønt i ettertid og forsøker å jobbe med seg selv og innrømmer det etterhvert 

Anonymkode: 85ec0...a1d

[AnonymBruker]

Løgner som isbilen, fyrverkeri, nissen osv er noe «alle» foreldre gjør! Skal du få traumer pga løgn osv av sånt, så må du nesten gå i deg selv altså. For da ligger problemet hos deg. Og jeg tror alle foreldre lyver innimellom til barna sine om sykdom, operasjoner osv. fordi de ønsker å Skåne barna fra bekymringer rundt det. 

Anonymkode: bf019...7b4

[AnonymBruker]

Jeg skjønner hvordan du har det. Men jeg tror jo helt ærlig at din mor mener det hun sier, hun forsøker å skåne deg. Selv om det hjelper deg lite: Hun hadde vel aldri drevet på sånn om hun skjønte det var skadelig for deg? 

Anonymkode: ad214...4c3

[lillevill]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Løgner som isbilen, fyrverkeri, nissen osv er noe «alle» foreldre gjør! Skal du få traumer pga løgn osv av sånt, så må du nesten gå i deg selv altså. For da ligger problemet hos deg. Og jeg tror alle foreldre lyver innimellom til barna sine om sykdom, operasjoner osv. fordi de ønsker å Skåne barna fra bekymringer rundt det. 

Anonymkode: bf019...7b4

Tror ikke du forstår hva hun mener. Det er absolutt traumatisk å vokse opp med å ikke kunne stole på det som din næreste omsorgsperson sier. 

[AnonymBruker]

lillevill skrev (2 minutter siden):

Tror ikke du forstår hva hun mener. Det er absolutt traumatisk å vokse opp med å ikke kunne stole på det som din næreste omsorgsperson sier. 

Dette. Slutter aldri å bli overrasket over hva folk får seg til å skrive som svar her inne..-_-

Person: min omsorgsperson gjorde meg utrygg.

Einstein: dU må Gå I Deg Selv

Anonymkode: 95010...a89

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Hei! 
 

Da jeg var liten lurte mamma meg og søsknene mye. Som regel om uskyldige ting, men også om mer alvorlige ting. Sannheter ble unnlatt, sykdomshistorier ble(og blir fremdeles…!) holdt skjult. 
 

Det var alt fra "isbilen plinger når den er tom for is", at vi ikke ble vekket på nyttårsaften, men mamma sa "jeg prøvde å vekke dere, men dere ville ikke stå opp".  Men også mer alvorlige ting ble lurt om. I voksen alder vet jeg at mamma fremdeles lyver om ting, fettsugingsoperasjoner, hun kommer med rare unnskyldninger istedenfor å bare si det som det er.
 

Jeg HATER å bli lurt, og jeg HATER å bli løyet til. Jeg vil bli ordentlig sint når jeg tar mamma i løgn, men får det ikke til dessverre. Jeg oppdager stadig fler og fler situasjoner mamma har løyet om og jeg vet nesten ikke hva som er virkelig og ikke lenger. Jeg har de første 25 leveårene mine tatt alt mamma sier som god fisk, men nå som jeg oppdager flere og flere løgner begynner jeg å tvile på alt. 
 

er vi flere med en forelder som lurer barna sine?

 

I utgangspunktet er ikke det med isbilen noe alvorlig, men sauset sammen med andre løgner kjenner jeg at jeg sliter med å komme over disse. Jeg forstår at det lille eksempelet høres banalt ut, men det plager meg skikkelig pga konteksten.
 

Jeg er i slutten av tyveårene og mitt forhold til mamma er katastrofalt! Jeg tror kanskje lyvingen, skjulinger av sannheter og "luringen" har en del med det å gjøre. Går i terapi og jobber med forholdet mitt til mamma.

 

Hva skal jeg gjøre? Det nytter ikke "ta henne" i lyvingen heller, hun bare ler det bort og sier det er jeg som tar feil, at hun bare tøyset eller at hun ville skåne meg. 
Jeg er så lei av at jeg ikke kan stole på mamma…

Anonymkode: db268...e61

Slike lurerier som med isbilen er jo helt vanlige ting. Ting som har med andre sin helse, har du ingenting med. Du kan ikke regne med at moren din skal fortelle deg om ting du ikke har noe med. F.eks fettsuging. 

Anonymkode: 3e3d1...a17

[AnonymBruker]

Disse tingene du beskriver er relativt vanlige å lyge om, men jeg skjønner jo at det stikker litt dypere en som så her. Hvis det er så ødeleggende å ha kontakt med moren din synes jeg du bør ta mest mulig avstand fra henne og få jobbet med relasjonsvanskene dine i fred. 

Anonymkode: 82ecf...5fe

[lillevill]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Slike lurerier som med isbilen er jo helt vanlige ting. Ting som har med andre sin helse, har du ingenting med. Du kan ikke regne med at moren din skal fortelle deg om ting du ikke har noe med. F.eks fettsuging. 

Anonymkode: 3e3d1...a17

Det som er vanlig er å realitetsorientere på en omsorgsfull måte. Som barn ble jeg veldig usikker når min far feks tullet om "sett deg på taket på bilen så kjører vi" "nå tenker alle vi er kjærester." Ha ha.  han kunne aldri gi meg en følelse av at han passet på meg. Det er helt essensielt og nødvendig at en forelder kan dette. Jeg gàr utifra at ts snakker om denne typen svik og at det er hele tiden, slik som jeg opplevde. Ikke at forelderen tuller om isbilen i blant.

[AnonymBruker]

Skal man ikke kunne lure barn med julenissen eller tannfeen heller?

Anonymkode: fd86d...702

[AnonymBruker]

Hun hører utrolig unnvikende ut, og en som tar den letteste utveien. Løgner for å slippe konflikter skaper bare utrygge barn. 

Hvis man gjennomgående lyver om småting så slutter barn å stole på deg. Og blir antakelig mistenksomme og masete vil jeg tippe. Hvis du alltid må dobbeltsjekke alt

 

Anonymkode: 924a0...121

[AnonymBruker]

Hvorfor jobber du med å bedre forholdet ditt til moren din? 
Altså: hva er din, personlige interesse for å gjøre dette? Hva kan eller forventer du å oppnå av fordeler av å ha et forhold til henne?

Det må du stille deg. For å arbeide mot noe du ikke har konkrete, målbare fordeler av er bortkastet. Våre foreldre er ikke egentlig viktige for vår livskvalitet som voksne. Heller bidrar de ofte i negativ retning. Og å jobbe i årevis for å få et godt forhold til noen som så påregnelig bare blir en byrde - har det noe poeng?

Du kan fint ha et fint forhold til søsken etc uten å involvere din mor. 

Blir hun slitsom - bruk hennes egen taktikk mot henne. Hun vil absolutt hate dette, og du vil finne det morsomt. «Unngå deg, jeg? Noe du innbiller deg nå, mor?» «ikke snakket sammen siden i forfjor? Noe du innbiller deg nå, mor?» «var jeg der ikke julaften? Du spøker!»

Anonymkode: e3d89...2ec