Føler jeg mister min datter mer og mer

[AnonymBruker]

Jeg og min datter har bodd alene sammen siden hun var ca 6 mnd, mor traff en annen mann og han ville ha egen familie så min datter hadde de første 10-12 årene lite kontakt med mor og var det kontakt endte det som oftest i tårer.

Min datter er nå 23 år, vi har hatt et fint forhold hvor vi nesten aldri har kranglet, aldri hatt behov for å ikke stole på hverandre men samtidig holdt det på et datter-far forhold, dvs vi er venner men jeg er far og jeg setter grenser hun er datter og skal prøve utfordre de grensene. Det siste året derimot har ting forandret seg veldig, hun er nå mer og mer hos mor og hennes familie, noe jeg i utgangspunktet synes er fint men noe av det fine vi har hatt i snart 23 år forsvinner sakte menn sikkert. Det er slutt på å spise sammen, være sammen, prate sammen.  Før etter jobb satt vi å pratet om jobbene våres og hva vi hadde opplevd den dagen, hun pratet om venner og drømmer i mens jeg fortalte om planer med huset, kammerater turer jeg ville på osv, vanlig prat i en familie, nå er det grynting om jeg spør om noe, sure svar om jeg ber om noe, eksempel i dag spurte jeg om hun kunne tømme oppvaskmaskinen hvor hu da svarer surt" Jada slave master, er det mulig å mase litt mindre ell" så det går en liten faan i meg og svarer da at om hun slutter å bruke 15 glass og 10 tallerkener hver gang hu skulle spise eller drikke ville hun sluppet siden da hadde vi ikke brukt oppvaskmaskinen så mye, og sånn har det blitt i huset våres 😞 Og som regel ender det med at hu da drar til sin mor eller en venninde i mens jeg sitter å lurer på hvor hu jeg har brukt 23 år av livet mitt på er på vei. Jeg går en time eller to etterpå inn til henne å spør hva planen i kveld er og hun svarer kort at hun finner på noe, skal ikke være her i hvertfall, og hu forsto ikke hvorfor jeg gadd steike kalkun, hu sku ikke ha mat her så.

Og her sitter jeg da igjen å lurer på hva skjedde nå, hva er galt, har jeg mistet henne. Føler litt at jeg har gjort all jobben i mens mor som har gitt F i så mange år høster belønningen og det gjør så utrolig vondt, ikke at mor får den men at alt jeg får er dritten, hatet, sinne og konfliktene 😞

 

Anonymkode: ebc2a...3a8

[AnonymBruker]

Jeg føler med deg men tenker at det kan ha noe med påvirkningen fra mor?

Har du snakket nedsettende om hennes mor i de 23 årene jenta har bodd hos deg?

Eller kanskje jentas mor snakker nedsettende om deg, og har sagt at du har ødelagt for henne i 23 år?

Anonymkode: f6400...b8b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg føler med deg men tenker at det kan ha noe med påvirkningen fra mor?

Har du snakket nedsettende om hennes mor i de 23 årene jenta har bodd hos deg?

Eller kanskje jentas mor snakker nedsettende om deg, og har sagt at du har ødelagt for henne i 23 år?

Anonymkode: f6400...b8b

Jeg har aldri pratet stygt om mor, har hvert enig når min datter har hvert sint og såret, bekreftet at jeg om syntes hennes valg og væremåte ovenfor min datter har hvert dumme og at det bare er hennes valg og ikke har noe med hvordan min datter er og gjøre. Trur heller ikke mor har pratet slik om meg men vet jo ikke sikkert.

Anonymkode: ebc2a...3a8

[RockyRose]

Kanskje på tide at dotter på 23 flyttar ut? Kan høyres ut som relasjonen du ynskjer ikkje lenger er der. Hadde noko liknande når vi flytta heim til min far i 1 år medan vi bygde hus. Eg var då 25 år. Han byrja å vekke meg på morgenen for han trudde han måtte det for at eg skulle rekke høgskulen, sånn var det jo tross alt før 😂 Eg og mannen min merka og at vanene vi hadde ikkje samsvarte med vanene til min far, så det var konstant ein irritasjon som gnegde. Glad vi kun skulle bu der kort tid så vi slapp noko konflikter 😊

Ho er 23 år. Ta deg ein skikkeleg prat med ho. Håpar og at du ikkje "set grenser" lenger, då forstår eg godt ho forsvinn meir og meir.

[Ulven]

Hun bor på overtid. Det er dette som skaper gnisninger. 

Jeg ser dette hver gang den yngste vår er hjemme for å arbeide om sommeren. Da blir bagateller fort et irritasjonsmoment.

Datteren din bør flytte ut og bli skikkelig voksen. Da vil dere etterhvert møtes på et mer likeverdig nivå og krangler blir betydelig minsket. 

[AnonymBruker]

Det er en naturlig del av livet at barn løsriver seg mer og mer. Savner også oppveksttiden du beskriver. Har gutter, 18 og 15 år -og særlig den eldste lever nå mer eller mindre sitt eget liv.

 Ungdommene tar det ut også på de de føler seg trygge på. Bare vær der for henne, hun vet hun kan stole på deg og at du stiller opp -men viktig også å gi slipp  Jeg er 42 år gammel, men trenger ofte min fars råd, hjelp og selskap. 

kanskje er du heldig og får barnebarn også, da kan man bidra, hjelpe og igjen oppleve "barnetiden"

Anonymkode: 02c3a...1ab

[AnonymBruker]

Jeg bodde også med pappa til jeg var 23. Var og er kjempeglad i han, men det siste året hadde jeg mest lyst til å bo for meg selv. Det er helt naturlig på den alderen. Og siden jeg hadde dårlig samvittighet for det (tenkte at pappa ville bli ensom osv) så var jeg nok litt avvisende og negativ på slutten der. Så flyttet jeg ut, fikk ham litt på avstand, og nå har vi et kjempegodt forhold igjen, snakkes hver dag, og pappa er den jeg ringer når jeg lurer på noe. Besøker hverandre ofte.

Det dere har bygget opp over 23 år er ikke borte, det kommer alltid til å være der. Men du må leve ditt eget liv også. Min pappa var ikke så flink til det så lenge jeg bodde hjemme. Men da jeg flyttet ble det mer hobby og gutteturer på ham. Og det må du finne ut av også. Hva gir livet mening utenom datteren din? 🥰

Anonymkode: 8ebcc...86e