Ekkel opplevelse

[Gjest Grusom]

Nå er jeg hjemme på permisjon. Er innlagt på sykehuset pga. angst og depresjon. Jeg opplevde en episode som gjorde meg veldig trist og depremert. Det er en som jobber der som jeg tror ikke liker meg. Det var en av pasientene der som hadde en hund. Også da hunden kom mot meg så smilte jeg, og klappet den. Fordi det er jo det man gjør, når folk sto å så på. Også følte jeg hele sitiasjonen så vanskelig, at det var lettest å trekke meg unna ved å klappe den. Noe jeg angrer på nå.

Etterpå kom hun som ikke liker meg tror jeg inn på rommet mitt å sa: Jeg så du var glad i stad da du klappet hunden. Og da sa jeg at jeg ikke var glad. At jeg ikke klarer å være glad pga. depresjoenen sa jeg. At inne i meg så er jeg trist men utenpå så smiler og ler meg. Og da sa hun: Jo, jeg så du var glad jeg. Men da sa jeg at jeg ikke klarer å være glad igjen. Og hun ga seg ikke: Jo jeg så du var glad i hele kroppspråket ditt. Så at du lyste opp og var lykkelig..

Og da sa jeg igjen at jeg ikke følte noe glede eller lykke inne i meg. Og da så hun rart på meg og sa at jeg var glad. Også gikk hun ut døra mi.

Og da begynte jeg å gråte. Tårene bare rant ned. Jeg gråt i en time. Var helt knust. Fordi jeg var så lei meg fordi jeg ikke klarer å være glad og lykkelig. Satt bare inne på rommet, og ville hjem igjen. Følte at hun ikke stoler og tror på meg. Siden hun sa det så bestemt og rett fram og var sint i stemmen.

Også kommer det en som plutselig sier at jeg er glad og lykkelig. Og jeg får en på minnelse mot meg selv fordi jeg ikke klarer å være glad inne i meg. Og nå har jeg ikke noe lyst til å komme tilbake dit heller. Siden hun ene av de ansatte var sånn mot meg. Hvorfor var hun sånn? Hvorfor sa hun dette? Hun kan jo ikke se følelsene mine? Hun kan jo ikke bare si at jeg er glad og lykkelig? Når jeg har sagt til henne 10000000000000000000 ganger før hendelsen at jeg ikke klarer å være glad og lykkelig..

Jeg er så sinna på meg selv, fordi jeg ikke får til å føle meg glad inne i meg. Og sinna på meg selv fordi ikke hun trodde på meg. Hva skal jeg gjøre? Jeg tør bare ikke å komme tilbake til avdelingen heller?

[lillesky]

Som en psykolog sa til meg en gang: mange deprimerte smiler veldig mye. Selv om de er triste og har det vondt.

Kanskje hun bare ville gi deg et kompliment?

Ikke vær sinna på deg selv, det bedrer ikke saken. Du kommer til å bli å føle glede igjen, det tar bare tid.

[Ciara]

Var det en på sykehuset som sa det til deg? I så fall vet hun veldig lite om hvordan det er å være deprimert. Det er vondt å ikke bli tatt alvorlig! All støtte til deg

[Lurvina]

Kanskje hun ikke vet hvordan hun skal takle å høre at noen ikke klarer å være glad. Kan hende hun ikke har så mye erfaring med å jobbe med deprimerte mennesker.

Jeg synes hun oppførte seg ganske rart, jeg er selv hjelpepleier og jeg husker at vi lærte at vi skulle prate med pasientene hvis det var noe som plaget dem, eller at de ikke hadde det bra.

Uansett så er det ikke din skyld, det var hun som oppførte seg rart. Håper du ikke slutter med behandlingen pga henne.

[Gjest Gjest]

Hun er ihvertfall ingen psykolog hun som sa det. De som har lært om psykologi vet veldig godt at et smil langt ifra betyr at man er glad. Noen mennesker som er veldig deprimerte kan smile så mye at folk begynner å lure på om personen er kronisk glad eller noe... Eller for å si det slik min lærer sa det "om en person smiler uvanlig mye, er det sannsynlig at personen i virkeligheten er deprimert, men prøver å skjule det". Og det høres ut som det var det du gjorde, at du latet som du var i godt humør for ikke å gjøre noen sak ut av det virkelige humøret ditt.

Jeg skjønner godt at du synes det er vanskelig at en som jobber på stedet sier sånt til deg. Jeg synes du burde fortelle det til noen andre der som du stoler på, kanskje den\de kan prate med hun som sa det

[Gjest grusom]

Var det en på sykehuset som sa det til deg? I så fall vet hun veldig lite om hvordan det er å være deprimert. Det er vondt å ikke bli tatt alvorlig! All støtte til deg 

←

Ja, det var en på sykehuset som sa dette til meg, mens jeg var innlagt. Og det var veldig sårende. Og henne påstår at hun kjenner meg masse. Også tror hun ikke på meg heller. Tror ikke hun kjønner at jeg er veldig depremert. Også tror jeg hun ikke liker meg siden hun er så streng når hun snakker til meg.

[Gjest grusom]

Kanskje hun ikke vet hvordan hun skal takle å høre at noen ikke klarer å være glad. Kan hende hun ikke har så mye erfaring med å jobbe med deprimerte mennesker.

Jeg synes hun oppførte seg ganske rart, jeg er selv hjelpepleier og jeg husker at vi lærte at vi skulle prate med pasientene hvis det var noe som plaget dem, eller at de ikke hadde det bra.

Uansett så er det ikke din skyld, det var hun som oppførte seg rart. Håper du ikke slutter med behandlingen pga henne.

←

Hun er hjelpepleier på den samme avdelinga som jeg er på. Og hun har jobbet der lenge, som hun sa. Og når jeg sier noe negativt pga. depresjoenen, så snur hun på det sånn at jeg føler meg enda mere dum.

[Gjest Spacegirl]

Det er ikke alle som jobber på slike steder som passer til det. Jeg tror du bare må heve deg over det. Det er veldig tungt å få høre sånne ting, og det er lett å oppfatte det som om den personen snakker på vegne av hele avdelinga. Sist jeg var innlagt, var det ei av de ansatte som tydeligvis mente at hun kunne kjefte meg frisk. Hun kjefta og smelte og kalte meg de styggeste ting når ingen hørte, noe som resulterte i at jeg begynte å hyperventilere. Og dersom det kom noen andre bort til oss mens jeg satt der og følte jeg ikke fikk luft, så begynte hun å legge ut om stakkars meg som tydeligvis hadde angst og at hun prøvde å trøste. Og det nytter ikke å klage på vedkommende heller, for de andre ansatte har veldig vanskelig for å tro noe stygt om sine medarbeidere. Så hev deg over det og overse det. Det er eneste rådet jeg kan komme med.

[Gjest Grusom]

Jeg tror ikke at hjelpepleieren liker meg. Hun stoler ikke på meg. Jeg sa jeg skulle reise hjem, og da sa at hun måtte ringe hjem for å høre at jeg er hjemme. Og jeg som alltid sier det som er sant. Og en gang så trodde hun ikke på meg at jeg hadde spist opp middagen heller. Hun var sikker på at jeg hadde kasta den i søpla. Jeg har ikke anoreksia eller noe. Men det er spsielt henne som ikke tror på noe av det jeg sier. Også mange andre ting som jeg forteller så tror hun ikke på meg.

Og når jeg sier noe så spør hun alltid: Nei, det kan du ikke mene. Er du sikker på at det var sånn? Jeg er sikker på at du klarer å hygge deg med noe. Noe jeg ikke gjør pga. depresjonen. Og nå har jeg bare gitt opp jeg da. Hun stoler ikke på meg, og da blir jeg så usikker og redd og får enda mere angst da. Og det er jo ikke noe vits at jeg får enda mere angst.

[Gjest vimse]

Hei!

Det er det som er så dumt med kommunikasjon... Den kan sies på en måte, menes på en annen måte, og oppfattes på en tredje måte... Ikke alltid enkelt, og kan skape vanskelige situasjoner.

Innlegget ditt er jo preget av at du er lei og trist, og litt motløs også kanskje, og omgivelsene dine vil jo prøve å muntre deg opp. Og det er synd når det blir feil.

Jeg har selv opplevd at psykologen min lo av meg, pga en av mine banale tanker, jeg gikk ikke til han igjen... Men altså, de er bare mennesker også...

Dessuten har jeg troa på, at uansett hvor deprimert og lei seg man er, så finnes det alltid en eller annen liten ting man blir glad av, og dyr er faktisk noe som viser seg å ha en innvirkning på mennesket og dets humør.

At pleieren på en måte ¨presset¨ deg til å si at du var glad, er feil, men kanskje hun bare trodde hun hadde funnet noe som kunne være noe for deg? Terapi med dyr o.l? Nei, det er ikke lett å si.

Det eneste å si er at dette må du ta opp med avdelings/teamleder, behandler eller primærkontakten din, slik at dere kan finne en grei løsning på det!

Lykke til du

[Gjest Trolletrine]

Som andre sier ,-kommunikasjon er vanskelig,særlig når vi ikke har vært der selv.Men det er jo flere momenter her da.B.l.a. at når vi er deprimerte,så har vi alle en tendens til å "overtolke" og ikke minst tolke ting negativt.Sier ikke at du trådstarter gjør det,men likevel.Og ofte er det faktisk sånn at pasienten er den SISTE som merker bedring av depresjonen sin.Ofte så er det faktisk de rundt deg som merker det først,og kanskje det var derfor hun sa det til deg?Ikke for å være ekkel,men heller tvert om?Hadde jeg vært deg,så hadde jeg prøvd å snu dette til det positive.(vet det ikke er enkelt,men prøv!)Prøv å tenk at du kanskje faktisk begynner å bli bedre,ingenting er vel bedre enn det?!!Samtidig vil en tro på at du er bedre,faktisk ofte gjøre deg litt bedre også!

[Gjest vimse]

Og ofte er det faktisk sånn at pasienten er den SISTE som merker bedring av depresjonen sin.Ofte så er det faktisk de rundt deg som merker det først,og kanskje det var derfor hun sa det til deg?Ikke for å være ekkel,men heller tvert om?Hadde jeg vært deg,så hadde jeg prøvd å snu dette til det positive.(vet det ikke er enkelt,men prøv!)Prøv å tenk at du kanskje faktisk begynner å bli bedre,ingenting er vel bedre enn det?!!Samtidig vil en tro på at du er bedre,faktisk ofte gjøre deg litt bedre også!

←

Ja