10 dager til termin og plutselig fødselsangst

[AnonymBruker]

Tar dette som anonym fordi jeg rett og slett skammer meg litt over disse tankene og følesene. Babyen er forresten ønsket og planlagt.

Men helt siden uke 34, da det sto i en gravid-app jeg har at nå stoppes ikke fødselen om den skulle begynt, så har jeg gruet meg skikkelig. Og jeg gruer meg mer og mer for hver dag som går. Takker høyere makter hver morgen jeg våkner uten at fødselen har begynt i løpet av natten:( Det føles som om jeg har satt meg på en berg og dal-bane og roper "stopp" høyt uten at noen kan høre meg. Og akkurat nå angrer jeg på hele greia og det er så trist.. Føler meg som en dårlig mor allerede, som tenker sånn som dette. Hører at folk lengter etter babyen sin og ikke klarer å vente til å møte den, men jeg har så fødselsangst nå at jeg ikke føler det sånn i det hele tatt.

Er det normalt at det skal føles sånn som dette? Trodde man skulle bli mer og mer mentalt forberedt for hver uke som går:( Hilsen fortvilet førstegangsfødene..

Anonymkode: 61598...ab3

[AnonymBruker]

Jeg fikk sånn skikkelig angst når fødselen var igang. Var livredd og tenkte at nå var det ingen vei tilbake. Men jeg fødte enda en gang til så det var jo ikke såå gale.. Kvinner hadde ikke født 2-8 eller fler unger dersom det var ulidelig... Det var tanken som fikk meg til å roe meg ned. 

Jeg fikk epidural i begge fødsler og det var veldig greit og veldig lite smerter. Syns det var værre å amme etterpå og med etterriene under amming (som jeg aldri hadde hørt om før!) 

 

 

 

Anonymkode: cbed8...972

[AnonymBruker]

Det er helt normalt! I begynnelsen er det så lenge til fødsel at det nesten blir en abstrakt greie, mens på slutten er det noe som faktisk kan skje «når som helst». Og alle kvinner blir jo fortalt at fødsler er smertefullt forbi det man kan forestille seg, og at man risikerer både ditt og datt av skader og så videre. Så da er det ikke rart at det (for noen) blir noe man rett og slett gruer seg så mye til at det går utover livskvaliteten. 
 

Prat med jordmor, her er de gode 😊 For min del så hjalp det faktisk å bare akseptere det faktum at ungen skulle ut, og at det ikke var noe jeg kunne gjøre med det. Utover det «nektet» jeg meg selv å tenke noe særlig på det, og jeg ville ikke prate med venner om det. Tanken min var at jeg aldri hadde gått gjennom en fødsel før. Andre sine opplevelser er ikke mine, og uansett hvor mye energi jeg hadde brukt på å grue meg så hadde det ikke hjulpet på noe som helst måte. 
 

Fødselen gikk forresten helt fint 😊 Jeg ga beskjed med en gang jeg kom inn at jeg reagerer med frykt når jeg får veldig vondt. Jeg blir rett og slett livredd. Det ble heldigvis aldri sååå vondt som jeg føler mange sier - men epidural er fint allikevel 😊

Anonymkode: e9872...ec3

[AnonymBruker]

Ikke likt, men jeg fikk sånn rett etter babyen hadde kommet og vi hadde kommet oss på plass på barselhotellet jeg. Da fikk jeg litt angst og ville bare dra hjem med samboer😅

Tror ikke det er så uvanlig å kjenne på det. Jeg kjenner på det nå med nr 2 egentlig

Anonymkode: a3a30...39b

[AnonymBruker]

Det er veldig vanlig. Men for min del slapp den engstelsen mer taket siste ukene før fødsel for da var jeg så dritlei og ville bare ha ungen ut. 

Anonymkode: 62b9d...400

[AnonymBruker]

Dette kan du ikke noe for, og forsøk å ikke skamme deg over det. Det er ikke unormalt, og jeg tror ikke det er så uvanlig heller. 

Jeg hadde ikke slik sterk angst, men det var nok fordi jeg hadde det i begynnelsen av svangerskapet, og hadde snakket en del med jordmor om fødsel. Men jeg ble også reddere og reddere jo mer det nærmet seg. Jeg lengtet ikke spesielt etter å se babyen heller, ikke pga. frykten, tror jeg, men fordi det bare kjentes helt uvirkelig at det skulle komme et menneske ut av magen. 

Jeg støtter rådet om å snakke med jordmor om dette. Jeg skrev også fødebrev, vi fikk en mal for det fra sykehuset hvor jeg skulle føde. Der fikk jeg skrevet ned detaljert om noe konkret jeg var svært redd for. Jeg slettet det meste av det igjen, og stod igjen med hovedpoenget. Men det hjalp meg litt å få satt ord på det skriftlig. Jordmor hadde helt tydelig lest dette, selv om det ble travelt under fødselen, og hun var fantastisk og hjalp meg med den frykten underveis. Ellers ble jeg faktisk mindre redd da riene startet. Det ble litt sånn, åja, det er sånn det kjennes, jeg skal klare det! Det var ikke smertene var redd egentlig, og de ble en god del verre, men aldri uutholdelige. Ved neste fødsel ble jeg glad og fnisete da vannet gikk og jeg visste at nå skulle det snart skje.

Masse lykke til!

Anonymkode: 6790e...c5b

[AnonymBruker]

Du kan be om å få snakke med en psykolog på helsestasjonen! Jeg forstår godt at du føler som du gjøre, kan se for meg at jeg vil ha det på samme måte 😬 Jeg tror også at det kommer til å gå bra, men den angsten kan være skikkelig ille, og til og med verre enn selve fødselen! 

Anonymkode: 16511...30f