20 år og Gravid

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg er 20 år og bor sammen med min 24 år gamle samboer. Vi ønsker begge en baby nå, etter å ha vert sammen i 4 år. Vi har både eget hus og bil, han har fast jobb og jeg er uten jobb for øyeblikket. 

Hva tenker dere om dette? er det for tidlig? for meg som 20 åring? Noen som har erfaring med å bli gravid tidlig? 

 

Tusentakk for svar på forhånd

Anonymkode: f0348...79f

[Gjest Brunette89]

Noen vil si ja, andre vil si nei. At the end of the day, det eneste (!) som betyr noe er jo at dere er klare for det 🤍

[AnonymBruker]

Ble gravid som 18 åring. Venter mitt tredje nå og blir 25 år  Hadde det ikke gått bra, så hadde jeg ikke satt flere til verden. Har fast jobb, bil og bosted.  Alt avhenger av livssituasjonen og hvordan du som person er. 

Anonymkode: f6468...378

[AnonymBruker]

Dette må jo du finne ut av selv.

Jeg fikk nærmest panikk da jeg ble gravid 28 år gammel. Ikke fikk jeg brukt utdannelsen, ikke fikk jeg reist slik jeg hadde tenkt. Da neste mann kom, og jeg var 32 år, hadde jeg falt mye mer til ro og var glad for graviditeten.

Om du/dere i en alder av 20 og 24 føler at det å få barn er det som gir mening i livet deres, så gå for det. Men ettersom du ikke har jobb, så vil vel du gå glipp av godet av lønnet svangerskapspermisjon? Kan også bli vanskeligere å få jobb som gravid, og etterpå har du et hull i CV'en som må forklares.

Men som sagt, dere må velge.

Og husk for all del, et barn er et stort ansvar. Dere må være klar til å forsake mye i ung alder.

Anonymkode: 914ee...1b6

[AnonymBruker]

Hvordan er omgangskretsen din? Når er det normalt å få barn i miljøet du er i?

Min erfaring er at det er veldig ensomt om man er veldig tidlig på det, eller veldig sent, sett mot hva som er normen. 

Rent personlig for meg var sent det riktige valget. Man endrer seg veldig mye i 20-årene. Jeg holdt faktisk sammen med  mannen, vi vokste sammen, og har det fortsatt veldig godt 20 år senere. Men de aller fleste jeg kjenner er nå med andre menn enn kjæresten de hadde da de var 20, av de som fikk barn er ingen jeg kjenner fortsatt sammen med barnets far.

Det viktigste for meg var likevel hvor godt jeg og mannen hadde det sammen. Vi var unge og fri, og begynte endelig (midt i 20-årene) å tjene godt. Vi ville derfor nyte hverandre og friheten mens vi fortsatt var forelsket og unge, og hadde mange fine stunder sammen de årene. Jeg skal være så ærlig å si at det inkluderte ting som late morgener med mye nærhet, og kos på sofaen, ting som plutselig forsvinner i årevis når man som regel har et barn rundt seg døgnet rundt. 

Anonymkode: 5581a...38f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Hvordan er omgangskretsen din? Når er det normalt å få barn i miljøet du er i?

Min erfaring er at det er veldig ensomt om man er veldig tidlig på det, eller veldig sent, sett mot hva som er normen. 

Rent personlig for meg var sent det riktige valget. Man endrer seg veldig mye i 20-årene. Jeg holdt faktisk sammen med  mannen, vi vokste sammen, og har det fortsatt veldig godt 20 år senere. Men de aller fleste jeg kjenner er nå med andre menn enn kjæresten de hadde da de var 20, av de som fikk barn er ingen jeg kjenner fortsatt sammen med barnets far.

Det viktigste for meg var likevel hvor godt jeg og mannen hadde det sammen. Vi var unge og fri, og begynte endelig (midt i 20-årene) å tjene godt. Vi ville derfor nyte hverandre og friheten mens vi fortsatt var forelsket og unge, og hadde mange fine stunder sammen de årene. Jeg skal være så ærlig å si at det inkluderte ting som late morgener med mye nærhet, og kos på sofaen, ting som plutselig forsvinner i årevis når man som regel har et barn rundt seg døgnet rundt. 

Anonymkode: 5581a...38f

Det er både vennepar på vår alder som har planlagte barn og uplanlagte barn. Vi som par er veldig glad i barn, og liker ikke å drikke og feste å slike ting. Så vi føler ikke vi går glipp av slike ting om vi blir gravide nå. 

Vi har flyttet «hjemmefra» og bor på langt vekke fra familie grunnet hans jobb i Forsvaret. Så av den grunn føler vertfall jeg meg litt ensom. Vi har kjøpt hus her og tenker og føler at det virkelig er her vi vil starte familie og la ungen/ungene få vokse opp. 

Man vet jo selvfølgelig aldri om man vil holde sammen, men det er ikke noe vi ønsker å tenke på. Skjer det så skjer det. Men da kan man vertfall ha det så bra som mulig og gjøre det vi ønsker frem til den tid, tenker vi. Om vi ender opp med å gjøre det slutt så har begge to gode forutsetninger til å ta vare på en baby/unge. 

Anonymkode: f0348...79f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det er både vennepar på vår alder som har planlagte barn og uplanlagte barn. Vi som par er veldig glad i barn, og liker ikke å drikke og feste å slike ting. Så vi føler ikke vi går glipp av slike ting om vi blir gravide nå. 

Vi har flyttet «hjemmefra» og bor på langt vekke fra familie grunnet hans jobb i Forsvaret. Så av den grunn føler vertfall jeg meg litt ensom. Vi har kjøpt hus her og tenker og føler at det virkelig er her vi vil starte familie og la ungen/ungene få vokse opp. 

Man vet jo selvfølgelig aldri om man vil holde sammen, men det er ikke noe vi ønsker å tenke på. Skjer det så skjer det. Men da kan man vertfall ha det så bra som mulig og gjøre det vi ønsker frem til den tid, tenker vi. Om vi ender opp med å gjøre det slutt så har begge to gode forutsetninger til å ta vare på en baby/unge. 

Anonymkode: f0348...79f

Det er så mange som tenker "drikking og festing" da jeg skriver "frihet". Vi festet faktisk ikke, bare litt som studenter. Og drakk like lite/mye før barn, som etter.

Men om du tenker gjennom friheten du har som individ, og friheten dere har som par, nå, så er det veldig mye som forsvinner når et barn hives inn i miksen. Det er et helt nytt liv, der forelskelsen og samlivet ikke vil få den plassen den ofte bør ha når man er unge og nyforelsket. 

Anonymkode: 5581a...38f

[AnonymBruker]

Hva andre tenker og mener er til sist likegyldig. Men når du nå spør, så ville jeg anbefalt å nyte forholdet som samboere en stund til. Frihet handler ikke om festing, parforhold blir satt litt på vent fordi man kan få en baby som krever absolutt alt.. Ensomheten blir overhodet ikke noe mindre av en baby, ofte i starten vil den forsterke følelsen av at man sitter alene uten annen støtte. Noen andre å kunne dele hverdagen men, far er jo på jobb og ofte sliten når han kommer hjem.

 

vet ikke hvor lenge dere har bodd sammen? Jeg ville vært samboer 1-2 år først før vi startet på et familieliv. Men det som er rett for meg, er jo ingen selvfølge at er rett for dere.

Anonymkode: da76f...89e

[AnonymBruker]

Du bør på ingen måte få barn nå.

Anonymkode: 2ec2d...3e0

[AnonymBruker]

Det vi ser på Instagram av det perfekte familielivet, det perfekte forholdet, alle disse glansbildene.. de eksisterer ikke. Barnet mitt er verdt hele livet mitt, han er mitt et og alt! Men fy så hardt den første tiden var, først nå har vi begynt å få tid til å pleie forholdet til meg og mannen min. 
 

For mange følger det så mye følelser, stress, osv og det er hardt på psyken. Og det er veldig hardt på forholdet. 

Høres sikkert veldig negativ ut, det er ikke meningen men babytiden er ikke så koselig som SoMe fremstiller. Den er hard men selvfølgelig verdt det.

Anonymkode: da76f...89e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hva andre tenker og mener er til sist likegyldig. Men når du nå spør, så ville jeg anbefalt å nyte forholdet som samboere en stund til. Frihet handler ikke om festing, parforhold blir satt litt på vent fordi man kan få en baby som krever absolutt alt.. Ensomheten blir overhodet ikke noe mindre av en baby, ofte i starten vil den forsterke følelsen av at man sitter alene uten annen støtte. Noen andre å kunne dele hverdagen men, far er jo på jobb og ofte sliten når han kommer hjem.

 

vet ikke hvor lenge dere har bodd sammen? Jeg ville vært samboer 1-2 år først før vi startet på et familieliv. Men det som er rett for meg, er jo ingen selvfølge at er rett for dere.

Anonymkode: da76f...89e

Nå har vi bodd sammen i to år og vært sammen i 4. Vi er ikke nyforelska lenger selvom vi er unge, men føler at vi har gått over til et mer «voksent» forhold

Anonymkode: f0348...79f

[AnonymBruker]

Det ville vært 12 år for tidlig for meg. Om det passer for dere er det bare du som vet.

Anonymkode: 4ce8b...aeb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Du bør på ingen måte få barn nå.

Anonymkode: 2ec2d...3e0

hvorfor mener du det? 

Anonymkode: f0348...79f

[AnonymBruker]

Ser ikke noe problem med det. Fikk selv barn da. Ble gravid som 20-åring og fikk barn da jeg var 21 og 24. Det er 14 år siden jeg fikk første. 

Anonymkode: 54342...2f3

[Brunello]

Å få barn som arbeidsledig er i alle fall ikke økonomisk fordelaktig. Og legg til at du får barnet med ungdomskjæresten din uten at du har deltatt i voksenlivet selv, så tror ikke jeg dette er oppskriften for en sikker oppvekst for barnet. Sjansen for at det blir slutt er antakelig rundt 75%. 

[Gjest Brunette89]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Du bør på ingen måte få barn nå.

Anonymkode: 2ec2d...3e0

Om du skal være så fast bestemt, vennligst utdyp. 

[Brunello]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Ser ikke noe problem med det. Fikk selv barn da. Ble gravid som 20-åring og fikk barn da jeg var 21 og 24. Det er 14 år siden jeg fikk første. 

Anonymkode: 54342...2f3

Og hvorfor er dette et argument for at det er uproblematisk? Jeg kjenner også en som sier «se på meg, det gikk bra». Problemet er at hun er den eneste som mener det har gått bra. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

Kan også bli vanskeligere å få jobb som gravid, og etterpå har du et hull i CV'en som må forklares.

Å ha fått et barn er ikke et "hull i CVen" og trenger ikke forklares.

Anonymkode: 1f91b...a09

[AnonymBruker]

Få deg/dere en utdannelse og jobb innefor utdannelsen først.

 

Anonymkode: a3641...ea9

[AnonymBruker]

Hvis du klarer å få deg jobb først (gjerne fast), så får du foreldrepenger i permisjon og ikke bare engangsstønad. Kjør på!

Anonymkode: f3f99...27d