Kaos hjemme, jeg vet ikke om fvk kan hjelpe?

[AnonymBruker]

Hei, vi er gift og har to barn. Et på snart 5 og et på snart 1 år. Når pappaen er hjemme, blir det fullt kaos med han og eldste barnet vårt. Hun oppfører seg dårlig og pappaen takler det på helt feil måte med trusler og unødvendig kjefting og er ukonsekvent. Barnet vårt blir veldig temperamentsfull med pappaen og får latterkule og raseri om hverandre. 

Pappaen reagerer ofte med å holde henne fast i situasjoner som bare eskalerer, feks om hun ikke vil legge seg. 

Problemet er at han ikke tåler at jeg sier noe som helst mot situasjonen. Da blir han sur og distanserer seg helt. Feks i går var vi på besøk og ble sent ute, i bilen på vei hjem sier eldste at hun er sulten og har vondt i magen, og må på do (jeg fikk ikke det med meg i bilen, men fikk vite det etterpå) . Når vi kommer hjem går hun på do. Da vil hun plutselig ikke legge seg eller ta på pysjen. Pappaen besvarer alt med å bli streng og sur. Når barnet sier hun er sulten, sier han at det er for sent fordi hun har laget drama. Han sier så til meg at hun sa hun var sulten i bilen, men da vi kom hjem sa hun at hun skulle på do. 

Jeg sier at hun må jo få mat om hun er sulten, det er jo kanskje derfor hun har vondt i magen også. Så jeg gir henne mat.

Han synes det var frekt at jeg motsa ham der og at jeg ødelegger kvelden, at hun ødelegger kvelden pga drama osv.. 

Det er sånne eksempler, hvor jeg tar barnets "parti" at han blir sint og sur og mener at jeg motsier ham. Det er jo ikke snakk om at jeg tar parti, men barnet må jo bli hørt, og basale behov som mat, det skulle virkelig bare mangle. 

Det verste er ved matbordet. Dattera vår er veldig småspist og har gått lite opp i vekt siden sommeren. Pga dette prøver jeg å skape kos rundt bordet, og ikke stresse henne. Jeg lar henne styre det selv og tilby ting hun liker. Mannen min truer og sier "hvis du ikke spiser, får du ikke noe godteri etterpå". Hun sier hun er mett, og han begynner p true å si hvis du ikke spiser mer, så får du ikke se på tv, ikke kveldsmat etc etc.. Jeg synes jo dette er forferdelig og sitte og holde munn til, så jeg sier jo ifra. Men da blir han sur på meg og mener at hun blir bortskjemt. Det verste er jo at han er ekstremt ettergivende på ting som gaver, godteri, å få vilja si når det virkelig ikke passer... 

Med meg alene er hun mye roligere og jeg får kontakt med henne. 

Når vi fire er sammen er det ingenting som blir gjort. Jeg er mer effektiv med barna alene enn når mannen min er der. Vi kommer oss aldri ut døra før det blir mørkt, ting tar evigheter, enkle måltider som brød eller rundstykker blir ikke godtatt av mannen. 

Jeg begynner å tenke at det hadde vært bedre om jeg og mannen bodde hver for oss. Jeg synes det er vanskelig å ha en fin relasjon til barnet mitt når det er så kaos hjemme. Jeg går konstant og rydder, maser og er deppa, jeg sliter veldig nå for hele situasjonen er uholdbar for meg og ikke i nærheten av hva jeg synes er greit . Er det bare meg og barna er ting mye lettere, siden jeg slipper å forholde meg til mannen. 

En endring må til, og jeg vet ikke om familievernkontoret kan hjelpe oss? Er det noen som har hatt så dårlig kommunikasjon og greid å fikse det? Eller bør jeg gå rett på skilsmisse med engsng? 

Anonymkode: de844...f36

[AnonymBruker]

Dette høres forferdelig slitsomt ut. Ville heller tenkt at mannen kunne hatt godt av et cos kurs? Han trenger å lære hvordan han kan bli en bedre far, han kommer til å ødelegge forholdet til barna sine hvis han holder på som dette. 

Anonymkode: 2757a...f6d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Dette høres forferdelig slitsomt ut. Ville heller tenkt at mannen kunne hatt godt av et cos kurs? Han trenger å lære hvordan han kan bli en bedre far, han kommer til å ødelegge forholdet til barna sine hvis han holder på som dette. 

Anonymkode: 2757a...f6d

Han skal faktisk i terapi om en stund fordi han ikke har det godt med seg selv. Det er et enormt fremskritt. Jeg har foreslått at gi skal gå på cos kurs sammen, for uansett hvor god man er, skader det aldri med mer kunnskap. Han mener sånt er tull, fvk er tull, alt er tull. Jeg skal foreslå det igjen og høre med helsestasjonen om det er tilbud for det nå 😊

Anonymkode: de844...f36

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Hei, vi er gift og har to barn. Et på snart 5 og et på snart 1 år. Når pappaen er hjemme, blir det fullt kaos med han og eldste barnet vårt. Hun oppfører seg dårlig og pappaen takler det på helt feil måte med trusler og unødvendig kjefting og er ukonsekvent. Barnet vårt blir veldig temperamentsfull med pappaen og får latterkule og raseri om hverandre. 

Pappaen reagerer ofte med å holde henne fast i situasjoner som bare eskalerer, feks om hun ikke vil legge seg. 

Problemet er at han ikke tåler at jeg sier noe som helst mot situasjonen. Da blir han sur og distanserer seg helt. Feks i går var vi på besøk og ble sent ute, i bilen på vei hjem sier eldste at hun er sulten og har vondt i magen, og må på do (jeg fikk ikke det med meg i bilen, men fikk vite det etterpå) . Når vi kommer hjem går hun på do. Da vil hun plutselig ikke legge seg eller ta på pysjen. Pappaen besvarer alt med å bli streng og sur. Når barnet sier hun er sulten, sier han at det er for sent fordi hun har laget drama. Han sier så til meg at hun sa hun var sulten i bilen, men da vi kom hjem sa hun at hun skulle på do. 

Jeg sier at hun må jo få mat om hun er sulten, det er jo kanskje derfor hun har vondt i magen også. Så jeg gir henne mat.

Han synes det var frekt at jeg motsa ham der og at jeg ødelegger kvelden, at hun ødelegger kvelden pga drama osv.. 

Det er sånne eksempler, hvor jeg tar barnets "parti" at han blir sint og sur og mener at jeg motsier ham. Det er jo ikke snakk om at jeg tar parti, men barnet må jo bli hørt, og basale behov som mat, det skulle virkelig bare mangle. 

Det verste er ved matbordet. Dattera vår er veldig småspist og har gått lite opp i vekt siden sommeren. Pga dette prøver jeg å skape kos rundt bordet, og ikke stresse henne. Jeg lar henne styre det selv og tilby ting hun liker. Mannen min truer og sier "hvis du ikke spiser, får du ikke noe godteri etterpå". Hun sier hun er mett, og han begynner p true å si hvis du ikke spiser mer, så får du ikke se på tv, ikke kveldsmat etc etc.. Jeg synes jo dette er forferdelig og sitte og holde munn til, så jeg sier jo ifra. Men da blir han sur på meg og mener at hun blir bortskjemt. Det verste er jo at han er ekstremt ettergivende på ting som gaver, godteri, å få vilja si når det virkelig ikke passer... 

Med meg alene er hun mye roligere og jeg får kontakt med henne. 

Når vi fire er sammen er det ingenting som blir gjort. Jeg er mer effektiv med barna alene enn når mannen min er der. Vi kommer oss aldri ut døra før det blir mørkt, ting tar evigheter, enkle måltider som brød eller rundstykker blir ikke godtatt av mannen. 

Jeg begynner å tenke at det hadde vært bedre om jeg og mannen bodde hver for oss. Jeg synes det er vanskelig å ha en fin relasjon til barnet mitt når det er så kaos hjemme. Jeg går konstant og rydder, maser og er deppa, jeg sliter veldig nå for hele situasjonen er uholdbar for meg og ikke i nærheten av hva jeg synes er greit . Er det bare meg og barna er ting mye lettere, siden jeg slipper å forholde meg til mannen. 

En endring må til, og jeg vet ikke om familievernkontoret kan hjelpe oss? Er det noen som har hatt så dårlig kommunikasjon og greid å fikse det? Eller bør jeg gå rett på skilsmisse med engsng? 

Anonymkode: de844...f36

Høres ut som et stort behov for veiledning fra helsestasjonen kunne hjulpet. 

Anonymkode: ec3f6...14c

[AnonymBruker]

Hvordan er ting mellom deg og mannen? Kan det være at han tar ut frustrasjon på ungen? 

Eksmannen min var lik. Hatet sånne situasjoner hvor jeg måtte si fra men ble møtt med en sur gubbe fordi jeg blandet meg. For eksempel om ungen ikke spiste middag skulle de ikke få kveldsmat heller, eller han utførte en vilkårlig konsekvens uten at barnet fikk mulighet til å korrigere oppførsel først for eksempel, som ble uforutsigbart for barnet. 

I ettertid ser jeg derimot at mye nok handlet om at han ikke taklet familielivet med små barn spesielt bra og tydeligvis heller ikke var så fornøyd med ekteskapet. 

Anonymkode: 77730...22d

[Aureka]

Høres ut som en forferdelig maktkamp mellom far og datter, og en datter som ikke blir trygg. Noen nevnte cos kurs. Helt enig.  Mannen din trenger noen å snakke med, en mentor et eller annet.. 

[AnonymBruker]

Han minner meg veldig om min egen mann! Han går til psykolog, og det hjelper. Livet er nok ganske tøft for han for tiden, med så små barn. Det vil nok bli bedre når ungene blir eldre. Men viktig at han tar imot hjelp. 

Anonymkode: dc676...515

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Høres ut som et stort behov for veiledning fra helsestasjonen kunne hjulpet. 

Anonymkode: ec3f6...14c

Ja, vil gjerne spørre dem..! 

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hvordan er ting mellom deg og mannen? Kan det være at han tar ut frustrasjon på ungen? 

Eksmannen min var lik. Hatet sånne situasjoner hvor jeg måtte si fra men ble møtt med en sur gubbe fordi jeg blandet meg. For eksempel om ungen ikke spiste middag skulle de ikke få kveldsmat heller, eller han utførte en vilkårlig konsekvens uten at barnet fikk mulighet til å korrigere oppførsel først for eksempel, som ble uforutsigbart for barnet. 

I ettertid ser jeg derimot at mye nok handlet om at han ikke taklet familielivet med små barn spesielt bra og tydeligvis heller ikke var så fornøyd med ekteskapet. 

Anonymkode: 77730...22d

Helt ærlig vet jeg ikke hva han tenker, jeg har det ihvertfall ikke bra i ekteskapet. Jeg tror ikke han har det helt greit heller. 

Det er plutselige konsekvenser som gjør datteren vår sjokkert og trist, ikke rart hun lurer på hvor grensene går. Jeg vil så gjerne at hun skal ha det bra, men når jeg sliter selv, og jeg føler at alt er opp til meg, så blir det en veldig dum situasjon. Såpass at jeg bare vil ta med meg barna å dra, for da er det kun opp til meg.. 

Han sier han er en familiemann, han vil ha ekteskap og barn osv, hele kulturen hans er sånn, men innerst inne tror jeg at han ikke er helt fornøyd... 

Aureka skrev (Akkurat nå):

Høres ut som en forferdelig maktkamp mellom far og datter, og en datter som ikke blir trygg. Noen nevnte cos kurs. Helt enig.  Mannen din trenger noen å snakke med, en mentor et eller annet.. 

Det er veldig ille å være vitne til 😢

Anonymkode: de844...f36

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Han minner meg veldig om min egen mann! Han går til psykolog, og det hjelper. Livet er nok ganske tøft for han for tiden, med så små barn. Det vil nok bli bedre når ungene blir eldre. Men viktig at han tar imot hjelp. 

Anonymkode: dc676...515

Ja han sier jo selv at han hater seg selv for at det går utover de han er glad i, så han har innsikt, men tbh tror jeg at vi likevel vil være bedre hver for oss.. 

Anonymkode: de844...f36

[AnonymBruker]

Er det sånn når han og datter er alene sammen også?

Anonymkode: 11580...c58

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Er det sånn når han og datter er alene sammen også?

Anonymkode: 11580...c58

Jeg vet ikke, da er jeg jo ikke der. Hun forteller ingenting. 

Anonymkode: de844...f36

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Ja, vil gjerne spørre dem..! 

Helt ærlig vet jeg ikke hva han tenker, jeg har det ihvertfall ikke bra i ekteskapet. Jeg tror ikke han har det helt greit heller. 

Det er plutselige konsekvenser som gjør datteren vår sjokkert og trist, ikke rart hun lurer på hvor grensene går. Jeg vil så gjerne at hun skal ha det bra, men når jeg sliter selv, og jeg føler at alt er opp til meg, så blir det en veldig dum situasjon. Såpass at jeg bare vil ta med meg barna å dra, for da er det kun opp til meg.. 

Han sier han er en familiemann, han vil ha ekteskap og barn osv, hele kulturen hans er sånn, men innerst inne tror jeg at han ikke er helt fornøyd... 

Det er veldig ille å være vitne til 😢

Anonymkode: de844...f36

Hvis han kommer fra en annen kultur er han kanskje opplært til å ha et annet syn på barneoppdragelse enn deg?

Anonymkode: 8ff9c...75b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Hvis han kommer fra en annen kultur er han kanskje opplært til å ha et annet syn på barneoppdragelse enn deg?

Anonymkode: 8ff9c...75b

Ja, men ingen i hans familie holder på slik. Det er en del forskjeller, men ikke til den grad at de er uheldige eller problematiske. Kulturen hans er ikke skyld i hvordan han gjør ting 😊

Anonymkode: de844...f36

[AnonymBruker]

Ser cos kurs har blitt foreslått og må bare få si at jeg dro min håpløse eks med (vi hadde helt lik situasjoner som ts beskriver)  han mente det bare var tull.. Han ble likevel med på hver eneste time, men han gjorde det hele veldig pinlig med å være frekk mot kursholderene og de andre deltakerene, hånte dem og så rett ut at mange der var svake foreldre 😳 han tok ikke til seg noe på kurset og kjente aldri igjen en eneste episode hjemme.. Han lærte ikke noe.. Jeg tror en må være åpen for å kunne delta på slikt... Jeg endte med å kaste han på hodet ut,ikke noe fungerte med han i hus. Jeg og barna fikk det mye bedre etterpå 

Anonymkode: 2b911...29c

[Meridian]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hei, vi er gift og har to barn. Et på snart 5 og et på snart 1 år. Når pappaen er hjemme, blir det fullt kaos med han og eldste barnet vårt. Hun oppfører seg dårlig og pappaen takler det på helt feil måte med trusler og unødvendig kjefting og er ukonsekvent. Barnet vårt blir veldig temperamentsfull med pappaen og får latterkule og raseri om hverandre. 

Pappaen reagerer ofte med å holde henne fast i situasjoner som bare eskalerer, feks om hun ikke vil legge seg. 

Problemet er at han ikke tåler at jeg sier noe som helst mot situasjonen. Da blir han sur og distanserer seg helt. Feks i går var vi på besøk og ble sent ute, i bilen på vei hjem sier eldste at hun er sulten og har vondt i magen, og må på do (jeg fikk ikke det med meg i bilen, men fikk vite det etterpå) . Når vi kommer hjem går hun på do. Da vil hun plutselig ikke legge seg eller ta på pysjen. Pappaen besvarer alt med å bli streng og sur. Når barnet sier hun er sulten, sier han at det er for sent fordi hun har laget drama. Han sier så til meg at hun sa hun var sulten i bilen, men da vi kom hjem sa hun at hun skulle på do. 

Jeg sier at hun må jo få mat om hun er sulten, det er jo kanskje derfor hun har vondt i magen også. Så jeg gir henne mat.

Han synes det var frekt at jeg motsa ham der og at jeg ødelegger kvelden, at hun ødelegger kvelden pga drama osv.. 

Det er sånne eksempler, hvor jeg tar barnets "parti" at han blir sint og sur og mener at jeg motsier ham. Det er jo ikke snakk om at jeg tar parti, men barnet må jo bli hørt, og basale behov som mat, det skulle virkelig bare mangle. 

Det verste er ved matbordet. Dattera vår er veldig småspist og har gått lite opp i vekt siden sommeren. Pga dette prøver jeg å skape kos rundt bordet, og ikke stresse henne. Jeg lar henne styre det selv og tilby ting hun liker. Mannen min truer og sier "hvis du ikke spiser, får du ikke noe godteri etterpå". Hun sier hun er mett, og han begynner p true å si hvis du ikke spiser mer, så får du ikke se på tv, ikke kveldsmat etc etc.. Jeg synes jo dette er forferdelig og sitte og holde munn til, så jeg sier jo ifra. Men da blir han sur på meg og mener at hun blir bortskjemt. Det verste er jo at han er ekstremt ettergivende på ting som gaver, godteri, å få vilja si når det virkelig ikke passer... 

Med meg alene er hun mye roligere og jeg får kontakt med henne. 

Når vi fire er sammen er det ingenting som blir gjort. Jeg er mer effektiv med barna alene enn når mannen min er der. Vi kommer oss aldri ut døra før det blir mørkt, ting tar evigheter, enkle måltider som brød eller rundstykker blir ikke godtatt av mannen. 

Jeg begynner å tenke at det hadde vært bedre om jeg og mannen bodde hver for oss. Jeg synes det er vanskelig å ha en fin relasjon til barnet mitt når det er så kaos hjemme. Jeg går konstant og rydder, maser og er deppa, jeg sliter veldig nå for hele situasjonen er uholdbar for meg og ikke i nærheten av hva jeg synes er greit . Er det bare meg og barna er ting mye lettere, siden jeg slipper å forholde meg til mannen. 

En endring må til, og jeg vet ikke om familievernkontoret kan hjelpe oss? Er det noen som har hatt så dårlig kommunikasjon og greid å fikse det? Eller bør jeg gå rett på skilsmisse med engsng? 

Anonymkode: de844...f36

Si til han at dette handler barnets beste, ikke hvem av dere som har rett. 

Hold på sånn noen år til, så får dere et barn som må på BUP og hater dere resten av livet. 

Det må kunne gå an å gripe an barnet på hennes premisser, så får hun det bedre. Er viktig å høre på barn også. 

[AnonymBruker]

Mye likt som med oss. Vi skal på cos-kurs på nyåret. Håper det kan hjelpe. 

Anonymkode: 9d529...6a6

[AnonymBruker]

Slet veldig med det samme. Vi har gått fra hverandre nå. Det var ufattelig vondt å ikke 'få lov' å blande seg i situasjoner som åpenbart ikke var bra for barna. 

Nå har han gått på COS-kurs. Han er veldig glad for å ha gått der da, for det var mange der som trengte hans veiledning.

Anonymkode: 64746...9ae

[Flintis]

Cos kurs er sikkert bra om dere vil lære.

Slik det er i dag undergraver dere hverandre.

Dere må bli enige om hvor grensen går og konsekvenser går temperaturen på mannen i taket må han ta seg en time out å roe seg ned, men han må stå i det. Det du gjør med maten virker veldig fint slik jeg ser det.

Der dreier seg om å være større klokere og god (sakset fra cos) så må en våge å gi de litt frihet og ansvar og være der når det ikke gikk helt som planlagt. Jeg regner med at femåringen klarer endel av å kle på ytterklær  og å legge seg.

Da blir det mindre stress og mer hygge og tid til en sang og nattahistorie.

Spennende tid dette.

Husk å si fra til barna før det skal skje at nå er det snart leggetid, men dere kan leke litt til først. Nå kan dere rydde så det er klart til pappa skal på badet med dere så leser mamma historien i dag etterpå. (Dette er bare eksempler da)

 

[SoWhat?]

Tror det beste er om dere går på kurs sammen. Jeg vet ikke hvordan du kan sitte i samme bil og ikke høre et barn som sier at det har vondt i magen, er sulten og må på do. Det var sent, så hvorfor hadde hun ikke fått mat?

Det er ikke rart at hun er vanskelig mot faren heller. Du tar hennes parti mot han, mens hun er vitne til det gang på gang. Klart hun får et ambilavent syn på han, og hun vil kanskje gjøre deg tilfreds, fordi hun også er redd for å få kritikk.

At faren gjør feil er helt opplagt, men dere er to her....

[AnonymBruker]

Det er viktig at dere er samkjørte. 
Han føler han ikke mestrer foreldrerollen, hun er i trass og du går i mot han og kritiserer han. 
jenta trenger tydelige grenser, og dere må være enig. 
Han virker sliten og maktesløs og har ikke mer å gå på. 
 

Anonymkode: 7d8ce...078