Overnatting for første gang for baby, vonde følelser

[AnonymBruker]

Ja, dette er mitt første barn. Ja, det er teit å føle det slik. Så til saken.

Lille babyen min som ikke er så liten lenger(straks ett år), har ikke sovet borte fra meg enda.

Alle maser, alle sier det er på overtid at barnet mitt må på overnatting uten meg. Får høre jeg er overbeskyttende, hønemor og mye annet.

Samboer ga opp å mase etter seks måneder da han forsto jeg ikke kom til å rikke meg. Men har begynt å mase igjen nå den siste måneden, for han synes det virkelig er på tide at barnet sover borte.

Men nå føler jeg at det begynner å bli for dumt.. For ja, det hadde vært deilig med en kjæreste kveld, sove til jeg våknet av meg selv, super deilig faktisk! Men jeg får en kjempe vond klump i magen bare jeg tenker på at jeg skal sende lille på overnatting. 

Jeg vet barnet vil ha det fint, være i de beste hender og kose seg, så det er ikke det. Men jeg er ikke der. Mamma kan ikke trøste om noe skulle gå galt.

Jeg føler ikke at jeg MÅ ha barnet på overnatting, vi klarer oss fint vi, gjort det snart ett år.. Om jeg kunne bestemt selv, uten noe mas fra noen kanter, så hadde jeg ventet mye lenger. Det er skikkelig vondt å få den klumpen bare tanken slår meg. Andre sier det er så deilig med barnefri, mens jeg ser for meg at jeg bare blir sittende hjemme med den vonde klumpen og lure på om babyen min gråter etter meg....

Er det andre som har hatt den vonde klumpen? Hvordan var den første overnattingen for dere?

Anonymkode: df0f1...233

[AnonymBruker]

Du er ikke overbeskyttende og hønemor. Det er helt normalt å føle det sånn. 
Nå vil nok en 1-åring klare seg fint på overnatting hos noen han er trygg på, men ser ingen grunn til å gjøre det kun fordi alle rundt maser.

Vår eldste var rundt 1 år første gangen, da skulle vi i et bryllup og hun sov hos mormor og morfar en natt. Det gikk helt fint, og pga at vi var i bryllup ble jeg ikke gående å tenke på henne hele tiden. Klumpen i magen ble mindre enn fryktet. Og så visste jeg at foreldrene mine hadde ringt om det ikke gikk bra.

Yngste var 2,5 år første gangen. Vi hadde ikke hatt noen spesiell anledning før det (pga covid og lite sosialt liv..). Det gikk veldig bra. Hun storkoste seg, og hadde ikke "tatt skade" av å ikke ha trent på overnatting tidligere.

Stol på magefølelsen din. Og ikke hør på de som sier at å ha barnet borte på overnatting er det eneste som må til for å få avlastning og kjærestetid. Man kan få mye ut av å få litt barnepass på dagtid en lørdag, barnevakt på kveldstid hjemme hos dere så dere kan gå en tur ut uten at barnet sover borte.

 

Anonymkode: 1ee72...98a

[Willat]

Skjønner så godt hva du mener, TS! Men husk at her kan du bestemme når og hvordan ting skjer. En dag kommer hvor babyen din kommer til å elske å bli litt bortskjent hos noen andre. Men det er 100% greit å vente så lenge dere vil. 
 

Kanskje du og kjæresten kan ta en hel dag sammen istedet i mellomtiden. Det er viktig med pauser også!

[Sirinna]

Hvis det føles galt, så er det galt (for deg). 

[AnonymBruker]

Det er dumt å si at "vi klarer oss fint vi" når gubben din har mast og prøvd å få til ting med deg uten at du vil. Da er det DU som klarer deg fint og ikke han. Fortsett sånn og du blir singel relativt fort når forholdet er vanskjøtet nok til at han stikker. 

Anonymkode: 5a3e1...6f0

[AnonymBruker]

Har samme erfaring som den over her, med at første overnatting borte var fordi vi var invitert til noe. Dermed ble jeg opptatt av å tenke på andre ting enn baby.

Det hadde jeg ikke klart om baby var på overnatting og jeg "bare" skulle hatt kjærestekveld med mannen. Ja, det er viktig å pleie kjærligheten osv, men det klarer man uten at baby er på overnatting og.

Både med min første og andremann sov de ikke borte før de var nesten 2 år. Fordi ubehaget for meg var større enn gleden besteforeldre fikk. De kunne heller passe på dagtid.

Det går helt fint med de fleste babyer på overnatting. De har det helt topp. Men mor skal også ha det bra. Og mor vet selv best hva som føles bra.

Anonymkode: 94219...233

[AnonymBruker]

Vi ventet ganske lenge. Til hun var ca 3 år. (Ammet til hun var 2,5)

 

Skjønner godt følelsene dine! 

Nå er ungen min ofte på besøk hos besteforeldrene, og elsker det. 

Første gang er den verste, men vent til det føles naturlig for deg. 

Anonymkode: db43d...9ab

[AnonymBruker]

Fatter bare ikke hvorfor det skal være viktig at en ettåring sover hos andre? Det er da ikke vanlig.

Anonymkode: 23b4e...161

[Kakaopulver]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Det er dumt å si at "vi klarer oss fint vi" når gubben din har mast og prøvd å få til ting med deg uten at du vil. Da er det DU som klarer deg fint og ikke han. Fortsett sånn og du blir singel relativt fort når forholdet er vanskjøtet nok til at han stikker. 

Anonymkode: 5a3e1...6f0

Det er jo han som er en dust som maser på TS. Han har tydeligvis ikke nok kunnskaper om tilknytning når han maser fra såpass tidlig alder. 

[AnonymBruker]

Min er 1,5 år og har ikke overnattet borte enda, og jeg har virkelig ikke noen planer om at lillegutten min skal overnatte noen plass uten meg med det første heller. For lillegutten min er ikke moden og klar for overnatting foreløpig og folk må gjerne kalle meg overbeskyttende og hønemor for min del, men barn er forskjellige og jeg kjenner barnet mitt best.

Skjønner ikke hvorfor barnet absolutt må overnatte borte nå, holder det ikke med noen timer barnevakt for å pleie forholdet?

Anonymkode: 5e7e4...c5f

[AnonymBruker]

Sirinna skrev (38 minutter siden):

Hvis det føles galt, så er det galt (for deg). 

Signerer dette. 

Kjære ts, det å sove borte er ikke babyens behov, det er alle andre sitt. Føler du at det blir feil, er det du som avgjør hva som blir riktig. Mitt eldste barn sov ikke borte før hun ble 3 år, så folk var rimelig sure. Men, mitt barn, jeg bestemmer. 

Anonymkode: 147b2...e7a

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Ja, dette er mitt første barn. Ja, det er teit å føle det slik. Så til saken.

Lille babyen min som ikke er så liten lenger(straks ett år), har ikke sovet borte fra meg enda.

Alle maser, alle sier det er på overtid at barnet mitt må på overnatting uten meg. Får høre jeg er overbeskyttende, hønemor og mye annet.

Samboer ga opp å mase etter seks måneder da han forsto jeg ikke kom til å rikke meg. Men har begynt å mase igjen nå den siste måneden, for han synes det virkelig er på tide at barnet sover borte.

Men nå føler jeg at det begynner å bli for dumt.. For ja, det hadde vært deilig med en kjæreste kveld, sove til jeg våknet av meg selv, super deilig faktisk! Men jeg får en kjempe vond klump i magen bare jeg tenker på at jeg skal sende lille på overnatting. 

Jeg vet barnet vil ha det fint, være i de beste hender og kose seg, så det er ikke det. Men jeg er ikke der. Mamma kan ikke trøste om noe skulle gå galt.

Jeg føler ikke at jeg MÅ ha barnet på overnatting, vi klarer oss fint vi, gjort det snart ett år.. Om jeg kunne bestemt selv, uten noe mas fra noen kanter, så hadde jeg ventet mye lenger. Det er skikkelig vondt å få den klumpen bare tanken slår meg. Andre sier det er så deilig med barnefri, mens jeg ser for meg at jeg bare blir sittende hjemme med den vonde klumpen og lure på om babyen min gråter etter meg....

Er det andre som har hatt den vonde klumpen? Hvordan var den første overnattingen for dere?

Anonymkode: df0f1...233

Hvorfor synes han det? Hva er grunnene hans? Jeg bare lurer på om det er gode grunner han har til å mase om det  Sånn i utgangspunktet så er ikke overnatting noe babyer MÅ drive med. 

Anonymkode: 1e21d...003

[AnonymBruker]

Herregud for en merkelig ting å mase om!??!! "På høy tid ", liksom? Så tåpelig.

Men jeg ville forsøkt å være imøtekommende overfor mannen. Kan dere få til noen hyggelige kvelder med fokus på dere to, med barnet sovende hjemme? 

Mannen er viktig, men de andre hadde jeg glatt driti i.

Anonymkode: 352b2...2dc

[AnonymBruker]

Be han lese litt tilknytningsteori. Støtter deg 100%.

Anonymkode: f6355...3fb

[AnonymBruker]

Ts her.

Jeg sier at vi klarer oss fint, fordi barnet vårt har sovet natten gjennom fra fire måneder, med unntak av sykdom. Vi er kjempe flinke til å kode oss med god mat, film og hverandre etter barnet legger seg kl 19. Vi er også flinke til å gi hverandre egen tid.

Vi hat mange venner med barn, og mine søsken har barn. Enkelte av dem har hatt deres barn på overnatting fra seks ukers alder, grunnet kolikk. Som jeg har sagt til min samboer, så har de faktisk hatt behov for det, de har trengt å få sove, mens vårt barn sover fra 19-0630, og vi bruker maks ti minutter på legging.

Det er fint å se jeg ikke er gal, som samboer, venner og familie gir inntrykk av. Det er fint å se det er andre i samme båt.

Anonymkode: df0f1...233

[AnonymBruker]

Barnet mitt har sovet borte på fast overnatting ca hver uke siden hun var i underkant av ett år. Hun ammet fortsatt et halvt år til. Men bare et par ganger om dagen, i tillegg til at hun spiste mye fast føde, og hun savna det tilsynelatende ikke mens hun var borte. Jeg var selv veldig tett med mine besteforeldre, samboer også, så for oss var det veldig naturlig! De var allerede vant til å legge barnet når vi var på besøk og passet henne mye på dagtid. Nå er hun 3 og elsker det like mye, ikke hatt noe «nei, vil ikke». Vi har tenkt at ja, det kommer til å være ganger hun helst vil ha trøst av pappa eller mamma - men så lenge hun er trygg på dem hun er hos så er det bare positivt å lære at også førre kan trøste. Blir litt som med barnehagen tenker jeg.
 

Men på første overnattingen var hun ca et halvt år, da var det pga sykdom og ikke noe jeg ønsket. Det var stressende, og da tror jeg barnet også plukker opp at du egentlig ikke vil. Da kan det umulig oppleves som en trygg situasjon. Pluss at det er uholdbart for seg hjemme. Så jeg ville helt klart ha ventet om jeg ikke var klar, men tatt en god Og forståelsesfull prat med mannen for å høre hvorfor det er viktig for han.

Anonymkode: e27de...7be

[AnonymBruker]

Mi er 2 år og 9 mnd og har enda ikke sovet borte uten meg eller pappaen 😅👌

Anonymkode: f4293...6f7

[AnonymBruker]

Jeg ville spurt om hvorfor han ønsker det. Dersom grunnen er at han føler dere ikke er ordentlige kjærester, så er det en ordentlig følelse og det ville fått meg til å ønske å strekke meg litt lenger. Om det er fordi han tror barnet har godt av det eller fordi han tror det er vanlig eller han ønsker å tilfredsstille noen andre, ville jeg ikke strukket meg så langt.

Anonymkode: 78ea3...4fd

[AnonymBruker]

Syns det er så rart at folk skal mene så mye om andres valg. Her snakket også besteforeldrene tidlig om at de gledet seg til det skulle skje. Men aldri noe press på det.

Vi valgte å ha det første gang da barnet var litt over 1 år. Da ammet vi ikke lengre på natt og hun hadde de siste mnd sovet hele natten igjennom. Det og at hun var trygg med besteforeldre gjorde at jeg syns det var greit. Da skulle jeg og mannen ut å spise. Vi valgte da at vi var der og la henne, også dro vi ut etterpå. Det gikk helt supert  Og det gjør det sikkert for dere også, men ikke la det presse til noe du ikke vil.

Barnet er litt over 2 år nå og har vel sovet borte ca 5 ganger. Grunnet corona og et barn som sover godt på natt så har vi heller ikke hatt behovet, men ser nå når hun er 2 år at hun syns det er veldig stas og at både han og besteforeldre koser seg masse med det. 

Men alt til sin tid  Du er ikke rar

 

Anonymkode: 483b8...e00

[AnonymBruker]

Syntes overhode ikke du er rar. Her ville jeg gjort som jeg følte var riktig. Føler nøyaktig det samme, og jeg hadde ikke brydd meg det spor om hva mannen eller andre tenkte om det.. 

Anonymkode: 9430f...59f