Har jeg grunn til å reagere på svaret jeg fikk, er jeg helt borderline-psyko?

[AnonymBruker]

Ja, jeg er ekstrem sensitiv ovenfor avvisninger og fullstendig klar over mine feil og mangler. Har PTSD og emosjonell ustabil PF, så sier seg selv at avvisning er noe av det jeg frykter mest og noe jeg alltid er på utgikk etter. Det jeg lurer på er; er jeg overhysterisk som reagerer på "Neimen huff da 🥺"  og etterfulgt av "Fikk du noe fint til jul da?" som var svaret jeg fikk når jeg fortalte at mamma har kreft og skal dø?
Er fra ei jeg anså som nær venninne, kjent siden ungdomskolen, vi er i 30 årene nå. Jeg er aldri den som deler vonde eller vanskelige ting, jeg bruker psykologen og aldri venner. Men psykologen har vært syk i 4 uker med sykt barn og syk selv og jeg vet ikke når hun er tilbake på jobb og bare det er for meg en gedigen krise. Er livredd for at hun nå er så syk at hun slutter i jobben eller bli langtidssykmeldt, gjør hun det så mister jeg den eneste jeg har i verden å prate med, stole på og å føle meg trygg med! Så jeg var langt nede og trengte noen og forsøkte for første gang å be om hjelp på et vis, for jeg følte livet mitt hang i en tynn tråd akkurat da og jeg var desperat.  

Jeg plumpet ikke ut med det. Var hun som tok kontakt og spurte om alt er bra, for jeg har vært stille på sosiale medier i en måned. "Er alt bra med deg?, har noe skjedd?". Jeg oppsøkte henne ikke, men jeg forsøkte å ta sjansen jeg ble servert..... men så feil kan man ta, det var bare tomme ord og en felle for at hun kunne fortelle hvor fantastisk gave hun hadde fått av kjæresten. Noe jeg normalt hadde vært glad for på hennes vegne, for han er en dritt som aldri gir en seriøs gave men i år la han ned en innsats. 

Men jeg skulle aldri ha sagt noe! Føler jeg nå har mistet ei venninne. Samtidig så går alarmen i hodet, kanskje det er bare diagnosen som fucker opp tankegangen min. Jeg lager drama utav ingenting, at jeg ser skygger i mørket. Føler jeg er så klassisk diagnosen min nå, ser ting som ikke er der og lager krangel og panikk utav ingenting, ego drittunge som overreagerer på alt og tar seg nær av alt og er bare er meg, meg, meg. Den delen av diagnosen jeg hater så forbanna mye! Men jeg føler meg ikke sint, bare lei meg, fanget i eget hodet og redd. Så det er et pluss, ingen eksplosiv sinne, noe som er det styggeste med diagnosen.

Hjelp meg å forstå hva jeg har gjort galt og hvordan jeg skal fikse dette! Normalt har jeg psykologen min og vil ikke være til bry for andre. Min sykdom - mitt problem. Men har ingen andre akkurat nå og er litt desperat.

Legevakt og ambulantteam er uaktuelt. Jeg tar ikke imot hjelp fra noen andre enn psykologen. Sliter med å stole på folk og i hvert fall helsepersonell, jeg har mer en nok fordommer mot meg selv fra før, trenger ikke mer 😂

Anonymkode: ebd13...dc2

[AnonymBruker]

Du legger for mye i hennes respons. Det er jo litt borderline å skape mye styr av lite, men det vet du jo 🙂 Forsøk å legg bort situasjonen eller ta det rolig opp med din venninne. Hun mente helt sikkert ikke noe vondt. Av og til formulerer man seg klønete, sånn er det for alle. Forsøk å let etter trygghet i seg selv, så blir du ikke så sårbar for omgivelsenes reaksjoner og responser. 

Anonymkode: 3eaaf...a55

[Ulven]

Hun var klønete og etter min mening uhøflig. Man sier ikke Huff da som eneste respons når man får vite noe slikt. 

At du reagerer skyldes nok ikke bare diagnosen din, for jeg ville ha reagert på samme måte, men usikkerheten din rundt om du skulle ha fortalt noe er et resultat av diagnosen etter min mening.

Man forteller normalt sett slike ting til sine nærmeste venner og de responderer normalt sett bedre enn det venninnen din dessverre gjorde.

[Khloe P.T]

Her er det HUN som er problemet - ikke du.

[AnonymBruker]

For alt du vet kan det være at hun ikke visste hva hun skulle si, for mange er det vanskelig å snakke med andre om vanskelige ting. 

Det er ingen skade skjedd, her overtenker du alt for mye. Men du må ikke la deg spise opp av vonde tanker rundt dette her, for det kan fort få deg til å gjøre ting du kommer til å angre på som feks sende en melding du ikle burde sende osv.

Pust med magen, du har ikke mistet venninden din, mest sannsynlig ble hun bare satt ut og ikke visste hva hun skulle si. Men det er en litt farlig tankegang du har når du hopper til konklusjonen om at hun kun tar kontakt for å skryte av gaven hun fikk av kjæresten, og ikke fordi hun bryr seg om deg. Det er en skadelig tankegang og kan føre til problemer.

Anonymkode: e82c2...da1

[AnonymBruker]

Jeg synes det var et klønete svar, men noen ganger er klønete svar hva folk klarer å fremstamme. Især hvis de blir overrasket. (Du nevner jo selv du ikke bruker å dele vanskelige ting). Å påstå hun la felle for deg blir for drøyt etter min mening. Det er mulig hun kontaktet deg fordi hun ønsket å fortelle om sin fine julegave, men det er altså ikke ondskapsfull handling å ville dele gode nyheter. Og heller ikke ensbetydende med at hun ikke bryr seg.

Forstår ikke hva det er du vil fikse?  

Anonymkode: cf8dc...e31

[AnonymBruker]

Det er en kinkig situasjon. Alle takler dårlige nyheter forskjellig og noen vil helst ikke snakke om ting men fokusere på noe positivt og da blir det gjerne sånn man responderer andre også. 

Anonymkode: 16cde...b0c

[AnonymBruker]

Men ja du har grunn til å reagere for det fremstår veldig usympatisk og at hun ikke bryr seg så mye om hva som skjer i livet ditt 

Anonymkode: 16cde...b0c

[Kaisada]

Noen er og blir kløner når det kommer til mellommenneskelige relasjoner. Ikke ta det inn som en fornærmelse, men som en totalt antenneløs kommentar pga redsel for å si noe galt, som hun absolutt gjorde. 

[AnonymBruker]

Så trist at du fikk et så dårlig svar fra en nær venninne. Jeg vil tørre å påstå at slike svar ikke er normalt i min nærmeste omgangskrets. Her ville man følget opp med spørsmål som f.eks hvilken type kreft, hvordan fikk du beskjed om det, hvordan går det med dere. Altså gi deg mulighet til å snakke ut om situasjonen. For din egen skyld men også slik at jeg som venninne kan forstå hvordan du har det. Så ville jeg tilbudt å hjelpe til om jeg kan. Om det så er praktisk eller bare være noen å snakke med. 

Hadde min nærmeste venninne kommet med et slikt svar så hadde jeg følt meg rimelig ussel. Jeg forstår reaksjonen din kjempegodt!

Det kan hende din venninne er litt sosialt avstumpet? Eller at hun ble tatt på senga og ikke viste hva hun skulle si. Kanskje hun trodde det ville hjelpe å føre samtalen over på noe mer positivt? Vi har alle vært klønete noen ganger. Hvis jeg var deg så ville jeg prøvd å gi henne litt tid også nevne det på nytt. Om hun sier "Hei hvordan går det" så følg opp med "det går ikke så bra. Jeg er lei meg og har det tungt og trenger noen å snakke med". Vær litt direkte så hun forstår hva hun kan gjøre? Kanskje det er litt nytt for henne at du er så åpen og trenger støtte?

Ja hun var litt dust men prøv å gi henne en ny sjanse.

Anonymkode: 1aff4...0b0

[MizzVic]

Her var det venninnen din som utviste taktløshet.

Hun var uhøflig. 

Enten fordi hun ble satt ut og ikke visste hva hun skulle si, eller hun bryr seg ikke. 

Ingen av delene er din feil, det har ingenting med deg å gjøre. Ta det som lærdom, hun er ikke den man går til med slike ting. 

Bare husk at mange fler sliter uten at de viser det. Kanskje det at hun ville fortelle om kjærestens gave var hennes måte å trøste seg selv på. At han ikke er så ille som han kanskje er.

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

For alt du vet kan det være at hun ikke visste hva hun skulle si, for mange er det vanskelig å snakke med andre om vanskelige ting. 

Det er ingen skade skjedd, her overtenker du alt for mye. Men du må ikke la deg spise opp av vonde tanker rundt dette her, for det kan fort få deg til å gjøre ting du kommer til å angre på som feks sende en melding du ikle burde sende osv.

Pust med magen, du har ikke mistet venninden din, mest sannsynlig ble hun bare satt ut og ikke visste hva hun skulle si. Men det er en litt farlig tankegang du har når du hopper til konklusjonen om at hun kun tar kontakt for å skryte av gaven hun fikk av kjæresten, og ikke fordi hun bryr seg om deg. Det er en skadelig tankegang og kan føre til problemer.

Anonymkode: e82c2...da1

Er derfor jeg ikke forteller hvem som helst, vil ikke gjøre folk ukomfortabel. Forstår godt det er vanskelig å vite hva man skal si. Men hun mistet faren sin til kreft for 10 år siden og moren døde da hun gikk på barneskolen. Så tenkte hun har er den eneste som jeg kjenner som forstår hva jeg går igjennom. Jeg forventer ikke mye, jeg har psykologen og det vet hun. Men den stakk litt og trigget noe til helsike til tankekjør. Måtte gå meg en lang tur for å roe meg ned før i dag, så beklager stillheten men måtte bare rømme fra tankene mine i noen timer. 

 

ts

Anonymkode: ebd13...dc2

[AnonymBruker]

Jeg er også klar over at jeg har et problem med å se at noen vil meg noe godt. Er derfor jeg ikke oppsøker profesjonell hjelp av andre enn psykologen i en krise. Er nok en god blanding av både PTSD'en og eupf'en sin skyld at jeg er slik. Jeg ser som sagt skygger i mørket og gjør normalt alt jeg kan for å ikke havne i denne situasjonen. Jeg vil ikke si noe som helst til henne, for jeg vil ødelegge mer enn det jeg har gjort. 

 

ts

Anonymkode: ebd13...dc2

[NiceOrNothing]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Ja, jeg er ekstrem sensitiv ovenfor avvisninger og fullstendig klar over mine feil og mangler. Har PTSD og emosjonell ustabil PF, så sier seg selv at avvisning er noe av det jeg frykter mest og noe jeg alltid er på utgikk etter. Det jeg lurer på er; er jeg overhysterisk som reagerer på "Neimen huff da 🥺"  og etterfulgt av "Fikk du noe fint til jul da?" som var svaret jeg fikk når jeg fortalte at mamma har kreft og skal dø?
Er fra ei jeg anså som nær venninne, kjent siden ungdomskolen, vi er i 30 årene nå. Jeg er aldri den som deler vonde eller vanskelige ting, jeg bruker psykologen og aldri venner. Men psykologen har vært syk i 4 uker med sykt barn og syk selv og jeg vet ikke når hun er tilbake på jobb og bare det er for meg en gedigen krise. Er livredd for at hun nå er så syk at hun slutter i jobben eller bli langtidssykmeldt, gjør hun det så mister jeg den eneste jeg har i verden å prate med, stole på og å føle meg trygg med! Så jeg var langt nede og trengte noen og forsøkte for første gang å be om hjelp på et vis, for jeg følte livet mitt hang i en tynn tråd akkurat da og jeg var desperat.  

Jeg plumpet ikke ut med det. Var hun som tok kontakt og spurte om alt er bra, for jeg har vært stille på sosiale medier i en måned. "Er alt bra med deg?, har noe skjedd?". Jeg oppsøkte henne ikke, men jeg forsøkte å ta sjansen jeg ble servert..... men så feil kan man ta, det var bare tomme ord og en felle for at hun kunne fortelle hvor fantastisk gave hun hadde fått av kjæresten. Noe jeg normalt hadde vært glad for på hennes vegne, for han er en dritt som aldri gir en seriøs gave men i år la han ned en innsats. 

Men jeg skulle aldri ha sagt noe! Føler jeg nå har mistet ei venninne. Samtidig så går alarmen i hodet, kanskje det er bare diagnosen som fucker opp tankegangen min. Jeg lager drama utav ingenting, at jeg ser skygger i mørket. Føler jeg er så klassisk diagnosen min nå, ser ting som ikke er der og lager krangel og panikk utav ingenting, ego drittunge som overreagerer på alt og tar seg nær av alt og er bare er meg, meg, meg. Den delen av diagnosen jeg hater så forbanna mye! Men jeg føler meg ikke sint, bare lei meg, fanget i eget hodet og redd. Så det er et pluss, ingen eksplosiv sinne, noe som er det styggeste med diagnosen.

Hjelp meg å forstå hva jeg har gjort galt og hvordan jeg skal fikse dette! Normalt har jeg psykologen min og vil ikke være til bry for andre. Min sykdom - mitt problem. Men har ingen andre akkurat nå og er litt desperat.

Legevakt og ambulantteam er uaktuelt. Jeg tar ikke imot hjelp fra noen andre enn psykologen. Sliter med å stole på folk og i hvert fall helsepersonell, jeg har mer en nok fordommer mot meg selv fra før, trenger ikke mer 😂

Anonymkode: ebd13...dc2

Jeg tenker at du er veldig sårbar nå , å overtenker dette litt . Tenker at d muligens var et kort svar fra henne , men hun visste nok ikke helt hva hun skulle si. Vanskelig å svare / respondere korrekt på trasige ting ❤️ Har ptsd som deg å har i mange tilfeller vært lett -krenket . Psykologen min sa til meg at jeg alltid sku tenke over om ordene / handlingene fra folk er dumskap eller ondskap . 99 % av det folk sier og gjør «feil « er dumskap . Altså ikke vondt ment . Å det er noe vi «lettkrenkede « skal ta innover oss . At det ikke er ondskap , men dumskap . Å at de er vi som er litt «lettkrenket « ❤️

[AnonymBruker]

Jeg ville svart på omtrent samme måte. Det verste jeg vet er folk som stiller invaderende spørsmål om noe privat, og særlig når det gjøres per SMS. Jeg tenker at det beste er å la folk selv bestemme hva de vil dele, så jeg ville tenkt at dersom du ønsket å dele noe mer så ville du skrevet mer, eller så ville du ringt meg og tatt en ordentlig samtale. 

Anonymkode: 178e2...cab

[Gjest loveli]

Hadde en sånn venninne da jeg opplevde det samme.

Legg merke til at jeg skriver *hadde*.

Jeg trenger ikke slike folk i livet mitt, som bare snakker om seg selv og responderer slik når jeg for første gang på mange år så vidt nevner noe om egne problemer.

Det verste var alt hun sa og ikke sa i tiden etter. Fy faen så mye provoserende dritt kjerringa klarte å vri ut av seg.

"Uffda" eller "uff" er kanskje det minst medfølende man kan si til noen. Hvertfall hvis det er det eneste man klarer å si...

[Kiwipie]

Jeg forstår reaksjonen din og jeg synes responsen til venninnen din var dårlig og tankeløs.  Selv om man ikke vet hva man skal si når noen forteller noe negativt/kjipt, så prøver man bedre enn det der.  

[Silva Pluvialis]

Veldig ufølsomt av henne, men kan det tenkes at det vekket følelser i henne siden hun selv har mistet en forelder til kreft og en på barneskolen?

[Rosatoast]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Er derfor jeg ikke forteller hvem som helst, vil ikke gjøre folk ukomfortabel. Forstår godt det er vanskelig å vite hva man skal si. Men hun mistet faren sin til kreft for 10 år siden og moren døde da hun gikk på barneskolen. Så tenkte hun har er den eneste som jeg kjenner som forstår hva jeg går igjennom. Jeg forventer ikke mye, jeg har psykologen og det vet hun. Men den stakk litt og trigget noe til helsike til tankekjør. Måtte gå meg en lang tur for å roe meg ned før i dag, så beklager stillheten men måtte bare rømme fra tankene mine i noen timer. 

 

ts

Anonymkode: ebd13...dc2

Ikke alle takler å tenke på, eller snakke om slike ting. Det var et klønete svar, men når du sier at hun selv har mistet en forelder til kreft + en annen forelder tidligere, så kan jeg godt forstå at dette er et samtaleemne hun ikke har lyst til å snakke om. 

[AnonymBruker]

Rosatoast skrev (3 minutter siden):

Ikke alle takler å tenke på, eller snakke om slike ting. Det var et klønete svar, men når du sier at hun selv har mistet en forelder til kreft + en annen forelder tidligere, så kan jeg godt forstå at dette er et samtaleemne hun ikke har lyst til å snakke om. 

Forstår den og tenkte det selv også. Men hun snakket mye om det. Hun ringte meg mens hun gikk til faren sin dø på sykehuset. Jeg var på telefonen med henne til hun ønsket å legg på. Hun har pratet mye om han og om kreft både under og etter og har ansett henne som veldig sterk. For et par år siden så fikk halvsøsteren til søskenbarnet kreft, og da snakket hun mye om at hun var der for henne. Men jeg vet ikke, kanskje det ble for nært allikevel siden det er snakk om forelder 🤷‍♀️

Er så vanskelig å vite hvordan jeg skal tolke det hele. Siden jeg gjør aldri noe sånt og vet ikke hvordan hun hadde respondert på andre kriser jeg har og vil ha. Har grublet på meg hodepine og blir ikke klokere. Ikke hørt noe i hele dag, fikk bare snap av at hun lagde seg middag, noe som er normalt altså. 

ts

Anonymkode: ebd13...dc2