Klarer ikke komme over at jeg ikke venter det kjønnet jeg ønsker meg

[AnonymBruker]

Jeg vet det bare er tullete og jeg hadde aldri sett for meg at JEG skulle reagere slik, men jeg føler på det her eneste dag.

Vet ikke hvor jeg vil med dette, alle sier det går over når barnet er født, men jeg vet ikke helt jeg...Burde bare være glad, selv om jeg vet og forstår det så klarer jeg ikke å slippe tanken på det "andre barnet". 

Anonymkode: e2433...eca

[AnonymBruker]

Dette er normalt å føle. Man ser for seg "det barnet man først tenkte" og føler man har mistet det, selv om man får noe annet. 

Anonymkode: 8b3eb...071

[AnonymBruker]

Hvorfor legger du så mye vekt på hvilket kjønn babyen er? Hva er det du tenker skal være så annerledes med en jente enn med en gutt eller omvendt? 

Anonymkode: bbf91...0d7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Hvorfor legger du så mye vekt på hvilket kjønn babyen er? Hva er det du tenker skal være så annerledes med en jente enn med en gutt eller omvendt? 

Anonymkode: bbf91...0d7

Det er en del biologiske forskjeller mellom gutter og jenter, de som har en av hver bekrefter dette. 

Anonymkode: e2433...eca

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker said:

Det er en del biologiske forskjeller mellom gutter og jenter, de som har en av hver bekrefter dette. 

Anonymkode: e2433...eca

«Jeg har erfart at mine to barn er ulike. Siden det er én gutt og én jente må forskjellene være biologiske.»

Ja, det høres ut som vitenskap og ikke en anekdote i det hele tatt. Alle de jeg kjenner som har to av samme kjønn snakker også om hvor ulike barna deres er, og er nok litt flinkere generelt til å se at forskjellene innad et kjønn er langt større enn mellom gutter og jenter. Så fikk du enda en anekdote. Selv om statistikk også viser nettopp at forskjellene mellom kjønnene tross alt er ganske små 

Men hvis du virkelig ikke klarer å komme over dette har du noen alternativer:

– Tenke at det uansett går seg til når barnet, som er et individ og ikke bare sitt kjønn, blir født.

– Snakke med noen for å bearbeide «sorgen» før barnet kommer.

– Ikke gjøre noe og være bitter resten av livet.

– Ta abort.

– Adopsjon er vel ganske vanskelig i Norge, men, kanskje du kan få det til.

Anonymkode: 696f9...1e9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Dette er normalt å føle. Man ser for seg "det barnet man først tenkte" og føler man har mistet det, selv om man får noe annet. 

Anonymkode: 8b3eb...071

Er det normalt? Det er i så fall veldig trist for alle barna som fødes som "det barnet man fikk, men uten det kjønnet man ønsket". 

Om det er kjønnet som er avgjørende, tenker jeg at man kanskje ikke er moden nok til å bli forelder.

TS: En gutt er ikke en gutt, og en jente er ikke en jente. Uansett kjønn, så er alle mennesker ulike. Jeg har to sønner, og de er totalt ulike. Den ene mer forsiktig, trives hjemme, familiekjær? Den andre er et "rotehode", hypersosial og må nærmest tvinges til noe familietid. Så uansett hvilket kjønn du tenker nå at du ville likt best, så er det ikke sikkert at det lille mennesket som kommer til verden helt faller inn i kategorien slik du hadde sett for deg. Ta imot den lille slik han/hun er, og elsk det for det det er. Det har det krav på, når du nå en gang har tatt en valg om å bli forelder.

 

Anonymkode: af792...398

[Diverse]

Det er bare hormonene som tuller med deg. Det kommer til å ordne seg når barnet kommer. 

[AnonymBruker]

Ja, det er lov å føle en sorg, men ikke dyrk sorgen.

Mest sannsynlig vil ikke barnet bli slik du forestilte deg uansett kjønn. 

Anonymkode: 300e5...b40

[Misanthropis]

Tilgi deg selv for å føle det sånn ❤️

det er lov å føle mye rart, og du er ikke slem, og det betyr Absolutt ikke at du kommer til å elske det barnet du får mindre.

graviditet og småbarnstid fører med seg mange rare tanker følelser og drømmer, det kommer ting rarere enn dette, det vil du bare til å erfare mer av, og på sikt kanskje le litt av også.

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Det er en del biologiske forskjeller mellom gutter og jenter, de som har en av hver bekrefter dette. 

Anonymkode: e2433...eca

Det er biologiske forskjeller på kjønnene, men det sier ikke så mye om hvem barnet i magen blir likevel. Det er ikke mulig å si at gutter alltid er sånn eller sånn og jenter alltid sånn eller sånn. Kjønnsforskjeller på gruppenivå sier lite på individnivå. 

Vi har to av samme kjønn som er ulike. Det kan hende jeg hadde tenkt det skyldtes ulikt kjønn hvis det hadde vært en av hver. F.eks. er den ene mer aktiv enn snittet og den andre rolig. Hadde den aktive vært gutt og den rolige vært jente, ville jeg kanskje tenkt det handlet om kjønn. Og en er opptatt av klær og å pynte seg, mens den andre stort sett ikke er det, der kunne jeg sikkert også trodd det var kjønnsforskjeller. 

Men til TS, så er det ikke så uvanlige følelser, og det må være lov å kjenne på. Jeg vil likevel si at du vet ikke hvem som er i magen din selv om du vet kjønn. Noen har en vond bakgrunn disse følelsene, som vonde relasjoner eller stor urett begått av folk med det kjønnet man er redd for å få. Men ofte handler det om forestillinger. Og da ser man som regel lettest eksempler som stemmer overens med forestillingene, og glemmer eksemplene på det motsatte. 

Anonymkode: 9beec...456

[AnonymBruker]

Det går over etterhvert. Og når babyen kommer har du helt glemt at du egentlig ønsket deg noe annet💕

Jeg håpet jo litt ekstra på at 3. Ungen skulle være en gutt etter å ha fått 2 jenter. Og må ærlig si at det var litt kjipt der og da å få vite at det var jente for det betydde at jeg aldri ville få oppleve å ha en sønn. Heldigvis gikk følelsen over. Aldri verden om jeg ville byttet ut de 3 herlige jentene jeg har, og det vet jeg at flere jeg kjenner med 3 gutter også føler.

Anonymkode: 2f245...1fd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Det er biologiske forskjeller på kjønnene, men det sier ikke så mye om hvem barnet i magen blir likevel. Det er ikke mulig å si at gutter alltid er sånn eller sånn og jenter alltid sånn eller sånn. Kjønnsforskjeller på gruppenivå sier lite på individnivå. 

Vi har to av samme kjønn som er ulike. Det kan hende jeg hadde tenkt det skyldtes ulikt kjønn hvis det hadde vært en av hver. F.eks. er den ene mer aktiv enn snittet og den andre rolig. Hadde den aktive vært gutt og den rolige vært jente, ville jeg kanskje tenkt det handlet om kjønn. Og en er opptatt av klær og å pynte seg, mens den andre stort sett ikke er det, der kunne jeg sikkert også trodd det var kjønnsforskjeller. 

Men til TS, så er det ikke så uvanlige følelser, og det må være lov å kjenne på. Jeg vil likevel si at du vet ikke hvem som er i magen din selv om du vet kjønn. Noen har en vond bakgrunn disse følelsene, som vonde relasjoner eller stor urett begått av folk med det kjønnet man er redd for å få. Men ofte handler det om forestillinger. Og da ser man som regel lettest eksempler som stemmer overens med forestillingene, og glemmer eksemplene på det motsatte. 

Anonymkode: 9beec...456

Enig med denne. Jeg har 2 jenter. Hun ene var det kun rosa, prinsesser, kjoler osv med som liten. Hun andre valgte alltid klær fra «gutteavdelingen», elsket klatre, leke med biler og lekte helst med guttene. Så om en feks ønsker seg en rosa prinsesse er det ikke akkurat noen garanti for at en får det 😅

Anonymkode: 0f03a...170

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Enig med denne. Jeg har 2 jenter. Hun ene var det kun rosa, prinsesser, kjoler osv med som liten. Hun andre valgte alltid klær fra «gutteavdelingen», elsket klatre, leke med biler og lekte helst med guttene. Så om en feks ønsker seg en rosa prinsesse er det ikke akkurat noen garanti for at en får det 😅

Anonymkode: 0f03a...170

Er ikke rosa prinsesse jeg nødvendig s vil ha, men mer den sosiale biten som komme tmed jenten. Forskning har vist at de er mer familieorienterte, mer modene, roligere aktiviteter, samtaler mer, er mer empatiske, deler " kvinnelige" interesser med sin mor osv. Jeg er ikke noe guttejente, alle som har gitt bruer det som argument for at de passer bedre som guttemamma. 

Anonymkode: e2433...eca

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

Er ikke rosa prinsesse jeg nødvendig s vil ha, men mer den sosiale biten som komme tmed jenten. Forskning har vist at de er mer familieorienterte, mer modene, roligere aktiviteter, samtaler mer, er mer empatiske, deler " kvinnelige" interesser med sin mor osv. Jeg er ikke noe guttejente, alle som har gitt bruer det som argument for at de passer bedre som guttemamma. 

Anonymkode: e2433...eca

Kan være, ikke er. 

Anonymkode: 9d36c...7a3

[AnonymBruker]

Følte også på en slags sorg, men du verden så glad jeg er for at nettopp sønnen min kom! Han er rolig og kreativ, og opptatt av alt mulig😁, ikke bare "gutteting". Hadde jeg visst det jeg nå veit, ville jeg absolutt ikke tenkt som jeg gjorde❤. Faktisk har jeg snudd, og håper litt at neste blir en lillebror. Så mye elsker jeg å ha en sønn. Men garantert følt det likt hvis han var jente👍🏻.

Anonymkode: 24f86...fa5

[AnonymBruker]

Nå er jo ikke barnets væremåte 100% forutbestemt basert på kjønn, det vil jo være og bli påvirket av deg og far. 

Samtidig skjønner jeg tankegangen din. Vi hadde også et lite håp om en jente, men kan fortelle deg at idag er det ingenting som føles mer riktig enn å være mamma nettopp til den lille godgutten min. Han er forøvrig et enormt sosialt vesen, som elsker å være sammen, lese bøker og skravle.

Anonymkode: 11bf6...726

[AnonymBruker]

Ts du skal vite at du ikke er alene! Tenker daglig på at jeg ikke har det kjønnet i magen som jeg ønsket, er førstegangsgravid og er nesten begynt å planlegge en ny graviditet i håp om det motsatte kjønn..

Anonymkode: 161be...f06

[AnonymBruker]

Tror det er mange som føler på det uten at de snakker så mye om det. 

Men tenker hvis dere ønsker flere barn, så er jo sjansen der for neste gang. Da jeg ventet første barn, så var det helt hipp som happ for min del hva det ble. Hadde følelse på gutt, men var jente. Gravid igjen nå og hadde et lite ønske om en gutt for å få en av hver. Men ble jente denne gangen også. Og lever fint med det  

Men jeg lover deg så fort babyen er ute, så vil kjønnet være helt irrelevant. 

Anonymkode: 56672...270

[AnonymBruker]

Hvis man er så besatt av å få jente så er man rett og slett ikke moden nok til å få barn. Lek heller med dukker noen år til.

Anonymkode: 76991...5ac

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

«Jeg har erfart at mine to barn er ulike. Siden det er én gutt og én jente må forskjellene være biologiske.»

Ja, det høres ut som vitenskap og ikke en anekdote i det hele tatt. Alle de jeg kjenner som har to av samme kjønn snakker også om hvor ulike barna deres er, og er nok litt flinkere generelt til å se at forskjellene innad et kjønn er langt større enn mellom gutter og jenter. Så fikk du enda en anekdote. Selv om statistikk også viser nettopp at forskjellene mellom kjønnene tross alt er ganske små 

Men hvis du virkelig ikke klarer å komme over dette har du noen alternativer:

– Tenke at det uansett går seg til når barnet, som er et individ og ikke bare sitt kjønn, blir født.

– Snakke med noen for å bearbeide «sorgen» før barnet kommer.

– Ikke gjøre noe og være bitter resten av livet.

– Ta abort.

– Adopsjon er vel ganske vanskelig i Norge, men, kanskje du kan få det til.

Anonymkode: 696f9...1e9

Vel talt. 

 

Diverse skrev (22 timer siden):

Det er bare hormonene som tuller med deg. Det kommer til å ordne seg når barnet kommer. 

Når kom vi til det punktet at alt kunne ansvarlig gjøres med hormoner? 

 

Anonymkode: 7141f...493