Det ble aldri oss to :(

[Gjest Gjest]

For to år siden traff jeg en flott fyr. Vi fikk god kontakt over sms og jeg var på besøk hos han noen ganger. Etter et par måneder dabbet det litt av, og vi hadde ikke like mye kontakt som før. Jeg tenkte fortsatt på han, men ville liksom ikke trenge meg på heller....

4 måneder etter at jeg traff han ble jeg ilag med en jeg hadde vært interessert i før han. Trodde ikke jeg enda var interresert i denne personen, men det viste seg at jeg var det. Vi ble hvertfall sammen og bodde ilag i 1 og et halvt år.

Men poenget her er at jeg aldri glemte han andre. Han var tydeligvis mer interessert i meg enn jeg trodde og. (sliter med dårlig selvtilit) Han ble utrolig lei seg da han hørte jeg hadde funnet meg en annen. Og jeg ble også lei meg... Var sammen med en jeg var glad i, og tenkte på en annen. Visste plutselig ikke hva jeg ville! Var interessert i begge samtidig, eller kanskje bare forelsket i forelskelsen? Det var det jeg spurte meg selv om, men kom frem til at jeg hadde følelser for begge. Tiden gikk og etter et par måneder greide jeg å "glemme" han, og hadde det veldig fint sammen med typen min.

Men etter et års tid merket jeg at følelsene for han endret seg, hadde ikke mer romantiske følelser for han. Begynte igjen å tenke på han jeg traff året før. Jeg tok igjen kontakt med han over sms, og vi fortsatte å holde kontakten.

Typen min sa hele tiden at han var glad i meg, men jeg greide ikke si det tilbake til han mer...Og jeg fikk dårlig samvittighet. Her hadde jeg en alle tiders type som ikke visste hva godt han skulle gjøre for meg, og jeg greide ikke å sette pris på det engang!

Jeg er en person som hater å såre andre, og jeg visste jo han kom til å ta det hardt hvis jeg dro fra han. Så jeg utsatte det hele tiden. Prøvde å sette en dato, at innen den tid skulle jeg ha fortalt han hvordan jeg følte det. Datoen ble utsatt og utsatt. Dager ble til uker og måneder. Det gikk 7 måneder før jeg endelig fikk sagt noe. 7 måneder hvor jeg gikk og tenkte på en annen. Jeg ofret min egen lykke for at han jeg var ilag med skulle ha det bra...

Etter at det ble slutt mellom oss begynte jeg igjen å dra på besøk til han andre. Vi hadde det veldig koslig sammen, men det ble liksom ikke noe mer, fordi vi begge var for sjenerte til å ta det første skrittet. Ikke før den siste helga før han flyttet til andre siden av landet delte vi vårt første kyss. Men da var det jo allerede for sent... Vi var sammen hele helga og det var grusomt å ta farvel med han!

Å som jeg nå angret på de 7 månedene jeg hadde ofret, måneder jeg kunne delt sammen med han. Har i ettertid lurt på hva som ville skjedd hvis vi hadde blitt sammen på et tidligere tidspunkt. Kanskje vi hadde vært sammen idag.

Han flyttet fordi han mistet jobben, og fikk ny jobb en annen plass.

Vi har god kontakt nå. Men det går bare via sms. Det er vanskelig for ting å utvikle seg når han er der og jeg er her. Så tenker jeg liksom at hva hvis han virkelig er den rette for meg? Tenker jo på han hele tiden, har aldri klart å glemme han, og tror ikke jeg kommer til å gjøre det heller.

Hva er det jeg har gjort? Hadde den rette her hele tiden, og gjorde ingenting før det var for sent.....

Har mange ganger tenkt at kanskje jeg egentlig ikke var forelsket i han, men rett og slett i tanken på han og meg....At kanskje det var derfor jeg ikke var mer på hugget. Men får det ikke til å stemme med den skjelvinga jeg fikk i hele kroppen hver gang jeg møtte han i med bil, eller de gangene jeg trodde det var han, men at det viste seg å være en bil som lignet, og bare av det ble helt mo i knærne...

Tror jeg har gjort mitt livs største tabbe!