Når jeg blir forelsket/begynner å føle mer, så skrur jeg plutselig helt av (tidl. voldelig forhold)

[AnonymBruker]

Og blir iskald og helt følelsesløs. Har møtt en fantastisk mann, og vi har kjent hverandre et halvt år nå. Jeg har vært veldig forelsket, og det har vært gjensidig, og han vil at vi skal bli offisielt kjærester. Og så bare boooom, der forsvant alle mine følelser. Jeg skjønner at jeg antakelig har noen relasjonsproblemer her, altså at jeg skrur av i frykt for å bli såret? Men hvordan fikser jeg det? 

Og hvordan kan jeg stole på egne følelser når de svinger så fælt? 

Jeg har vært i to forhold med vold (ene fysisk/psykisk, det andre kun psykisk), så jeg er vandt til at mine følelser ikke teller med, og at jeg gjerne opplever at ting jeg ikke helt forstår hvorfor skjer. Altså om jeg har gjort noe hyggelig for det som da var samboeren min, så kunne han ta det som et angrep på at jeg mente han burde gjøre hyggelige ting for meg, og at jeg aldri var fornøyd (veldig sært, jeg vet, men jeg ble veldig redd for å gjøre feil). 

Jeg har lest at jeg kan mangle kontakt med følelsene mine etter noe sånt, og det er sant. Har også lest at jeg kan være "skadet" på det viset at "vanlige" forhold med normale følelser ikke gir meg nok fordi jeg i hodet mitt trenger den frykten som jeg oppfatter som spenning for å tro det er lidenskap? Er jeg ødelagt for alltid? Og skal jeg gå inn i et forhold uten følelser fordi jeg fornuftsmessig vet det er rett, eller skal jeg stole på meg selv? Selv om jeg vet at jeg kanskje egentlig ikke mener å skru av? Uff, jeg blir så forvirret....!!  

Anonymkode: f7ea9...4ef

[AnonymBruker]

Ta det rolig. 

Gi deg selv tid.

Anonymkode: b9d2d...3b2

[AnonymBruker]

https://www.traumebehandling.no/forsta/dissosiasjon/

Anonymkode: 3b14f...ac1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Ta det rolig. 

Gi deg selv tid.

Anonymkode: b9d2d...3b2

Hva skal jeg gi meg selv tid til? Å ikke føle? Vente på at følelsene kommer tilbake? Skal jeg be han vente på meg? Det her har gått saktere enn noe annet forhold jeg har hatt, og jeg føler meg veldig trygg på han, jeg skjønner bare ikke hvorfor forelskelsen plutselig døde..

Anonymkode: f7ea9...4ef

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Hva skal jeg gi meg selv tid til? Å ikke føle? Vente på at følelsene kommer tilbake? Skal jeg be han vente på meg? Det her har gått saktere enn noe annet forhold jeg har hatt, og jeg føler meg veldig trygg på han, jeg skjønner bare ikke hvorfor forelskelsen plutselig døde..

Anonymkode: f7ea9...4ef

Kan det være at du rett og slett ikke er nervøs eller har angst? At du føler deg trygg? At du er vant til at kjærlighet er turbulent?

Vet noen kan ha utfordringer med dette etter vold. Det normale og sunne oppfattes som kjedelig på en måte. 

Anonymkode: 3b14f...ac1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Hva skal jeg gi meg selv tid til? Å ikke føle? Vente på at følelsene kommer tilbake? Skal jeg be han vente på meg? Det her har gått saktere enn noe annet forhold jeg har hatt, og jeg føler meg veldig trygg på han, jeg skjønner bare ikke hvorfor forelskelsen plutselig døde..

Anonymkode: f7ea9...4ef

Tid til å stole på at forholdet er trygt for deg, sånn at du kan virkelig åpne opp. 

Anonymkode: b9d2d...3b2

[AnonymBruker]

Jeg har barndomstraumer og er helt lik. Prøvd alt av behandling 

Ser noen linker til dissosiasjon og det er ikke dette som er dissosiasjon i følge behandlerne mine 

Anonymkode: 9b666...804

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Kan det være at du rett og slett ikke er nervøs eller har angst? At du føler deg trygg? At du er vant til at kjærlighet er turbulent?

Vet noen kan ha utfordringer med dette etter vold. Det normale og sunne oppfattes som kjedelig på en måte. 

Anonymkode: 3b14f...ac1

Ja, jeg nevner jo det i hovedinnlegget, at jeg har hørt om det. At det kanskje er en slags skade for meg, at jeg tror det er uten følelser fordi det ikke er frykt i tillegg? For dette er veldig trygt. Han møter meg på en så god måte når jeg tar opp ting. Sånn ut av boka tilknytningsomsorg omtrent. Og så klarer jeg ikke helt å åpne opp. Og han har jo sine ting han også, så han er absolutt ikke perfekt, men han skader meg ikke, truer meg ikke, er ikke slem, ler ikke av meg, kjefter ikke, skriker ikke.. 

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Tid til å stole på at forholdet er trygt for deg, sånn at du kan virkelig åpne opp. 

Anonymkode: b9d2d...3b2

Da bør jeg si det da? At han skal vente på meg? Men skal jeg virkelig si til han at jeg har mistet alle følelser?

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg har barndomstraumer og er helt lik. Prøvd alt av behandling 

Ser noen linker til dissosiasjon og det er ikke dette som er dissosiasjon i følge behandlerne mine 

Anonymkode: 9b666...804

Jeg kjente meg heller ikke igjen på dissosiasjon. Men jeg kjenner meg veldig igjen på komplekse traumer. 

Anonymkode: f7ea9...4ef

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Da bør jeg si det da? At han skal vente på meg? Men skal jeg virkelig si til han at jeg har mistet alle følelser?

Anonymkode: f7ea9...4ef

Dere har jo nylig begynt og såvidt begynt å kjenne hverandre. Så lenge du stoler på ham, kan du gi det en sjanse. 

Anonymkode: b9d2d...3b2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Dere har jo nylig begynt og såvidt begynt å kjenne hverandre. Så lenge du stoler på ham, kan du gi det en sjanse. 

Anonymkode: b9d2d...3b2

Heter det nylig etter et halvt år? Vi snakkes på tlf 1-2 ganger daglig, møtes enten hver dag eller annenhver dag, gjort det siden oktober. Før det 1-2 ganger i uken. 
 

Nå har jeg hatt intense starter på forhold før (ikke positivt), så jeg synes jo dette har gått sakte mtp hva jeg kan sammenligne med. Samtidig sies det vel at det først er etter seks måneder man begynner å se den andres negative ting? Han blir mer og mer forelsket, men for meg føltes det jo som alt døde. 
 

Jeg er også litt redd for om jeg faktisk har mistet følelsene, for jeg synes det er vanskelig å si nei og at jeg vil bryte av 😕 

Anonymkode: f7ea9...4ef

[AnonymBruker]

Hvor lenge er det siden dine forrige forhold?

Anonymkode: f10ae...bc7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Hvor lenge er det siden dine forrige forhold?

Anonymkode: f10ae...bc7

Altfor kort tid antar jeg, snart halvannet år siden det siste, og han har jeg ikke fred fra pga felles barn. Kommer jevnlig "utblåsninger" som påvirker meg en del. 

Anonymkode: f7ea9...4ef

[Doktor Dyregod]

Du forbinder forelskelse med ubehag. Så det er bare at underbevistheten din som beskytter deg. Det tar nok en stund før det slipper. Lykke til🤞

[AnonymBruker]

Jeg hadde ikke fortalt han at jeg hadde mistet følelser, men tatt en periode der jeg fokuserte på hvordan jeg hadde det i forholdet og hvordan det fikk meg til å føle meg. 

Det kan være som du sier, at pga tidligere traumer har kroppen «skrudd seg av», men det kan også være at kroppen «skrudde seg på» da du var forelsket - at forelskelsen var en slags flukt, en redning. Forstår du hva jeg mener nå? Det er litt vanskelig å forklare. 

Jeg har også k-ptsd og har opplevd begge deler, men når jeg skrur meg av i relasjoner skjer det først og fremst når jeg blir såret av folk. Det kan være bittesmå ting, en skeiv kommentar, et blikk, at de prøver å ta på meg, da ønsker jeg bare ikke å ha mer med dem å gjøre og blir helt kald og uengasjert, til og med uempatisk, overfor dem. 
Når jeg skrur meg på har det ofte vært fordi jeg ønsker så vanvittig å bli elsket og trøstet, og når en annen viser tegn til det føler jeg kanskje at jeg må. Derfor er jeg også lett å kapre for de som driver med love bombing…

Det beste er nok å analysere dette med en terapeut, og så bare være i øyeblikket med denne mannen og kjenne om det gjør deg godt og hva du vil. 

Jeg må legge til at jeg synes du er modig. Etter å ha gått ut av et langt og vondt forhold med en voldelig mann tror jeg ikke at jeg våger et nytt forhold selv noen gang. 

Anonymkode: 760db...56b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Altfor kort tid antar jeg, snart halvannet år siden det siste, og han har jeg ikke fred fra pga felles barn. Kommer jevnlig "utblåsninger" som påvirker meg en del. 

Anonymkode: f7ea9...4ef

Det høres for tidlig ut, ja. Vær nå i alle fall ærlig å si at fortiden trigges og du trenger tid/evt ikke kan nå

Anonymkode: f10ae...bc7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Og blir iskald og helt følelsesløs. Har møtt en fantastisk mann, og vi har kjent hverandre et halvt år nå. Jeg har vært veldig forelsket, og det har vært gjensidig, og han vil at vi skal bli offisielt kjærester. Og så bare boooom, der forsvant alle mine følelser. Jeg skjønner at jeg antakelig har noen relasjonsproblemer her, altså at jeg skrur av i frykt for å bli såret? Men hvordan fikser jeg det? 

Og hvordan kan jeg stole på egne følelser når de svinger så fælt? 

Jeg har vært i to forhold med vold (ene fysisk/psykisk, det andre kun psykisk), så jeg er vandt til at mine følelser ikke teller med, og at jeg gjerne opplever at ting jeg ikke helt forstår hvorfor skjer. Altså om jeg har gjort noe hyggelig for det som da var samboeren min, så kunne han ta det som et angrep på at jeg mente han burde gjøre hyggelige ting for meg, og at jeg aldri var fornøyd (veldig sært, jeg vet, men jeg ble veldig redd for å gjøre feil). 

Jeg har lest at jeg kan mangle kontakt med følelsene mine etter noe sånt, og det er sant. Har også lest at jeg kan være "skadet" på det viset at "vanlige" forhold med normale følelser ikke gir meg nok fordi jeg i hodet mitt trenger den frykten som jeg oppfatter som spenning for å tro det er lidenskap? Er jeg ødelagt for alltid? Og skal jeg gå inn i et forhold uten følelser fordi jeg fornuftsmessig vet det er rett, eller skal jeg stole på meg selv? Selv om jeg vet at jeg kanskje egentlig ikke mener å skru av? Uff, jeg blir så forvirret....!!  

Anonymkode: f7ea9...4ef

Hei du. Så fint, du vet jo mye om hvorfor og hva som skjer. Det er jo en kjempebra begynnelse. 

Her må du jo finne ut av hva, som er et normalt forhold. Og hva du ikke skal finne deg i og når du ikke skal finne deg i det. 

Jeg tenker at du skrur av for å beskytte deg selv. Jeg også gjør det av og til, da jeg har litt for mange krevende egoister rundt meg. 

Jeg har ikke vært i så ille forhold som deg, men noen som ikke var bra. Og etter det har jeg satt en rød strek, min partner ikke bør tråkke over. Og har gitt tydelig beskjed om hva, som skjer da. For da går jeg. 

Så jeg tenker at løse trusler om å bli slått, antydninger om hvor lite verdt du er osv, er grunn nok for deg å gi avskjed på grått papir. Å leve med noen som har ytret sånne trusler med din bagasje, vil bare gi deg utrygghet. Dessuten så er slike trusler så langt over den røde streken at det er ok. 

Ellers vil jeg faktusk anbefale deg å dra på selvforsvar kurs. Eller starte opp med en type kampsport. Begge deler gir deg gode grenser og ikke minst, sjukt mye selvtillit. På et selvforscarskurs for kvinner, var det så tydelig hvordan kvinner blir lært opp til å finne seg i ting fremfor å gjøre det de bør gjøre. Å ta i, eller bruke stemmen var jo sjukt skummelt for alle. På slutten brølte alle høyt og tydelig, og ingen var redd for å ta i. Dessuten så vil du bli tryggere, når du vet at du kan passe på deg selv, og faktisk klare å ta noen på 2meter høyde og bred som en låvedør, med riktig teknikk

Anonymkode: 85dc7...b35

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg hadde ikke fortalt han at jeg hadde mistet følelser, men tatt en periode der jeg fokuserte på hvordan jeg hadde det i forholdet og hvordan det fikk meg til å føle meg. 

Det kan være som du sier, at pga tidligere traumer har kroppen «skrudd seg av», men det kan også være at kroppen «skrudde seg på» da du var forelsket - at forelskelsen var en slags flukt, en redning. Forstår du hva jeg mener nå? Det er litt vanskelig å forklare. 

Jeg har også k-ptsd og har opplevd begge deler, men når jeg skrur meg av i relasjoner skjer det først og fremst når jeg blir såret av folk. Det kan være bittesmå ting, en skeiv kommentar, et blikk, at de prøver å ta på meg, da ønsker jeg bare ikke å ha mer med dem å gjøre og blir helt kald og uengasjert, til og med uempatisk, overfor dem. 
Når jeg skrur meg på har det ofte vært fordi jeg ønsker så vanvittig å bli elsket og trøstet, og når en annen viser tegn til det føler jeg kanskje at jeg må. Derfor er jeg også lett å kapre for de som driver med love bombing…

Det beste er nok å analysere dette med en terapeut, og så bare være i øyeblikket med denne mannen og kjenne om det gjør deg godt og hva du vil. 

Jeg må legge til at jeg synes du er modig. Etter å ha gått ut av et langt og vondt forhold med en voldelig mann tror jeg ikke at jeg våger et nytt forhold selv noen gang. 

Anonymkode: 760db...56b

Dette har skjedd her! Det var en så liten bagatell, jeg var stormende forelsket, og så kom han med en spøk som jeg ikke synes var så koselig (og som spilte litt på at jeg nettopp var så forelsket, så han ertet meg med det, godt ment, men jeg oppfattet det ikke slik). Så når det skjedde ble jeg helt iskald. Følte ingenting. Tok flere uker før jeg orket å møtes igjen. 

Anonymkode: f7ea9...4ef

[AnonymBruker]

Doktor Dyregod skrev (På 27.12.2021 den 8.18):

Du forbinder forelskelse med ubehag. Så det er bare at underbevistheten din som beskytter deg. Det tar nok en stund før det slipper. Lykke til🤞

Kort og godt oppsummert! 

Anonymkode: 9b666...804

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Dette har skjedd her! Det var en så liten bagatell, jeg var stormende forelsket, og så kom han med en spøk som jeg ikke synes var så koselig (og som spilte litt på at jeg nettopp var så forelsket, så han ertet meg med det, godt ment, men jeg oppfattet det ikke slik). Så når det skjedde ble jeg helt iskald. Følte ingenting. Tok flere uker før jeg orket å møtes igjen. 

Anonymkode: f7ea9...4ef

Dette skjer når man lever og føler med egoet i stede for den ekte deg, at du som en trygg og åpen person hadde bare ledd med og latt det fare, ikke tatt deg nær av det, men når man er avstengt så er det egoet som regjerer, og det såret deg et eller annet sted o en falsk selvfølelse der du hadde satt opp hvordan ting skal se ut eller alt som er rettet mot deg "som person" blir tatt som kritikk. Jeg var sånn i mange år, hadde ingen/ekstremt dårlig selvtillit, så når noen tullet eller lo på min bekostning, eller sa noe på meg, var som en krigserklæring.

I dag er jeg mer "dine tanker om meg definerer meg ikke" osv.

 

Ts jeg har et råd til deg. Ikke be ham vente, som noen som en gang var i din situasjon, det kan veldig godt hende at du aldri kan åpne deg og vise følelser og sårbarhet overfor ham, fordi han IKKE er slem eller mishandler deg. Skjønner du hva jeg mener? Dette er mest sannsynlig et greit og trygt forhold, og det takler ikke du, too much too soon.

Du har vært borti en voldelig mann som pga felles barn fortsatt påvirker deg. Det tar tid MASSE tid, og helst terapi for å komme videre. 

Anonymkode: 0df28...c52

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Dette skjer når man lever og føler med egoet i stede for den ekte deg, at du som en trygg og åpen person hadde bare ledd med og latt det fare, ikke tatt deg nær av det, men når man er avstengt så er det egoet som regjerer, og det såret deg et eller annet sted o en falsk selvfølelse der du hadde satt opp hvordan ting skal se ut eller alt som er rettet mot deg "som person" blir tatt som kritikk. Jeg var sånn i mange år, hadde ingen/ekstremt dårlig selvtillit, så når noen tullet eller lo på min bekostning, eller sa noe på meg, var som en krigserklæring.

I dag er jeg mer "dine tanker om meg definerer meg ikke" osv.

 

Ts jeg har et råd til deg. Ikke be ham vente, som noen som en gang var i din situasjon, det kan veldig godt hende at du aldri kan åpne deg og vise følelser og sårbarhet overfor ham, fordi han IKKE er slem eller mishandler deg. Skjønner du hva jeg mener? Dette er mest sannsynlig et greit og trygt forhold, og det takler ikke du, too much too soon.

Du har vært borti en voldelig mann som pga felles barn fortsatt påvirker deg. Det tar tid MASSE tid, og helst terapi for å komme videre. 

Anonymkode: 0df28...c52

Takk for utdypende svar. Husker første tanken min på den spøken var sånn "ikke søren om jeg er den som har minst kontroll og mest følelser her" og så kom neste tanke om at "jeg skal vise deg at jeg ikke føler så mye jeg" (som trass!) og så begynte jeg å tenke over at hvis det var sånn som han sa, så kunne han såre meg, og så bare bestemte jeg at nope, det orker jeg ikke. Føltes som at jeg i samme sekund stengte av fullstendig. Og jeg tenker jo også at kanskje er det jeg som er den gale her, når jeg kan gjøre sånt (stenge av altså) mot andre mennesker, fikk jo høre fra eksen at det var jeg som gjorde han sprø og jeg som var gal. 

Jeg prøvde å være åpen og forklare han nye hva som hadde skjedd da vi snakket sammen igjen, og han er veldig sånn "det er ikke rart du har det sånn når du har levd med det du har gjort, skjønner at det opplevdes feil, takk for at du sier fra". Responsen hans er veldig forståelsesfull, og han virker å være genuint opptatt av å trygge meg. 

Men jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke skal takle et godt forhold? Hadde det vært bedre med et dårlig et? Eller mener du bare at jeg bør være alene? Jeg har prøvd det også, og da får eksen så godt grep igjen, jeg er ikke sterk nok føles det til å holde han borte uten "hjelp"..

Anonymkode: f7ea9...4ef