Hvordan er livet med stebarn?

[AnonymBruker]

Hei! 
Jeg er veldig nysgjerrig på hvordan dere som lever med stebarn syntes at det er? Og har dere felles barn?  
jeg har lyst på egne barn ettehvert, men usikker på hvordan det er å få barn med en som har barn fra før? 
 

 

Anonymkode: 33cf7...858

[AnonymBruker]

Har vært samboer med en som hadde barn fra før. Aldri igjen. Barnet i seg selv er ikke problemet, men alle følelser rundt det å ikke få bestemme i eget hjem, alltid måtte ta hensyn på bekostning av egne følelser, og at man alltid vil føle seg som nr 2. Ikke verdt det og ville ALDRI fått barn med en sånn mann. 

Anonymkode: 4e405...15d

[AnonymBruker]

Slitsomt.

Mine, dine og våre har vært en hard jobb i mange år. Et slit med mine stebarnsmor frem til 18 års alder på yngste.

Har ikkje hjulpet så veldig etter at alle mine og dine nå er over 20 år, like slitsomt når der er dårlig psykisk helse med depresjoner og angst hos "voksne barn". Spesielt når dem(2stk) ikke tar veiledning/råd av noen, hverken foreldre, hjelpetenester eller psykologer. 

Elsker barna men angrer på dårlige dager at det ble så mange av dem.

 

Anonymkode: 80eb1...311

[AnonymBruker]

Det verste er nok den andre foresatte, du vet ikke hvordan den er og hva de sier, du kan begynne å tvile på om du vil dele din personlighet til stebarnet og barnet og den andre foresatte snakker om deg og hva du har sagt? Kanskje bare tryggere å være litt stille?

Anonymkode: 7c04e...d64

[AnonymBruker]

Vi har et godt samarbeid med mor 🙂

Barna har jeg hvert i livet deres siden de var 1 og 4 år. De ser på meg som en mor. Noe de også sier og viser. Jeg er den som har mest med barna å gjøre fordi jeg har arbeidstid som passer inn med levering, henting, lekser osv. 

Vi har barna 50% 

Kan ikke mor eller far møte på skole, barnehage eller legetime så gjør jeg det.

Vi snakket mye om sånt før vi flyttet sammen. Da var regelen at jeg bestemmer like mye når vi skal bo sammen.

Nå deler jeg og far på å lage regler og sette grenser. Barna veit hvor de har meg og vi er som en vanlig familie 🙂

Jeg tenker at de som misliker dine og mine barn lever på en rosasky. Man må snakke om alt sånt før man går inn i et forhold. Hva som er forventet og hva man kan kreve. Der trur jeg mange glemmer seg bort. 

Anonymkode: 034c4...91d

[AnonymBruker]

Been there done that...aldri mer kjæreste med en med barn fra før. Du må hele tiden ta hensyn til stebarna og stebarnets mor. De fleste mannfolka er jo rene tøffelhelter mot barnemoren.

Jeg gjorde det slutt og giftet meg med en mann uten barn, fikk våre egne.

Anonymkode: 49807...c5e

[AnonymBruker]

Jeg synes det stort sett går veldig fint. Her har vi begge barn fra før - mulig det er lettere enn å bli stemor/stefar uten egne barn. I starten syntes vi begge det var litt vanskelig når den andre skulle irettesette den andres barn, og vi kunne være litt uenige om hvor strenge vi skulle være. Det har imidlertid gått seg til. Nå har vi vært kjærester i 10 år, gift i 6 år. Ungene er tenåringer. De har hele veien gått veldig bra sammen. Vi er oppriktig glade i hverandres barn. Vi har begge ekser som kan lage litt problemer til tider, men der blander vi aldri inn partnere. Vi kommuniserer alene med våre respektive ekser, tror det er ryddigst. 

Anonymkode: 824e2...603

[AnonymBruker]

Det er et veldig stort spørsmål, som man kan skrive langt om. 

Det er veldig mange komponenter som spiller inn. Hvordan deres forhold vil være, avhenger bl.a. av;

- Alderen på barna. Du får en helt annen relasjon til et barn som er 4 år når du kommer inn i livet deres, sammenliknet med en 12-åring.
- Samvær. Noen menn har barna annenhver helg, noen har dem halvparten av tiden, noen har dem nesten hele tiden.
- Relasjon til mor. Noen har et konfliktfylt forhold og noen har et godt forhold. I begge tilfeller kan eksen ta stor plass, på ulik måte. Noen få har et distansert forhold til eksen, der all kontakt omhandler barna og er redusert til tekstmeldinger.
- Barnas personlighet. Barn er også ulike, og det er litt flaks om deres personlighet matcher din. Hvordan de er oppdratt har også mye å si.
- Partners holdning til det hele. Noen er veldig hårsåre på din reaksjon på barna, mens noen forventer lite.

Jeg har erfaring med å være sammen med en med barn fra før, og vi planlegger barn. Jeg har ingen erfaring med "mine dine våre", og for dem er nok mye annerledes. 

Barna er "semi-store", dvs. barneskole og ungdomsskole. De er halvparten av tiden hos oss. 

De er oppdratt ganske annerledes enn meg, og har ganske mye friere tøyler enn jeg hadde, som er litt utfordrende. Relasjonen til hans eks er ikke veldig god, og selv om det ikke er pågående konfliktfylt, vet jeg godt at hun ikke akkurat gjør barna mer positivt innstilt til far (eller meg). Heldigvis har de gode rutiner, og en kalender de forholder seg til. Det gjør det lett for oss å planlegge ting. 

Det tok veldig lang tid fra vi ble sammen til jeg traff barna, og det var for å skjerme dem. I etterkant ser jeg at det gjorde ting litt vanskeligere - de ble vant til å ha far for seg selv, og de var også blitt større da jeg først traff dem. 

Anonymkode: f606c...3a4

[AnonymBruker]

Ser nå i ettertid at jeg burde gått før vi fikk barn sammen, det er tungt å gå på nåler i sitt eget hjem hele livet. Og ikke kan en si noe om sine følelser for da sårer en partneren. 

 

Anonymkode: 58071...0b4

[AnonymBruker]

Jeg synes det var vanskelig, selvom vi begge hadde barn fra før. Nesten jevngamle også. Han hadde en vanskelig eks som satte barna oppimot han, og fremstilte han som en dårlig pappa. Det var så mye konflikter og mye gikk på hans samvittighet, og det var veldig slitsomt å være på sidelinja. Han var lei seg, skuffa, såret og sint, men skjøv meg unna hver gang det var konflikter. 
 

Han hadde barna sine 50/50, og jobbet turnus. Så han jobbet kveld, helger og helligdager selvom han hadde samvær. Vi hadde noe ulik oppdragelse, og det var litt utfordrende til tider. 
 

Etter 8 år som samboere, så flyttet jeg med datteren min. Jeg hadde det ikke noe godt oppi det, så jeg orket ikke mer. 

Anonymkode: 17789...700

[AnonymBruker]

Ble stemor da barnet var 9 år. Nå er hun 24. Hadde egne barn, og en datter på hennes alder. De knyttet veldig bånd, alle barna som hjalp veldig. De ser seg selv som søstre. 

Det letteste var når vi to er sammen med barna. Så er det kanskje vanskeligere å forholde seg til storfamilie på hans side. Ikke mor til stedatter. Hun er bare raus og god, men "alle" i hans familie skal liksom ha sitt å si når det gjelder alt. Sikkert fordi han var alene med henne noen år og alle var veldig involvert. Har opplevd at far kan være hårsår, men det kan jeg også med mine barn hvis han ikke forstår kompleksiteten i utfordringene.. Etter som årene går og vi har gått gjennom ulike perioder og vanskeligheter med barna, så forstår vi dem bedre på hver vår side og blir kanskje mer støtte. Det kjekkeste er jo når hun sier at hun har hatt det godt og er glad i familien vår.  Jeg blir utrolig stolt over at vi har greid det, og er utrolig stolt av henne. 

Det er ikke bare lett med egne barn og utfordringer med tenårene, og det er det heller ikke med stebarn. Har vel av og til kjent på dårlig samvittighet om jeg gjør nok, og av og til bitt meg i leppa....men jeg har bare forholdt meg som en slags tante. Jeg har ingenting å si om oppdragelse, og det har jeg heller ikke noe ønske om, - har nok med mine egne. Men jeg er en støtte for far og for henne hvis det er noe, Mor og far har hatt kontrollen, og det har de greid veldig fint. Men jeg stiller jo opp, går på kino, ser på show hun er med i, lager til hygge og prøver alltid å knytte oss nærmere. 

Det har vært godt, og det har vært en berikelse. Hun er ei flott jente og jeg er veldig glad i henne. Det slår meg vel mer og mer med årene. 

Vi har ingen felles barn. 

Anonymkode: 09ef5...7c8

[AnonymBruker]

Barna er ikke problemet- moren er. Hun er ekstremt sjalu, snakker stygt om meg og mannnen til barna. Hun er virkelig ikke en god person..... Hun gjør alt hun kan for å ødlegge for alle- og det er barna det går utover til syvende og sist. Og nei jeg var ikke grunnen til skilsmissen. 

Anonymkode: f25ff...adf

[Ulrikke]

Har vært stemor i nesten 20 år til barn som var 1, 2 og 6 da jeg ble kjent med dem.

Det vanskelige er at man aldri kan ta egne avgjørelser, det er alltid noen som må være med når det gjelder å bestemme ferie, bytte samvær dersom man skal noe spesielt med barna osv.... Man lever på en måte to liv, med og uten barna som kun er der halve tiden. 

Jeg har hatt, og har fortsatt, et fint forhold til mor. Stort sett har far og mor tatt dialogen, men det hendte at hun syntes det var enklere å ta ting med meg. Mor og far har et ok forhold, men de har tross alt en fortid. Jeg synes det er komplett ukomplisert å snakke med mor.

Det positive? Tre fantastiske unger, som nå er voksne. Misunner dem ikke det å skulle ha to hjem og fire voksne som naturlig nok gjør ting litt ulikt. Jeg er utrolig glad i dem, og stolt av de personene de har blitt. De er fantastiske søsken til vårt felles barn som nå er tenåring.

Dønn ærlig: ville jeg valgt det samme om igjen hvis jeg kunne valgt på nytt? Sannsynligvis ikke. Ikke fordi det er noe galt med barna, faren eller moren deres, men rett og slett fordi det blir mye logistikk og ting som er utenfor egen kontroll. Er jeg pr i dag glad for at jeg har dem? Jeg er ENORMT glad for at jeg valgte forholdet, og for at jeg ble i det. Kunne ikke tenkt meg livet uten dem i dag.

Så grunnleggende ulike og motstridende følelser kan man altså ha. 

[ProudFeminist]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hei! 
Jeg er veldig nysgjerrig på hvordan dere som lever med stebarn syntes at det er? Og har dere felles barn?  
jeg har lyst på egne barn ettehvert, men usikker på hvordan det er å få barn med en som har barn fra før? 
 

 

Anonymkode: 33cf7...858

Jeg har et bonusbarn som jeg er glad i, men jeg tror jeg vil bli mer glad i mitt biologiske barn.

[Budeia89]

Feil tråd

Endret 26. desember 2021 av Budeia89
Feil tråd

[AnonymBruker]

Anonym

Anonymkode: 2bca2...a0d

[AnonymBruker]

Jeg har en på 7 som bor hos oss, mannen har tre på 7, 11 og 13 som er her annenhver helg. Vi har en felles på 1.  Vært sammen i snart 4 år. 

Alle planer jeg legger inkluderer alle ungene. Jeg fant et hus der alle skulle få ha egne rom og betaler mer enn jeg egentlig føler er rettferdig for både et større hus og bil enn jeg egentlig trenger, men jeg sier ikke noe på det. 

Jeg angrer ikke, men jeg må innrømme at jeg ofte ser fram til søndagen når de skal dra hjem. Rett og slett pga antall unger. Ungene i seg selv er greie de, min ene kan være vanskeligere enn hans 3 (ADHD), men det er ikke mine unger og jeg er uvant med så store unger. Får liksom aldri ha stua i fred, de legger seg jo aldri. 

Jeg tror uansett at ting hadde vært enklere om de var her 50/50, så vi fikk noen hverdager og ikke bare party i helgene, men det er dessverre ikke noe alternativ pga geografi.

Sommerferiene er et mareritt å få til å gå opp. Min ex har heldigvis ikke ny familie så han er ikke så vanskelig, men exen til samboeren finnes ikke samarbeidsvillig. Hun bare bestemmer og vi må tilpasse. Utrolig frustrerende. Henne skulle jeg gjerne vært foruten. 

Anonymkode: 1a6aa...11c

[AnonymBruker]

Stemor til en jente i 13 år, fra hun var 6 til vi gikk fra hverandre da hun var 19. Verdens letteste unge, sjeldent noe problemer. Fikk en datter med min eksmann. 

Nå er det "omvendt", min mann er stefar til min datter. 

Anonymkode: f9463...bd0

[AnonymBruker]

Synes synd på barn med skilte foreldre. Tenk å flytte hver eneste uke. Og måtte forholde seg til noe ulike husregler hver uke. Stemor, stefar og halvsøsken, som synes det er nydelig hver gang du flytter ut. 

Det er egoistisk av foreldre å skille seg straks de har fått et barn eller to. Og så dra inn nye voksne som ikke aksepterer barna fullt ut.

Anonymkode: 15a1d...153

[Brunello]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Vi har et godt samarbeid med mor 🙂

Barna har jeg hvert i livet deres siden de var 1 og 4 år. De ser på meg som en mor. Noe de også sier og viser. Jeg er den som har mest med barna å gjøre fordi jeg har arbeidstid som passer inn med levering, henting, lekser osv. 

Vi har barna 50% 

Kan ikke mor eller far møte på skole, barnehage eller legetime så gjør jeg det.

Vi snakket mye om sånt før vi flyttet sammen. Da var regelen at jeg bestemmer like mye når vi skal bo sammen.

Nå deler jeg og far på å lage regler og sette grenser. Barna veit hvor de har meg og vi er som en vanlig familie 🙂

Jeg tenker at de som misliker dine og mine barn lever på en rosasky. Man må snakke om alt sånt før man går inn i et forhold. Hva som er forventet og hva man kan kreve. Der trur jeg mange glemmer seg bort. 

Anonymkode: 034c4...91d

Sånn som dette tror jeg er det eneste som fungerer bra i lengden. Om det ikke er gjensidig respekt mellom barn og voksne og alle de voksne, vil det ofte bli så mye frustrasjon at det veldig ofte vil skjære seg.