Flere som har opplevd å bli "glemt" av familie når man mistet far el mor?

[AnonymBruker]

Mistet en forelder for et år siden. Gjennom sykdomstiden og til og med på begravelsesdagen så sa familien på den siden at de skulle selvsagt ta vare på meg, følge opp og være der. 

Dette året har vært tøft for meg så jeg har ikke klart å være den som tar kontakt. Men INGEN av dem har tatt kontakt. Ikke en melding, ikke et kort, ikke en telefon eller et besøk. 

Flere som har opplevd å bli glemt når man mistet en forelder? Gjorde dere noe med det eller bare aksepterte dere det? 

Jente 27

Anonymkode: 5c9ce...472

[AnonymBruker]

Mange som ikke tør ta kontakt, så ikke nødvendigvis vondt ment, mange venter på at du virker klar for å ta kontakt med de.  De kan føle de gir deg rom, men det du trenger er kontakt. 

Anonymkode: 1d345...3ba

[AnonymBruker]

Ja, onkelen min har unngått meg i ti år etter at pappa døde. Jeg skjønner det var tøft å miste broren sin, men jeg kunne virkelig trengt onkelen min ☹

Anonymkode: 3335a...28a

[AnonymBruker]

Som 27-åring er du ikke jente, du er kvinne. Du er voksen. Ikke et barn. Hvor flink har du selv vært til å stille opp med kort og telefoner i månedsvis og åresvis etter dødsfall? Eller er du kanskje den første i slekta som har mistet noen?

Anonymkode: 87000...e5d

[AnonymBruker]

Ikke en forelder, men jeg mistet et barn for snart seks år siden.

Virker som alle har glemt det. Nesten ingen som husker bursdagen hans, dødsdagen hans og så videre. Var på graven på julaften, og mitt tente lys var det eneste der. Ingen sender meldinger og snakker om han lenger, var bare den første tiden folk brydde seg.

Den eneste som husker er mammaen min. 

Jeg har lært meg at den eneste man kan støtte seg til er seg selv. Man må bygge opp seg selv, for det er den eneste du virkelig kam stole på er der for deg resten av livet.

Kynisk og kaldt sagt av meg kanskje, men det å bli selvstendig er viktig. Man kan ikke forvente at andre skal støtte en opp. Alle du kjenner strever kanskje med egne ting. Depresjon, problemer på jobben, problemer i samlivet, etc… de fleste har mer enn nok med seg selv. 

Anonymkode: c9eb1...58c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Som 27-åring er du ikke jente, du er kvinne. Du er voksen. Ikke et barn. Hvor flink har du selv vært til å stille opp med kort og telefoner i månedsvis og åresvis etter dødsfall? Eller er du kanskje den første i slekta som har mistet noen?

Anonymkode: 87000...e5d

For et syrlig bittert oppgulp av en kommentar. Er det ikke det samme for deg om jeg kaller meg jente, dame, kvinne eller hva søren. Du skjønte hvilket kjønn jeg er ikke sant? 😝

Og ja jeg har faktisk vært veldig tilstede og på når noen har mistet noen. Og hvem snakket om å stille opp i årevis? Jeg snakker om det første, verste året. Hadde faktisk forventet at noen til kontakt, som jeg har vært sykt god på, så vet du det og kom ikke særlig langt med å prøve å stikke meg. 

Er det mulig å være så grumpy? You know nothing. 

Jente (!!!) 27

Anonymkode: 5c9ce...472

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Ikke en forelder, men jeg mistet et barn for snart seks år siden.

Virker som alle har glemt det. Nesten ingen som husker bursdagen hans, dødsdagen hans og så videre. Var på graven på julaften, og mitt tente lys var det eneste der. Ingen sender meldinger og snakker om han lenger, var bare den første tiden folk brydde seg.

Den eneste som husker er mammaen min. 

Jeg har lært meg at den eneste man kan støtte seg til er seg selv. Man må bygge opp seg selv, for det er den eneste du virkelig kam stole på er der for deg resten av livet.

Kynisk og kaldt sagt av meg kanskje, men det å bli selvstendig er viktig. Man kan ikke forvente at andre skal støtte en opp. Alle du kjenner strever kanskje med egne ting. Depresjon, problemer på jobben, problemer i samlivet, etc… de fleste har mer enn nok med seg selv. 

Anonymkode: c9eb1...58c

Så utrolig leit å høre at du mistet et barn. Og enda tristere å høre at du opplever at folk har glemt. Så vondt. Og jeg føler med deg. Har det slik selv. Og det må være verre å miste et barn enn det er for meg å miste en forelder. Glad for å høre din mor husker på hvertfall. 

Jeg tror dessverre du har rett i det du sier. Folk er mest opptatte av seg selv. Det gjelder å stole på seg selv og bli selvstendig. 

Men trist er det. Vi bør kunne få lov å vise sårbarhet og at vi har det vondt. Og det må være lov å ønske seg at noen bryr seg. Men til og med her på kg, med en gang man sier slikt, så kommer noen bitre vesener inn og slår deg i hodet og minner deg om hvor alene du er. Trist. Bare trist. 

Anonymkode: 5c9ce...472

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

For et syrlig bittert oppgulp av en kommentar. Er det ikke det samme for deg om jeg kaller meg jente, dame, kvinne eller hva søren. Du skjønte hvilket kjønn jeg er ikke sant? 😝

Og ja jeg har faktisk vært veldig tilstede og på når noen har mistet noen. Og hvem snakket om å stille opp i årevis? Jeg snakker om det første, verste året. Hadde faktisk forventet at noen til kontakt, som jeg har vært sykt god på, så vet du det og kom ikke særlig langt med å prøve å stikke meg. 

Er det mulig å være så grumpy? You know nothing. 

Jente (!!!) 27

Anonymkode: 5c9ce...472

Du er voksen!!! Voksne folk mister foreldrene hele tida uten at det forventes at andre skal dulle og stelle med en i lang tid etterpå. Det er en del av livet.

Anonymkode: 87000...e5d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Så utrolig leit å høre at du mistet et barn. Og enda tristere å høre at du opplever at folk har glemt. Så vondt. Og jeg føler med deg. Har det slik selv. Og det må være verre å miste et barn enn det er for meg å miste en forelder. Glad for å høre din mor husker på hvertfall. 

Jeg tror dessverre du har rett i det du sier. Folk er mest opptatte av seg selv. Det gjelder å stole på seg selv og bli selvstendig. 

Men trist er det. Vi bør kunne få lov å vise sårbarhet og at vi har det vondt. Og det må være lov å ønske seg at noen bryr seg. Men til og med her på kg, med en gang man sier slikt, så kommer noen bitre vesener inn og slår deg i hodet og minner deg om hvor alene du er. Trist. Bare trist. 

Anonymkode: 5c9ce...472

Folk er opptatt av seg selv FORDI de veldig ofte sliter med noe selv. 

Anonymkode: 87000...e5d

[AnonymBruker]

Jeg mistet mamma når jeg var 14. Alltid hatt nær kontakt med hennes søsken og deres barn gjennom hele oppveksten, men når mamma døde var de jammen vekk. 

Ikke en telefon, julegave. Ingenting. Ikke gratulerer når jeg fikk barn eller gifta meg eller noe. Nå er de blitt "gamle" og hun ene tanta mi ringte for å fortelle at min andre tante var død, og at vi kunne overnatte der når det var begravelse. (Litt reisevei) Jeg sa bare at jeg hadde ingen planer om å gå i begravelse til ukjente folk, hadet bra, og la på.

Pappa slet etter mamma døde, jobbet ekstremt mye og var hjemme så lite så mulig. Jeg kunne være alene hjemme i ukesvis.. så jeg måtte flytte i fosterhjem når jeg var 15. Pappa døde 10 år etter mamma, og med han forsvant begge onklene mine også..

Rart det der...jeg har aldri gjort noe galt mot noen av de, og hadde trengt litt familie. Nå er jeg alene med barna, og det å ikke ha NOE familie rundt oss er tungt og stusselig til tider.. Men jeg har lært meg at jeg har kun meg selv. 

Anonymkode: af6ac...b9b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

Du er voksen!!! Voksne folk mister foreldrene hele tida uten at det forventes at andre skal dulle og stelle med en i lang tid etterpå. Det er en del av livet.

Anonymkode: 87000...e5d

Medfølelse og medmenneskelighet er likevel en fin fin ting, uansett om man er 14, 50 eller 90. Ukjente begrep? Google it. 

Jente, dame, kjærring what ever 27

Anonymkode: 5c9ce...472

[Realverdien]

Folk har sine egne liv og er vel opptatt med sitt. Hva er det egentlig folk tror andre skal hjelpe med i sorgen? Mange år etter dødsfallet? Huske datoer? Folk husker knapt å lage matpakke til jobben.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ikke en forelder, men jeg mistet et barn for snart seks år siden.

Virker som alle har glemt det. Nesten ingen som husker bursdagen hans, dødsdagen hans og så videre. Var på graven på julaften, og mitt tente lys var det eneste der. Ingen sender meldinger og snakker om han lenger, var bare den første tiden folk brydde seg.

Den eneste som husker er mammaen min. 

Anonymkode: c9eb1...58c

Ingen husker bursdager uten påminnelser. De fleste får knapt med seg bursdager på facebook med påminnelser. Hvilken dag/dato det er sier ikke så mye.  Selv har jeg kalender med alle gjøremål, men legger ikke inn alkes bursdag- det er jo på facebook….. 
Folk har oftest nok med seg selv, og det er ikke for å være slem. Selv husker jeg ingen dødsdatoer på noen i familien, selv ikke nevøen min som døde da han var 6 år.  Jeg går aldri på kirkegården, husker ikke engang hvor mine besteforeldre ligger begravet og to av de døde når jeg var i tenårene.   

Livet går videre. Pappa har en kusine, datteren hennes døde på 80-tallet, jeg er også venn med henne på facebook og hele tiden legger hun ut bilder og minner om sønnen som nå ville vært nesten 40 år.  Ja, jeg forstår det er trist, synes hun kunne fokusere mer på barna og barnebarna hun har.

Anonymkode: 1d345...3ba

[Realverdien]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Du er voksen!!! Voksne folk mister foreldrene hele tida uten at det forventes at andre skal dulle og stelle med en i lang tid etterpå. Det er en del av livet.

Anonymkode: 87000...e5d

Litt brutalt sagt. Men sant. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

Ingen husker bursdager uten påminnelser. De fleste får knapt med seg bursdager på facebook med påminnelser. Hvilken dag/dato det er sier ikke så mye.  Selv har jeg kalender med alle gjøremål, men legger ikke inn alkes bursdag- det er jo på facebook….. 
Folk har oftest nok med seg selv, og det er ikke for å være slem. Selv husker jeg ingen dødsdatoer på noen i familien, selv ikke nevøen min som døde da han var 6 år.  Jeg går aldri på kirkegården, husker ikke engang hvor mine besteforeldre ligger begravet og to av de døde når jeg var i tenårene.   

Livet går videre. Pappa har en kusine, datteren hennes døde på 80-tallet, jeg er også venn med henne på facebook og hele tiden legger hun ut bilder og minner om sønnen som nå ville vært nesten 40 år.  Ja, jeg forstår det er trist, synes hun kunne fokusere mer på barna og barnebarna hun har.

Anonymkode: 1d345...3ba

Ja, er jo det jeg sier. Folk har egne liv og nok med seg selv, så forventer ikke at noen skal huske det selv om det selvsagt er sårt.

Men så går jo ikke livet videre på samme måte for de som står i det, din kusine for eksempel. Hennes døde sønn er like mye hennes sønn som de barna hun har i live. Det at hun deler minner og tanker om sønnen som nå skulle bli 40 år betyr ikke at hun ikke bryr seg om de barna og barnebarna hun har. Alt er ikke svart/hvitt. 

Anonymkode: c9eb1...58c

[AnonymBruker]

Realverdien skrev (1 time siden):

Folk har sine egne liv og er vel opptatt med sitt. Hva er det egentlig folk tror andre skal hjelpe med i sorgen? Mange år etter dødsfallet? Huske datoer? Folk husker knapt å lage matpakke til jobben. 

Hvem snakker om mange år etter dødsfallet? Jeg skrev HI og der etterlyser jeg litt support det første året. Mulig du hentyder til andre som har skrevet i tråden. Men uansett syns jeg folk er for opptatt av seg selv og altfor lite opptatt av hva man kan gjøre for å glede andre. Huske datoer kunne jeg aldri forventet av noen men at noen innimellom spør hvordan det går...? Er det virkelig for mye å håpe på? 

Fytti katta. Bodde i sydligere strøk noen år. Det var jommen meg en annen tilnærming til dette. Varme og støtte. Jeg må få flyttet tilbake. Her i Norge er alt kaldt. 

Anonymkode: 5c9ce...472

[Realverdien]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Hvem snakker om mange år etter dødsfallet? Jeg skrev HI og der etterlyser jeg litt support det første året. Mulig du hentyder til andre som har skrevet i tråden. Men uansett syns jeg folk er for opptatt av seg selv og altfor lite opptatt av hva man kan gjøre for å glede andre. Huske datoer kunne jeg aldri forventet av noen men at noen innimellom spør hvordan det går...? Er det virkelig for mye å håpe på? 

Fytti katta. Bodde i sydligere strøk noen år. Det var jommen meg en annen tilnærming til dette. Varme og støtte. Jeg må få flyttet tilbake. Her i Norge er alt kaldt. 

Anonymkode: 5c9ce...472

Man får mer overfladisk støtte i varmere land. Det er sant. Folk som klapper deg på skuldra og sier la familia. Samtidig skal du bare glemme den individuelle frihet som damene på kg er besatt av å ha, samt 'dump ham!' Og drit i hva far synes om brøytebilsjåføren din.

I norge er sorg privat. Som i de fleste protestantiske land. Den behøver ikke vises for at den skal bli sosialt godkjent. Som i italia eller spania hvor kvinnene 'må' hyle og gråte og lage spetakkel om nær slektning er død. 

Begge deler har fordeler, om man skal tro kontemporærfilosofier.

Samtidig må en kunne spillereglene i norge for hvordan man skal be om hjelp og støtte. Det ser jeg mange ikke behersker etter å ha levd mer i netflix og amazon prime enn norge, som unge voksne.

 

 

Endret 26. desember 2021 av Realverdien

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Ikke en forelder, men jeg mistet et barn for snart seks år siden.

Virker som alle har glemt det. Nesten ingen som husker bursdagen hans, dødsdagen hans og så videre. Var på graven på julaften, og mitt tente lys var det eneste der. Ingen sender meldinger og snakker om han lenger, var bare den første tiden folk brydde seg.

Den eneste som husker er mammaen min. 

Jeg har lært meg at den eneste man kan støtte seg til er seg selv. Man må bygge opp seg selv, for det er den eneste du virkelig kam stole på er der for deg resten av livet.

Kynisk og kaldt sagt av meg kanskje, men det å bli selvstendig er viktig. Man kan ikke forvente at andre skal støtte en opp. Alle du kjenner strever kanskje med egne ting. Depresjon, problemer på jobben, problemer i samlivet, etc… de fleste har mer enn nok med seg selv. 

Anonymkode: c9eb1...58c

Føler med deg! Min venninne mistet et barn for 20 år siden, og kan fortsatt gråte over tapet. En gammel dame på over 90 gråter fortsatt over 3-åringen hennes som druknet. Jeg tror de fleste forstår at å miste et barn er den største sorgen en kan oppleve.  Men det er så vanskelig å vite hva en skal si og når... Klem ❤

Anonymkode: bc129...175

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

For et syrlig bittert oppgulp av en kommentar. Er det ikke det samme for deg om jeg kaller meg jente, dame, kvinne eller hva søren. Du skjønte hvilket kjønn jeg er ikke sant? 😝

Og ja jeg har faktisk vært veldig tilstede og på når noen har mistet noen. Og hvem snakket om å stille opp i årevis? Jeg snakker om det første, verste året. Hadde faktisk forventet at noen til kontakt, som jeg har vært sykt god på, så vet du det og kom ikke særlig langt med å prøve å stikke meg. 

Er det mulig å være så grumpy? You know nothing. 

Jente (!!!) 27

Anonymkode: 5c9ce...472

Det har med hvordan du fremstiller deg selv. En jente er et barn og er mer ‘uskyldig og hjelpesløs’ enn en voksen kvinne. Det er akkurat det samme som hvordan man omtaler kvinner og jenter. Jenter blir ikke tatt seriøst. Kvinner blir tatt mere seriøst og man forventer mere av voksne folk enn barn. 
 

Det handler ikke kun om kjønnet. Da hadde du skrevet: hunkjønn. 
 

Anonymkode: 0f8cd...a2b

[AnonymBruker]

Ja. Etter at mamma døde for ti år siden var det helt stille fra søsteren til mamma og hennes familie. Ikke en eneste telefon. Før nå de to siste årene. Jeg var bitter før men nå skjønner jeg at det må ha vært forferdelig for henne å miste storesøster. ❤️ 

 

K 27

Anonymkode: 5748c...9c7