Planlagt gravid, men likevel usikker og aner ikke hva jeg føler

[AnonymBruker]

Gift med min kjære. Vi har det fantastisk og har orden på økonomi. Begge er i godt betalte jobber og er stabile. Kjøpt oss hus nå mtp at vi ønsket oss en familie etterhvert, og begge har sett for oss familie og ønsket oss barn. Jeg har selv ønsket meg barn siden jeg var 16 og alltid vært et familie menneske. Vi har mange ufrivillig barneløse rundt oss, og pga noe hormonproblemer fikk jeg beskjed om at det kunne ta tid å bli gravide men at det absolutt burde være mulig. Jeg er 27 og han er 32. Vi sluttet på p- piller fordi vi tenkte at det tar jo tid før kroppen null stilles mtp hormoner og at det kunne ta tid. «Problemet» var bare at jeg ble gravid med en gang og 2,5 uker etter p-pille slutt uten mensen mellom så viste testen to streker. 
 

Nå er jeg i uke 11+1, og den store gleden er ikke der. Jeg er så lei meg og skjønner ikke hva som skjer. Vi har vært på tidlig ultralyd og sett at er ok frem til nå. Jeg føler meg redd. Jeg føler at livet vårt tar slutt og at jeg mister mitt livs kjærlighet. Vi har reist, men er ikke mett. Jeg elsker sexlivet vårt og er ikke klar for å miste det for alltid. Jeg er redd for å miste kroppen min. Og føler ikke at jeg vil ofre bort hele livet mitt for et barn jeg ikke har forhold til. Fikk godfølelsen på tidlig ultralyd og har falt en gang og da var jeg livredd for å skade den lille i magen  men utenom det går jeg bare rundt og er redd og usikker og har helt angst for fødsel.

Tanken på abort er helt krise. Knyter seg i magen, og er liksom redd for det også. Ingenting føles rett. Men å få er barn burde man vel være 100% sikker på..

Jeg og mannen snakker og snakke men blir ikke noe mer tydligere. Er helt desperat og har ingen å prate med fordi ingen vet jo at jeg er gravid. Barnet var ønsket før. Jeg snakket om barn daglig og hver gang jeg så barn i butikken smilte jeg av meg selv. Nå er jeg bare redd og usikker.

 

noen tanker? Hjelp..

 

Anonymkode: d5aef...b30

[AnonymBruker]

Det du føler er helt normalt. Forhåpentligvis vil disse følelsene komme og gå litt gjennom svangerskapet og ikke være så sterke hele tiden.

Som gyngende menneske er det aldri lett å ta et livreddende valg, som det å få barn jo er.

Da jeg flyttet til et annet kontinent hadde jeg lignende følelser. Jeg kunne glede meg og dagdrømme om alle tingene jeg skulle oppleve ett øyeblikk og bli lammet av angst og usikkerhet det andre. 🤣

Å få barn er enda større, det største man kan velge. 

Men du burde selvfølgelig også føle mye på glede, kanskje ta noen timer hos privat psykolog eller snakk med jordmor for å få de negative tankene sortert slik at du får mer plass til de positive?

Anonymkode: 6adc9...8c2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det du føler er helt normalt. Forhåpentligvis vil disse følelsene komme og gå litt gjennom svangerskapet og ikke være så sterke hele tiden.

Som gyngende menneske er det aldri lett å ta et livreddende valg, som det å få barn jo er.

Da jeg flyttet til et annet kontinent hadde jeg lignende følelser. Jeg kunne glede meg og dagdrømme om alle tingene jeg skulle oppleve ett øyeblikk og bli lammet av angst og usikkerhet det andre. 🤣

Å få barn er enda større, det største man kan velge. 

Men du burde selvfølgelig også føle mye på glede, kanskje ta noen timer hos privat psykolog eller snakk med jordmor for å få de negative tankene sortert slik at du får mer plass til de positive?

Anonymkode: 6adc9...8c2

*Som tenkende menneske er det aldri lett å ta et livsendrende valg.

😅

Gratulerer forresten! 🥰

Anonymkode: 6adc9...8c2

[AnonymBruker]

jeg er 100% for abort og mener det ganske ofte er for det beste, men her hadde jeg aldri gjort det! Du har bare kalde føtter, og er det rart da? Livet skal totalforandres, og det er en veldig skummel tanke og selvsagt blir du redd, det blir vi alle.  Dette kommer til å ordne seg, barnet er jo ønsket av dere og dere har et stabilt og bra liv sammen. 

Anonymkode: efd76...de7

[AnonymBruker]

Samme her. Jeg fikk også kalde føtter nå som jeg ble gravid tross planlagt. Masse tanker som løper løpsk rundt i hodet. Jeg tror det er normalt. Pga det er en veldig stor omveltning, samtidig så går det seg til når babyen er der også. Jeg får litt angst over at kroppen ikke er 'min' lenger. Det er så mye som skjer som jeg ikke har kontroll over, men det blir normalt igjen når babyen er ute. 

Anonymkode: 541d0...1a8

[AnonymBruker]

Jeg har følt på mye av det samme i et planlagt svangerskap. Det er jo en enorm livsendring og nå har man hoppet i det og det er "ingen vei tilbake" såklart er det skummelt og rart. Men nå som jeg er i 3. trimester gleder jeg meg mye til å være ferdig med graviditet og få møte baby Selv om jeg noen dager får panikk fremdeles over at vi skal passe på et barn og alt som blir annerledes og hvordan det skal gå. 

Anonymkode: c2b46...fe2

[AnonymBruker]

Åh..huff. Litt «fint» å høre at det ikke er bare meg. Syns det er skikkelig vondt og syns den fremtidige babyen fortjener å være ønsket..syns også synd på

min kjære for jeg er helt fra meg

det meste av tiden.
 

Men så er jeg et tenkemenneske og liker å ha kontroll. Og det har jeg jo ikke nå så er vel naturlig. Men føler meg skikkelig dritt om dagen og små deprimert :(

hva hvis man angrer på å beholde… det går jo ikke. 

 

 

Anonymkode: d5aef...b30

[AnonymBruker]

Har følt det samme og tenkt de samme tankene som deg. Heldigvis ble alt bedre når jeg kom inn i 2. trimester og nå elsker jeg å gå gravid. Har selvfølgelig sånne tanker nå også innimellom men båndet mellom meg og lille mageboer er blitt veldig tett nå og jeg bryr meg oppriktig og elsker h*n. Så jeg tror tiden vil gjøre det lettere for deg også! Og husk innstilling er viktig. Jeg blir helt fra meg når alle skal fortelle om hvor vanskelig livet som foreldre er, alle endringene osv. Innstill deg på at ting blir vanskelig men innstill deg også på at ting blir akkurat slik du/dere vil ha. Tenk positivt og prøv å snakke med partner om hva dere skal gjøre for at denne «endringen» ikke blir en så stor endring som alle skal ha det til. Barn er ikke enden på livet. Du kan fortsatt reise, ha tid til kjæresten, finne på ting osv. det krever bare planlegging og god vilje. Lykke til, dette går kjempe bra! 

Anonymkode: d41ab...861

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Jeg elsker sexlivet vårt og er ikke klar for å miste det for alltid. Jeg er redd for å miste kroppen min.

Dette var da voldsomt. Hvorfor skulle du miste sexlivet for alltid? Hadde det fungert sånn så hadde det kun funnes enebarn.

Når det gjelder andre ting som man mister når man får barn, så er det jo midlertidig. Reising er det ingen som kommer til å gjøre mye av på en god stund uansett. Når du får barn i en alder av 27 så har du et ganske langt liv etter at du er ferdig med å oppdra dette barnet. Pluss at om noen år så får barnet en del utbytte av å være med på reiser.

Og TS, hvis du skulle komme til at barn ikke er noe for deg så kan du la det bli med dette ene barnet. Å ta seg av ett barn er overkommelig, spesielt når dere er to om det. Det burde være mulig å dyrke andre interesser også.

Anonymkode: 5432e...922

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Dette var da voldsomt. Hvorfor skulle du miste sexlivet for alltid? Hadde det fungert sånn så hadde det kun funnes enebarn.

Når det gjelder andre ting som man mister når man får barn, så er det jo midlertidig. Reising er det ingen som kommer til å gjøre mye av på en god stund uansett. Når du får barn i en alder av 27 så har du et ganske langt liv etter at du er ferdig med å oppdra dette barnet. Pluss at om noen år så får barnet en del utbytte av å være med på reiser.

Og TS, hvis du skulle komme til at barn ikke er noe for deg så kan du la det bli med dette ene barnet. Å ta seg av ett barn er overkommelig, spesielt når dere er to om det. Det burde være mulig å dyrke andre interesser også.

Anonymkode: 5432e...922

At sexlivet ikke blir bra etter barn, det er noe man må være forberedt på at KAN skje. For de fleste går det fint, for noen går det litt mindre fint men de får hjelp så det blir ok. Og for noen få så blir aldri sexlivet bra igjen. De fleste av oss lar ikke risikoen for det stoppe oss fra å få barn, men den ER absolutt til stede. Og jeg mener at man skal få informasjon om det. Det er ikke svartmaling, det er å være forberedt på hva man risikerer av endringer.

Anonymkode: c1b10...73d

[AnonymBruker]

Må legges til: Noen sier de fikk faktisk bedre sexliv etter fødsel og økt følsomhet, så mulighetsrommet er stort her Men jeg forstår absolutt bekymringen.

Anonymkode: c1b10...73d

[AnonymBruker]

Jeg hadde det helt likt. Nå er jeg planlagt gravid med nr 2 og har det likt igjen! Panikken kommer og går, jeg vil jo ikke ødelegge det fine livet vi har nå som vi er 3, med å lage komplett kaos med å få nr 2. Endeøig var sexlivet bra, ungen sover om natta osv. Men prøver å minne meg selv på at det hår over. 
 

Og du, det går fint an å reise med barn. Vi hadde med vårt barn til 5 forskjellige land før hun var 1 år, og vi er ikke mettet på reise, vi planlegger kontinuerlig en ny reise  

Anonymkode: 094b8...39a