Når foreldre forskjellsbehandler barna

[AnonymBruker]

Jeg er gift men ingen barn. Har en bror som er gift og har to barn, store barn altså. Helt siden min bror giftet seg, har jeg følt på forskjellsbehandling fra foreldrene. De er mer og ofte med bror og hans familie, de er sjeldent og da mener jeg virkelig sjeldent hos oss. Jeg har alltid tenkt, han har barn og da er det sikkert morsommere, men de barna er store nå. Det har vært veldig vanskelig for meg, disse følelsene av å ikke være verdt noe, tar noen ganger overhånd. Jeg er ikke deprimert eller noe, men blir litt lei meg innimellom og det er vondt. Pleier alltid å minne meg selv på at sånn er det bare og det er ingenting jeg kan gjøre med det, jeg kan ikke forandre voksne folk men jeg kan heller ikke få disse følelsene vekk. Det sårer meg. Jeg vet ikke hvordan det er å være forelder, og vet heller ikke om jeg noen ganger kommer til å oppleve å bli mor, men jeg fatter det bare ikke; hvordan kan foreldre bare besøke hele tiden det ene barnet men ikke andre.? Jeg har forsøkt å åpne meg for min mor, bare for å si hva jeg føler og hvor vondt det er for meg, men svaret jeg får er «du har jo mannen din» 🙄Det hjelper ikke å snakke fordi de ikke ser det, de ser ikke at de forskjellsbehandler oss.

Jeg vet at jeg sikkert får pes fra dere her men jeg ville bare høre om det finnes noen der ute som har det som meg. Hvordan klarer dere å leve med det? Hva gjør dere for å minske på sårheten? Har dere noen gode råd?

Anonymkode: 2619e...ff7

[AnonymBruker]

Det var nok sånn at de var mer hos han fordi han hadde barn, og nå er de mer hos han fordi det har blitt en vane. Synes egentlig ikke det er så oppsiktsvekkende.

Prates mye om hvor mye frihet man får når man velger bort barn og familie, men det er klart at det er mye man går glipp av også.

Anonymkode: e67df...b8c

[Chiyo]

Hvor store er barna?

Jeg tror dette er veldig normalt. Jeg har heller ikke barn. Alt av familiebesøk og familieferier planlegges rundt min brors familie. Jeg er alltid velkommen, men det er ingen som bryr seg om når det "passer" for meg. Jeg har egentlig akseptert at det kommer til å være slik for alltid, med mindre jeg får barn selv. 

[Miranda Bailey]

Vil tro de besøker barnebarna, og ikke nødvendigvis broren din. Det tenker jeg er helt naturlig. Når det er sagt så kan jeg forstå at det er vondt om foreldrene dine aldri vil besøke deg. Jeg har selv følt på en forskjellsbehandling hele oppveksten, men etter å ha snakket mye om det i terapi så har jeg kommet fram til at det er helt naturlig at barna behandles litt ulikt ettersom vi er ulike individer med ulike behov. Det betyr dog ikke at jeg hadde godtatt dårlig behandling, men jeg forventer ikke lenger at meg og mine søsken skal få nøyaktig det samme, fordi vi ikke trenger det samme. 

Har du prøvd å invitere foreldrene dine på besøk eller ta initiativ uten å bringe opp broren din og forskjellsbehandlingen? Kanskje de vil se litt annerledes på det om du rekker ut en hånd fordi du viser at du selv ønsker og har et behov for det, og ikke bare fordi "men broren min får det jo"? 

[AnonymBruker]

Tar du initiativ selv? 

Anonymkode: 1e169...a97

[AnonymBruker]

Foreldrene mine er også sånn, men her har både broren min og jeg barn. De drar dit på besøk titt og ofte, her stopper dem en snartur når de skal hjem fra hytta. Jeg og broren min bor ca 30 min unna, bare i forskjellige retninger. 

Anonymkode: 77037...5f4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg er gift men ingen barn. Har en bror som er gift og har to barn, store barn altså. Helt siden min bror giftet seg, har jeg følt på forskjellsbehandling fra foreldrene. De er mer og ofte med bror og hans familie, de er sjeldent og da mener jeg virkelig sjeldent hos oss. Jeg har alltid tenkt, han har barn og da er det sikkert morsommere, men de barna er store nå. Det har vært veldig vanskelig for meg, disse følelsene av å ikke være verdt noe, tar noen ganger overhånd. Jeg er ikke deprimert eller noe, men blir litt lei meg innimellom og det er vondt. Pleier alltid å minne meg selv på at sånn er det bare og det er ingenting jeg kan gjøre med det, jeg kan ikke forandre voksne folk men jeg kan heller ikke få disse følelsene vekk. Det sårer meg. Jeg vet ikke hvordan det er å være forelder, og vet heller ikke om jeg noen ganger kommer til å oppleve å bli mor, men jeg fatter det bare ikke; hvordan kan foreldre bare besøke hele tiden det ene barnet men ikke andre.? Jeg har forsøkt å åpne meg for min mor, bare for å si hva jeg føler og hvor vondt det er for meg, men svaret jeg får er «du har jo mannen din» 🙄Det hjelper ikke å snakke fordi de ikke ser det, de ser ikke at de forskjellsbehandler oss.

Jeg vet at jeg sikkert får pes fra dere her men jeg ville bare høre om det finnes noen der ute som har det som meg. Hvordan klarer dere å leve med det? Hva gjør dere for å minske på sårheten? Har dere noen gode råd?

Anonymkode: 2619e...ff7

føler med deg, moren min behandler storesøstera mi mye bedre enn det hun gjør med meg. Vi bor begge fortsatt hjemme da, men det er sånne små ting hun gjør.  Kommer med frokost på fat til henne, kjøper hverdagslige gaver til henne osv. Jeg får aldri noe🙈 

Anonymkode: da366...70d

[AnonymBruker]

litt sjalu synes jeg du er. dette er jo normalt. hilsen hun uten barn selv og har søsken med barn

Anonymkode: 0e750...88c

[AnonymBruker]

Miranda Bailey skrev (9 timer siden):

Vil tro de besøker barnebarna, og ikke nødvendigvis broren din. Det tenker jeg er helt naturlig. Når det er sagt så kan jeg forstå at det er vondt om foreldrene dine aldri vil besøke deg. Jeg har selv følt på en forskjellsbehandling hele oppveksten, men etter å ha snakket mye om det i terapi så har jeg kommet fram til at det er helt naturlig at barna behandles litt ulikt ettersom vi er ulike individer med ulike behov. Det betyr dog ikke at jeg hadde godtatt dårlig behandling, men jeg forventer ikke lenger at meg og mine søsken skal få nøyaktig det samme, fordi vi ikke trenger det samme. 

Har du prøvd å invitere foreldrene dine på besøk eller ta initiativ uten å bringe opp broren din og forskjellsbehandlingen? Kanskje de vil se litt annerledes på det om du rekker ut en hånd fordi du viser at du selv ønsker og har et behov for det, og ikke bare fordi "men broren min får det jo"? 

Jeg har kun en gang sagt til min mor hva jeg føler og det er ca.10 år siden. Siden da har jeg ikke nevnt det. Og vi har invitert mine foreldre mange ganger på besøk, men uansett ingenting hjelper.

 

Anonymkode: 2619e...ff7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Foreldrene mine er også sånn, men her har både broren min og jeg barn. De drar dit på besøk titt og ofte, her stopper dem en snartur når de skal hjem fra hytta. Jeg og broren min bor ca 30 min unna, bare i forskjellige retninger. 

Anonymkode: 77037...5f4

Vi bor i samme gate men hos meg så bare går de forbi huset mitt, mange ganger.

Anonymkode: 2619e...ff7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

litt sjalu synes jeg du er. dette er jo normalt. hilsen hun uten barn selv og har søsken med barn

Anonymkode: 0e750...88c

Må dere dra «sjalukortet» hver gang her inne? For alt?

Nei, jeg er ikke sjalu, jeg er bare lei meg. 

Anonymkode: 2619e...ff7

[SoWhat?]

Jeg tror dessverre at dette er ganske vanlig TS. Eldste broren min har alltid fått masse beundring og ros, ene søsteren min får masse besøk..

Jeg tror mange foreldre har litt sånn favoritter, eller at det bare er kjemi? 

Ikke vet jeg  

Må legge til at jeg tror de er like glad i alle ungene. Jeg mener det. Det er bare ulike måter å være på mot forskjellige. Men det er ikke alltid kult. 

Endret 26. desember 2021 av SoWhat?

[Miranda Bailey]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg har kun en gang sagt til min mor hva jeg føler og det er ca.10 år siden. Siden da har jeg ikke nevnt det. Og vi har invitert mine foreldre mange ganger på besøk, men uansett ingenting hjelper.

 

Anonymkode: 2619e...ff7

Ah, nei da vet jeg ikke helt. Jeg skal heller ikke ha barn, men min bror har veldig lyst på (vi er begge i starten av 20 årene) og jeg kjenner jeg gruer meg til hvordan familieforholdet blir i framtiden. Det ser ut til at det ikke er så uvanlig at foreldre prioriterer de barna som har gitt de barnebarn, og selv om jeg har en viss forståelse for det så er det nok fortsatt sårt å bli valgt bort bare fordi du ikke velger/kan ha en tradisjonell familie selv. 

Kanskje du kan prøve å invitere deg selv på besøk hos de, eller invitere hele familien samlet til deg? Om dere ikke har vært med hverandre noe særlig de siste 10 årene så er det vel naturlig at forholdet har falmet, som igjen gjør det lettere for foreldrene dine å sette deg til side. 

[AnonymBruker]

De besøker dem fordi de har barn,sikkert trengte hjelp og nå har det blitt vane. De vet at du har tid og har mye mer tid til å besøke dem.

Anonymkode: 7a44d...a34

[AnonymBruker]

Fordi broren din gar gitt dine foreldre barnebarn - livets dessert

Anonymkode: f6fbb...b00

[AnonymBruker]

Miranda Bailey skrev (1 time siden):

Ah, nei da vet jeg ikke helt. Jeg skal heller ikke ha barn, men min bror har veldig lyst på (vi er begge i starten av 20 årene) og jeg kjenner jeg gruer meg til hvordan familieforholdet blir i framtiden. Det ser ut til at det ikke er så uvanlig at foreldre prioriterer de barna som har gitt de barnebarn, og selv om jeg har en viss forståelse for det så er det nok fortsatt sårt å bli valgt bort bare fordi du ikke velger/kan ha en tradisjonell familie selv. 

Kanskje du kan prøve å invitere deg selv på besøk hos de, eller invitere hele familien samlet til deg? Om dere ikke har vært med hverandre noe særlig de siste 10 årene så er det vel naturlig at forholdet har falmet, som igjen gjør det lettere for foreldrene dine å sette deg til side. 

Takk for at du tar deg tid til å svare meg, det setter jeg virkelig pris på. 

Jeg pleier å besøke dem ofte, baker jeg kake, tar jeg den med til dem eller inviterer osv. Veldig ofte passer det ikke når jeg kommer, mamma skal noe, pappa er hos broren, da blir det liksom kort tur. Jeg føler at jeg gir mye fra meg men får lite tilbake,. Til slutt blir man sliten, av å hele tiden gi og gi. Vil ikke gå inn hvorfor vi ikke har barn, da det ikke egner seg av flere grunner. 
Får vel bare leve med dette, ikke noe annet jeg kan gjøre.Pleier liksom å tenke sånn; jeg har en mann som jeg elsker og han elsker meg, på en side får jeg og på andre siden, mister jeg. Hvis du skjønner hva jeg mener.

Anonymkode: 2619e...ff7

[AnonymBruker]

Jeg mener ikke dette stygt, men kan det tenkes at de ikke liker mannen din så godt? Så går det utover deg. Fikk bare en følelse på det, men forstår deg veldig godt, at du blir lei deg. I vår familie så besøker nesten ingen hun ene søstra mi fordi ingen liker han hun er sammen med. De vet ikke om dette, men noen i familien snakker om det. At han gir stygge blikk og er ufin mot andre. Hver gang noen i familien var på besøk der så følte de seg ikke velkommen der og at de bare ventet på at besøket skulle gå. Han satt i sofaen og var ufin. Man må bare respektere den andre er sammen med, men dette har altså gjort at mange i familien ikke drar på besøk til henne. De er bare på besøk hos alle andre. Jeg er heller aldri der, men det er fordi jeg og henne har fallt ut for noe annet. Håper alt løser seg for deg, Ts  

Anonymkode: 21f76...6a1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg mener ikke dette stygt, men kan det tenkes at de ikke liker mannen din så godt? Så går det utover deg. Fikk bare en følelse på det, men forstår deg veldig godt, at du blir lei deg. I vår familie så besøker nesten ingen hun ene søstra mi fordi ingen liker han hun er sammen med. De vet ikke om dette, men noen i familien snakker om det. At han gir stygge blikk og er ufin mot andre. Hver gang noen i familien var på besøk der så følte de seg ikke velkommen der og at de bare ventet på at besøket skulle gå. Han satt i sofaen og var ufin. Man må bare respektere den andre er sammen med, men dette har altså gjort at mange i familien ikke drar på besøk til henne. De er bare på besøk hos alle andre. Jeg er heller aldri der, men det er fordi jeg og henne har fallt ut for noe annet. Håper alt løser seg for deg, Ts  

Anonymkode: 21f76...6a1

Mener altså at søsteren min og kjæresten hennes drar på besøk til alle andre, men ingen er der. Vi er forresten 4 søstre og 1 bror, så ganske stor familie. 

Anonymkode: 21f76...6a1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg mener ikke dette stygt, men kan det tenkes at de ikke liker mannen din så godt? Så går det utover deg. Fikk bare en følelse på det, men forstår deg veldig godt, at du blir lei deg. I vår familie så besøker nesten ingen hun ene søstra mi fordi ingen liker han hun er sammen med. De vet ikke om dette, men noen i familien snakker om det. At han gir stygge blikk og er ufin mot andre. Hver gang noen i familien var på besøk der så følte de seg ikke velkommen der og at de bare ventet på at besøket skulle gå. Han satt i sofaen og var ufin. Man må bare respektere den andre er sammen med, men dette har altså gjort at mange i familien ikke drar på besøk til henne. De er bare på besøk hos alle andre. Jeg er heller aldri der, men det er fordi jeg og henne har fallt ut for noe annet. Håper alt løser seg for deg, Ts  

Anonymkode: 21f76...6a1

De liker han og respekterer han, og han er verdens snilleste. Hvis de trenger hjelp med noe, så kommer de til oss, og han hjelper dem mer enn gjerne. Han stiller opp for dem. Føler bare også at de bare kommer innom om de trenger hjelp med noe. 

Anonymkode: 2619e...ff7

[Khloe P.T]

Det jeg ville gjort var å slutte å invitere dem - og slutte å dra på besøk. Slutt gjerne å ringe også. På et eller annet tidspunkt vil de oppdage at du ikke er der mer og selv kunne ta et valg om kontakt.