Jeg føler ikke at foreldrene mine bryr seg om meg, man ser tydelig at jeg har grått og de spør ikke noe om hvordan jeg har det, vet ikke-

[AnonymBruker]

Hva jeg skal gjøre. Hvordan skal jeg fortelle dem at jeg er lei meg når de aldri spør? 

Anonymkode: a7095...1b1

[AnonymBruker]

Kan du ikke snakke med noen venner i stedet?

Anonymkode: 79026...1cf

[AnonymBruker]

Hvorfor venter du på at de skal spørre? Start samtalen selv. 

Anonymkode: 74c0a...170

[AnonymBruker]

Sånn var det for meg og. Helt til jeg var brutalt ærlig om hvordan jeg hadde det og hvordan det var for meg å bli ignorert. 

De vet mest sannsynlig ikke hva de skal gjøre. Å si rett ut hvordan du har det og hva du trenger kan være en god start. Enten kan de gi det til deg eller ikke, men da har du i hvert fall prøvd. 

Generasjonen over trenger dessverre opplæring i normal omsorg, da de ikke fikk det selv. Det er vanskelig å gi noe du selv ikke fikk. 

Anonymkode: c7a61...3b8

[AnonymBruker]

Støtter de som råder deg til å si det rett ut. "Mamma og pappa, for tiden har jeg det psykisk vanskelig og jeg kjenner særlig på det nå i julen. Jeg trenger en ordentlig klem, og så er det fint hvis vi kan gjøre noe hyggelig sammen i morgen." Altså si rett ut hva du trenger fra dem. 

Anonymkode: 1166a...9d4

[AnonymBruker]

Hvor gammel er du? 

Anonymkode: a3c4a...902

[Bacteria]

AnonymBruker skrev (På 24.12.2021 den 22.46):

Sånn var det for meg og. Helt til jeg var brutalt ærlig om hvordan jeg hadde det og hvordan det var for meg å bli ignorert. 

De vet mest sannsynlig ikke hva de skal gjøre. Å si rett ut hvordan du har det og hva du trenger kan være en god start. Enten kan de gi det til deg eller ikke, men da har du i hvert fall prøvd. 

Generasjonen over trenger dessverre opplæring i normal omsorg, da de ikke fikk det selv. Det er vanskelig å gi noe du selv ikke fikk. 

Anonymkode: c7a61...3b8

Var da voldsomt. Hvilken generasjon er det du snakker om her…?

Er 50 år og syns jeg fikk god omsorg av mine foreldre, selv om de også selvsagt gjorde feil…

Å ta hånd om et barn/person som synlig har grått har vært normal omsorg så lenge jeg har levd i alle fall.

[viren]

Folk er forskjellige.  De vil kanskje ikke invadere privatlivet ditt ved å spørre, men venter på at du skal ta det opp selv. Uansett hvordan det er så ta med det dette: Du kan ikke endre andre mennesker, bare deg selv. Er det noe du ønsker å snakke med dem om så ta det opp selv, eventuelt finn noen andre å snakke med.

[NiceOrNothing]

viren skrev (3 minutter siden):

Folk er forskjellige.  De vil kanskje ikke invadere privatlivet ditt ved å spørre, men venter på at du skal ta det opp selv. Uansett hvordan det er så ta med det dette: Du kan ikke endre andre mennesker, bare deg selv. Er det noe du ønsker å snakke med dem om så ta det opp selv, eventuelt finn noen andre å snakke med.

Dette 👆 jeg kan være en sånn person innimellom . Kvier meg for å spørre , da jeg tenker vedkommende ikke vil jeg skal se / si at de ser forgrått ut . Det kjipeste jeg veit da, er å bli beskyldt for å ikke bry meg . For folk er så ulike . Noen ønsker oppmerksomhet / sympati når de har grått / andre ikke . Kjenner omtrent like mange av hver sort . Tenker at folk selv er ansvarlige for å gi beskjed om hvordan de har det og . Det er ikke alltid like enkelt for omgivelsene å være tankeleser. 

[AnonymBruker]

Bacteria skrev (1 time siden):

Var da voldsomt. Hvilken generasjon er det du snakker om her…?

Er 50 år og syns jeg fikk god omsorg av mine foreldre, selv om de også selvsagt gjorde feil…

Å ta hånd om et barn/person som synlig har grått har vært normal omsorg så lenge jeg har levd i alle fall.

Jeg er 40 og hadde foreldre født 1950 og som giftet seg 1970. 

Foreldrene mine hadde vanskelige følelseliv. Pappa kunne aldri trøste oss barna, og var bare sint og sur da om vi viste følelser. Det var ok å smile og å le og å være sint, men ikke andre følelser som gråt og å vise emosjonelle følelser. 

Husker hvis jeg gråt fikk jeg kjeft av pappa. Kan aldri huske at han trøstet meg. Om jeg gråt foran mamma bare lot hun meg gråte uten å trøste eller si noe. 

Jeg lærte å gråte i stillhet, og gråt meg i søvn hver natt gjennom tenårene. Jeg kunne ikke prate med mamma og pappa om hvordan jeg hadde det, for de hadde mer enn nok meg seg selv. 

Da jeg var sa til mamma at jeg slet psykisk, og at jeg lurte på hvorfor hun og pappa aldri brydde seg om hvordan jeg hadde det i oppveksten, at de aldri hadde vist kjærlighet eller omsorg eller lurt på om jeg hadde de bra,

mamma begynte og gråte og sa at jeg hadde heller aldri hadde brydd seg om å spørre henne om hvordan hun hadde det da jeg vokste opp. 

Dette gjorde meg veldig forvirra. Trodde de voksne skulle bry seg om barna, ikke at barna skulle ta det ansvaret for de voksne. 

Anonymkode: 3f4ab...561

[AnonymBruker]

viren skrev (1 time siden):

Folk er forskjellige.  De vil kanskje ikke invadere privatlivet ditt ved å spørre, men venter på at du skal ta det opp selv. Uansett hvordan det er så ta med det dette: Du kan ikke endre andre mennesker, bare deg selv. Er det noe du ønsker å snakke med dem om så ta det opp selv, eventuelt finn noen andre å snakke med.

Om du har et barn som gråter er det ditt ansvar å finne ut hvorfor det gråter. 

Anonymkode: 3f4ab...561

[AnonymBruker]

er du ikke voksen da?

Anonymkode: 1a4c5...a87

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

er du ikke voksen da?

Anonymkode: 1a4c5...a87

Om man de første 20 årene av livet sitt blir emosjonelt neglisjert, så er det vanskelig å møte voksenlivet om man blir skadet av det. 

Dessuten, om man er ung voksen i 20-årene trenger man fortsatt råd og trøst. 

Anonymkode: 3f4ab...561

[Bacteria]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Jeg er 40 og hadde foreldre født 1950 og som giftet seg 1970. 

Foreldrene mine hadde vanskelige følelseliv. Pappa kunne aldri trøste oss barna, og var bare sint og sur da om vi viste følelser. Det var ok å smile og å le og å være sint, men ikke andre følelser som gråt og å vise emosjonelle følelser. 

Husker hvis jeg gråt fikk jeg kjeft av pappa. Kan aldri huske at han trøstet meg. Om jeg gråt foran mamma bare lot hun meg gråte uten å trøste eller si noe. 

Jeg lærte å gråte i stillhet, og gråt meg i søvn hver natt gjennom tenårene. Jeg kunne ikke prate med mamma og pappa om hvordan jeg hadde det, for de hadde mer enn nok meg seg selv. 

Da jeg var sa til mamma at jeg slet psykisk, og at jeg lurte på hvorfor hun og pappa aldri brydde seg om hvordan jeg hadde det i oppveksten, at de aldri hadde vist kjærlighet eller omsorg eller lurt på om jeg hadde de bra,

mamma begynte og gråte og sa at jeg hadde heller aldri hadde brydd seg om å spørre henne om hvordan hun hadde det da jeg vokste opp. 

Dette gjorde meg veldig forvirra. Trodde de voksne skulle bry seg om barna, ikke at barna skulle ta det ansvaret for de voksne. 

Anonymkode: 3f4ab...561

Såpass ja.

Umodent av mora di. Men det er jo et tegn på at hun også har slitt psykisk, og dermed ikke hatt krefter til å bære din lidelse. 
At folk har psykiske problemer har lite med generasjon å gjøre, nok av foreldre også i våre dager som svikter barn pga psyken. Den jeg siterte mente jo at dette var et problem som bare gjaldt min(?) generasjon. 
 

Har som sagt ikke slike opplevelser som deg, heldigvis. 
Men min egen mor vokste opp slik, på 30-tallet. Med foreldre som neglisjerte barnas psykiske velvære. I deres tilfelle var forklaringen at de hadde mer enn nok med å holde fattigdommen unna døra.

[AnonymBruker]

Det kan vel være mange grunner til at de ikke spør. Er du generelt deprimert og gråter stadig vekk? Man kan ikke bare prate om problemer mener jeg. Noen ganger er det mer gunstig å avlede tankene med å prate om annet.

Men, jeg vet så lite om din situasjon at det er vanskelig å gi råd. Jeg har en datter som i perioder gråter en del, Vi prater selvsagt om problemene innimellom, men om vi skal være sammen over en viss tid overser jeg det også noen ganger.

Anonymkode: 2530f...a47

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 29.12.2021 den 16.53):

Jeg er 40 og hadde foreldre født 1950 og som giftet seg 1970. 

Foreldrene mine hadde vanskelige følelseliv. Pappa kunne aldri trøste oss barna, og var bare sint og sur da om vi viste følelser. Det var ok å smile og å le og å være sint, men ikke andre følelser som gråt og å vise emosjonelle følelser. 

Husker hvis jeg gråt fikk jeg kjeft av pappa. Kan aldri huske at han trøstet meg. Om jeg gråt foran mamma bare lot hun meg gråte uten å trøste eller si noe. 

Jeg lærte å gråte i stillhet, og gråt meg i søvn hver natt gjennom tenårene. Jeg kunne ikke prate med mamma og pappa om hvordan jeg hadde det, for de hadde mer enn nok meg seg selv. 

Da jeg var sa til mamma at jeg slet psykisk, og at jeg lurte på hvorfor hun og pappa aldri brydde seg om hvordan jeg hadde det i oppveksten, at de aldri hadde vist kjærlighet eller omsorg eller lurt på om jeg hadde de bra,

mamma begynte og gråte og sa at jeg hadde heller aldri hadde brydd seg om å spørre henne om hvordan hun hadde det da jeg vokste opp. 

Dette gjorde meg veldig forvirra. Trodde de voksne skulle bry seg om barna, ikke at barna skulle ta det ansvaret for de voksne. 

Anonymkode: 3f4ab...561

Ser at dette er en gammel tråd, men måtte bare kommentere her! Ja, selvsagt er det foreldrene dine som skulle tatt ansvar. Det var ikke passende at din mor sa dette til deg. Du var et barn/tenåring og gjorde ikke noe galt. Og du var modig som turte å si ifra. 
 

Hilsen meg, k45, som har hatt en lignende oppvekst med foreldre som ikke snakket med meg og lignende opplevelse med mine foreldre som liksom skal dele skylden på meg for «alt som var galt». 

Anonymkode: 0d6b9...d72

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 24.12.2021 den 22.33):

Hva jeg skal gjøre. Hvordan skal jeg fortelle dem at jeg er lei meg når de aldri spør? 

Anonymkode: a7095...1b1

Du må kanskje bare mote deg opp og si det som det er. Eventuelt snakk med fastlegen din, helsesøster el.❤️

Anonymkode: 0d6b9...d72

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 24.12.2021 den 22.46):

Sånn var det for meg og. Helt til jeg var brutalt ærlig om hvordan jeg hadde det og hvordan det var for meg å bli ignorert. 

De vet mest sannsynlig ikke hva de skal gjøre. Å si rett ut hvordan du har det og hva du trenger kan være en god start. Enten kan de gi det til deg eller ikke, men da har du i hvert fall prøvd. 

Generasjonen over trenger dessverre opplæring i normal omsorg, da de ikke fikk det selv. Det er vanskelig å gi noe du selv ikke fikk. 

Anonymkode: c7a61...3b8

Jeg er født på midten av 60 tallet, og vokste opp med foreldre som verken ga klemmer, trøst eller snakket om følelser. Jeg ble stygt mobbet på skolen og ble banket opp i skoletiden og på fritiden. Men det var ikke mye snakk eller trøst å få. Har i senere tid utviklet angst og depresjon, som spores tilbake til oppveksten, så har endt opp som ufør nå.

Har ei datter som nærmer seg 30, å hun har alltid fått trøst av meg, fått lov til å være lei seg og snakker om følelser. Men ingen av oss er klemmere. Dette er nok fordi at det ikke var naturlig med klemmer i min oppvekst. 

Jeg har grunnet min oppvekst og mangel på tillit til foreldre, aldri gått til de hvis jeg har hatt det vanskelig, men heldigvis så kommer min datter til meg hvis det er noe - både på godt og vondt. 

Så vi som er i generasjonen over evner å gi både omsorg og kjærlighet selv om vi ikke fikk det selv. 

Anonymkode: 0078d...f77

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 29.12.2021 den 15.53):

Jeg er 40 og hadde foreldre født 1950 og som giftet seg 1970. 

Foreldrene mine hadde vanskelige følelseliv. Pappa kunne aldri trøste oss barna, og var bare sint og sur da om vi viste følelser. Det var ok å smile og å le og å være sint, men ikke andre følelser som gråt og å vise emosjonelle følelser. 

Husker hvis jeg gråt fikk jeg kjeft av pappa. Kan aldri huske at han trøstet meg. Om jeg gråt foran mamma bare lot hun meg gråte uten å trøste eller si noe. 

Jeg lærte å gråte i stillhet, og gråt meg i søvn hver natt gjennom tenårene. Jeg kunne ikke prate med mamma og pappa om hvordan jeg hadde det, for de hadde mer enn nok meg seg selv. 

Da jeg var sa til mamma at jeg slet psykisk, og at jeg lurte på hvorfor hun og pappa aldri brydde seg om hvordan jeg hadde det i oppveksten, at de aldri hadde vist kjærlighet eller omsorg eller lurt på om jeg hadde de bra,

mamma begynte og gråte og sa at jeg hadde heller aldri hadde brydd seg om å spørre henne om hvordan hun hadde det da jeg vokste opp. 

Dette gjorde meg veldig forvirra. Trodde de voksne skulle bry seg om barna, ikke at barna skulle ta det ansvaret for de voksne. 

Anonymkode: 3f4ab...561

Jeg tror du kanskje burde lese litt om... skjult narsissisme og foreldre/mor... 

Anonymkode: 757e7...fcd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 24.12.2021 den 22.33):

Hva jeg skal gjøre. Hvordan skal jeg fortelle dem at jeg er lei meg når de aldri spør? 

Anonymkode: a7095...1b1

Kanskje de har opplevd deg som dramatisk og selvsentrert tidligere, og prøver å unngå å åpne opp for nok en slitsom og litr produktiv samtale?

Jeg har en slok kollleaga, som stadig dropper hint om at hun er lei seg. Men sidrn vi alle har hørt det selvsentrerte survet hennes før. overser vi disse dårlig skjulte hintene.

Anonymkode: 6cbf5...669