Er det meg selv det er noe gale med eller han?

[AnonymBruker]

Har en kjæreste som alltid stiller opp, gjør mye husarbeid uten at jeg trenger å si noe, er der for ungene mine, verdens beste sexliv, bare jeg holder han i hånden så føles det rett, bare av å se på han så føles det rett, og han gir meg mye kjærlighet. Har egentlig ikke noe å klage på, utenom at han fort kan bli sint, bare et feil ord så klikker det. 
han mener det er jeg som ikke klarer å snakke ordentlig, men jeg syns det er feil. For bare jeg spør han om noe som jeg vil ha svar på, som kanskje ikke er så positivt så hever han stemmen mot meg og det går så langt at han sier nedlatende stygge og truende ord. Han sier jo alltid etterpå at han ikke ønsker å bli så fort sint, eller si sånne ting til meg. Men han har et stort problem med sinnet, og nekter å gjøre noe med det. 
 

er det andre som har hatt et sånt forhold? Er det levbart? 
 

jeg reagerer så sterkt når folk snakker høyt, og begynner nesten å grine. Jeg sliter med hukommelsesvansker til en viss grad, har hatt angst og depresjon hele livet pga adhd mest sannsynelig, humøret mitt går opp og ned og klarer ikke være så positiv som jeg ønsker. Føler bare alt er min feil, og at vi krasjer hele tiden pga vi krangler minst 2 ganger i uken. Men det er alltid han som starter det. Jeg misforstår ofte hva han sier pga dårlig hørsel, og tror kanskje han har sagt noe han ikke har sagt, men istedenfor å spørre hva han mente så blir jeg sur med en gang fordi jeg misforstår. Jeg klarer ikke spørre, eller uttale meg ordentlig sånn som han ønsker. Sikkert pga adhd. Men det samme gjelder han, og han kan gå å være nedlatende, kritisere meg, og si stygge ting til meg, og han mener han har lov når jeg er som jeg er. Jeg har aldri oppført meg sånn mot han. Har aldri hatt problemer med noe kommunikasjon før jeg traff han. Han tar alt så personlig, og tror at jeg angriper han selvom jeg ikke gjør det. Med tanke på måten han reagerer på. Han nermest skriker når han blir sinna. Jeg er rolig av meg, og han er motsatt. Og jeg vet altså ikke hva jeg skal gjøre for at det skal bli bedre. 
 

han er alt jeg noen gang har drømt om, utenom det sinnet. Men jeg takler nesten ikke mine egne følelser, for det gjør så vondt når det er så mye krangling hele tiden at jeg bare ønsker å gå. Men jeg vil ikke det heller. Og han sier han ikke har et problem, så han kommer ikke til å skaffe hjelp. Hinn dagen så holdt ungen seg for ørene, fordi han snakket så høyt. Og det har jeg gjort flere ganger også, fordi jeg ikke takler så høye lyder. Han er klar over dette selv og sier han skal slutte, men det skjer jo ikke. Han truer alltid i kranglene om at han skal ta med tingene, at vi er ferdig, at vi er feil for hverandre, og masse stygt. Men han sier det kun fordi vi krangler. Han har hatt en tøff oppvekst, og jeg vet at det er grunnen. Men hva gjør man når noen nekter og skaffe hjelp? Han har jo et stort problem, og jeg ønsker jo bare at det skal bli lettere for han å kontrollere seg selv. 
 

 

Anonymkode: 160b4...77e

[AnonymBruker]

Begge

Anonymkode: 0f204...ecb

[AnonymBruker]

Hvorfor endrer du ikke bare litt på innlegget ditt slik at det blir et brev fra deg til han? Slik at han kan lese det gjentatte ganger det at dette er et problem som dere må finne ut av hvis dere skal fortsette sammen. 

Anonymkode: 822f7...9a5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hvorfor endrer du ikke bare litt på innlegget ditt slik at det blir et brev fra deg til han? Slik at han kan lese det gjentatte ganger det at dette er et problem som dere må finne ut av hvis dere skal fortsette sammen. 

Anonymkode: 822f7...9a5

Jeg har prøvd, jeg har skrevet til han veldig mange ganger. Men får bare til svar av at så lenge vi er snill og ikke reagerer på alt så klarer vi å få det fint sammen. Men det er jo helt umulig, når han blir så fort sint. Jeg vet også at jeg overreagerer mye fordi følelsene mine tåler lite, så jeg reagerer sterkere. Men jeg tviler på at andre menn blir så fort hissig som han her. 

Anonymkode: 160b4...77e

[Gjest Dævendøtte]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Men det er alltid han som starter det. Jeg misforstår ofte hva han sier pga dårlig hørsel, og tror kanskje han har sagt noe han ikke har sagt, men istedenfor å spørre hva han mente så blir jeg sur med en gang fordi jeg misforstår. Jeg klarer ikke spørre, eller uttale meg ordentlig sånn som han ønsker. Sikkert pga adhd. Men det samme gjelder han, og han kan gå å være nedlatende, kritisere meg, og si stygge ting til meg, og han mener han har lov når jeg er som jeg er.

Dere begge har noe dere må jobbe med, men å si stygge ord og bli sint er ikke en bra måte å reagere på. Det er heller ikke kult at du blir sur, kanskje han trigges veldig av dette. Uten at jeg forsvarer temperamentet hans. 

Synes AB over her kommer med et godt tips, skriv til hverandre i stedet for å snakke. Hvis dere vil at forholdet deres skal vare, så må begge gjøre en innsats. 

Dere har det så fint på alle måter, dette må dere være villige til å løse, SAMMEN!! Ikke legg skylden på noen, det hjelper ikke. 

[Gjest Dævendøtte]

Ok, ser at du har prøvd å skrive.

Legger han all skyld på deg, så er det en god grunn til å vurdere om du egentlig vil være sammen med en som er som han. 

Ungene reagerer vel også når han snakker sånn til deg? 

[AnonymBruker]

De aller fleste parteratauter er enige når det gjelder denne slags partner; det kan være mulig å jobbe seg gjennom det, men kun dersom parten selv er villig til å jobbe med det i form av behandling og sinnemestring. Hvis ikke, er det bedre å forlate parten. 

Du kommer til å miste seg selv slik du holder på - forsøk å lese ditt eget innlegg og tenk hva du ville svart om det var din datter som skrev det til deg om sin kjæreste. Det kan hjelpe deg? 

Anonymkode: e9ca2...c10

[AnonymBruker]

Dævendøtte skrev (3 minutter siden):

Ok, ser at du har prøvd å skrive.

Legger han all skyld på deg, så er det en god grunn til å vurdere om du egentlig vil være sammen med en som er som han. 

Ungene reagerer vel også når han snakker sånn til deg? 

Ja, for det meste. Han skjønner ikke før på slutten at mye er pga han. når jeg har prøvd å forklare, så forstår han ingenting, avbryter meg, og det er bare håpløst. Jeg har sagt til han at den beste måten å slippe disse kranglene på er å skrive og ikke snakke. For da klarer begge og si det man vil, uten å bli avbrutt og uten å hisse seg opp. Men han vil ta alt face to face, og det er helt umulig for min del, da jeg ikke får sagt det jeg vil si, pga han avbryter. Og prøver jeg å si noe eller svare på noe når han snakker så klikker det enda mer. 
 

ja de reagerer også. Men han prøver å la vær foran ungene. Bare hinn dagen så skulle han legge minste, så kom eldste inn så klikket det for han fordi eldste gikk inn. Da var det min feil som ikke holdt ungen igjen, selvom jeg hadde prøvd lenge. Men ungen ville bare ligge i mamma sin seng, og dette var grunn nok for en krangler tydeligvis. 

Anonymkode: 160b4...77e

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker said:

Ja, for det meste. Han skjønner ikke før på slutten at mye er pga han. når jeg har prøvd å forklare, så forstår han ingenting, avbryter meg, og det er bare håpløst. Jeg har sagt til han at den beste måten å slippe disse kranglene på er å skrive og ikke snakke. For da klarer begge og si det man vil, uten å bli avbrutt og uten å hisse seg opp. Men han vil ta alt face to face, og det er helt umulig for min del, da jeg ikke får sagt det jeg vil si, pga han avbryter. Og prøver jeg å si noe eller svare på noe når han snakker så klikker det enda mer. 
 

ja de reagerer også. Men han prøver å la vær foran ungene. Bare hinn dagen så skulle han legge minste, så kom eldste inn så klikket det for han fordi eldste gikk inn. Da var det min feil som ikke holdt ungen igjen, selvom jeg hadde prøvd lenge. Men ungen ville bare ligge i mamma sin seng, og dette var grunn nok for en krangler tydeligvis. 

Anonymkode: 160b4...77e

Både du og barna dine har det mye bedre uten å bo med denne mannen. Dette er da psykisk vold...

Anonymkode: e9ca2...c10

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker said:

Ja, for det meste. Han skjønner ikke før på slutten at mye er pga han. når jeg har prøvd å forklare, så forstår han ingenting, avbryter meg, og det er bare håpløst. Jeg har sagt til han at den beste måten å slippe disse kranglene på er å skrive og ikke snakke. For da klarer begge og si det man vil, uten å bli avbrutt og uten å hisse seg opp. Men han vil ta alt face to face, og det er helt umulig for min del, da jeg ikke får sagt det jeg vil si, pga han avbryter. Og prøver jeg å si noe eller svare på noe når han snakker så klikker det enda mer. 
 

ja de reagerer også. Men han prøver å la vær foran ungene. Bare hinn dagen så skulle han legge minste, så kom eldste inn så klikket det for han fordi eldste gikk inn. Da var det min feil som ikke holdt ungen igjen, selvom jeg hadde prøvd lenge. Men ungen ville bare ligge i mamma sin seng, og dette var grunn nok for en krangler tydeligvis. 

Anonymkode: 160b4...77e

Forresten, det er veldig vanlig for dem som driver med psykisk vold å aldri ønske å krangle skriftlig. De vet at ante av det de sier er helt forferdelig og at det kan brukes mot dem, så de ønsker å holde det verbalt hvor de kan beholde kontrollen.

Anonymkode: e9ca2...c10

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Jeg har prøvd, jeg har skrevet til han veldig mange ganger. Men får bare til svar av at så lenge vi er snill og ikke reagerer på alt så klarer vi å få det fint sammen. Men det er jo helt umulig, når han blir så fort sint. Jeg vet også at jeg overreagerer mye fordi følelsene mine tåler lite, så jeg reagerer sterkere. Men jeg tviler på at andre menn blir så fort hissig som han her. 

Anonymkode: 160b4...77e

Be ham om å skrive tilbake. For da må han tenke ekstra gjennom ting, i tillegg har dere noe håndfast å ta opp videre. 

Du må tenke på det at dere setter også standaren for ungene. Vil dere at de skal vokse opp å tro at slik oppførsel er normal? Vil dere at de skal finne seg i det å bli behandlet slik? Eller at de skal tro at det er ok å behandle sine fremtidige partnere, venner, egne barn? Deres normal blir barnas normal. 

Finner dere ikke ut av dette og endrer mønsteret deres så må dere jo avslutte. Du har barn, dette handler ikke bare om deg men også om dem. 

Hvilke garantier har du for at han ikke behandler barna likedan? 

Anonymkode: 822f7...9a5

[Gjest Dævendøtte]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

ja de reagerer også. Men han prøver å la vær foran ungene. Bare hinn dagen så skulle han legge minste, så kom eldste inn så klikket det for han fordi eldste gikk inn. Da var det min feil som ikke holdt ungen igjen, selvom jeg hadde prøvd lenge. Men ungen ville bare ligge i mamma sin seng, og dette var grunn nok for en krangler tydeligvis. 

Dette er jo ikke bra!

Tror du bør vurdere hele forholdet om han ikke innser at en sånn oppførsel ikke er normalt. Hjelper ikke å skylde på en tøff barndom. Og har han traumer etter oppveksten, ja da må han søke hjelp. 

Dra inn en tredjepart som kan være ordstyrer, så tar dere en prat, en gang for alle. Hvis dette ikke hjelper, bør du kanskje skåne deg selv og ungene for en som ham. 

[AnonymBruker]

Rart hvordan det noen ganger er bedre å ta husarbeidet selv enn å leve med psykisk mishandling.
Han her passer antagelig på å være "drømmemannen" i hus, hjem og sex, for å ha noen å rakke ned på og behandle som han vil. Jeg beklager å si det TS, men du lever med psykisk misbruk. Det verste med det, utover å ha det kjipt selv, er at barna deres lærer at dette er slik det skal være i et forhold. Har du jenter vil de akseptere forhold med misbruk, har du gutter lærer de at det er slik de skal behandle kvinner. Det er der tragedien ligger. Har du spurt han om hans egen barndom? Jeg vedder rimelig mye på at dette har han tatt med hjemmefra. Dessverre. Spørs om han vet det selv, evt vet han det og sliter veldig med følelsen av at det er umulig å endre på. Fakta er at han kan endre seg hvis han vil, men at dere da kan ha behov for profesjonell hjelp. Man kan ikke bare "slutte å misbruke", man må lære fra starten av hvordan et forhold faktisk skal være. 

Men om han ikke syns han har noe problem... ville jeg fått bara ut av dette dyfunksjonelle hjemmet. Da er det bedre å leve med foreldre hver for seg, som kanskje senere får sunnere forhold der kan lære noe riktig av. Han får neppe det, med mindre han endrer seg, men du kan iaf får det, og da vil barna se både rett og galt og som voksen skjønner man selv hva som var det riktige. Om man bare lærer det som er galt... blir det som han er nå... da gjentas det gjennom generasjon etter generasjon. 

Så - søk hjelp. Familievernkontoret er et fint sted. Og vil han ikke... Så tenk på barnas beste og om du ønsker å lære dem at det er ok å leve med psykisk misbruk. Jeg ville ikke gjort det. Da må man bare gå. Selv om han et god med husarbeid og med sex. Det finnes faktisk viktigere ting, utrolig nok.

Anonymkode: 34dd3...b11

[AnonymBruker]

Dævendøtte skrev (14 minutter siden):

 

Tror du bør vurdere hele forholdet om han ikke innser at en sånn oppførsel ikke er normalt. Hjelper ikke å skylde på en tøff barndom. Og har han traumer etter oppveksten, ja da må han søke hjelp. 

 

Ah, han har det ja. 
Misset den her. 
Nevnte det i innlegget over at dette har han trolig selv med seg.
Jeg har også en mann som vokste opp med en svært autoritær far, og som ble utsatt for ting man bare ikke gjør mot barn, slått osv, fordi det var visstnok normalt. Men samtidig en veldig fraværende far, så heldigvis tok nok mor et godt ansvar. Men han har sett dette hele veien. Vi snakket endel om det før vi valgte å få barn sammen. Og han jobber beinhardt med å kontrollere de impulsene som noen ganger kommer når ungene oppfører seg som helt normale unger, men som han selv vokste opp med at var dirkete ugreit. Vi har lest og lært mye om å være foreldre fra folk som kan noe om dette, og han har også dermed fått endel verktøy og faktiske reaksjoner som egner seg bedre. Fordi han er lærevillig og fast bestemt på at ungene våre skal ha en bedre far enn han hadde. Og han lykkes skikkelig godt. Så at man har lært noe feil er ikke uopprettelig. Men det krever en innsats å snu det. 

Anonymkode: 34dd3...b11

[Gjest Dævendøtte]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Ah, han har det ja. 
Misset den her. 
Nevnte det i innlegget over at dette har han trolig selv med seg.
Jeg har også en mann som vokste opp med en svært autoritær far, og som ble utsatt for ting man bare ikke gjør mot barn, slått osv, fordi det var visstnok normalt. Men samtidig en veldig fraværende far, så heldigvis tok nok mor et godt ansvar. Men han har sett dette hele veien. Vi snakket endel om det før vi valgte å få barn sammen. Og han jobber beinhardt med å kontrollere de impulsene som noen ganger kommer når ungene oppfører seg som helt normale unger, men som han selv vokste opp med at var dirkete ugreit. Vi har lest og lært mye om å være foreldre fra folk som kan noe om dette, og han har også dermed fått endel verktøy og faktiske reaksjoner som egner seg bedre. Fordi han er lærevillig og fast bestemt på at ungene våre skal ha en bedre far enn han hadde. Og han lykkes skikkelig godt. Så at man har lært noe feil er ikke uopprettelig. Men det krever en innsats å snu det. 

Anonymkode: 34dd3...b11

❤️